Gå til innhold
Hundesonen.no

Cocker spaniel - aggressiv?


C.J

Recommended Posts

Har lest at noen cocker spaniels kan være aggressive,- leste dette senest i det nyeste nummeret av Hundesport.

Har også lest at tidligere (husker desverre ikke akkurat når) var det svært populært med røde cockere og at man avlet på disse uansett hvordan gemyttet var. Derfor var det spesielt røde cockere som var aggressive tidligere. Har ikke noen kilder, men er det flere som har hørt/lest om dette?

Er det denne aggressiviten som fortsatt finnes i noen linjer?

Er denne aggressiviteten hos cockeren noe en bør være veldig obs på når man velger oppdretter/linjer?

Eller er det bare "bullshit" dette med aggressive cockere? Har liksom ikke lest så mye om det, så fint om noen som vet, kunne fortalt litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det cocker syndromet du nevner er kalt "cocker rage" det var hovedsakelig springerne som kom med dette (hvis jeg ikke husker feil) men det var de røde og sorte (ensfargede) cockerne som fikk dette, mye av dette har heldigvis blitt avlet bort, men dessverre så er det litt av dette igjen nå til dags.

Hvis du googler på Cocker Rage, så vil du finne nyttige linker om dette syndromet. Det som skjer hvis en hund har det er at den blir på en måte litt borte, slørete i blikket, plutselig glesfer den vilt rundt seg, gjerne på den som står den nærmest i familien(matmor f.eks) om litt, så er cockeren tilbake og husker ingenting som har skjedd og er verdens snilleste igjen.

Den engelske cockeren er vel mer utsatt for aggresjon enn den amerikanske (har jeg hørt i flere tilfeller) Det kan være endel nervøsitet i rasen og ikke alltid en lett hund... Så er nok ikke rent "bullshit" at det finnes litt aggresjon på cockeren.

Så ja, vær endel obs når du skal velge oppdretter grunnet de minusene en cocker kan ha... Min cocker, er nok ikke aggressiv, men nervøs av seg og sliter endel med stress, dette er det også endel cockere som også sliter med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har selv en rød cocker, men den er fra Danmark, jeg ved at i Danmark er det ikke særligt udbredt længere med agressive cockere, et resultat af indavl. og jeg kender flere røde cockere der heller ikke mentalt har været problemer med, men der er ikke særligt mange røde cockere tilbage i Danmark, da man gik fra at avle på dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler at jeg nesten må komme med min mening her ja. :closedeyes:

Cockere er aktive, nysgjerrige, stae, vimsete, lykkelige og glade hunder, om de får lov til det. Det finnes noe som heter rage syndrom ja, det er en sykdom som likner litt på epilepsianfall, og er heldigvis ikke noe enormt problem på rasen. Her er en kjempefin link for de som har lyst å lese mer om rage: http://www.cockerspanielrage.org.uk/

Ellers er det nok en del uoppdragne, understimulerte cockere rundt omkring ja. Cockere er jo fryktelig søte som valper, men de er også utspekulerte, stae og smarte, og trenger en vennlig men bestemt oppdragelse fra dag en! En cocker som har fått viljen sin som liten kan fort bli vanskelig å ha med å gjøre som voksen. Noen cockere er "hardere" enn andre, og dette ligger oftere på de ensfargede linjene enn på de flerfargede (tidligere var det ikke vanlig å parre ensfargede og flerfargede, og de ensfargede, spesiellt de røde, var de mest populære, og ble dermed mer ukritisk avlet på), men det er ikke dermed sagt at de automatisk blir aggressive av den grunn, de trenger kanskje bare enda tydeligere grenser som liten (og som voksen selvfølgelig).

Cocker er en nokså populær rase, og da finnes det selvfølgelig (som hos andre populære og lettsolgte raser) en del halvseriøse oppdrettere, som avler på "hva som helst" og som selger valper til "hvem som helst", og som ikke er flinke nok med rasen til å hjelpe valpekjøperne sine med blandt annet oppdragelse og pelsstell (f.eks. en flokete hund kan faktisk få skikkelig vondt der flokene sitter hardt inn mot huden, og sikkert bli noe kort i lunta etterhvert).

En cocker er som sagt en aktiv liten fuglehund (noe mange ser ut til å glemme), den elsker å få noe å arbeide med, og nesearbeid er storfavoritten. Den er utrettelig på tur og jeg personlig synes den er fryktelig morsom å arbeide med. Cockeren passer fint som familiehund, om den får bo hos en aktiv familie. Desverre velger mange aktive familier bort cockeren fordi de tror den blir for liten til å henge med på lange fjellturer osv, noe den absolutt ikke er (med riktig pelstype og riktig pelsstell så fester heller ikke hele skogen seg fast i pelsen heller). Den trenger ikke verdens mest avanserte oppgaver for å være lykkelig (selv om de slett ikke sier nei takk til en utfordring), men godbitsøk og å få gå spor etter familiemedlemmer på tur leier å være populært.

Klart det er forskjell på aktivitetsnivået innad i rasen, noen trives med å bare være en naturlig del av familien, være med på turer rundt i nabolaget og sitte i bilen når barna blir kjørt på skolen, mens andre er litt mer hyperaktive og sier ikke nei takk til å få bruke både kropp og hjerne i timevis. Her er det opp til oppdretterne å plukke ut riktig valp til riktig kjøper. :)

Personlig synes jeg cockeren er verdens beste rase, de er utfordrende, hengivne, aktive, med på alt, nysgjerrige, stae, morsomme, seriøse, vakre og de kommer i en meget praktisk størrelse. ;)

Edit: og for å svare på spørsmålene dine (lot meg rive litt med her.. ;) ), så ja, man bør være nøye med å velge en god oppdretter, med friske og mentalt gode hunder, med erfaring med rasen og som vet hva som ligger i linjene sine, så får man i hvertfall et godt utgangspunkt for å få en flott og grei hund selv, for de oppdretterne finnes heldigvis. :o Vet ikke hvor mange av de aggressive cockerne (som jeg enda ikke har møtt en eneste av, men som garantert finnes siden så mange har hørt om de) som er et resultat av dårlig avl og hvor mange som er et resultat av dårlig oppdragelse, det har jeg ikke nok erfaring til å uttale meg om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jo så mange skrivd om rage her, så da gidder ikke jeg å nevne det igjen, men vil bare si at jeg personlig bare har positive opplevelser med rasen Amerikansk Cocker spaniel. Har vokst opp med denne rasen, en tispe og to hannhunder.

Makan til hengivende familiehund, turkamerat, arbeidsjern og bestevenn skal du lete lenge etter :) Har inntrykk av at den amerikanske cockeren er konstant lykkelig (en skikkelig logre-tass). Det eneste "minuset" jeg kan komme på med en cocker er at de kan være utrolig glade i mat (en liten labrador i forkledning :o ) men det fungerer jo som en kjempefin motivasjon og belønning under trening :Laugh: -Men det er jo en del pelsstell med cockern da, så det må man jo være klar over om man går til anskaffelse av en slik hund (men vi pleide å klippe de ned, slik at de kunne gå på skauen uten å se ut som et juletre når de kom hjem *ler*)

Så vil jeg bare legge til at man burde jo være nøye med valg av oppdretter, uansett rase. Men en oppdretter som ikke kan være ærlig med deg ang sykdom og gemytt på tidligere valpekull ville jeg styrt unna. Mitt tips er at du finner kenneler som ligger innen rekkevidde for deg (avhengi av hvor langt du er villig å reise for å hente valp). Sett deg ned og tenk igjennom spørsmål du ønsker svar på og ta telefonen fatt.............. Lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jo så mange skrivd om rage her, så da gidder ikke jeg å nevne det igjen, men vil bare si at jeg personlig bare har positive opplevelser med rasen Amerikansk Cocker spaniel. Har vokst opp med denne rasen, en tispe og to hannhunder.

Makan til hengivende familiehund, turkamerat, arbeidsjern og bestevenn skal du lete lenge etter :) Har inntrykk av at den amerikanske cockeren er konstant lykkelig (en skikkelig logre-tass). Det eneste "minuset" jeg kan komme på med en cocker er at de kan være utrolig glade i mat (en liten labrador i forkledning :o ) men det fungerer jo som en kjempefin motivasjon og belønning under trening :Laugh: -Men det er jo en del pelsstell med cockern da, så det må man jo være klar over om man går til anskaffelse av en slik hund (men vi pleide å klippe de ned, slik at de kunne gå på skauen uten å se ut som et juletre når de kom hjem *ler*)

Så vil jeg bare legge til at man burde jo være nøye med valg av oppdretter, uansett rase. Men en oppdretter som ikke kan være ærlig med deg ang sykdom og gemytt på tidligere valpekull ville jeg styrt unna. Mitt tips er at du finner kenneler som ligger innen rekkevidde for deg (avhengi av hvor langt du er villig å reise for å hente valp). Sett deg ned og tenk igjennom spørsmål du ønsker svar på og ta telefonen fatt.............. Lykke til

Det var ikke am. cocker jeg siktet til, men den engelske. Begge to virker uansett som noen kjempefine raser (de som er friske og mentalt stabile altså), men dette med aggressiviteten og nervøsiteten er litt uroligende. Men jeg tenker ikke på å skaffe meg en cocker, jeg bare spør av ren nysgjerrighet! ;)

Her er en kjempefin link for de som har lyst å lese mer om rage: http://www.cockerspanielrage.org.uk/
Takk for linken!

Tusen takk for svar folkens! Skal ta å lese litt om "cocker rage".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cockeren min er utrolig snill og grei, men kan være litt agressiv på andre hannhunder, og om noen prøver å gjøre meg noe. Om noen "rører" meg hopper han opp, bjeffer og tøffer seg, på en måte. Men ellers er han glad, halen logrer konstant. Han kan være med på alt! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe..Cockere ja..

Farmoren min hadde flere Cocker Spaniels i løpet av sitt nesten 90 årige liv,der hunden døde og hun selv døde få uker etter.Men anyways... de 2 siste som jeg kjente var forferdelig aggressive.Resten så jeg aldri.

Den siste stod å venta på meg da jeg skulle opp å legge meg.Den stod midt i trappa,og nektet meg å gå forbi.

Den gikk etter meg for å styre meg og virket som om den ville utfordre meg hele tiden.

Han var skikkelig sær,og han beit farmor,far min og broren min flere ganger i løpet av sitt 13 årige liv.

Farmor hadde svære arr på hånden,og far min sa at det var ikke bare det at han beit,men han dro skinnet av,i rykk og napp.

En fæl liten djevel som far min sa,som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg personlig ikke kunne fordra.Fordi han ødela besøket mitt hos farmor og far min.

Dødsherlig utseende,uten tvil,og en merkelig personlighet som man bare måtte studere.

Men det der temperamentet til han Ludvig,Huff...Jeg var faktisk redd den hunden!

Farmor sa at alle Cockerene deres hadde vært sånn,unntatt en som var svart og hvit.Jeg vet ikke helt for min del om fargen har noe å si,men jeg merket meg hvertfall at hun selv påpekte dette.Så det ligger kanskje noe i det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har dårlig erfaringer med cockere. Spesielt da de røde. Så en på tv (animal planet) som hadde gått rett bort til eieren sin og angrepet henne mens hun hvilte middag på sofaen.

Hørt flere lignende historier her i Norge også, og har selv erfart å bli bitt av "red devils" tilsynelatende uten grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første, det er vel ikke så mange av de aggressive cockerene som faktisk får diagnosen "rage syndrom", selv om det helt sikkert er en kjekk unnskyldning å ha når man har en dårlig oppdratt og avla drittbikkje.

For det andre, mentaliteten har ikke så veldig mye med fargen å gjøre, annet enn at rødt er ressesivt og man derfor har parret rødt med rødt for å få rødt. Man har heller ikke parret flerfarget med ensfarget for å minske faren for feilfarger - det skal være et minimum av hvitt på f.eks orange roan, og et maksimum av hvitt på en ensfarget rød, ergo har man parret ensfarget med ensfarget og flerfarget med flerfarget for å unngå for mye hvite tegninger på ensfargede og for lite tegninger på flerfargede - om noen her skjønner forskjellen? Så, for å få ensfargede røde, har man parret med ensfargede røde. Det kom et par importhanner fra England en gang på 70-tallet som hadde dårlig gemytt - røde - og siden disse var populære å bruke i avl, ble et heller dårlig gemytt spredd. Og det ville neppe ligge det samme bak en blue roan cocker som en ensfarget rød cocker.

For det tredje, cocker har ofte høyt ressursforsvar, og vil derfor utvikle "morsomme" greier som matforsvar, passe på senga, sofaen, stua eller - som i Inustaff sitt tilfelle - en hel etasje. Ikke nødvendigvis fordi de har dårlig gemytt, men fordi de kan. Cockeren er ikke så søt og nusselig på innsiden som den er på utsiden - vel, NOEN er det og - og om man ikke er klar over at de har sånt i seg - noe som er lett å glemme fordi cocker spaniel valper er noe av det mest bedårende nusselige som finnes, og cockeren ikke blir stor i utgangspunktet - så er det fort gjort å få en ufyselig ekkel cocker, selv helt uten at det har noe med rage syndrom å gjøre.

Og, dette har jeg nevnt i utallige cockerdiskusjoner både her og på andre forum, om det FORTSATT er et gemyttproblem på cockeren, så syns jeg oppdretterene har gjort en slett jobb! Dette har de jobbet med siden ihvertfall tidlig 80-tallet, den gang jeg "dreiv" med cocker, det er noen generasjoner siden det, så det problemet burde vel vært retta på snart.

Får man tak i rød cocker nå om dagen, forresten? Syns det går laaaaaang tid mellom hver røde cocker jeg ser jeg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må jo legge til at jeg kom på nå at det var en rød cockerjente i nabolaget da jeg var liten..

Hun hadde kjempetrivelig gemytt som valp/unghund,men ble avlivet som ca 3 år pga dårlig gemytt(??!)

Det var en familiehund med 3 barn i huset...Så mulig hunden hadde dårlig oppdragelse,og dårlig erfaring med de masete barna.Jeg så jo hvordan de "gikk tur" med hunden..Og foreldrene var sjeldent tilstede.

Så det er nok noe i det at de ser så søte ut at folk ikke tenker på oppdragelsen så mye...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm...den eneste cockeren jeg har kjent skikkelig godt var en rød am.cocker. Den het vel cæsar på stamtavlen, men gikk hos meg under navnet "Miff". Passet den i et års tid under studiene imens eier ikke hadde mulighet til å ta seg av den (utelandsopphold, personlige problemer m.m) Den eneste gangen jeg så Miff utvise aggresjon var når han så den "stygge hunden" som var i speilet som sto lent mot kateteret til læreren :lol: (han var med på skolen stort sett hver dag og vi brukte speil til å se tegningene våre i en anne vinkel)

Skikkelig trivelig, omgjengelig og morsom liten krabat ^_^ Ante ikke at de liksom hadde rykte på seg for å være aggresive :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste røde cockerspaniel jeg har sett er Nårri som var en snill og gammel herre for 19 år siden.

Gud så glad jeg var i den hunden! og jeg ønsket meg den rasen.

Men som jeg vokste opp ble jeg bestevenn med en sort cocker spaniel, engelsk han også, Bonny. og eieren hans sa at de røde var så sinte. Så glemte jeg bort den rasen litt.

Ikke sett en rød cocker på 19 år jeg...

Så ble jeg "samboer" med en sort cocker Wilma med litt brunt på, eneste sinte hunden jeg har sett.

Hun tenkte bare på mat og var ikke grei med barn.

Jeg har møtt mange spanieler underveis, amrk som engelske, og det er noen spesielt med spanieler. Men endte ikke opp med å kjøpe en selv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke så kjent med cockere(engelsk), men må jo legge ut historier da :lol: . Venninda til mor mi passet en cocker som var sort,grå og hvit. Den virka utrolig snill da.

Så vet jeg om noen gule amerikanske. De var også snille.¨

Så kommer den tredje ensfargede sorte cockeren(engelsk). Den var nok litt gammel. Men ikke så. Virka grei nok, men var ikke en hund til å stole på. Hun som eide den hadde flytta inn på en gård. Der kommer det barnehagebesøk av og til. Da hadde den bitt en av ungene. Den blei da avlivet

Den gamle læreren vår hadde også en cocker(engelsk). Den var sort, grå og hvit. Den var utrolig snill. Den hadde han redda ut fra et hjem der den hadde blitt misshandla i tilegg ...

... Så jeg vet ikke jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men får å nevne litt positivt med rasen (føler at jeg må forsvare min rase litt bare :rolleyes: )

Halen går som en propell dagen lang, et utrolig arbeidsjern, en nese på 4 ben rett og slett, han er helt unik da det gjelder å gå spor og større arbeidslyst har ikke jeg sett hvertfall, elsker å lære, har lært han masse kunstner og triks, dog mye unyttig, men artig å kunne. meget hendig størrelse ,i gud så vakker cockeren er. Men dessverre er det mange som blir lurt av utseendet og størrelsen (som tidligere nevnt her) De krever endel hodebry for å trives, og endel mosjon.

Vi hadde 2 cockere i familien før, en amerikansk som var verdens snilleste, hun ble dessverre påkjørt. Så hadde vi en engelsk cocker, sort gutt. han beit dessverre og ble avlivet.

Det er stor forskjell på agressivitet og rage-syndromet. Og dessverre så er det noe av rage syndromet igjen den dag i dag.

men får du en cocker som er sosial, godt gemytt og er frisk, så finner du ikke en bedre følgesvenn og turkamerat, er noe spesielt med cockerne, de er unike :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kjent MANGE cockere, og av de så har et fåtall av de vært aggressive - og ingen av de har hatt rage syndrom! Rage syndrom beskrives nesten som noe som ligner epletisk anfall hvor hunden ikke helt veit hva de driver med. De sinte cockerene jeg har sett, har helt klart visst hva de drev med, for å si det sånn.

Men stort sett så er de som Silje beskriver, glade, alltid logrende og vimsete hunder som virrer rundt i sin egen verden og lukter på blomstene :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...