Å holde liv i dem samme hva?

[Tervtotten]

Det er stille her om dagen og slenger derfor igang forhåpentligvis en debatt om noe som irriterer meg veldig og som jeg tenker en hel del på...

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg ser en del på animal planet.. da spesielt på ting med hund og alle rescue programma har man vel sett alt av.. og det er da tankene kommer i sving..

I disse programma så føler jeg at man amputerer helt ut i det blå.. det er liksom som en regel det at de tar inn bikkjer som har opplevd det ene og det andre og kan ikke foten leges, ja da bare amputerer vi liksom..

Og jeg vil gjerne ha en debatt på det, riktig eller galt.. for mine meninger akkurat idag er at jeg syns de skal sette sprøyte på bikkja å la den slippe... Og joda jeg ser bikkjer i programma med tre bein som hopper og logrer , løper etter ball og gud veit hva, så det ser jo ut som de fleste kan leve greit med det.. men allikevel føler jeg at motstand mot sånt vokser.. de skal ha 4 bein disse dyra, de har ingen stemmerett og kan ikke snakke for seg, det er vi mennesker som tar alle avgjørelser, og jeg føler at enkelte handler utifra hva som er best for dem..

Skal man holde liv i bikkjene samme hva?? Joda det er vondt at hunder dør/bllir avlivet, man sørger osv, og ja det er mulig at disse bikkjene er supre familehunder og "perfekte" til å sette ut til folk, men er det riktig??

Aldri i livet om jeg hadde amputert foten til noen av mine, ikke engang Drama som er den hunden som jeg elsker høyest og som er helt spesiell for meg, er så glad i den bikkja at tåra står i øya bare jeg tenker på at hun en dag blir borte, jeg vil ikke miste henne for alt liksom, men jeg veit at kommer det en dag da beina har gått dukken ville jeg ha sagt at frøkna skulle få slippe...

Veit det ikke er vanlig med trebeinte bikkjer her, men poenget er som sagt om dere mener det er helt greit at man bare kapper av en fot for å beholde bikkjene i livet???

[QUEST]

Jeg har ofte tenkt på det samme selv og jeg må si at jeg ikke har kommet til noen klar konklusjon, for egen del. Siden du referer til Animal Planet, som jeg har sett en del på selv, så syns jeg at de er rimelig kjappe til å amputere mange ganger.

Nå får man selvsagt bare sett en redigert versjon, så det er jo mulig at amputering overveies nøyere, enn man ofte kan få inntrykk av .

Men diskusjonen er absolutt interessant; ikke bare når det gjelder amputasjon men også annen livsforlengende behandling. Er det f.eks. riktig å operere en hund for hjernesvulst eller sette hunder med kreft på kjemoterapi? Er det riktig å operere gamle hunder for kreftsvulster, gang på gang? Det finnes en mengde eksempler der man virkelig kan spørre seg om det er til hundens beste, eller til eierens?

Tilbake til amputering av ett bein; det kommer vel kanskje litt på hva slags type hund det er også..Jeg vil tro at en lett hund som f.eks. en italiensk mynde vil klare seg bedre enn f.eks. en St.Bernhardshund.

Alder spiller kanskje også inn, en yngre hund vil vel ha lettere for å klare seg med tre bein enn en gammel hund.

Hvor langt bør veterinærer være villige til å gå? Så langt eierens lommebok strekker seg?

Som sagt, en veldig interessant diskusjon!

[Guest Gråtass]

Jeg hadde veldig mye av de samme holdningene som deg, forsåvidt fortsatt også til en viss grad, men det som endret meg var møtet med en helt spesiell hund..

Jeg jobbet på en av Oslo sine største dyreklinikker, en dag fikk vi inn en schäfer som hadde store problemer med å gå. Det ene bakbeinet var helt "dødt". Han var rett og slett blitt lam over natta. Han klarte å gå, ,men foten hang og slang bak han. Min personlige mening der og da var; la nå stakkaren få slippe. Men eierne var så glad i hunden at de ville forsøke alt før de ga opp. Han var verdens herligste hund å ha med å gjøre, snill mot folk og andre hunder, selvsikker, trygg og stødig som ett fjell.

Hans bakbein ble amputert, det grodde raskt og han var på beina igjen etter no time. Da han kom på klinikken til etterkontroll og han hoppet opp på disken med frambena og sto på sitt ene bakbein, da var det mange ansatte som hadde tårer i øynene. Han logret og var sitt vanlige elskelige jeg. Jeg var imponert over hundens tilpasningsevne, men fortsatt ikke overbevist om at det var ett valg jeg ville ha tatt.

En månedstid seinere er jeg en tur på ekeberg sletta og ser en stor flott schäfer hann løper i full fart over sletta med ett par andre bikkjer. Jeg blir stående å se på en stund, så sier jeg til en som står rett ved: Løper ikke den der litt snodig? Hvor vedkommende svarer: Jo, men så har han bare tre bein også... Der var min venn og ingen skal si at hans livskvalitet var redusert. Men det var den fantastiske hunden og jeg er ikke sikker på om det gjelder alle hunder.

[Tervtotten]

Ja du tar opp noe der som også går inn under det her, om hvor mye man skal utsette hunder for da det gjelder operasjoner, smerte og medisiner.

En annen ting som blir litt ironisk for meg i de programma som rescue der amputasjon er oppe og vedtatt med alt føler jeg, er at der har man disse orginasjonene som jobber for å hente bikkjer ingen tar vare på, og det er så mange så mange, og da mener jeg.. blir det ikke feil at man skal sette ut alt igjen, er det ikke for mange hunder allerede som folk ikke kan ta vare på?? Så gjelder det ikke da å prioritere de bikkjene som blir friske kjapt og greit og er godt utrusta mentalt, å sette ut de til folk, istedenfor å operere og fikse og trikse med amputasjoner ?? Burde ikke de friske få gå først??

[torunns]

Har mine helt bestemte grenser... tror jeg :-) Hunden min skal slippe omfattende operasjoner, kreftbehandling o.l. Er det en liten operasjon med minimal risiko og kort rekonvalesenstid, så greit. Det samme gjelder hvis den blir avhengig av medisiner på sine eldre dager. Men jeg er faktisk mer tilhenger av amputasjon enn omfattende leddoperasjoner. Det første er kort og brutalt, mens det siste krever langvarig opptrening av hunden og man er ikke garantert et vellykket resultat.

[Guest Snusmumrikk]

Dette er en interessant diskusjon hvor jeg ikke er helt sikker på hva jeg mener.

For å ta de recuehundene fra TV først. En ting er å amputere et bein på en hund som har eiere som bryr seg om den og hvor hunden vil komme tilbake til sitt vanlige miljø etterpå. En annen ting er at de amputerer og holder i live for en hver pris hunder som for det første ikke har noe hjem og for det andre i tillegg til omstillingen fra fire til tre bein må omstille seg til et nytt liv hvor mange av dem kommer fra rimelige kummelige kår, underernæring, misshandling osv. Jeg er ikke sikker på om jeg syns det er riktig å holde disse hundene i live for en hver pris. Burde man ikke foksere på å finne gode hjem til alle de som er friske? Men på den andre siden så ser man jo hunder som får et fint liv etter en amputasjon og nytt hjem... nei, er ikke lett det der. Et annet spørsmål er jo også hundetype og sansynlighet for belastningsskader i ettertid.

Qest var inne på om det er rett å bl.a. gi hunder med kreft kjempterapi osv. Her har jeg også litt blandede følelser. Jeg har en hund (berner sennen, 8 1/2 år da behandlinga starta) med lymfekreft som vi etter mye diskusjon bestemte oss for å prøve behandling på. Hun var skikkelig dårlig før første behandling, men allerede etter første behandling så vi store bedringer og lymfeknutene ble helt borte. Etter andre behandling hadde vi den gamle glade hunden tilbake. Hun har ikke reagert på behandlingen med kvalme osv bortsett fra rett etter behandlingen to ganger hvor hun var like fin dagen etter. Nå er hun ferdig med behandlingen og helt symptomfri. Har virkelig fått tilbake livslysten osv. Så ja, aldri så skeptisk jeg var mener jeg nå at dette var det rette å gjøre. Hun kom alltid logrende inn på vet høgskolen og var alle som jobba der sin store kosebamse. Men jeg vet helt sikkert, at når hun får tilbakeslag (for ja, det vil komme) så skal hun få slippe. Jeg mener ikke man skal holde hunder i live for en hver pris. Og det man må vurdere er hvor hard behandlingen vil være for hunden og hvordan liv hunden vil få etterpå. Å gå igjennom en hard behandling for å få en halvveis livskvalitet etterpå for å forlenge hundens liv med noen måneder syns jeg er veldig egoistisk og feil. Kjempterapi er en hard behandling, men hunder reagerer forskjellig på den. Min hund var ikke dårlig under behandlingen og fikk tilbake full livslyst etter andre behandlinga og har holdt seg symtomfri og glad i ettertid. Ja, da syns jeg det kan være det rette.

Men, så har du de som ikke klarer å gi slipp når det er nok. Et par av gangene jeg var på vet. høgskolen med hunden min for behandling var det også en mann med en labrador som hadde kreft der (hehe hunden hadde kreft, ikke mannen). Denne hunden klarte såvidt å gå inn på vet. kontoret selv. Han fortalte meg at veterinærene hadde anbefalt avliving, men han var jo så glad i hunden. Jeg så samme mannen og hunden igjen et par uker senere og hunden var ikke blitt bedre i det hele tatt. Lå bare på venteværelse med et trist uttrykk i øynene og måtte hjelpes på beina når de skulle gå inn. Da mener jeg man burde klare å se det tunge ansvaret man også har påtatt seg ved å ha dyr, nemlig å hjelpe dem å slutte å lide når det er nok.

Jeg tror ikke det går å si på generell basis om det er rett eller ikke å starte behandling på et sykt dyr, man må se ann det aktuelle tilfelle og vurdere sansynlighet for god livskvalitet etterpå opp mot belastningen behandlingen vil være. Samtidig må man være seg bevist på at når man tar på seg ansvaret for et dyr, tar man også på seg ansvaret for å se når det er nok lidelse og påtide å la dyret slippe.

[MariaN]

Jeg vet hva jeg tenker om saken nå, men om jeg en gang havner i en slik situasjon vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre.

Jeg har mistet to hunder i altfor ung alder, og mister jeg min nå så kommer jeg til å gjøre ALT for at han skal overleve. Har han smerter og store plager skal han selvfølgelig få slippe!

Så om en amputasjon er nødvendig for at min skal overleve, så hadde jeg gjort det!

har sett hunder på tv og en i virkeligheten med tre foter og det var ikke noe forskjell.. bare at den sprang litt rart.

[Margrete]

Fint at mange ønsker å holder dyrene sine i livet uansett. Personlig ville jeg ikke gjort det. Det er lang rehabilitering og hva vet vi om senskader? La oss ta den flotte schæferhannen som Gråtass har vært borti. Herlig at han fungerer så flott! Men hva med ryggproblemer, knær og andre ledd som blir overbelastet? For det vil det bli uannsett. Jeg er på linje med Tervtotten, i og med at dyr ikke kan snakke, og har så høy smerteterskel som mange av de har (overlevelsestaktikk) så finner jeg det ganske så egoistisk. En død hund har det ikke vondt lenger.

Dette har ikke så mye med topic å gjøre, men jeg er midt i en slik leve eller ikke leve situasjon. Det er ufattelig vondt og si at om denne ørebetennelsen ikke har gitt seg etter 21 dager på antibiotika så er det nok. Han har vært igjennom utskyling, to heftige kurer fra før, oppblomstring av sår som blir betente, vondt i rygg, knær og hofter. Klart jeg kunne operert både det ene og det andre, slik mannen vil vi skal gjøre, men NÅ er det snart på tide å la lilleelg få slippe. Jeg vet ikke hvor mye han lider, men når han knurrer til meg når jeg kommer traskende med alle remediene, da har han vondt. For den gutten ha ikke knurret til meg eller andre noensinne! Kanskje jeg er hjerterå, men jeg synes det motsatte, så lenge han ikke kan fortelle meg nøyaktig hvor og hvordan vondt har det så er det opp til meg å avgjøre utfallet av dette. Jeg får det vondt i en periode, men det går over...

[akela]

Dette ble jo tatt opp i en annen tråd, om den amerikanske bulldogen som hadde problemer med et bein, og der kom det vel frem endel - blant annet om dette med at det er viktig med hvilken type hund (tung kontra lett), hva slags bruksområde, hvordan man bor (en trebeint hund eller for den saks skyld en blind hund vil kanskje ha det hyggeligere om man bor på en gård med områder der hunden kan rusle rundt i kjente omgivelser, uten å utsettes for viltre fremmede hunder), og så videre.

Jeg har sett to beinamputerte hunder med to helt ulike liv: Den ene en vilter schäfer med defekt forbein (ikke helt amputert, men han trakk det opp, det var forkortet etter skade/påkjørsel og kunne ikke brukes) som spant rundt som en munter tulling og det andre en svært stor hund med kreftamputert forbein som hinket tilsynelatende miserabelt rundt. Så det kommer HELT an på.

Har selv operert en hund, en stor operasjon, og med dårlig sluttprognose. Men jeg visste at hunden tålte operasjoner bra, rekonvaleserte seg på rekordtid, så jeg valgte å "kjøpe" oss noen ekstra måneder sammen - også fordi jeg visste det var en form av sykdommen som ikke gav smerter før den brått ville komme tilbake. Angrer ikke et sekund, men det sekundet jeg så at nå var den her igjen... så fikk hunden rusle på dagen. Ja, jeg kunne avlivet der og da - men det ville jeg ikke gjøre. Det ble et flott halvår med en hund som ble totalt bortskjemt og prioritert og munter og ekstra begeistret for hvor "snill" jeg brått var blitt - tenk, det var lov å gå på bordet og forsyne seg selv til og med!

Tenker på schäferen Gråtass snakker om, og ville nok tenkt at det var verdt det - om det så bare tok et år før det kom belastningsskader. Men det krever at eier er realist, og ikke lar hunden hangle og gå med disse belastningsskadene når de kommer - for det gjør de. Det gjør de på firbeinte hunder også forøvrig... og det blir avveiningsspørsmål: Heller kortere tid, eventuelt med litt medikamenter som Rimadyl. Jeg prøver nå det meste, fra akupunktur til kosttilskudd etc, og ser an hundens humør enn å komme med noen bastant mening før jeg er der selv.

I USA så tror jeg forøvrig at en fighter av en amputert hund nærmest har ekstra stor sjanse for å bli adoptert - amerikanerne elsker en god historie å røres av. Jeg tror den vesentlige seleksjonen der faktisk heller går på gemytt. Der er det ikke mye slinger i valsen før de avlives istedenfor omplasseres, og kanskje det er et like godt poeng? De omplasserer jo gamle hunder også, og det går jo like bra.

[Aya]

Jeg har aldri vært noe fan av "la de leve for enhver pris"-mentaliteten. Det er et fryktelig vanskelig valg å ta, men for meg er ikke noen få mnd på avbetaling "bra nok"- jeg vil ha alt eller ingenting; en frisk hund som fungerer tilfredsstillende i hverdagen, eller en hund som får hvile på de evige hundemarker. Jeg har avlivd to unge hunder. En var mentalt syk, fysisk syk- uten at vi egentlig visste hva som kom først. Med han var valget rimelig åpenbart, for han var så ødelagt. Samtidig var det ikke EN ting å peke på direkte, det var som den fjerde dyrlegen vi besøkte skrev på journalen under hva feiler hunder: hele dyret og enda litt. Han ville avlive hunden der og da, jeg ville ha enda en dyrleges mening. Andre var ung og hadde kraftig HD. Med han var mulighetene flere. Han var ung, og ville mest sannsynlig kunne klare seg gjennom en operasjon rimelig greit, men han var så dårlig at en fullstendig operasjon ville være den eneste utveien på sikt. Han var en superlykkelig hund med kjempe-smerteterskel, aldri sint, aldri grinete, selv når han hoppet rundt på tre bein. Det som påvirket han mest var mangelen på aktivitet, siden han måtte holdes endel i ro. Allikevel var det aldri aktuelt å la ham gjennomgå en operasjon. For meg å skulle vurdere hans livskvalitet var rett og slett forferdelig (her ville jeg gjerne brukt sterkere ord, men sonen sensurerer), men jeg kom frem til at de månedene med rehab og opptrening med smerter og medisiner absolutt ikke ville være verdt det. Den andre hofta måtte jo og ha blitt operert, og hva da med mentaliteten hans i mellomtiden? Hvis jeg hadde operert han ville det vært kun for egoistiske grunner, og det ville jo og vært feil.

Nei, et hundelivs verdi måles ikke i antall år, måneder eller uker sammen, men etter kvaliteten på de ukene, månedene eller årene man faktisk deler.

[patricia]

Det er klart at vi gjør det vi kan for de firbente kompisene våre når de blir syke. Men jeg synes det går en grense når vi tyr til amputasjoner, store operasjoner på gamle hunder, langvarig, smertefull behandling - kan vi ikke bare la hunden få være hund, og la naturen gå sin gang? Dyr er nå engang konstruert for å bevege seg på 4 bein. Å sage av det ene, blir i mine øyne uetisk og respektløst overfor dyret. Vi mennesker har ktykker, rullestoler og andre hjelpemidler, og kan klare oss helt flott med et bein eller en arm i minus.

Jeg er glad for at min faste vet. deler mine synspunkter, han kommer aldri til å foreslå noe slikt. Jeg er altfor glad i hundene mine til å la dem humpe rundt som krøplinger,eller slite med smerter og plager når prognosen er dårlig.

[¤renate¤]

Jeg har litt delte meninger om akkurat amputasjon, før var jeg vel heller imot det, nå er jeg ikke så sikker, og tror vel heller det kommer ann på hunden, noen passer det for, andre ikke.

Lillemann skadet jo ene bakfoten i fjor vinter, så hardt at han i månedsvis måtte gå på medisiner og ta det rimelig med ro(Fint liv for en valp ikkesant ), han la ingen vekt på foten i begynnelsen, etterhvert la han mer vekt på den, men det tok lang tid før han brukte den normalt igjen.

Jeg tenkte mine tanker etter å ha fått beskjed fra vet om at dette gikk nok fort over, også gjorde det ikke det, og det var ikke få gangene jeg tenkte at nå, nå viser det seg at dette ikke blir bedre og at det betyr slutten for lillemann.

Men hele den tiden han humpet rundt på tre bein var det som om det var det mest naturlige i verden, han var akkurat som før skaden, med unntak at det å komme seg opp fra liggende ble litt vanskeligere, han sprang, han hoppet opp i soffan og var like mye valp som alltid.

Med akkurat denne hunden hadde jeg glatt valgt operasjon eller amputasjon om det hadde vært nødvendig, han er en liten, lett hund, som har vist at han tilpasser seg fort, og trives uansett. Jeg skal ikke si at jeg ikke lar endel følelser styre meg i den saken, han er beijbien min og vil alltid være det, men å avlive en såpass ung hund, fordi den kanskje må ta det rolig et par mnd ville jeg bare ikke gjort, han kunne lett få 10+ lykkelige år etter disse mnd, og da er det en liten pris å betale. Og om det nå ble amputasjon, så kunne han fortsatt fått mange gode år før overbelastninger o.l. tok han. Så ja, amputasjon er ikke utenkelig for meg, når det gjelder denne hunden. Med en annen hund ville kanskje saken stilt seg annerledes.

[jaktlykke]

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville valgt... jeg mener - i utgangspunktet synes jeg det er bedre å la hunden slippe dersom det er snakk om amputasjon. Men det er så lett å mene noe når man står på en fjern sidelinje og slipper å stå med den avgjørelsen foran seg. For da er det kanskje annerledes?

Min første hund Odin (en terv) ble overkjørt og fikk ødelagt bakfoten sin. Han var ettersøkshund og veterinæren gjorde det han kunne for å lappe sammen foten ( sener og tredeputer var slitt i stykker og lå "grapset" i veibanen). De sydde ham sammen og han kom seg utrolig nok. Dette skjedde når hunden var et par år gammel og han levde til han ble 14 år. Han brukte bare tre bein men kunne belaste foten forsiktig dersom han gikk sakte. Stort sett hinket han rundt med bakfoten trukket opp og det var helt naturlig for ham.

Hele tiden etterpå jobbet han som ettersøkshund på tross av handicappet sitt og hadde et fullgodt liv.

[Margrete]

Tenker på schäferen Gråtass snakker om, og ville nok tenkt at det var verdt det - om det så bare tok et år før det kom belastningsskader. Men det krever at eier er realist, og ikke lar hunden hangle og gå med disse belastningsskadene når de kommer - for det gjør de. Det gjør de på firbeinte hunder også forøvrig... og det blir avveiningsspørsmål: Heller kortere tid, eventuelt med litt medikamenter som Rimadyl. Jeg prøver nå det meste, fra akupunktur til kosttilskudd etc, og ser an hundens humør enn å komme med noen bastant mening før jeg er der selv.

Men hvorfor skal man utsette en hund for dette? Fordi personen ikke greier å gi hunden en verdig død og heller vente til hunden viser at den har så vondt at det synes at det er belastningskader, så man får fanget det opp?

Som dere skjønner er jeg sterkt imot å holde liv i dyr for en hver pris. Mulig jeg ville forandret mening om jeg sto midt opp i det, men jeg tviler. Kanskje dette kommer av at jeg har vokst opp i ett trekkhundmiljø? En hund som ikke fungerer optimalt får slippe... Hardt og brutalt, men lærte tidlig at dyr som lider skal få slippe.

[akela]

Hva "utsetter" man hunden egentlig for som er så fælt?

Amputasjon gjøres under bedøvelse, og med dagens smertestillende midler og en vurdering av hundens humør/gemytt/evne til å takle forandringer, så tror jeg - uten egen hundeerfaring med akkurat amputasjon, men andre store operasjoner der indre organer er fjernet - at hunden er i bra vigør på relativt kort tid, mye kortere enn det later til at mennesker trenger. Ikke tenker hunden over at den mangler noe heller, de har neppe evnen til refleksjon - men dessto større evne til tilpassing og øyeblikket.

Har hunden et godt liv i noen år etterpå før det er slutt, så "utsettes" den ikke for noe annet enn alle andre hunder - den får LEVE. Og det er en verdi i seg selv. Begrepet "verdig død" er noe ordentlig tull, for å være ærlig - ethvert levende vesen klamrer seg til livet, kanskje fordi det er et instinkt, ellers hadde vi vel vært utdødd alle sammen. Så "verdigheten" i det innser jeg ikke, det er kanskje mer å snakke om en "nødvendig" eller "tiltrengt" død eller noe så.

ALLE hunder uansett antall bein kan få belastningsskader eller lignende skader, men med en beinamputert hund vil antagelig både eier og dyrlege være mer oppmerksom på faren og både kunne forebygge og være mye mer klar over de små tegnene/undersøke hunden regelmessig, enn eiere som tror de har friske hunder... og kunne gjøre vurderingen ut fra det. Og så finnes det sikkert i denne leiren - som i alle andre - både dumme og flinke eiere.

[Mari]

Tråden Akela nevner er min, og Töddels historie kan leses HER.

Jeg stod i fare av å måtte amputere foten til Töddel. Tro meg, det handler ikke om å på død og liv få beholde hunden. For meg var det snakk om muligheten for å gi en ung hund full av livsgnist et lengre liv. Men det er selvsagt ikke uten etiske innvendinger å skulle ta en slik avgjørelse. Som dere ser av diskusjonen var ikke dette det enkleste å skulle forholde seg til. Heldigvis ser det ut som jeg slipper å ta diskusjonen da Töddel sakte men sikkert blir bedre.

Akela har et veldig godt poeng, det handler vel mest om individet. Töddel har en ståpåvilje som jeg ikke har sett i en hund før, og en smerteterskel som frustrerer meg til tider. Han lar ikke slike teite ting som smerte stoppe ham i å leve livet. Det var det som var mitt største argument for å muligens amputere. Han tilpasser seg fortere enn svint, noe hans noe turbulente historie også beviser. Dette er ikke en svart hvitt sak synes jeg, ikke nødvendigvis hverken dyreplageri eller helt ok.

Jeg tror det er en avgjørelse man må ta ved å prøve å se så objektivt på hver enkelt hund.

Mine tankeprosesser gikk fra det ene ekstremet til det andre, å skulle amputere et bein på en hund føltes fullstendig unaturlig og noe jeg tidligere har syns vært direkte uetisk. Men så så jeg på min svært aktive og livsglade hund, også ble det ikke så enkelt alikevel. Poenget er vel at jeg forsøkte å tenke på det med han i fokus, ikke mitt eget velbefinnende. At han også har krav på et godt liv som muligens kunne vært fullt av glede i mange år til.

Jeg synes det er litt vel bastant å bastant påstå at amputasjon alltid er eiers egoisme, det er ikke nødvendigvis slik det er. Nei, det gjør ikke vondt å være død. Men samtidig har hunder rett på det livet som er mulig å gi dem og som ikke går utover livskvalitet. En hund på tre bein har ikke nødvendigvis et dårligere liv enn de på fire. En ting er jeg så og si 100% sikker på, at å ha tre bein ikke hadde stoppet Töddel i å få være hund.

Når det er sagt, det spørs også litt på hvilket bein skaden er. Det er bedre å amputere et bakben enn et framben f.eks. Ikke minst spiller hundens allmenne fyskiske helse en stor rolle, for ikke å snakke om det mentale. Alt det skulle jeg vært sikker på før en avgjørelse om amputasjon ville blitt tatt.

[Pus]

Tidligere har jeg alltid ment at avliving var å foretrekke framfor amputasjon, men nå er jeg ikke så bombastisk lenger.

Årsakene til det er vel sammensatt av mange ting, f.eks. nå har jeg små og lette hunder, og de vil nok tåle bedre å gå på tre bein (to bein og trillehjul er HELT uaktuelt) enn de store hundene jeg har hatt tidligere. Dels ser jeg at andre hunder har et fortsatt meningsfullt liv på tre bein, dette visste jeg ikke om tidligere.

Dels har det med egen alder og erfaring og gjøre, livet er ikke svart/hvitt lenger...

Når det gjelder operasjoner av stadig tibakevendende "problemer", der ville jeg nok satt ned foten tidlig om prognosen ikke var garantert god-

Angående cellegiftbehandling, så ville jeg nok ha forsøkt en runde med det, om hundens alder og øvrige tilstand tilsa en forventet bedring. Om ikke ,hadde det endt ved første tegn på forværring.

Hele tiden har jeg levd etter at hunden skal være glad for å være i live, er han ikke det, og behandlingstilbudet i tillegg er høyst usikkert, da er det dags for å ta farvell.

[Lotta]

Jeg er 100% sikker på at jeg ALDRI ville ha utsatt noen av hundene mine for ekstrem-medisinsk behandling UANSETT, det være seg amputasjon, avansert og omfattende kirugi, langvarige medisineringsprosjekter eller utredningstiltak over alle støvleskaft.

For meg handler det ganske enkelt og soleklart om det faktum at hundene våre er DYR (let's face it!), og at jeg ikke har rett til å forutsette eller anta at de "raskt vil bli" bedre og fungere smertefritt. Hvem vet egentlig DET når de setter i gang? Og hvilken rett har jeg som hundeeier til å utsette hunden for smerter, eksperimenter og forhåpninger for at jeg selv skal få littegranne ekstra tid med den?

Min oppfatning er at vi menneskeliggjør hundene våre i alt for stor grad som det er - og etter å ha sett mange av de menneskene som står meg nærmest lide seg gjennom "fantastisk" medisinsk behandling der intet skulle stå uprøvd før de døde - tilfeller der man skulle ønske det var lov å sette strek og hindre videre lidelse - så er jeg ihvertfall uendelig takknemlig for at jeg fortsatt har mulighet til å gjøre det for hundene mine.

Det finnes snart ingen grenser for hva legevitenskapen kan "behandle" eller medisinere - det den fortsatt ikke har klart er å finne opp en "innsikts"pille som får folk til å skjønne at døden uansett er en naturlig konsekvens av livet - og at det ikke er noen gitt å forlange et langt liv, for noen...

My 5 cents worth.

"Lotta"

[patricia]

Takk og amen, Lotta!

[Margrete]

Takk Lotta, du satte mer nøyaktige ord på det jeg prøver å få frem.

[Payamon]

For meg handler det ganske enkelt og soleklart om det faktum at hundene våre er DYR (let's face it!), og at jeg ikke har rett til å forutsette eller anta at de "raskt vil bli" bedre og fungere smertefritt. Hvem vet egentlig DET når de setter i gang? Og hvilken rett har jeg som hundeeier til å utsette hunden for smerter, eksperimenter og forhåpninger for at jeg selv skal få littegranne ekstra tid med den?

Men du har rett til å anta at hunden heller vil være død enn å gå igjennom smerte?

Uten å menneskeliggjøre eller ikke menneskeligjøre noen, så er vel det å leve det aller viktigste for ALLE arter (med mindre man ofrer livet for sine egne gener)?

Selv om jeg nok heller ikke ville latt hunden min gå igjennom hva som helst, ser jeg ikke at "hunden har smerter derav har den mest lyst til å være død" er et bedre argument enn "hunden min vil leve for enhver pris uansett hvor vondt den har det". Jeg er enig med de som skriver at man må se an individet så godt man kan. Livet er tøft og det kan være fryktelig vondt, men de fleste av oss, både mennesker og dyr, vil faktisk heller leve med det onde enn å ikke leve (selv om det selvfølgelig finnes unntak, også hos mennesker), tror jeg.

[Breeze]

Payamon, det finnes nok dessverre utrolig mange mennesker med så sterke smerter at de ville valgt å slippe om det fantes en mulighet for det.

Vi mennesker har jo også en helt annen mulighet enn dyr til å fortelle om smertene våre, og til å dosere smertestillende til oss selv for å hjelpe mest mulig.

Dyr er fra naturens side flinke til å skjule smerter, men om vi vet (fordi de f.eks. har en diagnose som tilsier det) at dyrene våre har urimelig sterke smerter. Ja så er jo naturen også slik innrettet at vi kan og må velge for de om de skal få leve eller slippe.

Det sto også et bra leserinnlegg i hundesport et par nummer tilbake om akkurat det å la hundene gjennomgå prøvetaking og behandlig i en større utstrekning en etisk forsvarlig (i forfatterens øyne). Og ja jeg ville helt klart valgt avlivning fremfor f.eks. amputasjon eller månedvis med behandling på mine hunder.

[Lotta]

Men du har rett til å anta at hunden heller vil være død enn å gå igjennom smerte?

Ikke bare har jeg RETT til det - jeg har PLIKT til det.

Uten å menneskeliggjøre eller ikke menneskeligjøre noen, så er vel det å leve det aller viktigste for ALLE arter (med mindre man ofrer livet for sine egne gener)?

"Livet er sin egen mening" (om man ikke er religiøs og tror på et liv etter dette, da...) - men jeg hører ikke til dem som tror at hunder eller andre dyr har noen dypere filosofiske opplevelser av livet.

Selv om jeg nok heller ikke ville latt hunden min gå igjennom hva som helst, ser jeg ikke at "hunden har smerter derav har den mest lyst til å være død" er et bedre argument enn "hunden min vil leve for enhver pris uansett hvor vondt den har det". Jeg er enig med de som skriver at man må se an individet så godt man kan. Livet er tøft og det kan være fryktelig vondt, men de fleste av oss, både mennesker og dyr, vil faktisk heller leve med det onde enn å ikke leve (selv om det selvfølgelig finnes unntak, også hos mennesker), tror jeg.

Hunder går neppe rundt og tenker på eller frykter døden, ei heller hyller de livets dypere verdi. Skal man følge logikken om at det er så "naturlig" å ønske å leve for enhver pris, så synes jeg det er rart at man ikke også tar i betraktning det enkle faktum at disse dyra som man gjør alt for å holde liv i, etter naturens orden ikke hadde hatt en snøballs sjanse til å overleve uten vår "hjelp". Og hvordan kan NOEN - før de har prøvd - forutse hvordan det enkelte individ vil takle slik behandling?

[comit]

Å tolke hundens språk forteller oss en masse om hundens tilstand, vil aldri la hundene mine gå 10-20-30 % av sitt liv med en redusert livskvalitet. Mine skal være så friske at de skal kunne være med meg ut på tur full av energi og glede. Jeg vil ikke gå rundt til stadighet å vurdere om er hunden sykere eller friskere i dag enn i går.

Skulle mine hunder vise seg at de ikke egner seg til hundesport, så lar jeg de selvfølgelig fortsette sitt liv som "familiehunder", men...........en hund som er trent aktivt i 6-7 år slår seg neppe til ro som mosjonist, det vil få utløp for sin aktivitet på andre og ikke fullt så hygglige måter.

Min malle ødla ett ben i 7 års alder, og måtte kutte ut aktiv trening, og bare holde oss til enkle øvelser hjemme. Jeg prøvde i 2 år å holde et noenlunde aktivt liv men hunden hadde så mye arbeidslyst at hundeholdet ble et mareritt, hun brukte sitt overskudd på økt voktsomhet, og beskyttelse av eiendom og hundefører.

Det var uaktuelt å omplassere, så til slutt var det ingen annen utvei en å ta turen til vet. og gi henne den definitive sprøyten. for på grunn av hennes uønskede adferd var jeg nødt til å ha henne stort sett i bånd, og bare det for en hund som har stort sett gått løs i hele sitt liv ble dette ett så stort inngrep i hennes liv, at bare det ga henne en forringet livskvalitet.

Så kan du ikke gi hunden ett fullverdig hundeliv så skylder vi dem å la de slippe opp til The Rainbow Bridge.

[Payamon]

Breeze, jeg er helt enig i det du skriver. Er klar over at det også finnes mennesker som ville valgt å slippe om det ikke var så vanskelig å få slippe. Jeg er også enig i det du skriver om smerte. Poenget mitt er bare at jeg synes ikke det ligger noen automatikk i det at om en hund har smerter så vil den uansett heller dø, jeg tror ikke det alltid er så enkelt.

Lotte;

Men du har rett til å anta at hunden heller vil være død enn å gå igjennom smerte?

Ikke bare har jeg RETT til det - jeg har PLIKT til det.

Um, ok.

At alle vil overleve er hverken dyretes personlige dype filosofi eller noe spesiell "logikk", det er vel heller etologi eller noe sånt. Som Akela er inne på tidligere så er det hele drivkraften i alle dyr, det er heller et instinkt. Nei, hunder sitter nok ikke å planlegger begravelsen sin, men å si at ikke de aller fleste ønsker å leve blir også feil. Det at vi har avlet frem husdyr betyr vel ikke at vi har klart å avle bort ønsket om å leve. En annen ting er at om vi hadde latt naturen gå si gang, hadde vi heller ikke hatt så enormt mange svake/syke/dårlig hunderaser. Vi avler frem all slags mulig "dritt", og når ikke det funker så bra, så avliver vi og forsetter å avle. Det er vel ikke så mye naturlig i det heller. Hele greia blir så mye mer kompleks, nettopp fordi alt er opp til oss.

Men det er jo flott at du har så klare synspunkter for hvordan det skal gjøres. Det sparer deg sikker for mange vanskelige tanker og kvaler. Jeg tror imidlertid at det ikke er så sort/hvit som "smerte=den vil dø", jeg tror det finnes mange gråsoner, veldig mange ting å ta inn i betraktiningen, og en fryktelig vanskelig avgjørelse for hva som er rett og hva som er galt for hvert individ.