Gå til innhold
Hundesonen.no

Hovawart


Marianne
 Share

Recommended Posts

Dette er Junior, hunden til søsteren min! Skjønningen til tante har blitt så stor...!

På de første bildene har han fått skikkelig psyko øyne, de er ikke sånn til vanlig assa...!

Marianesbilder031.jpg

Marianesbilder029.jpg

Marianesbilder030.jpg

Drakamp er gøy assa!!

Marianesbilder016.jpg

Raptus!!! Skjekk Tequila skygger banen ganske kjapt! :wink:

Marianesbilder021.jpg

Marianesbilder019.jpg

Marianesbilder023.jpg

Marianesbilder028.jpg

Kodakmoment...! 8)

Marianesbilder024.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

En liten informasjon om en hunderase som blir mer og mer populær,

ikke bare for hundeeiere, men også for andre interesserte.

Vi ønsker med denne lille informasjonen å fortelle noe om disse hundene, som i 1937 i anledning til den "Grønne Uken" i Berlin ble anerkjent som rasen "Hovawart".

fenrisopp.jpg

Hovawarten, sier historien, er en bofast, tysk hunderase, som allerede i middelalderen var nevnt i håndskriftene. Etter denne tid er det ikke funnet noen opplysninger om Hovawarten, inntil i begynnelsen av dette århundre da noen hundevenner igjen begynte å avle på denne rasen. Det ble fremstilt en rasestandard og en streng avlsorden. "Rassezuchtverein fur Hovawart-Hunde e.V. (RZV)" (raseklubb for hovawart-hunder). Første og største avlsbokførende klubb innen VDH (tysk kennelklubb); legger mye vekt på sunnhet og karakter av de hunder de har avlet frem.

Veldig tidlig og mye tidligere en andre raseklubber har denne klubben jobbet imot f.eks. HD. Hovawarten er en av de friskeste hunderaser vi har.

For å kunne realisere målet med avl på internasjonalt nivå, etablerte i 1983 RZV sammen med andre hovawart-klubber fra Danmark, Finland, Nederland, Norge, Østerrike og Sverige den Internasjonale Hovawart Føderasjon (IHF). Nå er også Frankrike, England, Belgia og USA medlem. Norsk Hovawart klubb ble stiftet i 1983

Hovawarten, som den fremstår i dag, er en behagelig familiehund og en begeistret kompis når det gjelder hundesport. Pga det sikre vesen og den store lærevilligheten er det mulig å utdanne dem til redningshunder, førerhunder og brukshunder. Hovawarten er en godkjent brukshunderase.

De er mellomstore (skulderhøyde tispene 58-65 cm, hannene 63-70 cm). Kroppen er kraftig og muskuløs, med et fint og velformet hode hos tispene og litt mer kompakt hodeformat hos hannene. Kraftige benstammer og en dyp, bred front viser at den er en god løper. Pelsen dens er lang, tjukk og beskytter den mot alt slags vær. Spesielt pelsen i fronten, ved benene og ved halen er veldig lang og fin. Likevel er pelsen til hovawarten enkel å stelle.

Hovawarten finnes i følgende farger "svart med tegn" (smt), som vil si brune tegninger på hode, front og bena, "blond" og "svart".

Hovawarten trenger helt fra begynnelsen av god kontakt med "sin" familie for å kunne utvikle alle de gode egenskaper som finnes i dem. Hovawarten har stor toleranse overfor barn, men det er viktig å lære barna hvordan de skal omgås med hunden.

Årvåkenheten og vaktinnsikten er veldig bra utviklet uten at den trenger å bjeffe hele tiden. Den er en ubestikkelig vokter for gård og hus. Hovawarten er en ideell huskamerat, dersom han får nok plass og bevegelse. Det er ikke nok med hage, den trenger mosjon og trening hver dag. Det er lurt å "utdanne" en Hovawart, fordi en såpass stor og kraftig hund må man ha kontroll på, slik at den kan bli en trofast følgesvenn for familien.

Når det gjelder Norsk Hovawart klubb har vi flere kurstilbud, treff og aktiviteter å tilby våre medlemmer. Vi har et meget trivelig og positivt miljø. Vi har distriktskontakter i forskjellige deler av landet der det er stor aktivitet. Disse kan du kontakte for informasjon om hva som skjer i ditt distrikt.

Tekst hentet fra www.hovawart.no, med tilatelse.

fenrisen1.jpg

Rasestandard:

Forhistorie om rasen:

Hovawart er en gammel tysk rase. Navnet stammer fra Hova = Hof (gård) og Wart = wacher (vakt). Det er funnet tegninger av hunder som er ganske lik Hovawart, disse er fra 1200-tallet. I begynnelsen av 1920-årene ble rasen nesten utryddet. Kurt König fattet interesse for denne rasen, da var rasen nesten utryddet. Han begynte en rekonstruksjon av rasen. Han fant noen eksemplarer av rasen på den tyske landsbygda. König krysset disse hundene med Schäfer, Kuvasz, Newfoundlands hunder og Leonberger. Hans krav til hundene som ble brukt i avlen var veldig strenge, og til slutt var rasen igjen en "ren" rase.

Gemytt:

Hovawart er en arbeidshund med flere muligheter. Innendørs er den rolig, men energisk når den kommer ut! Hunden er lojal til familien sin, men har en tendens til å bli knyttet til èn person. Bestemt, arbeidsvillig og hengivende, spesielt overfor den som bestemmer. Hovawarten er beskyttende, har god overlevelses-evne, har stor selvtillit, takler stress, "lett" gemytt og har en veldig god nese. Hunden vokter eiendommen din med stor iver og glede. Når noen i familien ønsker besøkende velkommen, godtar hunden disse personene men én gang. Rasen er lett å dressere og lærer raskt. For å oppnå best resultat, bør treningen være intensiv og kjærlig balansert. Den går godt sammen med barn, men en fordel at de er vant med unger fra de er valper. Ofte har hunden en leken oppførsel, til og med når den blir gammel. Deres velproporsjonerte kropp og hengivenhet for familien, gjør at de er en pålitelig venn, vakthund, sporhund og redningshund. Men bør ha god erfaring med hunder før men anskaffer en Hovawart.

Hode:

Neseryggen er rett og parallell med skallen. Skallen er kraftig, med bred hvelvet panne og moderat men godt synlig stopp.

fehoo2.jpg

Ansikt:

Velutviklede nesebor. Sorte og Sorte med tegninger (Smt) har sort pigmentert nese. Blonde har også sort nese, men "vinternese" er ikke uvanlig. Snuten er kraftig, sett i profil og ovenfra blir den litt smalere. Leppene er stramme. Tennene er kraftige med saksebitt (tangbitt er tillatt), komplett tannsett består av 42 tenner. Øyene er ovale, ikke utstående eller dyptliggende. Medium størrelse. Fargen varierer fra mørke til medium brun. Stramme øyelokksrender. Ørene er trekantede og ligger løst inn til hodet. Plassert høyt på hodet, men bredt fra hverandre, dette for at skallen skal se bredere ut. Den avrundete øretippen når minst ned til munnviken. Normalt henger ørene rett ned, men løftes opp (og bakkanten ut) når oppmerksomheten rettes mot noe/noen.

Hals:

Kraftig, middels lang. Huden er stram.

Ryggen:

Rett og sterk.

Kryss:

Middels lang og gradvis lavere. Bryst: Bredt og dypt. Sterkt.

Hale:

Rekker ned til hasene, men ikke ned i bakken. Bustete. Hvordan den bæres er avhengig av humøret; høyt over ryggen (men ikke som en elghund eller grønnlandshund) eller hengende ned.

Forlemmer:

Skuldrene er muskuløse. Skulderbladene ligger godt inntil kroppen. Bena er kraftige og rette (sett forfra og siden). Albuene ligger inntil kroppen. Kneleddet er kraftig, avtar ned mot potene.

Baklemmer:

Bakbena er kraftige og rette (sett bakfra). Velvinklede. Lårene er veldig muskuløse.

Potene:

Potene er runde, kraftige og kompakte. Tærne står rett. Sorte og Smt har sort-pigmenterte negler. Blonde kan ha mindre pigment.

Skinn:

Stram hud. Sorte og Smt har blåskjær, mens blonde har rosaskjær.

Pels:

Det er tre fargevariasjoner; Sort, Sort med tegninger (Smt) og blond.

Langhåret , lett bølget pels som ligger inntil kroppen, lite underull. Pelsen er lengre på brystet, magen, på baksiden av forbena og baksiden av lårene og på halen. Litt kortere rundt ribb-bena og lårene. Kort hår på hodet og på framsiden av for- og bakbena. Pelsen er tett.

Sort: Pelsen er skinnende sort. Noen hvite hår på brystet, tærne og haletippen kan forekomme.

buck2.jpg

Smt: Pelsen er skinnende sort, tegningene er middels blond. På hodet "starter" tegningene under neseryggen, bakover til (og med) munnvikene og ned til strupen. Flekkene over øyene er godt markert. På brystet er det to flekker, som kan berøre hverandre, men ikke fortsette ned til bena. Når man ser frambena fra siden, starter tegningene på baksiden av albuen, utvider seg nedover og dekker poten. Når man ser bakbena fra siden, er tegningen en bred stripe fra hasen og nedover, og som en smal stripe oppover på framsiden til magenivået. Noen har tegning på "undersiden" av halen. Fleste Smt har tegning i baken.

Blond: Pelsen er mellomblond og skinnende. Den blir lysere nedover mot bena og på magen.

odin190307_1.jpg

Størrelse:

Hannhund; Skulderhøyden er 63 - 70 cm.

Tispe; Skulderhøyden er 58 - 65 cm.

Bevegelse:

Parallell og jordvinnende i alle gangarter. Kraftige fraspark fra bakbena. Jordvinnende, langt trav.

fenris1.JPG

På bildene: Sort med tegninger: Dratini's Alakazam Fenris, Sort: Hoffeknausen's Duncan av Canto (Buck), Blond: Flymossens Dratini

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor trenger hovawarten er erfaren hundeeier? Pga. vaktinstinktet? Og er rasen en god vakthund når den godtar besøkende med én gang? Mulig jeg misforstod - menes det kanskje at når familien godtar besøket, da godtar hunden det også? Eller-?

Hunden skal godta fremmede når eieren viser at det er greit (det er jo det Fenrisgutten skrev...).

Når noen i familien ønsker besøkende velkommen, godtar hunden disse personene men én gang.

F.eks en av våre naboer kom inn uten å ringe på først. Hverken jeg eller sambo'n hadde sakt at det var greit og hundene stoppet han. Og da mener jeg stoppet, IKKE bet. De varsler med intensiv bjeffing mot personen(e) og avventer til disse gjør noe eller eieren sier at det er ok. For å si det slik, om noen kommer inn hos oss og vi ikke er hjemme, kommer vedkommende inn, men ikke ut...

Det er mange "nye" hundeeiere som takler denne rasen, men det er anbefalt at nye eiere har erfaring med hunder fra tidligere. Og det er ikke pga vaktinstinktet, men fordi om eieren ikke har full kontroll, vil hovawarten ta over og bli hersker og da har eieren store problemer...

I tillegg har jeg dette om rasen:

Hovawart ble først nevnet tilbake i 1210, i den Tyske borgen "Ordensritterburg". Borgen ble angrepet og sønnen av herren ble reddet av en "Hofwart" tilhørende borgen. Til tross for hans skader klarte hunden til å slepe barnet til en av borgene i nærheten. Dette barnet, Eike von Repkow, som senere skrev den eldste Tyske lovboka "Der Sachsenspiegel 1274" , hadde kun rosende ord for denne rasen og han nevnte selv at en erstatning måtte bli betalt hvis en slik hund ble stjålet eller ble drept. I 1473 er Hovawart blitt funnet i listen av de 5 meste adelige rasene, hvor han blir beskrevet da "en idealforfølgelseshund til å jage ned alle slags forbrytere".

Hovawartene ble brukt og oppdrettet av Baronene i Tyskland som pålitelige vakthunder og beskyttere av dyrene, borgene og gårdene.

Hovawarten tilhører en meget gammel gruppe av arbeidshunder som ble funnet i mellom Europa og ved Middelhavslandene. Oppgaven var å vokte hans familie og eiendom mot mennesker og rovdyr. Den måtte være av middels høyde, være sterk istedet for rask, da hans oppgave var å overvåke og kontrollere, men ikke å gjete.

Nå er medlemslandene tilknyttet IHF (Internationale Hovawart Föderation) økt opp til 15 medlemsland.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 months later...
  • 2 weeks later...
Guest Dratini
Hvordan er jakt og gjeterinstinktet til Hovawarten?

Hovawarten er en vakt/vokterhund, ingen gjeter-rase...

Jaktinstinktet skal være på den måten at hunden vil jage bort andre dyr men skal ikke ha byttegripende.

Om det kan kalles gjeterinstinkt eller om det faktisk kun er flokk-tilhørelsen (med familien) skal jeg ikke uttale meg om, men når vi går turer med våre hoffer, så er det nesten umulig for en av oss til å gjemme seg, fordi hundene har ett øye med at alle blir med på turen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men noen individer kan jo ha jaktinstinkt likevel.. ;) Fenris blir jo nesten like tullete som Tulla (springer) når de værer elg, og han er også veldig interessert i fugl. Men om han hadde fungert som jakthund, er jo en HELT annen sak! Det er vel utrolig vanskelig å finne en rase som driter i alt som heter vilt, selv om de har vært avlet for et annet bruksområde de siste hundre årene. Det er jo fremdeles snakk om hunder, som stammer fra ulven, som er et rovdyr; så noen hunder har jo mer av dette jaktinstinktet enn andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
*klippe* Fenris blir jo nesten like tullete som Tulla (springer) når de værer elg, og han er også veldig interessert i fugl. Men om han hadde fungert som jakthund, er jo en HELT annen sak! *klippe*

Huldra, som jeg skrev:

Jaktinstinktet skal være på den måten at hunden vil jage bort andre dyr men skal ikke ha byttegripende.

Fenris' mor og søster springer også etter enkelte dyr (dog ikke sauer, de er ikke allrighte dyr synes de), men de dreper ikke byttet, ergo de er slik det står i rasebeskrivelsen: skal jage bort, men IKKE ha byttegripende. Og for Tulla er byttegripende noe som ligger til rasen, men slik er det ikke for en hovawart.

Jaktinstinketet er noe vi ser på f.eks. det lille byttet ved MH og FA. Hundene springer villig etter "byttet", men fåtallet av hovawarter TAR filla som er der. De snuser som regel på den, men griper den ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...