Hjelp meg litt her...

[Stine Pernille]

Jah. Jeg tror da, og vet vel innerst inne, at han takler andre hannhunder bra. Men det jeg lurer på er at han reagerer så forskjellig fra hver hund vi møter...!

Vi var på tur, gikk i skauen uten bånd, møter en annen løs hannhund på 5 år. Denne er rolig, står stille, logrer. Ace har høy haleføring, står helt stiv som en stokk når de hilser. Så løsner spenningen seg, og de bryr seg ikke mer om hverandre.

Vi er på tur langs veien, i bånd, møter en annen hannhund, han ser "gammel" ut, tipper 7-8 år? Hannhundeieren lar hunden sin gå bort til Ace som står i ro, jeg løsner ut båndet hans for å ikke "påvirke" han. Ace er stiv som en stokk, nesten litt murring, veldig saaakte bevegelser. Stemningen løsner ikke, men Ace snur seg vekk for å gå videre. Jeg roser fordi han oppførte seg bra.

Vi møter annen hannhund løs, disse er jevngamle, og flyr i tottene på hverandre.

Hvordan skal jeg tolke dette?? Hvorfor er han så stiv og "høy" på pæren? Er det for å domminere? For å vise at "jeg bestemmer" eller "jeg har overtaket, ikke prøv deg"?

Hjelp meg litt, tolk hunden. Roser jeg riktig??

[C.J]

Det kan høres ut som at din hund demper hunden den møter. Hunder bruker det dempede signalet "å fryse" eller å bevege seg sakte når den kommer i konflikt med et menneske eller en annen hund. Å gå sakte er et sterkt dempende signal, ofte brukt dersom hunden er usikker. Du kan hjelpe Ace å komme over usikkerheten (dersom det er usikker han er) ved å selv bevege deg sakte.

Prøv å legg merk til nesten gang, om Ace legger tyngden på for- eller bakben. Legger han tyngden på forbena utstråler han selvsikkerhet.

[Vala]

Er enig med Showtime her.. Sofus stivner også på samme måten når han møter hunder som jeg vet ikke liker så veldig godt andre hannhunder til tider. Da snuser den andre hunden, Sofus lar ham gjøre det og når den andre hunden er ferdig, så løper gjerne Sofus videre og leker med de andre hundene.

Grunnen til at jeg sier dette gjelder når han er løs, er fordi jeg ellers ikke ville kunne analysert det han viser med språket sitt når han er i bånd. Jeg tror jeg sender for mye impulser via båndet til å kunne sile ut hva som er ham eller meg

[akela]

For meg er det å stivne IKKE noe dempende signal - ikke i hannhundsituasjoner, hvor det følges med høy haleføring etc. Det er reinspikka usikkerhet på hvordan situasjonen med den andre hannhunden han møter vil utvikle seg. Han er ikke dominant, han har ikke overtaket, han er ikke høy på pæra - han er usikker-avventende, slik jeg synes du beskriver ham, og det er helt normalt for mange hunder i "rette" alderen. Jeg tror egentlig "svaret" - i den grad det er noe svar - er at du har en ung hannhund som ikke nødvendigvis klapper sammen og underkaster seg enhver hannhund den møter, men som heller ikke er voksen og psykisk sterk nok til at han takler hannhundmøter uten å blunke.

Og så er resten av "svaret" avhengig av de hundene dere møtte. Jeg vil tippe at hannhund nummer en var en selvsikker og relativt trygg sak, som det hørtes ut var rolig i bevegelsene, men som likevel var tydelig nok til at din hund turde å komme ut av situasjonen greit. For det er ikke bare bare for en unggutt å skulle bakke ut, snu ryggen til, gå videre etc... det krever nesten MER mot det, enn å "bli i situasjonen".

Hund nummer to... tja, uten å ha sett situasjonen... så velger din hund å stå stille - mens den andre oppsøker ham. Da er det den andre som tar initiativet - det kan godt være at din hund på sin måte signaliserer at han ikke er så veldig interessert i å hilse, men at den andre hunden bare marsjerer tvert inn i "nærsonen" til din hund. Det er egentlig ganske uhøflig... men mange hunder er ikke så veldig nøye. Særlig ikke dersom de har eier på slep... som heiagjeng, i hundens øyne.

(Eldste hannhunden er er jo liten, men meget bestemt og tydelig - det er artig å se hvordan andre hannhunder på vei bort tar ETT blikk på ham og går videre til neste hund i stedet. Men det har nok også å gjøre med at han er en voksen og barsk hannhund som ikke lar seg pille på; derfor tyter "hilserne" videre til andre, yngre, mindre selvsikre hunder. Så det veldig tydelig i helgen, der vi gikk tur sammen med en balleløs god venn av minsten. Den balleløse får "alle" etter seg, han er rimelig fortvilt over at de ikke hører - mens minsten her troner i fred, og må rykke ut for å hjelpe sin kastrerte, dobbelt så store kompis mot "maserne".)

Situasjon nummer tre: Vel, det er en velkjent greie at spenning bygger seg opp i hunder. Har din unge hund hatt noen anspente situasjoner hvor han er i full beredskap og adrenalinet er i kok, så kanskje det løser seg ut når han "endelig" treffer en jevnbyrdig en - som han har en sjanse mot. Hadde dere møtt en tispe, så hadde han kanskje vært overdrevent interessert i henne - "hektisk". Derfor kan det være lurt å roe unge hanner ned etter litt spente situasjoner tidligere på turen. Turid Rugaas (som jeg nevner siden det er "dempefans" her inne...) sier jo atskillig om dette med hunder og hvordan de bygger opp spenning.

Slik jeg prøver å gjøre det (hehe, prøver iallfall), er å være mest mulig rolig og blid selv - være positiv til hunder vi møter (selv om jeg hater løse møkkabikkjer med eieren langt unna), og prøve å se an hunden vi møter.

Treffer vi en uhemmet stirrer som tydeligvis bare er ute etter å trøkke seg på andre, mer usikre, yngre hunder - så går vi like gjerne utenom.

Møter vi selvsikre, dominante, trygge eldre hunder er det gull verdt - fordi en god slik en neppe gidder å ta en yngre, usikker gutt alvorlig, og det er det beste.

Og sånne korte møter bare fordi vi tilfeldigvis går forbi andre hunder... er det noe vits i? Skal de hilse, så er det bedre å slå følge med den andre eieren litt - begynne å snakke, hilse litt på hunden selv, så slippe dem løs etterhvert. Å la hunden gå foran deg og måtte "avgjøre" situasjonen selv, er ikke så heldig alltid.

[Stine Pernille]

Takk for svar Kjempegreier:)

Så da er det altså lurt å la han hilse på eldre hanner, rolige, slik at han ser selv at det ikke er vits i å begynne å lage bråk?

Jeg tror selv Ace helst ikke vil i bråk, men han er ikke den som gir seg om noen begynner. Han vet han er stor og sterk, men gjerne usikker ja på andre hannhunder. Jeg må bare nevne at jeg aldri har sett Ace begynne noe tull, jeg ser at han heller vil ut av situasjonen. Vi har også møtt hannhunder som er veldig ivrige, da har jeg blitt overrasket at Ace faktisk har gitt uttrykk for at de må roe seg ned. Han liker ikke at noen kommer brått på eller er for frempå. Har prøvd å lære han til å være rolig i møtesituasjoner. Han har ikke lov til å løpe til andre hunder og hive seg på de, om det så bare er for å leke.

Tisper går helt fint, han er så utrolig glad i damer. Men dog, møter vi tisper som lukter ekstra godt og de er andre hannhunder i nærheten, blir d alltid masse bråk. Men slik er det vel å være ung og frustrert

Jeg tror jeg skal bli flinkere å observere jeg

[akela]

Jeg tror du skal starte med observasjonsbiten, pluss at det er lurt å være litt hundeløs iblant og oppsøke store "ansamlinger", og se hva som EGENTLIG foregår. For det er utrolig nyansert, og i tillegg kommer dette med raseforskjeller. Noen hunder går veldig raskt gjennom registeret sitt av signaler og utstråling, møter de "treiginger" så kan det bli misforståelser... og bråk. Hvis to kjappiser møtes, så rekker neppe eierne å se noe som helst

Hvem som "begynner" bråk er alltid interessant i diskutere. Noen hunder er som rene teflonhundene, knapt noen blir stivbeint rundt dem - de er blide og viser det. Har man en hund som stivner til, så er jo allerede det et signal... og hvis den andre hunden reagerer på den utstrålingen igjen, så blir det jo litt "høna eller egget". For hvorfor ble din stivbeint i utgangspunktet?

Hvis hannhunden din alltid stivner, uansett hvem han møter, så har han en eller annen slags negativ forventning - om ikke annet, så til at dette er "anstrengende". Hannhunder er ganske teite, de MÅ liksom få målt seg - selv om det er en slags mental kraftanstrengelse for dem. Du som eier kan gjøre endel; både i din måte å være på og dine forventninger - men også til dette med å få hunden din til å synes at andre hunder ikke ER det mest festlige i hele verden... gjennom trening.

Det er kanskje det "enkleste" - en hund som ikke DØR av trang og hang til å hilse og ordne med alt og alle, og som ikke er vant til å få hilse på alle den møter, vil ofte dempe intensiteten sin litt, og det vil gjøre hilseprosessen fredeligere. Hunder som er intense (enten av glede, eller fordi de er nøye og korrekte og litt anspent) i hilsesituasjonen risikerer oftere å få fortalt hvor landet ligger.

Dette med damer også: Gutta får gjerne hilse, men maser de er det over og ut - de får ikke plage tisper, eller mase og kjase seg opp, da blir de for intense, og det kan gi ringvirkninger hvis det er andre hunder rundt.

[akela]

http://www.manimal.no/Artikler/Passeringskurs.htm

Les denne, veldig bra ny artikkel ute på Manimal til Gry Løberg. Riktignok om passeringskurs, men hun beskriver fryktaggressive hunder halvveis nedi der, og der ser man jo på en måte at din gutt er i en slags liten "faresone" - og at det blir viktig at du lar ham treffe ålreite hunder, og lærer å lese andres hunder du også, så du vet hvem du skal styre utenom

Lykke til iallfall.

[tosa]

Jeg har noe av det samme problemet som StineogAca. Hunden min stivner, lener seg bakover å begynner å gå sakte framover. Og når han er nære nok, så blir det bråk, selv om den andre hunden er rolig i situasjonen, og ikke ser ut til å bry seg. Han er slik mot tisper også. Han har ikke vært sånn tidligere, han er en hannhund på 18 mnd. Tispa mi oppfører på neste samme måte. Når hun møter en annen hund, tisper eller hannhunder, som er på god avstand, hopper hun opp på to, å det virker som om hun er ivrig om å komme bort til den andre hunden, men også her er nær nok blir det også bråk. hun var slik mot fremmende mennesker også, men det har blitt bra. vi fikk henne som omplassering da hun var 8 mnd, og vi vet ikke hvordan hun hadde det før. Fint å få forklaringer på hvorfå hvordan det er slik(puuh).

Skal gå på passeringkurs over jul .