Cocker spaniel - aggressiv?

[C.J]

Har lest at noen cocker spaniels kan være aggressive,- leste dette senest i det nyeste nummeret av Hundesport.

Har også lest at tidligere (husker desverre ikke akkurat når) var det svært populært med røde cockere og at man avlet på disse uansett hvordan gemyttet var. Derfor var det spesielt røde cockere som var aggressive tidligere. Har ikke noen kilder, men er det flere som har hørt/lest om dette?

Er det denne aggressiviten som fortsatt finnes i noen linjer?

Er denne aggressiviteten hos cockeren noe en bør være veldig obs på når man velger oppdretter/linjer?

Eller er det bare "bullshit" dette med aggressive cockere? Har liksom ikke lest så mye om det, så fint om noen som vet, kunne fortalt litt.

[Carina]

Jeg kan ingenting om rasen, men da jeg var yngre (akkurat som om jeg er gammel nå) hadde vi noen (3-4?) cockere spredt i nabolaget som ingen fikk lov til å klappe fordi alle var kapable til å bite.. Så dette er jeg også nysgjerrig på.

[Turnip]

Det cocker syndromet du nevner er kalt "cocker rage" det var hovedsakelig springerne som kom med dette (hvis jeg ikke husker feil) men det var de røde og sorte (ensfargede) cockerne som fikk dette, mye av dette har heldigvis blitt avlet bort, men dessverre så er det litt av dette igjen nå til dags.

Hvis du googler på Cocker Rage, så vil du finne nyttige linker om dette syndromet. Det som skjer hvis en hund har det er at den blir på en måte litt borte, slørete i blikket, plutselig glesfer den vilt rundt seg, gjerne på den som står den nærmest i familien(matmor f.eks) om litt, så er cockeren tilbake og husker ingenting som har skjedd og er verdens snilleste igjen.

Den engelske cockeren er vel mer utsatt for aggresjon enn den amerikanske (har jeg hørt i flere tilfeller) Det kan være endel nervøsitet i rasen og ikke alltid en lett hund... Så er nok ikke rent "bullshit" at det finnes litt aggresjon på cockeren.

Så ja, vær endel obs når du skal velge oppdretter grunnet de minusene en cocker kan ha... Min cocker, er nok ikke aggressiv, men nervøs av seg og sliter endel med stress, dette er det også endel cockere som også sliter med...

[Einstein&Charlie]

Har selv en rød cocker, men den er fra Danmark, jeg ved at i Danmark er det ikke særligt udbredt længere med agressive cockere, et resultat af indavl. og jeg kender flere røde cockere der heller ikke mentalt har været problemer med, men der er ikke særligt mange røde cockere tilbage i Danmark, da man gik fra at avle på dem.

[cocker-eier]

Føler at jeg nesten må komme med min mening her ja. :closedeyes:

Cockere er aktive, nysgjerrige, stae, vimsete, lykkelige og glade hunder, om de får lov til det. Det finnes noe som heter rage syndrom ja, det er en sykdom som likner litt på epilepsianfall, og er heldigvis ikke noe enormt problem på rasen. Her er en kjempefin link for de som har lyst å lese mer om rage: http://www.cockerspanielrage.org.uk/

Ellers er det nok en del uoppdragne, understimulerte cockere rundt omkring ja. Cockere er jo fryktelig søte som valper, men de er også utspekulerte, stae og smarte, og trenger en vennlig men bestemt oppdragelse fra dag en! En cocker som har fått viljen sin som liten kan fort bli vanskelig å ha med å gjøre som voksen. Noen cockere er "hardere" enn andre, og dette ligger oftere på de ensfargede linjene enn på de flerfargede (tidligere var det ikke vanlig å parre ensfargede og flerfargede, og de ensfargede, spesiellt de røde, var de mest populære, og ble dermed mer ukritisk avlet på), men det er ikke dermed sagt at de automatisk blir aggressive av den grunn, de trenger kanskje bare enda tydeligere grenser som liten (og som voksen selvfølgelig).

Cocker er en nokså populær rase, og da finnes det selvfølgelig (som hos andre populære og lettsolgte raser) en del halvseriøse oppdrettere, som avler på "hva som helst" og som selger valper til "hvem som helst", og som ikke er flinke nok med rasen til å hjelpe valpekjøperne sine med blandt annet oppdragelse og pelsstell (f.eks. en flokete hund kan faktisk få skikkelig vondt der flokene sitter hardt inn mot huden, og sikkert bli noe kort i lunta etterhvert).

En cocker er som sagt en aktiv liten fuglehund (noe mange ser ut til å glemme), den elsker å få noe å arbeide med, og nesearbeid er storfavoritten. Den er utrettelig på tur og jeg personlig synes den er fryktelig morsom å arbeide med. Cockeren passer fint som familiehund, om den får bo hos en aktiv familie. Desverre velger mange aktive familier bort cockeren fordi de tror den blir for liten til å henge med på lange fjellturer osv, noe den absolutt ikke er (med riktig pelstype og riktig pelsstell så fester heller ikke hele skogen seg fast i pelsen heller). Den trenger ikke verdens mest avanserte oppgaver for å være lykkelig (selv om de slett ikke sier nei takk til en utfordring), men godbitsøk og å få gå spor etter familiemedlemmer på tur leier å være populært.

Klart det er forskjell på aktivitetsnivået innad i rasen, noen trives med å bare være en naturlig del av familien, være med på turer rundt i nabolaget og sitte i bilen når barna blir kjørt på skolen, mens andre er litt mer hyperaktive og sier ikke nei takk til å få bruke både kropp og hjerne i timevis. Her er det opp til oppdretterne å plukke ut riktig valp til riktig kjøper.

Personlig synes jeg cockeren er verdens beste rase, de er utfordrende, hengivne, aktive, med på alt, nysgjerrige, stae, morsomme, seriøse, vakre og de kommer i en meget praktisk størrelse.

Edit: og for å svare på spørsmålene dine (lot meg rive litt med her.. ), så ja, man bør være nøye med å velge en god oppdretter, med friske og mentalt gode hunder, med erfaring med rasen og som vet hva som ligger i linjene sine, så får man i hvertfall et godt utgangspunkt for å få en flott og grei hund selv, for de oppdretterne finnes heldigvis. Vet ikke hvor mange av de aggressive cockerne (som jeg enda ikke har møtt en eneste av, men som garantert finnes siden så mange har hørt om de) som er et resultat av dårlig avl og hvor mange som er et resultat av dårlig oppdragelse, det har jeg ikke nok erfaring til å uttale meg om.

[Jane]

Alltid hørt at den Amerikanske Cocker`n ligger på topp på bitestatestikk mot egen eier.

[Tina&Ella]

Nå har jo så mange skrivd om rage her, så da gidder ikke jeg å nevne det igjen, men vil bare si at jeg personlig bare har positive opplevelser med rasen Amerikansk Cocker spaniel. Har vokst opp med denne rasen, en tispe og to hannhunder.

Makan til hengivende familiehund, turkamerat, arbeidsjern og bestevenn skal du lete lenge etter Har inntrykk av at den amerikanske cockeren er konstant lykkelig (en skikkelig logre-tass). Det eneste "minuset" jeg kan komme på med en cocker er at de kan være utrolig glade i mat (en liten labrador i forkledning ) men det fungerer jo som en kjempefin motivasjon og belønning under trening -Men det er jo en del pelsstell med cockern da, så det må man jo være klar over om man går til anskaffelse av en slik hund (men vi pleide å klippe de ned, slik at de kunne gå på skauen uten å se ut som et juletre når de kom hjem *ler*)

Så vil jeg bare legge til at man burde jo være nøye med valg av oppdretter, uansett rase. Men en oppdretter som ikke kan være ærlig med deg ang sykdom og gemytt på tidligere valpekull ville jeg styrt unna. Mitt tips er at du finner kenneler som ligger innen rekkevidde for deg (avhengi av hvor langt du er villig å reise for å hente valp). Sett deg ned og tenk igjennom spørsmål du ønsker svar på og ta telefonen fatt.............. Lykke til

[puddellover]

Mamma ble bitt i leppa av en cocker.

Liker ikke de hundene etter jeg hørte den historien.Hun har fremdeles arr!

Og det er tydlig..

[C.J]

Nå har jo så mange skrivd om rage her, så da gidder ikke jeg å nevne det igjen, men vil bare si at jeg personlig bare har positive opplevelser med rasen Amerikansk Cocker spaniel. Har vokst opp med denne rasen, en tispe og to hannhunder.

Makan til hengivende familiehund, turkamerat, arbeidsjern og bestevenn skal du lete lenge etter Har inntrykk av at den amerikanske cockeren er konstant lykkelig (en skikkelig logre-tass). Det eneste "minuset" jeg kan komme på med en cocker er at de kan være utrolig glade i mat (en liten labrador i forkledning ) men det fungerer jo som en kjempefin motivasjon og belønning under trening -Men det er jo en del pelsstell med cockern da, så det må man jo være klar over om man går til anskaffelse av en slik hund (men vi pleide å klippe de ned, slik at de kunne gå på skauen uten å se ut som et juletre når de kom hjem *ler*)

Så vil jeg bare legge til at man burde jo være nøye med valg av oppdretter, uansett rase. Men en oppdretter som ikke kan være ærlig med deg ang sykdom og gemytt på tidligere valpekull ville jeg styrt unna. Mitt tips er at du finner kenneler som ligger innen rekkevidde for deg (avhengi av hvor langt du er villig å reise for å hente valp). Sett deg ned og tenk igjennom spørsmål du ønsker svar på og ta telefonen fatt.............. Lykke til

Det var ikke am. cocker jeg siktet til, men den engelske. Begge to virker uansett som noen kjempefine raser (de som er friske og mentalt stabile altså), men dette med aggressiviteten og nervøsiteten er litt uroligende. Men jeg tenker ikke på å skaffe meg en cocker, jeg bare spør av ren nysgjerrighet!

Her er en kjempefin link for de som har lyst å lese mer om rage: http://www.cockerspanielrage.org.uk/

Takk for linken!

Tusen takk for svar folkens! Skal ta å lese litt om "cocker rage".

[Martine]

Cockeren min er utrolig snill og grei, men kan være litt agressiv på andre hannhunder, og om noen prøver å gjøre meg noe. Om noen "rører" meg hopper han opp, bjeffer og tøffer seg, på en måte. Men ellers er han glad, halen logrer konstant. Han kan være med på alt!

[Inustaff]

Hehe..Cockere ja..

Farmoren min hadde flere Cocker Spaniels i løpet av sitt nesten 90 årige liv,der hunden døde og hun selv døde få uker etter.Men anyways... de 2 siste som jeg kjente var forferdelig aggressive.Resten så jeg aldri.

Den siste stod å venta på meg da jeg skulle opp å legge meg.Den stod midt i trappa,og nektet meg å gå forbi.

Den gikk etter meg for å styre meg og virket som om den ville utfordre meg hele tiden.

Han var skikkelig sær,og han beit farmor,far min og broren min flere ganger i løpet av sitt 13 årige liv.

Farmor hadde svære arr på hånden,og far min sa at det var ikke bare det at han beit,men han dro skinnet av,i rykk og napp.

En fæl liten djevel som far min sa,som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg personlig ikke kunne fordra.Fordi han ødela besøket mitt hos farmor og far min.

Dødsherlig utseende,uten tvil,og en merkelig personlighet som man bare måtte studere.

Men det der temperamentet til han Ludvig,Huff...Jeg var faktisk redd den hunden!

Farmor sa at alle Cockerene deres hadde vært sånn,unntatt en som var svart og hvit.Jeg vet ikke helt for min del om fargen har noe å si,men jeg merket meg hvertfall at hun selv påpekte dette.Så det ligger kanskje noe i det?

[Wulfi]

Jeg har dårlig erfaringer med cockere. Spesielt da de røde. Så en på tv (animal planet) som hadde gått rett bort til eieren sin og angrepet henne mens hun hvilte middag på sofaen.

Hørt flere lignende historier her i Norge også, og har selv erfart å bli bitt av "red devils" tilsynelatende uten grunn.

[Guest 2ne]

For det første, det er vel ikke så mange av de aggressive cockerene som faktisk får diagnosen "rage syndrom", selv om det helt sikkert er en kjekk unnskyldning å ha når man har en dårlig oppdratt og avla drittbikkje.

For det andre, mentaliteten har ikke så veldig mye med fargen å gjøre, annet enn at rødt er ressesivt og man derfor har parret rødt med rødt for å få rødt. Man har heller ikke parret flerfarget med ensfarget for å minske faren for feilfarger - det skal være et minimum av hvitt på f.eks orange roan, og et maksimum av hvitt på en ensfarget rød, ergo har man parret ensfarget med ensfarget og flerfarget med flerfarget for å unngå for mye hvite tegninger på ensfargede og for lite tegninger på flerfargede - om noen her skjønner forskjellen? Så, for å få ensfargede røde, har man parret med ensfargede røde. Det kom et par importhanner fra England en gang på 70-tallet som hadde dårlig gemytt - røde - og siden disse var populære å bruke i avl, ble et heller dårlig gemytt spredd. Og det ville neppe ligge det samme bak en blue roan cocker som en ensfarget rød cocker.

For det tredje, cocker har ofte høyt ressursforsvar, og vil derfor utvikle "morsomme" greier som matforsvar, passe på senga, sofaen, stua eller - som i Inustaff sitt tilfelle - en hel etasje. Ikke nødvendigvis fordi de har dårlig gemytt, men fordi de kan. Cockeren er ikke så søt og nusselig på innsiden som den er på utsiden - vel, NOEN er det og - og om man ikke er klar over at de har sånt i seg - noe som er lett å glemme fordi cocker spaniel valper er noe av det mest bedårende nusselige som finnes, og cockeren ikke blir stor i utgangspunktet - så er det fort gjort å få en ufyselig ekkel cocker, selv helt uten at det har noe med rage syndrom å gjøre.

Og, dette har jeg nevnt i utallige cockerdiskusjoner både her og på andre forum, om det FORTSATT er et gemyttproblem på cockeren, så syns jeg oppdretterene har gjort en slett jobb! Dette har de jobbet med siden ihvertfall tidlig 80-tallet, den gang jeg "dreiv" med cocker, det er noen generasjoner siden det, så det problemet burde vel vært retta på snart.

Får man tak i rød cocker nå om dagen, forresten? Syns det går laaaaaang tid mellom hver røde cocker jeg ser jeg?

[Inustaff]

Jeg må jo legge til at jeg kom på nå at det var en rød cockerjente i nabolaget da jeg var liten..

Hun hadde kjempetrivelig gemytt som valp/unghund,men ble avlivet som ca 3 år pga dårlig gemytt(??!)

Det var en familiehund med 3 barn i huset...Så mulig hunden hadde dårlig oppdragelse,og dårlig erfaring med de masete barna.Jeg så jo hvordan de "gikk tur" med hunden..Og foreldrene var sjeldent tilstede.

Så det er nok noe i det at de ser så søte ut at folk ikke tenker på oppdragelsen så mye...

[Mud]

Hmm...den eneste cockeren jeg har kjent skikkelig godt var en rød am.cocker. Den het vel cæsar på stamtavlen, men gikk hos meg under navnet "Miff". Passet den i et års tid under studiene imens eier ikke hadde mulighet til å ta seg av den (utelandsopphold, personlige problemer m.m) Den eneste gangen jeg så Miff utvise aggresjon var når han så den "stygge hunden" som var i speilet som sto lent mot kateteret til læreren (han var med på skolen stort sett hver dag og vi brukte speil til å se tegningene våre i en anne vinkel)

Skikkelig trivelig, omgjengelig og morsom liten krabat ^_^ Ante ikke at de liksom hadde rykte på seg for å være aggresive

[netteliten]

Eneste røde cockerspaniel jeg har sett er Nårri som var en snill og gammel herre for 19 år siden.

Gud så glad jeg var i den hunden! og jeg ønsket meg den rasen.

Men som jeg vokste opp ble jeg bestevenn med en sort cocker spaniel, engelsk han også, Bonny. og eieren hans sa at de røde var så sinte. Så glemte jeg bort den rasen litt.

Ikke sett en rød cocker på 19 år jeg...

Så ble jeg "samboer" med en sort cocker Wilma med litt brunt på, eneste sinte hunden jeg har sett.

Hun tenkte bare på mat og var ikke grei med barn.

Jeg har møtt mange spanieler underveis, amrk som engelske, og det er noen spesielt med spanieler. Men endte ikke opp med å kjøpe en selv!

[siljestokka]

Er ikke så kjent med cockere(engelsk), men må jo legge ut historier da . Venninda til mor mi passet en cocker som var sort,grå og hvit. Den virka utrolig snill da.

Så vet jeg om noen gule amerikanske. De var også snille.¨

Så kommer den tredje ensfargede sorte cockeren(engelsk). Den var nok litt gammel. Men ikke så. Virka grei nok, men var ikke en hund til å stole på. Hun som eide den hadde flytta inn på en gård. Der kommer det barnehagebesøk av og til. Da hadde den bitt en av ungene. Den blei da avlivet

Den gamle læreren vår hadde også en cocker(engelsk). Den var sort, grå og hvit. Den var utrolig snill. Den hadde han redda ut fra et hjem der den hadde blitt misshandla i tilegg ...

... Så jeg vet ikke jeg..

[Turnip]

Men får å nevne litt positivt med rasen (føler at jeg må forsvare min rase litt bare )

Halen går som en propell dagen lang, et utrolig arbeidsjern, en nese på 4 ben rett og slett, han er helt unik da det gjelder å gå spor og større arbeidslyst har ikke jeg sett hvertfall, elsker å lære, har lært han masse kunstner og triks, dog mye unyttig, men artig å kunne. meget hendig størrelse ,i gud så vakker cockeren er. Men dessverre er det mange som blir lurt av utseendet og størrelsen (som tidligere nevnt her) De krever endel hodebry for å trives, og endel mosjon.

Vi hadde 2 cockere i familien før, en amerikansk som var verdens snilleste, hun ble dessverre påkjørt. Så hadde vi en engelsk cocker, sort gutt. han beit dessverre og ble avlivet.

Det er stor forskjell på agressivitet og rage-syndromet. Og dessverre så er det noe av rage syndromet igjen den dag i dag.

men får du en cocker som er sosial, godt gemytt og er frisk, så finner du ikke en bedre følgesvenn og turkamerat, er noe spesielt med cockerne, de er unike :closedeyes:

[Guest 2ne]

Jeg har kjent MANGE cockere, og av de så har et fåtall av de vært aggressive - og ingen av de har hatt rage syndrom! Rage syndrom beskrives nesten som noe som ligner epletisk anfall hvor hunden ikke helt veit hva de driver med. De sinte cockerene jeg har sett, har helt klart visst hva de drev med, for å si det sånn.

Men stort sett så er de som Silje beskriver, glade, alltid logrende og vimsete hunder som virrer rundt i sin egen verden og lukter på blomstene