Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp med HD. Operasjon?


Hundeglad

Recommended Posts

Vår lille labrador- valp på 7 mnd. har fått diagnosen hofteleddsdysplasi, sterk grad, visstnok det verste tilfellet veterinæren hadde sett.

Dette er selvfølgelig en helt grusom situasjon, da vi naturligvis er veldig glad i hunden vår. Veterinæren anbefalte oss å vurdere avlivning...men for oss virker ikke dette som den riktige avgjørelsen, da valpen virker glad, leker, løper rundt og er veldig glad i å være med ut på tur. Allikevel er vi klar over at dette er en situasjon som kan forverre seg. Det vi merker på henne så langt er litt stiv og stølhet etter at hun har våknet, at hun subber litt med bakbeinene og at hun vergrer seg litt for å gå i trapper. Men vi håper altså at vi kan unngå avlivining.

I følge veterinæren var operasjon nærmest utelukket, da dette vil være svært belastende for hunden. ..og liten sjanse for å bli frisk. Etter intensiv søking på nettet har vi imidlertid funnet flere klinikker som utfører operasjoner, hvor de skifter ut hele hofteleddet- et dyrt og omfattende inngrep, men ifølge flere klinikkers nettsteder er sjansene for en vellykket operasjon på 90- 95% ..Dette er noe som vår veterinær avviser.

Jeg lurer da på om noen av dere der ute har vært i en lignende situasjon, og gjennomgått en slik operasjon. Var det verdt det?

Blir veldig takknemlig om noen tar seg tid til å svare:) (Om dere bare skulle vite noe om HD generelt)

Takk:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå vet ikke jeg hvor i landet dere bor, men om dere er i nærheten av Oslo vil jeg anbefale dere å kontakte Trond Bergsjø ved Oslo Dyreklinikk på Ensjø. Det han ikke vet om HD er ikke verd å vite.. Han vil sikkert kunne gi dere noen svar vedr muligheter for operasjon etc. Det er alltid greit å få en second opinion.

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har desverre latt en tidligere hund fått oppleve en HD operasjon. Etter noen måneder måtte han opereres på nytt fordi kroppen støtet fra seg protesen i hoften. Det ble ett år med håp og mye fortvilelse, før kortison tok knekken på han.

En forferdelig historie med og et stort inngrep for hunden.

Mitt håp for din hund: hør på hva dyrlegen din sier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår lille labrador- valp på 7 mnd. har fått diagnosen hofteleddsdysplasi, sterk grad, visstnok det verste tilfellet veterinæren hadde sett.

Dette er selvfølgelig en helt grusom situasjon, da vi naturligvis er veldig glad i hunden vår. Veterinæren anbefalte oss å vurdere avlivning...men for oss virker ikke dette som den riktige avgjørelsen, da valpen virker glad, leker, løper rundt og er veldig glad i å være med ut på tur. Allikevel er vi klar over at dette er en situasjon som kan forverre seg. Det vi merker på henne så langt er litt stiv og stølhet etter at hun har våknet, at hun subber litt med bakbeinene og at hun vergrer seg litt for å gå i trapper. Men vi håper altså at vi kan unngå avlivining.

I følge veterinæren var operasjon nærmest utelukket, da dette vil være svært belastende for hunden. ..og liten sjanse for å bli frisk. Etter intensiv søking på nettet har vi imidlertid funnet flere klinikker som utfører operasjoner, hvor de skifter ut hele hofteleddet- et dyrt og omfattende inngrep, men ifølge flere klinikkers nettsteder er sjansene for en vellykket operasjon på 90- 95% ..Dette er noe som vår veterinær avviser.

Jeg lurer da på om noen av dere der ute har vært i en lignende situasjon, og gjennomgått en slik operasjon. Var det verdt det?

Blir veldig takknemlig om noen tar seg tid til å svare:) (Om dere bare skulle vite noe om HD generelt)

Takk:)

Bare for å forsikre meg.. disse bildene, er de sendt inn til NKK for å få dommen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min gamle nabo i Danmark havde en labrador tispe, der også blev opereret for HD, fik sat ny protese i, men det gik desværre ned af bakke og hunden blev aflivet ca 3/4 år efter operationen.

Min nabo sagde, det følelses mæssigt ikke var værd det hverken for ham eller hans hund, han kunne se at den led og havde smerter.

Fortalte mig, at hvis han fik de samme valg igen en anden gang, så ville han vælge at få den alivet i stedet for at lade den lide.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde prøvd å finne frem til en som er så spesialist på dette som mulig, dere har allerede fått et forslag, og så tatt en konsultasjon der, og forhørt dere grundig om alle fordeler og ulemper.

Jeg ser kanskje en ulempe i dette med rasen... at labradorer er ganske tunge og firkantede, kontra en lettere hund som en border collie. Er det på begge hofter, må dere gjøre to operasjoner - og det er snakk om ganske lang tid. Klarer dere dette med hjemmesituasjonen deres - å gi hunden ro, i et bur, å måtte bære den i starten etc? En hund som får en så stor operasjon, blir veldig passivisert over lengre tid, og da er det viktig at dere har tid til det - at noen er hjemme, at den ikke bare blir liggende der.

En annen ting er dette med utgifter - dette kan bli veldig dyrt, fordi det ikke bare er operasjon det er snakk om, men rehabilitering og trening som også koster sitt.

Men det er jo en fullstendig fortvilet og trist og ****** situasjon, føler veldig med dere - særlig når man ser en blid valp som ikke helt skjønner hvorfor noe gjør vondt, men som gjerne vil. Sjekk med en spesialist eller to, spør dem NØYE ut, også om dette med tid og risiko og fremtidsutsikter - og så får dere bestemme det selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Matmor: Jo, det er som lill sier; vi opsøkte veterinær pga. at hun virket stiv og støl etter å ha ligget lenge stille, pga. at hun subbet litt med bakbeina o.l. Veterinæren tok da røntgenbilder, og kunne med engang se på bildene at dette ikke var bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, jeg har noen bekjente som opererte sin OES for HD på begge sider.

Jeg ville aldri gjort det, etter hva hun fortalte om hva hunden måtte igjennom.

Først den ene hofta, også måtte den ligge i ro i 6 mnd, før den kunne i rehabilitering. Og når den nettopp var blitt fin på den ene siden, måtte den igjennom helvette på ny når den andre siden måtte opereres, og 6 mnd i ro.

Jeg mener det ikke er noe fullverdig liv for en valp, trøkkes i med smertestillende og andre medikamenter, sånn at den kanskje skal få leve noen år lengre.

Enden på visa for mine bekjente var at de avlivde hunden tilslutt, da det ikke ble bedre, og den hadde kjempe vondt, i tillegg til at den hele tiden måtte ligge i bur.

(EDIT: forresten, det var ro i 2-3 mnd + rehabilitering = 6 mnd. jeg tar visst i litt her.)

Jeg har muligens samme problem på min 7mnd gamle valp nå, av stor rase, og hun har vondt i ene hofta. Hu skal HD røntges neste tirsdag. Men hos meg er ikke operasjon en mulighet, overhode ikke. Hun skal få leve så lenge hun ikke har smerter og så lenge hun greier å henge med på dagligdagse ting.

Så får heller jeg ta smerten det er ved å miste henne tidlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har vi fått svar fra Norsk Kennel Klub. Valpen vår har middels grad hofteleddsdysplasi......ganske overraskende i og med at tilfellet var det verste veterinæren hadde sett. ..skulle jo da tro at hun hadde sterk grad.

Veterinæren anbefalte som tidligere nevnt å vurdere avlivning. I brevet fra NKK står det imidlertid at "Hunder som plages i ung alder, det vil si før de er 4 år, vil ofte kunne hjelpes med en operasjon. Det hører til sjeldenhetene at en hund med middelsgrad av HD må avlives av dyrevernmessige grunner."

Jeg er klar over at det selvfølgelig er dyrets kliniske tilstand, og ikke røntgenbilder som veier tyngst i en slik avgjørelse. Enn så lenge har hunden det bra (ser det ut til iallefall) ..stiv og støl etter at hun har sovet, men ellers er hun glad og lykkelig, spretter rundt og elsker å gå tur... Frister jo å tenke at operasjon kanskje vil være løsningen, om hun skulle bli verre- på den annen side virker det som om det er flere her som har negative opplevelser med en slik løsning. Men i og med at det står i bervet fra NKK at unge hunder OFTE vil hjelpes med en operasjon, så skulle man jo tro at dette er den beste løsningen ??

Utrolig trist og forvirrende situasjon..

Noen her som har hunder med middels grad av HD, og som lever fint med det, tiltross for litt stiv- og stølhet? Hadde blitt kjempe- glad for noen delte erfaringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke erfaring med det selv, men en bekjent hadde en hund av stor rase som levde greit med middels HD og store forandringer, oppdaget ved HD-røntgen. Han ble holdt tynn og trent, og ble en middels gammel hund før noe annet "tok" ham. Har også vært på trening med en annen større hund, som ikke var halt som valp, men som viste seg å ha middels HD. Den var superslank da jeg så den, og meget spretten og aktiv som tre år gammel.

Greia blir jo dette med om det er et dårligere tegn at hunden er halt og plages allerede nå. Det vet jeg ingenting om.

Men som sagt: Få en second opinion, og snakk med veterinær som kan gi deg råd om hvordan holde en slik hund - i forhold til å holde den virkelig tynn, til å gi den kosttilskudd (glucosamin som skal hjelpe litt mot skadene som skjer i leddet), trim og trening etc. Noen har lagt inn gull rundt leddet hos en veterinær som heter Are Thoresen, og det er også blitt et tilbud - på en litt annen måte, basert på forskningen til en som heter Gry Jæger, var det vel - på enkelte dyreklinikker.

Operasjon - vel, siden det er på begge sider så blir det en LANG rekonvalesenstid, og den er blitt for gammel for et par av metodene, og da blir det bytte hofteledd rett og slett som blir tingen. Tror jeg kanskje hadde tenkt stopp der... særlig siden det er begge sider.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...