Gå til innhold
Hundesonen.no

Bjeffegalskap i bil


starlight

Recommended Posts

Skrevet

Bikkjedyret har fått en lei uvane, for ikke å si gneldrete. Hun får nemlig "panikk" i det vi skal gå ut av bilen, og begynner å bjeffe skikkelig høylydt. Noen ganger er det skriking kombinert med boffing. Jeg aner ikke hvorfor hun har begynt med dette, det skjedde ikke før og hun blir jo stille med en gang vi slår igjen døren! Hun er ikke redd for å være alene, hverken i bil eller hjemme. Det samme skjedde litt før i det vi skulle dra fra henne hjemme, men det gikk over etter kort tid. Det virker som om hun bare vil "varsle" om at hun også vil være med. Har prøvd å overse det, har prøvd å be henne være stille og har prøvd å rose når hun er rolig.

Tips anyone? :lol:

Skrevet

Desensitivisering? Åpne og lukke døren mange ganger hver gang du skal åpne/lukke døren? Bare vær obs på at hun blir bedre, og ikke verre, selvsagt..

Har hatt et lignende problem med Tulla; hun giret seg opp når vi kjørte fordi vi skulle jo gjøre noe gøy. Begynte i det små med piping når vi var kommet frem når håndbrekket ble satt på (som endte i at hun ble tatt ut og vi gikk en morsom tur eller trente). Eskalerte enormt til at hun fra Orkdal til Trondheim, stille en liten stund, før hun bjeffet fra Trondheim til Selbu bjeffet som en tulling fordi vi jo skulle noe gøy. Og hjem igjen. Nå piper hun litt når vi er fremme. Vi har bare oversett det, roset når hun er stille, og regelrett kjeftet når hun har vært urolig. I tillegg må hun alltid vente på å få ut av bilen, uansett hvor vi er eller hva vi skal.

Kan det være noe lignende som skjer med din hund? At hun er vant til at det skjer gøye ting når dere kjører bil (til trening, besøk, tur), og at hun skjønner hun ikke skal være med når dere lukker døren og derfor sier ifra? Eller hyler hun (og får ut) når dere faktisk skal noe med henne også; skjønner hun forskjell på de to situasjonene?

Skrevet

Lyd i bil er gøy :):D:icon_clapping::thumbs:

Det går an å jobbe med å prøve å snu forventningene, dersom dere vet hylingen starter, så kan dere jo slenge noen godbiter FØR hun rekker å gå igang, eller dere kan be henne om å gjøre noe konkret. Men egentlig aner jeg ikke, det kommer så an på! Hund, rase, situasjon...

Jeg og mine to hunder sitter iblant på med en venninne som også har en hund, som elsker mine to over alt på jord, de er hennes helter og bestevenner. Denne hunden er helt taus når eieren kjører samme ruten - til parken for eksempel. Men når jeg og hundene er med, så begynner den å gaule fra første sekund i vill forventning. Det er tydeligvis mye morsommere med selskap. Det er spik umulig å få den til å ti stille, trodde vi - høyt var det også, og skarpt i tonefallet, og det gikk ikke over med det første nei.

Men det som virket, var en konkret kommando "sitt" som hunden måtte forholde seg til, og kunne få ros for. Den klarte ikke slappe av på egenhånd, eller på den vanlige kommandoen om "stille". Men "sitt" var så innarbeidet, at den kunne klamre seg fast til den mentalt. Det var helt sprøtt - den klarte virkelig ikke holde munn, og satt vekselvis og gaulet og gjespet for å prøve å roe seg.

Mine hunder syntes forøvrig dette var bilturen fra *******, så de satt i hvert sitt hjørne og ventet på at venninnen skulle bli normal igjen, og vi slutte å mase...

Kjørte vi MIN bil, så var det forøvrig også helt stille!

Den hunden burde donert bjeffeimpulsen sin - og hjernen - til forskningen når den tid kommer :o

Skrevet

Takk for svar :icon_clapping:

Det har nok noe med forventningene å gjøre ja, og det at hun tror hun ikke får være med når vi er på vei ut av bilen. Det er verst når vi nærmer oss stallen, den herligste plassen på jord! Og da begynner det med piping når hun ser hvor vi er på vei henn, deretter øker det i styrke for så å bli høylydt, intens bjeffing når vi er på vei ut av bilen. Vi lar henne ikke under noen omstendighet komme ut før hun er rolig, og jeg går ikke engang bak til luka før hun er stille. Noen ganger blir hun da rolig, men piper igjen litt mens hun venter på at buret skal bli åpnet. Da kommer hun heller aldri ut før hun er stille. Har prøvd sitt kommando her også, og det funker¨på den siste delen (mens vi venter på å ut av buret).

Desensitivisering har vi til en viss grad prøvd, og det blir litt bedre om vi gjentar dette ofte. Tror kanskje jeg skal intensivere dette igjen og blande det med godbittipset :thumbs:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
    • Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt?
    • Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite.
    • Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
    • Hvis han faktisk er blanding av havanais og malteser så er han ikke en maltipoo i det hele tatt. Maltipoo er blanding av malteser og puddel (poodle, derav -poo-delen av navnet).  For det første bør han sjekkes for alle arvelige helseproblemer som forekommer både hos havanais og malteser. Det er vel noe allergi, øyeproblemer og kneledd/albueledd ihvertfall. Så bør du ha oversikt over gemytt og helse hos begge foreldrene og helst søskenene og gjerne halvsøsken eller andre nære slektninger til hunden. Det hjelper ikke at din hund er snill og frisk, hvis han er unntaket i kullet. Da risikerer du å avle videre på problematiske gener, selv om det ikke har vist seg hos din hund. Dette er hovedårsaken til at raseavl er lettere å gjøre på en god måte, fordi man har registrert statistikk over helsedata i flere generasjoner. Hvis du tenker å få valper så kan det uansett også være greit å gå NKKs oppdretterskole, det er mye viktig informasjon der uavhengig av om du avler på renraset eller blandingshund. https://www.nkk.no/kurs-utdannelse-og-aktiviteter/kursoversikt-alle/ Generelt tenker jeg at det er veldig mange hunder som omplasseres og unødvendig å avle om man ikke har noe målrettet tanke for det, som de fleste seriøse oppdrettere har for rasehunder når de studerer helse- og utstillingsresultater. Det finnes mange gode og snille hunder som trenger et hjem.       
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...