Dårlig syn?

[Linda Marie]

Jeg har det siste halve året sett på store forandringer ved blandingstispen min på 4,5 år. Dårlig syn er påvist hos veterinær. Og skal atter en gang inn for ny sjekk, den 11.desember.

Det som er problemet, er hvor usikker hun er blitt. Hun knurrer ved den minste lille lyd. Og det blir bare værre. Siste episode var et fly som passerte. Hunden hørte lyden, men kunne ikke plassere den. Så hun begynte å knurre og skjelve i frykt. Hun gikk mellom ungene mine på 3 og 6 år mens hun gjorde dette. Heldigvis oppdaget jeg det kjapt, da hun aldri er alene med ungene. Jeg satt meg ned å forsøkte å roe henne ned, men hun ville bare gjemme seg i bilen. (som er som et fristed for henne) Dette hjalp ikke denne gangen. Hun bare fortsatte å skjelve og knurre. Når lyden av flyet hadde vært borte i ca tre minutter, så roet hun seg ned.

Jeg liker ikke at hun er blitt så usikker. Spesielt siden dette er en hund jeg har jobbet mye med for å sosialisere osv. Men av erfaring så vet jeg at en usikker hund gjerne er den med lavest bittvegring. Og jeg er redd at hun i frykt vil bite barn eller andre hvis de forsøker å holde henne igjen/ klappe henne når hun blir redd.

Kan opplyse at hun har en mor som er ren Golden Retriver, mens faren er Schæfer/Dobberman. Og jeg har trent henne både fysisk og psykisk siden jeg fikk henne, og tatt hensyn til at hun har noen "sterke" raser i blodet.

Noen her som har erfaring med lignende ting? Eller er det noen her som kan gi meg råd. For hvis hun blir enda værre i psyken, er jeg redd at avliving er eneste utvei. Skal som sagt til veterinæren til uken. Selv om jeg gruer meg...

[Vala]

Når du er hos veterinæren, så ville jeg fått henne utredet for andre ting enn bare synet. Det høres definitivt ut som noe har endret seg hos pelsen din, enten fysisk eller psykisk. Ta rede på det fysiske først. Jeg misunner deg virkelig ikke, det er dette som er så fælt når pelsene ikke kan si hva som faktisk plager dem!

En annen ting jeg ville tenkt på, er at ja, faren er jo større for et evt. bitt hvis hun er så ustabil psykisk. Men samtidig, tenk hvor ille det må være for henne hvis hun virkelig er så redd! Det alene er jo også en grunn til å avlive, hun fortjener noe bedre.

Lykke til!

[Linda Marie]

Jeg skal ha full sjekk hos veterinæren. Har vært endel ganger nå for å følge med på hvordan synet utvikler seg. Og psyken. Men hun har utviklet redselen og usikkerheten meget fort. Har ikke opplevd dette med tidligere hunder jeg har hatt.

[akela]

Har i ulike sammenhenger diskutert blindhet hos hund, og reaksjoner, og det jeg har fått inntrykk av betyr mye - er hvordan hunden er av natur/personlighet i utgangspunktet. Og så også hvordan man bor - om det stort sett er kjente ting rundt, eller om det er veldig omskiftelig, som i en by.

En trygg hund som er positiv, tåler det bedre enn en mer utrygg eller vaktsom hund. Har hunden tro på at verden er et trivelig sted og at det meste går bra, så vil den kanskje lettere fortsette å være sånn.

Du har en hund som du tydeligvis har jobbet litt med for å sosialisere; det hadde vel i sin tid sine årsaker? Blandingshunder aner man jo aldri hva arver av hvem, og rasene på farssiden kan jo ikke sjelden være vaktsomme over mot lett nevrotiske (dober), særlig når det er snakk om blandinger der man kanskje ikke stiller samme krav til psyke som i raseavlen. Blander man en vaktsom, men "utadrettet" hund som disse farsrasene er, med en golden, der endel hunder i rasen går mot det litt mer usikre - men passive gjerne, så kan det bli en hund som er litt "mørk" av seg.

Når ting da blir "strukket" - som med et syn som svikter, eller, slik jeg også har sett, etter et operativt inngrep eller narkose hvor hunden mister kontroll og merker det - så ser man kanskje hva som bor der.

Jeg har sett hunder som er født blinde som er riktig hyggelige, og hunder som har fått dårlig syn med alderen, som også har klart det bra - samtidig som jeg også har hørt om en yngre, frem til blindheten ble sterk også hyggelig, hund som måtte avlives fordi den ble veldig skvetten og usikker og de fryktet det samme som deg. Det har endel med rase/individ å gjøre; hvordan de takler "brå" ting i utgangspunktet - noe som blir forsterket hvis de ikke ser.

Selv seende hunder takler "overraskelser" ulikt - noen logrer nærmest bare, andre kan virvle rundt med lett klaprende tenner. Eller verre. Er du usikker, så hadde jeg rett og slett fått en atferdskonsulent (Gry Løberg i Oslo/Trondheim iallfall og Gry Eskeland på Jeløy for eksempel) til å vurdere hunden, også med tanke på blindhet og reaksjoner.

[Linda Marie]

"Du har en hund som du tydeligvis har jobbet litt med for å sosialisere; det hadde vel i sin tid sine årsaker?"

Da må du ha misforstått. Jeg har bare gjort slik alle med hund burde gjøre; nemlig sosialisere hunden fra den er valp.

Jeg var meget bevisst på hva slags hund jeg var ute etter da jeg kjøpte valp. Satte meg inn i pluss og minus for rasene hunden er mikset med, så jeg visste hva jeg eventuelt måtte ta mer hensyn til enn hvis jeg feks hadde valgt en blanding av buhund og engelsk setter. Dette er heller ikke min første hund. I tillegg har jeg fått grundig opplæring innen hund og hundehold gjennom tidligere jobb. Hunden bor i trygge, stabile omgivelser. Og fram til synet begynte å svikte, så har hun bestandig vært en årvåken hund som takler alle situasjoner bortsett fra kraftige smell. (fyrverkeri/skudd)

Jeg har ikke behov for en adferds spesialist, da jeg kjenner hunden min ganske godt. Eneste jeg lurer på her på forumet er om det er andre med samme/lignende problem, og hvordan det ble løst. For jeg er redd jeg må skyte bikkja hvis ting fortsetter, eller blir værre.

[Linda Marie]

Var hos veterinæren. Og ikke akkurat gode nyheter Nå ble det påvist grå stær. Og det er kommet langt, men ikke så langt at det ikke gikk an å skimte blodårene på netthinnen.

Når det kom til det mentale område så mente veterinæren at jeg kjente min hund best. Og at det var godt at jeg ikke er så egoistisk at jeg vil ha hunden for min egen del. Mange hundeeiere drøyer og drøyer fordi de ikke liker tanken på å være "bøddel". Dermed så lidet mange hunder unødig.

Jeg vil se hvordan hunden min er gjennom jul og nyttår. Blir hun drastisk værre i psyken, så ser jeg desverre ingen andre utvei enn å skyte henne. Det er en vanskelig avgjørelse uansett. Og for og imot vurderes nøye.

[Peers]

Var hos veterinæren. Og ikke akkurat gode nyheter Nå ble det påvist grå stær. Og det er kommet langt, men ikke så langt at det ikke gikk an å skimte blodårene på netthinnen.

Når det kom til det mentale område så mente veterinæren at jeg kjente min hund best. Og at det var godt at jeg ikke er så egoistisk at jeg vil ha hunden for min egen del. Mange hundeeiere drøyer og drøyer fordi de ikke liker tanken på å være "bøddel". Dermed så lidet mange hunder unødig.

Jeg vil se hvordan hunden min er gjennom jul og nyttår. Blir hun drastisk værre i psyken, så ser jeg desverre ingen andre utvei enn å skyte henne. Det er en vanskelig avgjørelse uansett. Og for og imot vurderes nøye.

Helt OT, men dog: skyte, mener du da regelrett å skyte, eller er det en metafor for en mer human avlivning?

[Linda Marie]

Helt OT, men dog: skyte, mener du da regelrett å skyte, eller er det en metafor for en mer human avlivning?

Jeg mener å skyte hunden. Mer humant å få en jeger som hunden kjenner til å ta hunden med ut på en koselig tur og så skyte den. Et enkelt nakkeskudd. Eller mener du det er mer humant å gå til dyrlegen? Hunden hater å gå dit. Den blir stresset og har det ille. Så bli bedøvd og så få en giftsprøyte. I omgivelser den mistrives i. Nei, huff!

Legger ved dette:

Forskrift om avliving av hund og katt.

Fastsatt av Landbruksdepartementet 11. oktober 1998 med hjemmel i lov av 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern § 30 nr. 3. Endret 9 jan 2004 nr. 52.

§ 1. Formålet med forskriften er å sikre at avliving av hund og katt utføres på en slik måte at dyrene ikke kommer i fare for å lide unødig.

Forskriften gjelder for dyr av artene hund (Canis familiaris) og katt (Felis catus).

§ 2. Avliving kan bare foretas med:

1) Skudd mot dyrets hjerne - fortrinnsvis med haglgevær, eventuelt annet dertil egnet skytevåpen - som avfyres på en avstand tilpasset det våpen som anvendes, og mens dyret er i ro. Avlivingen må foretas av person som er kyndig i bruk av vedkommende skytevåpen.

[siljestokka]

Jeg synes det er helt greit at folk velger å skyte dyra sine.. Ser ikke på den som noen big deal... hunden dør momentant uansett..

men jeg ville ikke skytt min hund.. Da drar jeg til dyrlegen.. Blir liksom en stille og rolig død...

Men lykke til med hunden din da. Hvis en hund får sånne gråe stær, er det ingen veg tilbake til normalt syn igjen da eller?

[Peers]

Det blir en helt annen diskusjon, men jeg ser ikke det humane i å skyte hunden... Det går sikkert fort, er enkelt og greit, men jeg vil gjerne sitte sammen med hundene mine når de sovner inn i fred og ro jeg da

[Mari]

Det blir en helt annen diskusjon, men jeg ser ikke det humane i å skyte hunden... Det går sikkert fort, er enkelt og greit, men jeg vil gjerne sitte sammen med hundene mine når de sovner inn i fred og ro jeg da

Fortsetter OT jeg.

Men jeg kunne godt ha tenkt meg at mine hunder ble avlivet med å bli skutt. Etter lang tur i skogen hvor de hadde fått gjort hva de ville, liggende på en gresstust hvor de gomler på en stor bit lammeribbe. Poof! så er de borte, midt i et fantastisk hundeøyeblikk. Hvordan er ikke det humant?

Jeg synes det er en langt mer verdig avslutning enn å ligge på fanget mitt med meg hylgrinende over dem. Så får jeg heller være litt mindre egoistisk, sette til side mine behov, og heller tenke på hvilken avslutning som er best for hunden. For la oss være helt ærlig, å sitte sammen med hunden er først og fremst for din egen del. Hunden vet jo ikke at den skal dø liksom.

[Peers]

Fortsetter OT jeg.

Men jeg kunne godt ha tenkt meg at mine hunder ble avlivet med å bli skutt. Etter lang tur i skogen hvor de hadde fått gjort hva de ville, liggende på en gresstust hvor de gomler på en stor bit lammeribbe. Poof! så er de borte, midt i et fantastisk hundeøyeblikk. Hvordan er ikke det humant?

Jeg synes det er en langt mer verdig avslutning enn å ligge på fanget mitt med meg hylgrinende over dem. Så får jeg heller være litt mindre egoistisk, sette til side mine behov, og heller tenke på hvilken avslutning som er best for hunden. For la oss være helt ærlig, å sitte sammen med hunden er først og fremst for din egen del. Hunden vet jo ikke at den skal dø liksom.

Greit, føler at at jeg må spise i meg ordene mine nå... I den settingen du nevner, er jeg enig. Det jeg reagerer på med skyting, er at man aldri vet om det er vellykket. Ser for meg om man bommer litt, og hunden opplever siste sekundene av livet sitt i smerte.

[Mari]

Greit, føler at at jeg må spise i meg ordene mine nå... I den settingen du nevner, er jeg enig. Det jeg reagerer på med skyting, er at man aldri vet om det er vellykket. Ser for meg om man bommer litt, og hunden opplever siste sekundene av livet sitt i smerte.

Vel, jeg må pirke igjen jeg. For jeg har hørt skrekkhistoriene ved avlivning hos veterinæren også jeg. Med hunder som pisser og driter på seg, er hysteriske og livredde fordi doseringen eller whatever har blitt feil.

Og en kule i bakhodet på kloss hold av en erfaren jeger? Tja, jeg tror sjansene for at det går feil er rimelig like.

[akela]

Nå har jeg alltid hatt hunder som har hatt et sterkt forhold til meg, og ikke likt å gå med fremmede - uansett hvor nære og gode venner av dem det ellers er. Og ikke ville jeg hatt det hengende over meg heller, at tenk om noe gikk galt - og hunden led, fordi den ble håndtert av noen som ikke kjente den. Det gjelder enten det er hos dyrlege eller i andre hender. Jeg vil se selv, vite at ting skjer på riktig måte.

Det har skjedd endel ganger nå i årenes løp i vår familie, og det har aldri vært en negativ opplevelse rundt veterinæravlivning; hundene har sovnet greit inn og vi har avtalt sted på forhånd. Noen har sovnet inn i egen stue med veterinærer som har vært bekjente og som har vaksinert dem hjemme for oss før, så de skjønte aldri forskjellen på de sprøytene og den siste. Andre har sovnet "på tur" i skogen, hjemme hos dyrlegen i hagen, eller i andre "nøytrale" omgivelser. En fikk sovesprøyten i bilen, da kom dyrlegen ut og klappet litt på de tre hundene som delte bilen mellom seg, satte sprøyten på den ene, som da døset inn omgitt av vennene sine, i sin egen bil - og når den var godt og vel så langt borte i drømmeland at den knapt hadde vært mulig å vekke, så fikk den avlivningssprøyten. Jeg har aldri merket noen reaksjoner fra de andre hundene heller, de tar det som det kommer, og det å være sammen med flokken til siste slutt er nok trygt for den som må gå også.

Så jeg tar meg sammen, gjør unna hylgriningen alene, og drar til en koselig veterinær som er flink med hunder og som hunden er begeistret for - særlig på ene klinikken så stormer mine hunder ivrig inn, selv om de er blitt både stukket og operert der før, og behersker meg til det er helt over.

Og siden veterinærer som er veldig hyggelige med dyr ofte er hyggelige med omtenksomme eiere også, så går de med på spesialbehandling - så mine hunder har sovnet vakkert og rolig inn nettopp i grønne omgivelser, omgitt av hundevennene sine, med godbiter eller bein å drive med i ventetiden til sprøyten gjør dem døsige, og dyrleger som ikke maser men venter til hundene er helt "borte" i dopet med å komme og "forstyrre" og sette den siste sprøyten.

Jeg ville aldri prøvd å skyte egne hunder, selv om jeg vet at en i familien min i sin tid gjorde det - og aldri gjorde det om igjen, når det fantes andre muligheter. Å la andre gå avgårde med dem ville jeg heller aldri gjort - det synes jeg er å svikte. For hva om hunden slår seg vrang, ikke står stille, om jegeren må til og kjefte litt, eller ikke skyter helt rent? Da skulle jeg stolt MYE på vedkommende... at hele grunnsynet på hund stemte. Nei, heller stille krav om hvordan og når til en grei veterinær, det går veldig greit i min erfaring.

[Peers]

Nå har jeg alltid hatt hunder som har hatt et sterkt forhold til meg, og ikke likt å gå med fremmede - uansett hvor nære og gode venner av dem det ellers er. Og ikke ville jeg hatt det hengende over meg heller, at tenk om noe gikk galt - og hunden led, fordi den ble håndtert av noen som ikke kjente den. Det gjelder enten det er hos dyrlege eller i andre hender. Jeg vil se selv, vite at ting skjer på riktig måte.

Det har skjedd endel ganger nå i årenes løp i vår familie, og det har aldri vært en negativ opplevelse rundt veterinæravlivning; hundene har sovnet greit inn og vi har avtalt sted på forhånd. Noen har sovnet inn i egen stue med veterinærer som har vært bekjente og som har vaksinert dem hjemme for oss før, så de skjønte aldri forskjellen på de sprøytene og den siste. Andre har sovnet "på tur" i skogen, hjemme hos dyrlegen i hagen, eller i andre "nøytrale" omgivelser. En fikk sovesprøyten i bilen, da kom dyrlegen ut og klappet litt på de tre hundene som delte bilen mellom seg, satte sprøyten på den ene, som da døset inn omgitt av vennene sine, i sin egen bil - og når den var godt og vel så langt borte i drømmeland at den knapt hadde vært mulig å vekke, så fikk den avlivningssprøyten. Jeg har aldri merket noen reaksjoner fra de andre hundene heller, de tar det som det kommer, og det å være sammen med flokken til siste slutt er nok trygt for den som må gå også.

Så jeg tar meg sammen, gjør unna hylgriningen alene, og drar til en koselig veterinær som er flink med hunder og som hunden er begeistret for - særlig på ene klinikken så stormer mine hunder ivrig inn, selv om de er blitt både stukket og operert der før, og behersker meg til det er helt over.

Og siden veterinærer som er veldig hyggelige med dyr ofte er hyggelige med omtenksomme eiere også, så går de med på spesialbehandling - så mine hunder har sovnet vakkert og rolig inn nettopp i grønne omgivelser, omgitt av hundevennene sine, med godbiter eller bein å drive med i ventetiden til sprøyten gjør dem døsige, og dyrleger som ikke maser men venter til hundene er helt "borte" i dopet med å komme og "forstyrre" og sette den siste sprøyten.

Jeg ville aldri prøvd å skyte egne hunder, selv om jeg vet at en i familien min i sin tid gjorde det - og aldri gjorde det om igjen, når det fantes andre muligheter. Å la andre gå avgårde med dem ville jeg heller aldri gjort - det synes jeg er å svikte. For hva om hunden slår seg vrang, ikke står stille, om jegeren må til og kjefte litt, eller ikke skyter helt rent? Da skulle jeg stolt MYE på vedkommende... at hele grunnsynet på hund stemte. Nei, heller stille krav om hvordan og når til en grei veterinær, det går veldig greit i min erfaring.

Takk, du satte ord på det jeg ville formidle, men ikke klarte å få nedskrevet selv.

Jeg vil heller at hundene mine får sovne inn med sprøyte, på et sted de trives.

[akela]

Jeg har også hørt om jegeren som felte jakthunden sin i dens siste stand, og den døde lykkelig - og det er helt flott det. Han var forøvrig en glimrende skytter og aldri i tvil om at han greide det.

Men siden jeg ikke er jeger selv, og ikke vet om jeg hadde klart å se hunden min skutt istykker etterpå, så foretrekker jeg å finne frem til rette veterinæren - hvor jeg har så god kontroll som jeg kan klare i en slik situasjon. Og for meg innebærer det å ikke sende en redd og usikker hund med andre mennesker, fordi jeg ikke ville vite hvordan den hadde det i sin siste stund.

Jeg liker knapt å la hunder være igjen hos dyrlegen, jeg - selv når det bare er "enkle inngrep". Derfor prøver jeg å finne frem til de hyggeligste stedene... med de hyggeligste dyrepleierne og veterinærene...

[Mari]

Altså, begge hundene jeg har mistet har blitt avlivet av dyrlege. Bacon ute i skogen, på sin favorittplass. Moshi på veterinærkontoret som hun trivdes veldig godt på.

Jeg mener alikevel at en hund kan ha en absolutt like verdig avslutning med å bli skutt av en erfaren jeger.

Jeg vurderte det faktisk med Bacon. Min far er jeger, og har gode venner som er like kompetente skyttere. Han selv hadde aldri klart det, han var altfor glad i henne til det. Og så lenge jeg hadde sluppet å se liket ville jeg definitivt ha vært med. Gått et stykke unna mens hun knasket i seg mat.

Å høre skuddet hadde nok gjort like vondt som det gjør å se den rosa sprøyta gli inn i åra. For meg er det jammen med vanvittig dramatisk det og. Selv om det går roligere for seg utad, er alikevel innvollene mine i ferd med å rives i stykker.

Hadde mine hunder fått velge tror jeg de hadde valgt et godt hundeøyeblikk, for så bli borte i løpet av brøkdelen av et sekund. Men det blir jo bare spekulasjoner, hunder har jo ikke noe forhold til døden.

Problemet er kanskje at det høres så groteskt ut for mange. Blod og gørr er liksom ikke det mange ønsker å forbinde med hunden sin. Jeg hadde nok klart å se forbi det tror jeg. Den biten er adskilt fra selve hunden om dere skjønner?

Jeg tror det går på personlig preferanse, det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre. Man må gjøre det som føles riktig for seg selv og hunden.

[Guest 2ne]

Bare for å fortsette denne OT-diskusjonen, så sant man har med seg en som kan skyte, som ikke kommer til å nøle eller bomme, så ser jeg ingen grunn til at det skal være verre enn å avlive på et veterinærkontor - jeg har nemlig sett et par avlivninger som ikke er veldig hyggelige der og, selv om hunden har sovet når man har satt siste sprøyta.

Jeg veit ikke om noen sjøl jeg hadde stolt nok på til å få lov til å skyte hundene mine, selv Bjørndalen bommer nå og da, liksom, og han skyter på død blink som står rolig. Så jeg avliver på veterinærkontor (jeg har ikke hatt noen hund med alvorlig fobi for sånt), med sprøyter, og gruer meg til jeg ser at både neddoping og avlivning funker som det skal. For meg er det det minste av 2 onder.. Men, å dø av et skudd er ikke noe mer uetisk eller ufint eller noe enn disse avlivningssprøytene, jeg forstår og respekterer de som velger det og.

[Peers]

Og det er jo også noe "betryggende" med å se hunden ligge fredfull og "sovende", fremfor med et blødende kulehull i hodet...

[akela]

Jeg har dessverre - eller rettere sagt, naturlig nok, siden de aller fleste har vært gamle og/eller syke hunder - vært med på endel avlivninger, også av venners hunder. Og ikke én har gått galt. Det "verste" har vært litt blod med siste sprøyten, selve avlivningssprøyten. Jeg kommer i årenes løp ikke på noe særlig rykninger en gang, så det er MIN statistikk - når andre gjerne vil dra frem skrekkhistoriene ved dyrlegekontoret.

Uansett så sjekker jeg alltid sjøl jeg, om det i det hele tatt er noen som helst respons etter sovesprøyten - et par av hundene har sovet så dypt, at dyrlegen har sagt det er tvilsomt om de ville klart å gjenopplive dem igjen hvis jeg hadde "angret".

Hva med skrekkhistorier om jegere som ikke skyter godt nok da? De finnes sikkert også. Men jeg vet mange dyktige jegere som velger ikke å gjøre det på denne måten. Så er det situasjonen etterpå også. Jeg setter pris på at hunden blir behandlet på en grei måte også etter at den er død - at den ikke behandles som slakt, men med respekt. Store hunder er uhåndterlige når de er døde... for å si det sånn.

Har kjent et par hester som eier har valgt å avlive og begrave, og det var kanskje ikke veldig ålreit å se hesten bli skyflet ned i et forhåndsgravd hull av en traktor - det er ikke "pent", og det er greit å vite hva man går til, og om det i det hele tatt finnes alternativer.

Om hundene kan velge? Vel, så lenge jeg har hunder som synes det er fint når veterinæren kommer med en sprøyte og setter den så elegant at de knapt enser det og logrer med halen for å få godbiten de vet følger fra dyrlegens lomme... så liker jeg den rammen for dem.

[Guest 2ne]

Jeg har dessverre - eller rettere sagt, naturlig nok, siden de aller fleste har vært gamle og/eller syke hunder - vært med på endel avlivninger, også av venners hunder. Og ikke én har gått galt. Det "verste" har vært litt blod med siste sprøyten, selve avlivningssprøyten. Jeg kommer i årenes løp ikke på noe særlig rykninger en gang, så det er MIN statistikk - når andre gjerne vil dra frem skrekkhistoriene ved dyrlegekontoret.

Uansett så sjekker jeg alltid sjøl jeg, om det i det hele tatt er noen som helst respons etter sovesprøyten - et par av hundene har sovet så dypt, at dyrlegen har sagt det er tvilsomt om de ville klart å gjenopplive dem igjen hvis jeg hadde "angret".

Hva med skrekkhistorier om jegere som ikke skyter godt nok da? De finnes sikkert også. Men jeg vet mange dyktige jegere som velger ikke å gjøre det på denne måten. Så er det situasjonen etterpå også. Jeg setter pris på at hunden blir behandlet på en grei måte også etter at den er død - at den ikke behandles som slakt, men med respekt. Store hunder er uhåndterlige når de er døde... for å si det sånn.

Har kjent et par hester som eier har valgt å avlive og begrave, og det var kanskje ikke veldig ålreit å se hesten bli skyflet ned i et forhåndsgravd hull av en traktor - det er ikke "pent", og det er greit å vite hva man går til, og om det i det hele tatt finnes alternativer.

Om hundene kan velge? Vel, så lenge jeg har hunder som synes det er fint når veterinæren kommer med en sprøyte og setter den så elegant at de knapt enser det og logrer med halen for å få godbiten de vet følger fra dyrlegens lomme... så liker jeg den rammen for dem.

Dette blir veldig OT for hva diskusjonen egentlig handlet om, og det er vel strengt tatt egentlig ikke noe man trenger å diskutere heller - noen velger å avlive dyret hos veterinær, noen velger å skyte det på tur i skogen. Men om man skal diskutere moralen og etikken bak det, så kan det være greit å være litt mer nyansert enn at "det er best hos veterinær, der sovner de fredfullt inn", og "når jegeren bommer og det tyter gørr og blod ut av såret mens hunden løper rundt og skriker av smerte og lider i all evighet". Det er mulig du ikke har sett dyr dø med dødsangst eller kamp på et veterinærkontor, men det har jeg, og det ser ikke penere ut enn et digert høl i bakhodet på hunden - og nei, det var heldigvis ingen av mine hunder, men ekkelt var det allikevel. Statistisk sett så skjer ikke det ofte, men statistisk sett så bommer ikke en god skytter på en hund heller - og nøkkelordet her er GOD skytter.

Skal man førstes snakke om hva som "ser pent ut" og ikke, så er det ikke verdens enkleste sak å flytte på X antall kg død hund heller, så de bæres neppe pent og respektfullt "rundt" (dvs bort til fryseren, deretter ut av fryseren når de fra krematoriet kommer). Å flytte på en hest får man neppe gjort uten traktor, så så sant man ikke sender dyret til slakt, er man pent nødt til å bruke sånne hjelpemidler - at man muligens ikke er forberedt på det eller syns det er et stygt syn er, det er forsåvidt greit nok, men vær så snill..? Litt realist er det lov å være selv om man bryr seg om hunden, hesten eller katten sin, eller?

Om hunden fikk velge, er et argument som overrasker meg fra deg, Akela. Om hunden fikk velge, ville den neppe blitt avlivet. Om JEG fikk velge, derimot, så måtte noen gjerne ha skutt meg i all min uvitenhet mens jeg gjorde det jeg syns var best eller finest i hele verden, så sant jeg døde momentant, fremfor å sovne i en sykehusseng og få gift sprøyta inn i årene.

Og på tross av det, så velger jeg å avlive mine hunder på veterinærkontor ja. Jeg bare syns ikke at det å skyte en hund på tur i skogen er verre enn å avlive med gift.

[Renate A]

Jef får veterinæren hjem til meg, så settes sprøytene stille og rolig i miljø som dyret er vant med å være, det er den beste måten for MEG.

Syntes vi alle skal ha respekt for hva andre mener er den beste måten og ta farvel med sine dyr på, det er en hard avgjørelse samme hva og de fleste av oss gjør hva vi mener selv er best for sitt dyr

[akela]

Hvorfor jeg gidder å dele mine erfaringer, er fordi at jeg hører om så mange ferske hundeeiere som må avlive - og som ender opp med å gjøre det på en måte som hverken høres bra ut for dem eller hunden (vilt hulkende eiere med en redd hund på et dyrlegekontor som den er livredd etc), at det er viktig å få frem at det FINNES alternativer - som en dyrlege som kommer hjem, at man kan gjøre det utendørs, gjøre det et sted hunden føler seg trygg, og hva man selv kan gjøre for å tilrettelegge denne situasjonen.

Og de der skrekkhistoriene om hvor galt det går med "veterinæravlivning" - det skulle jeg gjerne sett noe statistikk, på 2ne, fordi jeg og de jeg snakker med som også har hatt endel hunder i årenes løp, ikke har samme erfaring. Hva slags dyrleger er du borti, begynner nesten å lure - eller på hvorfor du er så opptatt av å få frem disse skrekkeksemplene som i min erfaring er såpass sjeldne at de er utypiske? Bare for å ha rett, eller er det noe du har sett som har gjort så inntrykk at du må ta det frem gang på gang? Trist i så fall, men veldig skjevt i en slik sammenheng.

Dessuten bør du lese tråden litt bedre, jeg svarte igrunnen på Maris utsagn som gikk veldig på at "hvis hennes hunder fikk velge".... det var bare noen få innlegg ovenfor, så det er kanskje ikke så vanskelig å se?

Nei, dette var et merkelig utfall fra deg - der du er ute eller mannen og ikke ballen, slik jeg oppfatter det. Om noen velger den best mulige veterinæren, eller den best mulige jegeren - i den grad man vet om det (mye skadeskytingsstatistikk der ute, alltid festlige historier om det, når de skyter hverandre, bikkja eller en bil), så får det være greit - men at det skal være nærmest bedre å ta enhver jeger som selv hevder han eller hun er "god", kontra det å gå til en skikkelig veterinær eller få vedkommende hjem til seg fordi du får det til å høres ut som det nær er "normalen" at stygge ting skjer... det blir veldig feil.

[Guest 2ne]

Ute etter mannen, ikke ballen? Nei, Akela - om ballen fortsatt er hvordan avlive på best måte for hund OG eier, så er det ikke mannen jeg er ute etter (jeg har så vidt jeg veit ingen grunn til å "gå etter" deg heller, selv om du tar deg svært nær av at jeg skriver at avlivning ved skudd ikke nødvendigvis er verre enn ditt alternativ).

Ballen - det å avlive - er en svært personlig sak, og at noen setter seg til doms over hva som er best for en eier og hund fordi de velger å gjøre noe anderledes enn det som vanlig er (for det er ikke vanlig at folk skyter hundene sine), syns jeg er ufint, rett og slett. Særlig når det fremstilles som en nesten vakker opplevelse å avlive et dyr ved hjelp av veterinær, der hunden sovner stille inn i armene på en eier som holder rundt den, blek men fattet - så romantisk og pent er det ikke. Jeg har og presisert at JEG velger å avlive mine hunder på veterinærkontor, så jeg har ikke noe i mot den metoden heller, men så har jeg et ganske realistisk syn på hva som kan komme til å skje når man avliver, og føler at det er til hjelp for meg, om ikke noe annet - jeg veit at de kan både tisse eller bæsje i det musklene slipper taket (ei tispe jeg kjente ble avlivet pga livmorbetennelse, og der fløyt all betennelsen ut når musklene ble slappe), at det kan komme dødskramper, at noen kjemper i mot både neddoping og overdosen.

Noen statestikk har jeg ikke, akkurat som du. Jeg har holdt på med hund i noen år nå og har vært med venner og bekjente når de har avlivet sine dyr - både katter og hunder. Ja, jeg har jobbet på veterinærkontor, hvor eneste dyrene VI så avlivningen til, var de dyrene som bare ble levert - det skjer det og.. De hundene som har eierene sine hos seg, får være alene med dyret og blir respektert, det burde du vite, du som har vært med på dette så mange ganger. Veterinærene jeg bruker (det er ikke en spesiell) ER flinke, selv om du antyder noe annet - en bivirkning av å ha vært med en stund, samt sett "bak kulissene" er at man blir svært sær og kresen på hvordan man vil ha ting sjøl..

Det er mange ting som spiller inn når man avliver. Om hunden er fysisk frisk, så vil den være vanskeligere å avlive enn en hund som allerede er svak av sykdom - det er rein skjær logikk, og det skjer like gjerne at folk avliver pga gemytt som pga sykdom. En hund som kjemper mot neddoping ellers (som ved røntging eller tannrens), vil sannsynligvis kjempe mot neddoping når man avliver og - så sant det ikke er svært sykt, eller kjemper hardere nettopp fordi det er sykt, det kommer an på dyret, sant? Så igjen - at det skal være så mye bedre å dope ned dyret og gi det gift, fremfor å ta det med ut i skogen, la den løpe rundt i all sin uvitenhet og bli skutt, jeg ser ikke helt hvorfor man alltid skal presisere at det er sånn, mer humant å avlive enn å skyte - JEG syns ikke nødvendigvis at det er det.

Og igjen, JEG har valgt å avlive mine hunder hos veterinær. Mine hunder har og sovnet pent inn uten den store dramatikken (selv om jeg fortsatt blir overrasket over hvor forandret de blir så fort de er døde). Men jeg tror neppe de ville hatt det værre om jeg lot noen skyte de på tur i skogen - at jeg ikke har valgt å gjøre det på DEN måten, er av hensyn til MEG, ikke dyret. Jeg forteller forøvrig om MINE erfaringer av samme grunn som du - jeg har snakket med ferske dyreeiere ETTER avlivning, hvor det vedkommende har vært overrasket over at det ikke var så fint og vakkert som de hadde trodd. Siden JEG føler at det er greit å være forberedt på sånt (det er hakket verre med dødskramper og tømming av blære og tarm om man tror at ens eget dyr er det eneste som forlater verden på den måten, er det ikke?), selv om det ikke skjer ofte.

- Og en skytter som veit han skal skyte en hund for en bekjent, vil neppe sikte på så veldig mye annet enn akkurat den hunden, eller skyte før han veit at han kommer til å treffe riktig.. Altså et alternativ til avlivning hos veterinær, for de som syns at det er greit - uten den moralske pekefingeren om at det eneste riktige er å gi de sprøyter..

[molly]

Jeg har også vært med på noen avlivinger opp igjennom årene, og har litt forskjellige erfaringer. De fleste har foregått i stillhet og uten noe "traumatisk" over seg, men særlig en episode sitter dypt, min forrige tispe...

Hun hadde aldri tidligere kjempet mot neddoping, men denne dagen gjorde hun det virkelig... Det tok forferdelig lang tid før hun kapitulerte, hun klatret på meg, på stolene på veterinærkontoret, hun peip og nektet å legge seg ned. Og jeg hjelp nok ikke akkurat til, sønderknust og hylgrinende... I tillegg hadde hun dødskramper, og det hørtes ut som om hun trakk pusten etter at hun egentlig skulle vært død... Hun hadde helt klart ikke noen lykkelig og uvitende tid på veterinærens kontor før hun trakk sitt siste åndedrag.

Min neste hund kommer også mest sannsynlig til å bli avlivet av veterinær, men jeg er ikke tvil om at et nakkeskudd i skogen hadde vært å foretrekke, om jeg hadde kjent en dyktig jeger som hadde klart å gjøre det...