Gå til innhold
Hundesonen.no

Utdannelse av eksteriørdommere


bardmand

Recommended Posts

Skrevet

Sakset fra NKKs hjemmeside: "Utdannelsen er lang og begynner hjemme hos deg selv via avl og oppdrett over flere år med dokumenterbare gode resultater."

Lurer på hva andre synes: Synes dere det er riktig eller viktig at alle eksteriørdommere selv har vært/er oppdrettere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Skrevet

Nei, det synes jeg ikke budre være et krav. Som oppdretter kan det være fort gjort at man da favoriserer hunder som ligner på de man selv oppdretter uten at det nødvendigvis er rett. Hvis jeg nå bruker min rase som eksempel: I de siste årene har det vært en tendens til at dvergschnauzerne har blitt ganske store. En oppdretter som selv favoriserer store hunder vil da fort kunne sette disse foran de mindre hundene selv om disse er minst like korrekte i forhold til rasestandarden.

Mange dømmer vel mer enn en rase også, og det blir vel litt merkelig om en allrounddommer skal ha drevet oppdrett på 15 raser.

Skrevet

LinKr; har du misforstått nå, eller misforstår jeg det du har skrevet? Man må ikke ha drevet oppdrett på de rasene man utdanner seg på, men på rasehund generellt.

Og personlige preferanser har da alle dommere, enten de har oppdrettet rasen eller ei - de er da bare mennesker. Så lenge hunden er innenfor standarden, stor eller liten, så er det da ikke noe problem? Sånn er det innenfor mine raser også, noen liker dem små som mine og da går det bra, noen liker dem store og da ryker mine rett ut. Sånn er det bare.

Jeg synes det er et helt greit krav at man må ha vært oppdretter (personlig erfaring fra avl/genetikk) i x-antall år med resutater å vise til for å i det hele tatt bli tatt opp som elev selv om det er den eksteriøre biten av avlsarbeid man senere skal bedømme.

Jeg ville heller satt spørsmålstegn ved det dersom det ikke var et krav til slik erfaring overhodet, og at hvemsomhelst kunne ta utdanningen uten noen form for kvalifikasjoner whatsoever...

Skrevet

Ehh, nå er det ingen som har sagt at man automatisk dømmer visse/alle raser bare fordi man er oppdretter? Det er en utdannelse inne i bildet her også liksom :rolleyes: Og jeg ser helt klart fordelen med å ha drevet oppdrett selv, da har man en god del generell kunnskap om hund som ikke nødvendigvis hvermansen har.

Skrevet
Da skjønner jeg sammenhengen enda mindre: hvordan skal det gjøre en person mer egnet til å bedømme eksteriøret på schnauzer at vedkommende har drevet oppdrett på chi?

Nå må dere jo også huske på at en som er under utdannelse skal fungere som elev og aspirant for allerede autoriserte dommere, hvor denne skal lære, testes, granskes, vurderes og evalueres med utgangspunkt i dialog med dommeren og senere egne kritikker.

Det er altså ingen automatikk at har man blitt dommer for én rase, kan man dømme hva som helst.

Hvis vi tar utgangspunkt i ditt eksempel, at en chihuahuaoppdretter skal bli dommer. Da vil denne altså utdanne seg for fem rasegrupper først - fordi slik er reglene. Det vanligste er at dommerelevene velger raser som er i familie med eller har tilknytning til egen rase. I dette tilfellet ville eleven trolig velge fire andre gruppe 9-raser, i tillegg til chihuahua.

Poenget mitt er altså at det så og si ikke skjer at en dommerelev setter sammen en gruppe av fem udde og uavhengige rasegrupper. Utdannelsen og raserepeortoaret utvides gradvis, og med en viss logikk. Og kvalitetskontrolleres ved at utdannelsen skjer i følge med autoriserte dommere.

Men for å svare på det du spør om, hvorfor en chihuahuaoppdretter er mer egnet til å bedømme schnauzer. Da formoder jeg at det må være mer egnet ENN noe, og at det er mer egnet enn en som ikke har vært oppdretter.

Husk at veldig mye anatomi og kynologi er generell og overførbart. Underbitt vil alltid være underbitt, uansett om det er i munnen på en engelsk bulldog eller en saluki. Spørsmålet om hvorfor den kan bli en god schnauzerdommerhandler altså om å lære seg det rasespesifikke - at saluki ikke skal, mens engelsk bulldog skal ha underbitt (og om jeg tok feil nå, er eksempelet fremdeles gyldig).

Ved å ha drevet oppdrett, bør man ha vært i kontakt med flere hunder (egne hunder, avlspartnere, de som ble vurdert og stemt ned, generelle raserepresentanter, også videre), slik at man har lært seg å avsløre fortrinn og feil - seleksjonen i avlsarbeidet. Man har hatt flere kull, sett hunder vokse opp og utvikle seg, og fått en forståelse av utviklingstrinn, hva som er feil og vil rette seg og hva som for alltid vil være dårlig (en løs front kan stabilisere seg på en eldre hund med mer muskler, mens et kort kryss ikke vil forbedres med alderen) - og dermed få kunnskap om å kunne premiere juniorer og unghunder deretter.

Har man drevet oppdrett, har man trolig også drevet med utstilling, og vet en del om bedømming på den måten. Jeg er ikke dommer, men tør påstå at jeg likevel har lært veldig mye på alle utstillingene jeg har vært på.

Jeg tror også det er en fordel å ha vært oppdretter fordi man da mest sannsynlig har vært blant de som har oppnådd noe - og dermed også måttet gjennomgå en del sladder, baksnakkelser, rykter og motgang. Slikt gir ryggrad, og det må man virkelig ha. Dommergjerningen er virkelig en av de mest utsatte, når man tenker på hvor mange som er misfornøyd etter en dag med 80 hunder i ringen. Skal du unngå psykiatrisk innleggelse etter en utstillingssesong må man være herdet på forhånd.

Skrevet

Jeg skjønner at det kan være greit, men synes det ekskluderer mye dyktige hundefolk om oppdretter skal være kriteriet. En som har drevet med hund i mange år uten å ha vært oppdretter kan ha et langt bedre utgangspunkt enn andre som har drevet oppdrett f eks.

Skrevet
Jeg skjønner at det kan være greit, men synes det ekskluderer mye dyktige hundefolk om oppdretter skal være kriteriet. En som har drevet med hund i mange år uten å ha vært oppdretter kan ha et langt bedre utgangspunkt enn andre som har drevet oppdrett f eks.

Du MÅ ikke være oppdretter for å kunne bli dommer? I reglene står det følgende:

1.1.3 Kunnskap i avl og oppdrett:

Det er en forutsetning at person som

ønsker å utdanne seg til dommer har

stor erfaring med hund. Det er derfor

viktig med dokumentert mangeårig

erfaring fra avl og oppdrett, eller

tilsvarende.

Veit ikke hva "tilsvarende" er, men du MÅ uansett ikke ha vært oppdretter for å kunne bli dommer, men det er nok den enkleste måten å dokumentere mangeårig erfaring fra avl og oppdrett på..

Skrevet

Jeg vet at noen som har hatt avlshannhunder har fått dommerautorisasjon, uten å ha oppdrettet et eneste kull i eget navn. Men de fulgte også opp avkommene, la mye arbeid i hvilke tisper som fikk brukes på deres hannhunder, lærte seg mye, osv.

Altså ikke en hvilken som helst hannhundeier, som lar alt slippe til.

Kvalitet, ikke kvantitet.

Men jeg har også til gode å møte noen som er genuint interessert i sin rase, i eksteriør og funksjon, i anatomi og sunnhet - men overhode ikke kunne tenke seg å ha kull. Så hvor mange man egentlig mister til dommergjerningen, fordi de ikke er oppdrettere? Tja... Jeg vil gjerne motbevises, men av engasjement følger gjerne handlekraft - eller i det minste gode og bevisste årsaker til ikke å kunne ha kull.

Skrevet
Kanskje fordi det er vanskelig å dokumentere dette lignende som nkk etterspør?

Jeg tror faktisk ikke det er så vanskelig å dokumentere, hvis man virkelig vil. Begrunne valg ved innkjøp av hannhunder, hvorfor man tar parringsvalp der men ikke der, hvorfor man tillot de men ikke de parringene, vise at man har hatt noen fingre med i spillet. Det må dokumenteres og redegjøres for på en helt annen måte enn "50 championer i inn- og utland", men det er ikke umulig.

OK, det er noe vanskelig - på samme måte som at det ikke holder bare å HA kull, man må kunne vise til noe for å kunne bli dommer. Det er laget nåløyer, som et ledd i kvalitetssikringen. I andre land har man jo en dommerutdannelse som nesten tar utgangspunkt i gutteklubben grei. Noen steder får man TILDELT en autorisasjon, bare fordi man har hengt rundt med de rette folka en stund. Ingen kurs, ingen utdannelse, bare en oppnevnelse.

Åh? Hvilken norsk dommer da?

Wenche Eikeseth sa dette da hun var foredragsholder på et kynologikurs jeg deltok på.

Antar at dette i så fall også gjelder mannen hennes, Øystein Eikeseth.

(Beklager om jeg bryter regler i forhold til å navngi folk).

Skrevet
Wenche Eikeseth sa dette da hun var foredragsholder på et kynologikurs jeg deltok på.

Antar at dette i så fall også gjelder mannen hennes, Øystein Eikeseth.

(Beklager om jeg bryter regler i forhold til å navngi folk).

Vel - et raskt google-søk viser at Wenche Eikeseth har vært autorisert som dommer i snart 30 år, og allerede den gangen hadde hun vel litt mer å fare med enn å være hannhundeier ...?

Skrevet
Vel - et raskt google-søk viser at Wenche Eikeseth har vært autorisert som dommer i snart 30 år - så det er antagelig rimelig å anta at hun startet sin dommerkarriære en stund før dagens utdanningsregler ble iverksatt...

Jeg også vet at hun har vært dommer i mange år, jeg trenger ikke google for å vite det, men når hun formulerte seg på den måten som hun gjorde det, og sa det i den konteksten hun gjorde (som var spørsmål fra salen om krav til potensielle dommere) - så forsto jeg det som at det var praksis fremdeles. Og det er ikke 30 år siden jeg tok kynologikurset!

Går for øvrig ikke noe av diskusjonen her inne også på hva dette "eventuelt andre" i regelverket kan være?

Skrevet
Jeg også vet at hun har vært dommer i mange år, jeg trenger ikke google for å vite det, men når hun formulerte seg på den måten som hun gjorde det, og sa det i den konteksten hun gjorde (som var spørsmål fra salen om krav til potensielle dommere) - så forsto jeg det som at det var praksis fremdeles. Og det er ikke 30 år siden jeg tok kynologikurset!

- øh? Vel - jeg har ikke hørt om andre som har startet dommer-karriæren her til lands uten å ta imot en eneste valp i eget navn, så jeg er oppriktig interessert (uavhengig av når du tok kynologikurset...)

Går for øvrig ikke noe av diskusjonen her inne også på hva dette "eventuelt andre" i regelverket kan være?

Ingen aning...

Skrevet

Nå vil jeg anta og tro at reglene for utdanning av dommere nok også så relativt annerledes ut på 70'tallet enn nå..

Men bortsett ifra dèt - har vi jo også endel dommere som kalles rasespesialister - disse ER (eller har vært) oppdretter på rasen de dømmer.

Og det sier kanskje seg selv at det er "lettere" å dømme en rase man kjenner hele livsløpet på. Man kan "se" de forskjellige utviklingsstadiene på en helt annen måte enn en dommer som ikke har sett de stygge, de pene og de merkelige utviklingsperiodene i en hunds liv.. (Men det er klart at man kan selvsagt ha eiet haugevis av hunder også - og nok tilegnet seg masse kunnskaper av dèt)

Dog synes jeg vel at man bør være såpass interessert av hundeavl hvis man skal bli dommer, at det ville jo være rart om ønsket om å sette teori inn i praksis ikke har meldt seg for folk som er SÅ ivrig. Men om det finnes? Tja, kankskje det.

Susanne

Skrevet
- øh? Vel - jeg har ikke hørt om andre som har startet dommer-karriæren her til lands uten å ta imot en eneste valp i eget navn, så jeg er oppriktig interessert (uavhengig av når du tok kynologikurset...)

Igjen: Damen framstilte det som at det var praksis fremdeles. Praksis som i mulig, hun utdypet ikke om det faktisk skjer. Som både jeg og SusanneL sier, så er det jo rart om interessen for hund er så stor at man vil bli dommer - men ikke ha egne kull i mellomtiden. Selv om det sikkert også finnes gode grunner for det. Men det er altså åpent for at det kan skje, gjennom denne "eventuelt annet"-setningen - som andre i denne diskusjonen har stilt spørsmål ved hva kan være, og som jeg forsøkte å gi et bidrag til av et svar.

Jeg vet ikke alt om dommerutdannelsen, men formoder at opplysninger som gies på kurs i regi av NKK stemmer nogenlunde med virkeligheten.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...