Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund for meg


Skessa

Recommended Posts

Liker å gjøre noe uvanlig. Bare så dere vet det, er jeg tilpassningsdyktig. Jeg mener at det er eieren som former hunden, og at man kan, uansett hvor god man er innen hunder, og med jobbing, få den hunden man ønsker seg. Bor 15 minutter (med bil) unna der som hundeklubben min holder møter, og jeg ønsker virkelig å engasjere meg der. Har ikke jobb eller penger, så jeg kan ikke gå på møter og slikt enda. Men livet kan være noe helt annet om 3-4 år, så jeg spør nå, så får jeg også spørre senere også. Skal foreløpig kose meg med hundene jeg har her hjemme, men når jeg flytter til våren er det ingen mulighet for meg å ta dem med meg, ettersom hunder ikke er tillatt i den leiligheten, eller at jeg får lov hjemmefra. "Hundene bor her" sier de.

Hvis du er så tilpasningsdyktig, hvorfor tar du deg ikke av hunden du allerede har da?

Mener du dette er å være tilpasningsdyktig når du mener dette er å ofre noe for hunden?

3: I dag er det lørdag, og da sto jeg opp klokka ni og gikk tur med ham. Noe jeg aldri har gjort før.

4: Jeg bruker gjerne mange timer på å klippe ham dersom han trenger en stuss (pauser innimellom så klart)

Beklager, men det er så mye du sier som ikke henger sammen. Hvis du faktisk vil ha hund og trene lydighet og agility så har du jo muligheten nå. Hvorfor skal du da vente i mange år og bytte rase?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det folk helst vil er at jeg skal gå to timer tur morra, ettermiddag og kveld. Men dere som gjør det: Har dere et annet liv utenom hundetrening? Har dere arbeid, venner som ikke har hund som dere besøker ofte? Slapper dere av noen ganger? Hvordan lever dere livene deres?

Hørte en fugel som hvisket at dere ikke lever deres liv men hunden deres sitt liv. Kan det stemme? Er det sundt? Bør jeg skyte fuglen?

Haha. Nei, selvfølgelig har ingen hundeeiere noe liv, og ja, vi lever hundens liv. Jeg studerer (100%), jobber to dager i uken, passer en hest to dager i uken, har samboer, venner OG jeg sover flere timer på natten. Jeg besøker andre, slapper av, osv. Bare at i tillegg til dette er jeg ute og går i skogen, trener og aktiviserer flere timer hver dag. Men jeg koser meg på agilitytrening, lydighetstrening og i skogen.

Jeg ønsket meg en turkamerat og en treningskamerat, det var derfor jeg valgte å kjøpe meg hund. Om man bare ønsker seg kosen kan man vel skaffe seg en katt? Eller låne naboens hund i ny og ne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha. Nei, selvfølgelig har ingen hundeeiere noe liv, og ja, vi lever hundens liv. Jeg studerer (100%), jobber to dager i uken, passer en hest to dager i uken, har samboer, venner OG jeg sover flere timer på natten. Jeg besøker andre, slapper av, osv. Bare at i tillegg til dette er jeg ute og går i skogen, trener og aktiviserer flere timer hver dag. Men jeg koser meg på agilitytrening, lydighetstrening og i skogen.

Jeg ønsket meg en turkamerat og en treningskamerat, det var derfor jeg valgte å kjøpe meg hund. Om man bare ønsker seg kosen kan man vel skaffe seg en katt? Eller låne naboens hund i ny og ne?

Helt enig! Jeg studerer 100% og har mer enn nok å gjøre på skolen. Ca 3000 sider pensum hvert halvår + 5 oppgave i dette halvåret. I tillegg har jeg hest som jeg er til hver dag, flere timer om dagen. Jeg er hos venner, rekker å se tv, sitte på nettet, ta meg en fest, dra på shopping, slappe av OG jeg aktiviserer hunden min mellom 2-3 timer hver dag. Før jobbet jeg også 4 dager i uka. Ja, jeg har det veldig travelt og er til tider utslitt og meget stressa, men jeg lar aldri dyrene lide av den grunn. Jeg valgte nettopp å kjøpe meg hund nå mens jeg studerer, fordi jeg ikke har skole hver dag, og fordi jeg nå har bedre tid enn jeg vil ha om noen år når jeg begynner å jobbe.

Så jada, alle hundeeiere har ikke noe liv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det bare jeg som ikke klarer å ha noe særlig til liv når jeg har hund???

Mitt sosiale liv tok brått slutt når jeg fikk Mike, men jeg savner det ikke stort pga jeg elsker å tilbringe tiden min sammen han.

Men savner kanskje det å være sammen venner en kveld, handle mat etter jobb (ikke må planlegge at må handle da og da) dratt en tur på Ikea og tittet litt og sånne ting... Men nå har jo hunden min seperasjonsangst, men klarer fint å være alene 3 timer om dagen, men jeg har rett og slett ikke samvittighet til å dra å ha det gøy når jeg vet at hunden min ligger å venter på meg. Heldigvis skal vi passe ei tispe i 3 dager snart og det letter samvittigheten min mye at jeg kan dra ut å handle og kanskje ta en tur på kafe sammen samboeren min når jeg vet at han har selskap av hun og de har det så fint sammen. jaja... er kanskje en smule hysterisk hundeeier... men har faktisk ikke så mye tid til annet en hunden min... Etter jobb, så er det rett hjem til hunden...

jaja... hadde kanskje ikke så mye med tråden å gjøre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det bare jeg som ikke klarer å ha noe særlig til liv når jeg har hund???

Mitt sosiale liv tok brått slutt når jeg fikk Mike, men jeg savner det ikke stort pga jeg elsker å tilbringe tiden min sammen han.

Men savner kanskje det å være sammen venner en kveld, handle mat etter jobb (ikke må planlegge at må handle da og da) dratt en tur på Ikea og tittet litt og sånne ting... Men nå har jo hunden min seperasjonsangst, men klarer fint å være alene 3 timer om dagen, men jeg har rett og slett ikke samvittighet til å dra å ha det gøy når jeg vet at hunden min ligger å venter på meg. Heldigvis skal vi passe ei tispe i 3 dager snart og det letter samvittigheten min mye at jeg kan dra ut å handle og kanskje ta en tur på kafe sammen samboeren min når jeg vet at han har selskap av hun og de har det så fint sammen. jaja... er kanskje en smule hysterisk hundeeier... men har faktisk ikke så mye tid til annet en hunden min... Etter jobb, så er det rett hjem til hunden...

jaja... hadde kanskje ikke så mye med tråden å gjøre

skjønner hva du mener! Jeg hadde en hund i krisehjem i 8 uker, som hadde fullstendig separasjonsangst.. Vi kunne ikke forlate huset i 5 minutt (å bo i borettslag er ikke særlig lurt når hunden bjeffer konstant, HØYT), og heller ikke gå fra han i bilen. Det var fullstendig håpløst, og det ble ikke mye til liv man klarte å ha.. Derfor bestemte jeg meg for at jeg skulle prioritere dette aller mest når jeg selv fikk hund.. Heldigvis klarer hun å være alene, selv om hun aldri har vært hjemme alene mer enn 4 timer..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

skjønner hva du mener! Jeg hadde en hund i krisehjem i 8 uker, som hadde fullstendig separasjonsangst.. Vi kunne ikke forlate huset i 5 minutt (å bo i borettslag er ikke særlig lurt når hunden bjeffer konstant, HØYT), og heller ikke gå fra han i bilen. Det var fullstendig håpløst, og det ble ikke mye til liv man klarte å ha.. Derfor bestemte jeg meg for at jeg skulle prioritere dette aller mest når jeg selv fikk hund.. Heldigvis klarer hun å være alene, selv om hun aldri har vært hjemme alene mer enn 4 timer..

Er veldig slitsomt, men før han fikk seperasjonsangst, så hadde jeg heller ikke noe liv etter at jeg fikk han. Alltid rett hjem fra jobben og var kun sammen hunden etter jobb, i helgene var det alltid hunden som ble brukt tid på, og jeg kunne kjappe meg en tur i butikken for en kjapp handel. Er bare at jeg ikke har samvittighet til å gå ut å ha det gøy å finne på noe når hunden er hjemme å venter på meg...

Nå ble kanskje tråden litt kuppet her..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
×
×
  • Opprett ny...