Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp meg litt her...


Stine Pernille

Recommended Posts

Jah. Jeg tror da, og vet vel innerst inne, at han takler andre hannhunder bra. Men det jeg lurer på er at han reagerer så forskjellig fra hver hund vi møter...!

Vi var på tur, gikk i skauen uten bånd, møter en annen løs hannhund på 5 år. Denne er rolig, står stille, logrer. Ace har høy haleføring, står helt stiv som en stokk når de hilser. Så løsner spenningen seg, og de bryr seg ikke mer om hverandre.

Vi er på tur langs veien, i bånd, møter en annen hannhund, han ser "gammel" ut, tipper 7-8 år? Hannhundeieren lar hunden sin gå bort til Ace som står i ro, jeg løsner ut båndet hans for å ikke "påvirke" han. Ace er stiv som en stokk, nesten litt murring, veldig saaakte bevegelser. Stemningen løsner ikke, men Ace snur seg vekk for å gå videre. Jeg roser fordi han oppførte seg bra.

Vi møter annen hannhund løs, disse er jevngamle, og flyr i tottene på hverandre.

Hvordan skal jeg tolke dette?? Hvorfor er han så stiv og "høy" på pæren? Er det for å domminere? For å vise at "jeg bestemmer" eller "jeg har overtaket, ikke prøv deg"?

Hjelp meg litt, tolk hunden. Roser jeg riktig??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan høres ut som at din hund demper hunden den møter. Hunder bruker det dempede signalet "å fryse" eller å bevege seg sakte når den kommer i konflikt med et menneske eller en annen hund. Å gå sakte er et sterkt dempende signal, ofte brukt dersom hunden er usikker. Du kan hjelpe Ace å komme over usikkerheten (dersom det er usikker han er) ved å selv bevege deg sakte.

Prøv å legg merk til nesten gang, om Ace legger tyngden på for- eller bakben. Legger han tyngden på forbena utstråler han selvsikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig med Showtime her.. Sofus stivner også på samme måten når han møter hunder som jeg vet ikke liker så veldig godt andre hannhunder til tider. Da snuser den andre hunden, Sofus lar ham gjøre det og når den andre hunden er ferdig, så løper gjerne Sofus videre og leker med de andre hundene.

Grunnen til at jeg sier dette gjelder når han er løs, er fordi jeg ellers ikke ville kunne analysert det han viser med språket sitt når han er i bånd. Jeg tror jeg sender for mye impulser via båndet til å kunne sile ut hva som er ham eller meg :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det å stivne IKKE noe dempende signal - ikke i hannhundsituasjoner, hvor det følges med høy haleføring etc. Det er reinspikka usikkerhet på hvordan situasjonen med den andre hannhunden han møter vil utvikle seg. Han er ikke dominant, han har ikke overtaket, han er ikke høy på pæra - han er usikker-avventende, slik jeg synes du beskriver ham, og det er helt normalt for mange hunder i "rette" alderen. Jeg tror egentlig "svaret" - i den grad det er noe svar - er at du har en ung hannhund som ikke nødvendigvis klapper sammen og underkaster seg enhver hannhund den møter, men som heller ikke er voksen og psykisk sterk nok til at han takler hannhundmøter uten å blunke.

Og så er resten av "svaret" avhengig av de hundene dere møtte. Jeg vil tippe at hannhund nummer en var en selvsikker og relativt trygg sak, som det hørtes ut var rolig i bevegelsene, men som likevel var tydelig nok til at din hund turde å komme ut av situasjonen greit. For det er ikke bare bare for en unggutt å skulle bakke ut, snu ryggen til, gå videre etc... det krever nesten MER mot det, enn å "bli i situasjonen".

Hund nummer to... tja, uten å ha sett situasjonen... så velger din hund å stå stille - mens den andre oppsøker ham. Da er det den andre som tar initiativet - det kan godt være at din hund på sin måte signaliserer at han ikke er så veldig interessert i å hilse, men at den andre hunden bare marsjerer tvert inn i "nærsonen" til din hund. Det er egentlig ganske uhøflig... men mange hunder er ikke så veldig nøye. Særlig ikke dersom de har eier på slep... som heiagjeng, i hundens øyne.

(Eldste hannhunden er er jo liten, men meget bestemt og tydelig - det er artig å se hvordan andre hannhunder på vei bort tar ETT blikk på ham og går videre til neste hund i stedet. Men det har nok også å gjøre med at han er en voksen og barsk hannhund som ikke lar seg pille på; derfor tyter "hilserne" videre til andre, yngre, mindre selvsikre hunder. Så det veldig tydelig i helgen, der vi gikk tur sammen med en balleløs god venn av minsten. Den balleløse får "alle" etter seg, han er rimelig fortvilt over at de ikke hører - mens minsten her troner i fred, og må rykke ut for å hjelpe sin kastrerte, dobbelt så store kompis mot "maserne".)

Situasjon nummer tre: Vel, det er en velkjent greie at spenning bygger seg opp i hunder. Har din unge hund hatt noen anspente situasjoner hvor han er i full beredskap og adrenalinet er i kok, så kanskje det løser seg ut når han "endelig" treffer en jevnbyrdig en - som han har en sjanse mot. Hadde dere møtt en tispe, så hadde han kanskje vært overdrevent interessert i henne - "hektisk". Derfor kan det være lurt å roe unge hanner ned etter litt spente situasjoner tidligere på turen. Turid Rugaas (som jeg nevner siden det er "dempefans" her inne...) sier jo atskillig om dette med hunder og hvordan de bygger opp spenning.

Slik jeg prøver å gjøre det (hehe, prøver iallfall), er å være mest mulig rolig og blid selv - være positiv til hunder vi møter (selv om jeg hater løse møkkabikkjer med eieren langt unna), og prøve å se an hunden vi møter.

Treffer vi en uhemmet stirrer som tydeligvis bare er ute etter å trøkke seg på andre, mer usikre, yngre hunder - så går vi like gjerne utenom.

Møter vi selvsikre, dominante, trygge eldre hunder er det gull verdt - fordi en god slik en neppe gidder å ta en yngre, usikker gutt alvorlig, og det er det beste.

Og sånne korte møter bare fordi vi tilfeldigvis går forbi andre hunder... er det noe vits i? Skal de hilse, så er det bedre å slå følge med den andre eieren litt - begynne å snakke, hilse litt på hunden selv, så slippe dem løs etterhvert. Å la hunden gå foran deg og måtte "avgjøre" situasjonen selv, er ikke så heldig alltid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar :o Kjempegreier:)

Så da er det altså lurt å la han hilse på eldre hanner, rolige, slik at han ser selv at det ikke er vits i å begynne å lage bråk?

Jeg tror selv Ace helst ikke vil i bråk, men han er ikke den som gir seg om noen begynner. Han vet han er stor og sterk, men gjerne usikker ja på andre hannhunder. Jeg må bare nevne at jeg aldri har sett Ace begynne noe tull, jeg ser at han heller vil ut av situasjonen. Vi har også møtt hannhunder som er veldig ivrige, da har jeg blitt overrasket at Ace faktisk har gitt uttrykk for at de må roe seg ned. Han liker ikke at noen kommer brått på eller er for frempå. Har prøvd å lære han til å være rolig i møtesituasjoner. Han har ikke lov til å løpe til andre hunder og hive seg på de, om det så bare er for å leke.

Tisper går helt fint, han er så utrolig glad i damer. Men dog, møter vi tisper som lukter ekstra godt og de er andre hannhunder i nærheten, blir d alltid masse bråk. Men slik er det vel å være ung og frustrert :P

Jeg tror jeg skal bli flinkere å observere jeg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du skal starte med observasjonsbiten, pluss at det er lurt å være litt hundeløs iblant og oppsøke store "ansamlinger", og se hva som EGENTLIG foregår. For det er utrolig nyansert, og i tillegg kommer dette med raseforskjeller. Noen hunder går veldig raskt gjennom registeret sitt av signaler og utstråling, møter de "treiginger" så kan det bli misforståelser... og bråk. Hvis to kjappiser møtes, så rekker neppe eierne å se noe som helst :o

Hvem som "begynner" bråk er alltid interessant i diskutere. Noen hunder er som rene teflonhundene, knapt noen blir stivbeint rundt dem - de er blide og viser det. Har man en hund som stivner til, så er jo allerede det et signal... og hvis den andre hunden reagerer på den utstrålingen igjen, så blir det jo litt "høna eller egget". For hvorfor ble din stivbeint i utgangspunktet?

Hvis hannhunden din alltid stivner, uansett hvem han møter, så har han en eller annen slags negativ forventning - om ikke annet, så til at dette er "anstrengende". Hannhunder er ganske teite, de MÅ liksom få målt seg - selv om det er en slags mental kraftanstrengelse for dem. Du som eier kan gjøre endel; både i din måte å være på og dine forventninger - men også til dette med å få hunden din til å synes at andre hunder ikke ER det mest festlige i hele verden... gjennom trening.

Det er kanskje det "enkleste" - en hund som ikke DØR av trang og hang til å hilse og ordne med alt og alle, og som ikke er vant til å få hilse på alle den møter, vil ofte dempe intensiteten sin litt, og det vil gjøre hilseprosessen fredeligere. Hunder som er intense (enten av glede, eller fordi de er nøye og korrekte og litt anspent) i hilsesituasjonen risikerer oftere å få fortalt hvor landet ligger.

Dette med damer også: Gutta får gjerne hilse, men maser de er det over og ut - de får ikke plage tisper, eller mase og kjase seg opp, da blir de for intense, og det kan gi ringvirkninger hvis det er andre hunder rundt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

http://www.manimal.no/Artikler/Passeringskurs.htm

Les denne, veldig bra ny artikkel ute på Manimal til Gry Løberg. Riktignok om passeringskurs, men hun beskriver fryktaggressive hunder halvveis nedi der, og der ser man jo på en måte at din gutt er i en slags liten "faresone" - og at det blir viktig at du lar ham treffe ålreite hunder, og lærer å lese andres hunder du også, så du vet hvem du skal styre utenom :o

Lykke til iallfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har noe av det samme problemet som StineogAca. Hunden min stivner, lener seg bakover å begynner å gå sakte framover. Og når han er nære nok, så blir det bråk, selv om den andre hunden er rolig i situasjonen, og ikke ser ut til å bry seg. Han er slik mot tisper også. Han har ikke vært sånn tidligere, han er en hannhund på 18 mnd. Tispa mi oppfører på neste samme måte. Når hun møter en annen hund, tisper eller hannhunder, som er på god avstand, hopper hun opp på to, å det virker som om hun er ivrig om å komme bort til den andre hunden, men også her er nær nok blir det også bråk. hun var slik mot fremmende mennesker også, men det har blitt bra. vi fikk henne som omplassering da hun var 8 mnd, og vi vet ikke hvordan hun hadde det før. Fint å få forklaringer på hvorfå hvordan det er slik(puuh).

Skal gå på passeringkurs over jul . :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...