Gå til innhold
Hundesonen.no

Dårlig syn?


Recommended Posts

Jeg har erfaring med tre av metodene. Jeg har avlivet hund hos veterinær, hjemme (for å spare de for belastningen med å dra på veterinærkontoret) og skyting.

Hjemmeavlivingen , foretatt av en veterinær var ingen hyggelig opplevelse.. Etter å ha ventet flere timer, kom endelig veterinæren og satte beroligende sprøyte på hundene og så ventet hun litt, og satte den siste sprøyta. Å se på hundene og ikke minst høre på den desperate gispingen, mens veterinæren nærmest lå på dem, for å "roe" dem ned, det var ikke noen god opplevelse. For meg så det enkelt og greit, ut som om hundene ble kvalt. Hva som gikk galt vet jeg ikke, mener å huske at veterinæren snakket om at hun muligens hadde gitt for svak dosering..

Så de neste som ble avlivet, ble avlivet ved skyting. En dyktig skytter med kraftig ammunisjon utførte skytingen. Ett skudd og det var over. Riktignok er det en belastning å se hundene med hodet skutt av men jeg var i alle fall sikker på, at det var over på ett øyeblikk.

Så bildet er nok litt mer nyansert, enn at det er bare veterinærer, som avliver "humant"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gjerne forsøke å forklare hvorfor jeg velger skyting som avliving av min hund, når den tid kommer.

Dette er ikke min første hund. Min aller første hund ble avlivet hos veterinær. Den hunden hadde et positivt syn på veterinærbesøk, så det gikk veldig greit.

Denne hunden liker ikke veterinærbesøk. Dette kommer nok av smertefulle besøk der. Derfor ønsker jeg at en god venn av meg, som jeg VET med sikkerhet, er en dyktig jeger. Han behandler hunder med respekt. Og han har selv skutt sine egne hunder når de har blitt gamle og mett av dage. Hunden min stoler på han, og er overlykkelig over å få gå på tur sammen med han.

Er ikke det en fin måte å ende livet på? Nå er det slik at det er jeg som eier har et ansvar for at hunden min ikke lider unødig. Og det er jeg som må avgjøre om hun lider såpass psykisk at hun må avlives. Når enkelte her begynner med slikt tull som at dersom hunden fikk velge osv, blir jeg forbannet! Det blir å menneskeligjøre hunden. Vi som hundeeiere har et ansvar overfor hunden vår. Vi må kjenne hunden såpass godt at vi vet når det blir "for mye" psykisk/fysisk. Og IKKE beholde hunden av ren og skjær egoisme fordi vi ikke orker å avlive. Alt for mange lar hunden lide seg gjennom hverdagen fordi vi ikke orker tanken på å miste kjæledyret.

Det er ikke lett for meg å se forandringen på hunden min fra uke til uke. En hund jeg hadde håpet på å ha i flere år framover. Vi har nettopp kommet på tredjeplass i rekrutt og skulle konkurrere enda mer til neste år. Men uansett... Det å avlive hunden sin, og hva slags metode osv, får være opp til hver enkelt hundeeier. Hadde jeg vært en dyktig nok skytter, ville jeg helst skutt hunden min selv. Så ja, det er forskjell på oss alle. Men ikke døm noen fordi de ikke er akkurat som deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...