Gjenstandsinteresse

[Ingvild]

Noen tips til hvordan man kan få opp gjenstandsinteressen hos en fire år gammel labrador som syns det er mye kulere å fortsette videre der hvor sporleggeren har gått enn å markere og leke med gjenstander? Bør jeg være fornøyd med å i det hele tatt få henne til å markere på slutten og så heller belønne med godbiter fra meg? (godbiter vil jo tross alt alltid være kulest)

Det bør kanskje også nevnes at hun har et overbitt som gjør det vanskelig for henne å holde igjen en del gjenstander.

Sprettball er vanligvis veldig kult, men ballen spretter liksom ikke så mye i skogen.

(veit ikke om det ble riktig å legge dette emnet her?)

[Huldra]

Du har labbis; utnytt det! Du kan jo i begynnelsen bruke en hjelper (hvis du ikke er 100% klikker i sporet), og smøre litt (!) leverpostei på pinnen eller hva det nå er hun skal finne. Sannsynligvis stopper hun (det er jo Tinka) og da får du belønnet henne med leverpostei (masse), eller hva det nå er som funker i sporet. På slutten, hvorfor ikke bruke mat som belønning? Eller er det blodspor du går? Men uansett; bruk mat, det har jeg stort sett alltid gjort, for det er det som har fungert på min hund. Evt kan du prøve å skaffe en sporlegger hunden ikke er så interessert i, men det viser seg ofte å være vanskelig. Prøv i alle fall å ikke gå opp sporet selv.

[akela]

Er den matvrak, så lær den å assosiere gjenstandene med mat - som du gir den. Gjenstand i sporet som lukter menneske = kjempegod godbit. Du kan godt ta gjenstandene du bruker, UT av sporet, og bare nitrene på dem - eller legge et gjenstandsspor der gjenstandene ligger tett i tett og der fôringen skjer ditto.

Det er veldig enkelt, og du snur hunden tvert. Jeg hadde en ekstremt sporsugen hund som gjerne gikk over, dro til en trener langt vekk og tok et "crashkurs" på dette, og noen uker etter skulle vi fintrene hos en dyktig trener før en stor konkurranse. Jeg hadde på forhånd beklaget meg over problemet med at hunden gikk over pinner, men treneren skjønte ikke hva jeg snakket om - så godt hadde dette festet seg på kort tid.

Man kan også putte mat under pinnen, men jeg mener det blir å rote det til - når man kan gjøre det så enkelt.

[Siri]

Er den matvrak, så lær den å assosiere gjenstandene med mat - som du gir den. Gjenstand i sporet som lukter menneske = kjempegod godbit. Du kan godt ta gjenstandene du bruker, UT av sporet, og bare nitrene på dem - eller legge et gjenstandsspor der gjenstandene ligger tett i tett og der fôringen skjer ditto.

Det er veldig enkelt, og du snur hunden tvert. Jeg hadde en ekstremt sporsugen hund som gjerne gikk over, dro til en trener langt vekk og tok et "crashkurs" på dette, og noen uker etter skulle vi fintrene hos en dyktig trener før en stor konkurranse. Jeg hadde på forhånd beklaget meg over problemet med at hunden gikk over pinner, men treneren skjønte ikke hva jeg snakket om - så godt hadde dette festet seg på kort tid.

Man kan også putte mat under pinnen, men jeg mener det blir å rote det til - når man kan gjøre det så enkelt.

Jeg gjorde akkurat som Akela her. Jeg tok pinnene ut av sporet - trente dem først på stuegulvet, så ute i hagen, deretter i skogen (utenom skogen) - for deretter å putte dem i sporet. Det handler om å skape forventninger hos hunden når man finner pinnen. Pinne betyr - som Akela beskriver - godis fra deg ! Jeg brukte heller ikke lang tid på å få dyret til å plukke pinner... dog ser jeg at dersom sporet er veldig vanskelig, så velger hun bort pinnene og konsentrerer seg om å holde sporet.

[akela]

Og nettopp dette valget er ifølge min sporekspert svært vanlig, dersom hunder som ellers plukker pinner, sliter i sporet. Det er en grei indikator på at "nå strever jeg", og da lærer man noe av det også.

Jeg bruker aldri store, "faste" gjenstander, eller "godt brukte" pinner i sporet, da tror jeg de får så sterk egenlukt at det går over mot feltsøk tidvis - jeg bruker stadig nye pinner eller gjenstander jeg plukker opp på veien til sporet.

[Siri]

Og nettopp dette valget er ifølge min sporekspert svært vanlig, dersom hunder som ellers plukker pinner, sliter i sporet. Det er en grei indikator på at "nå strever jeg", og da lærer man noe av det også.

Ja, jeg har sett det ofte på mange hunder dersom det er litt vanskelige forhold. Pinner blir underordnet det å holde sporet.

Jeg bruker aldri store, "faste" gjenstander, eller "godt brukte" pinner i sporet, da tror jeg de får så sterk egenlukt at det går over mot feltsøk tidvis - jeg bruker stadig nye pinner eller gjenstander jeg plukker opp på veien til sporet.

Det tror jeg nok er lurt - alltid nye pinner med ny lukt (eller andre "ting") - eller gamle pinner med ny lukt. Det hender jeg bare løfter på ting som ligger i sporet fra før også, bare for å se om dyret slår på det. Vi har av og til med oss flere ting tilbake enn det som var lagt ut :-).

Men litt OT... (håper du ikke synes jeg kupper tråden nå wesminster): I sommer har jeg stadig opplevd at dyret plutselig bare begynner å ringe og ringe midt i sporet, selv om sporet bare går rett fram. Det ser ikke ut til at det er undersøkelser mht kryssende spor hun er ute på heller, ei heller terrengskifter... Det har slått meg at hun kanskje har litt dårlig selvtillit i sporsøket og derfor noen ganger må sjekke veldig bare for å være sikker ? Hun bruker jo unødvendig mye energi på dette, så jeg lurer virkelig på hva dette kan skyldes ? Nå har jeg også lest om flere andre som har samme problem - kanskje gjerne når det gjelder hunder med litt lite drifter...

[akela]

Eldstehunden var en kontrollfrik i sporet, og etablerte nærmest som regel at når sporet gikk i vinkel, så var hun aldri EGENTLIG i tvil, men sjekket likevel - og tok en halvbu, før hun uten å nøle fikk sikkert som en klokke videre. Og hun hadde IKKE lave drifter i sporet...

Det var litt irriterende, men siden det ikke var alltid, og jeg aldri helt så noen fellesnevner og likevel gikk bruksspor, så lot jeg henne fortsette - fordi hun ble mer satt ut av at jeg skulle mase og fokusere på det, og det var bare å øke litt på tempoet så tok vi igjen tiden likevel.

Det er jo nettopp det at vi ikke VET hva ellers som har vært der, om det er en snål lukt, om det har gått et dyr der dagen før, om det er andre rare lukter der fra bakken eller hva det måtte være, som gjør at det blir litt vanskelig å skulle "overstyre". Men hvis hunden går vinkler og sporkrysninger like greit, og så har etablert dette som ny vane midt i rettstrekninger og kaver seg litt rundt i dette (eldstehunden bare tok et rutinemessig sveip uten å se det minste anstrengt ut, det var mer sånn "hvisomatte, kanskje, jeg bare MÅ sjekke"), så er jeg enig i at det er pussig.

[Ingvild]

Tusen takk for svar

Matvrak er hun jo definitivt! Så rent praktisk bør jeg bare belønne for at hun markerer på "menneskelukt"-gjenstander utenfor sporet først?

Frøkna - som altså er veldig sporsugen - går jo også og snuser mye når vi bare er ute og rusler tur. Kommer hun over noe da (f.eks. en tom brusflaske, en pose det har ligget boller oppi, en ødelagt fotball, en gammel hanske osv) så stopper hun som oftest og snuser litt ekstra på det - bør jeg belønne for dette også? I en del sammenhenger er det jo fordi det rett og slett lukter mat av disse tingene (er ikke lett å gå forbi en pose hvor det en gang for to uker siden kanskje har vært potetgull oppi, veit dere...), og da blir det kanskje litt feil å belønne henne for å markere sånt? Eller bør jeg være fornøyd med at hun markerer alle gjenstander som lukter litt annerledes? Da kan hun jo fort begynne å markere på ølflasker o.l. som ligger i sporet, men det er kanskje ikke noen krise?

[akela]

Nei, du bør nok styre det litt mer enn som så - hvis du har tenkt å gjøre noe litt aktivt med henne, over mot å starte og hvis du tenker spor.

Derimot bør du ikke si nei eller fy dersom hun plukker opp alt mulig rart ute - heller bare si "fant du noe", si "takk", og så ikke gjøre så mye mer sirkus ut av det.

Sett det inn i en sammenheng, som hunden skjønner forskjell på, så går det bedre. Litt vanskelig å forklare kort, men altså: Min gamle konkurransehund skulle jo både spore og feltsøke, og jeg var også veldig opptatt av å få inn gjenstandsGLEDE hos henne, så hun ble belønnet for alt, men samtidig så trente vi veldig målrettet.

I sporet var det BARE ting som var tatt på i forbindelse med sporet som gjaldt, og det holdt hun seg stort sett til - selv om jeg husker en gang hun skulle gå blodspor etter mange år med brukssporing, og ble litt usikker, og gikk av det sporet og inn på et spor som lå over fra tidlig dagen før istedet og triumferende fant et par gjenglemte pinner i dét sporet (omtrent som om hun sa "dette lærte jeg først, og jeg vil helst gjøre det nå jeg").

Det jeg så med feltsøk, var at hun der fikk det for seg at ALT som ikke hørte hjemme i et terreng, burde inn til meg. Det gikk jo glimrende, det - bortsett fra at hun også kunne plukke med seg hansker gjenglemt der flere uker før konkurransen, stukket langt innunder røtter og steiner, fordi hun hadde på egenhånd også funnet ut at EGENLUKTEN fra tekstiler og lær og andre menneskedingser var ønskelig å finne frem til. Du vet jo aldri hva hunden "får med seg", derfor er rådet fra sporveteraner at man med tanke på brukssporkonkurransehunder tar med alle elementene - fra menneskelukt, ulike typer pinner (ferske/gamle/ulike sorter) samt også blekket som man skriver på nr med. Noen hunder går for "hele pakka", andre - slik min gjorde i feltsøket - tar med den delen hun fant for godt.

I sporet, derimot, var hun dønn patent - kun ting som sporlegger hadde tatt i, uansett. Der har det nok gått bedre inn, fordi situasjonen kanskje var mer spesifikk og gjenkjennbar - enn den var i et feltsøk. Muligens. Eller det at det stort sett var pinner vi lette etter, som var det ønskelige (jeg brukte som sagt aldri verken store gjenstander/leker i sporet, eller sluttgjenstand, men BELØNNET med ball eller lek og ros og godis, mens feltsøket var mye mer generelt.

Nå snakker jeg da om konkurransehunder.

[Siri]

Det er jo nettopp det at vi ikke VET hva ellers som har vært der, om det er en snål lukt, om det har gått et dyr der dagen før, om det er andre rare lukter der fra bakken eller hva det måtte være, som gjør at det blir litt vanskelig å skulle "overstyre". Men hvis hunden går vinkler og sporkrysninger like greit, og så har etablert dette som ny vane midt i rettstrekninger og kaver seg litt rundt i dette (eldstehunden bare tok et rutinemessig sveip uten å se det minste anstrengt ut, det var mer sånn "hvisomatte, kanskje, jeg bare MÅ sjekke"), så er jeg enig i at det er pussig.

Hun har liksom ikke hatt noen spesielle problemer med kryssinger eller vinkler (men litt kontroll-freak har hun jo vært og må sjekke en gang ekstra i vinkelen), og det er først i sommer jeg har lagt merke til denne adferden. Og som du sier: det har liksom blitt en slags vane på rettstrekninger, og hun har store problemer med å komme seg videre fra det på egen hånd. Dersom jeg imidlertid går inn med en ny spor-kommando går hun videre i riktig spor igjen... merkelig. Mulig jeg burde forsøke en stund å kommandere henne videre litt tidlig når hun begynner sånn... forferdelig irriterende i grunnen, noe HUNDEN selvsagt merker.. hehehe.

Frøkna - som altså er veldig sporsugen - går jo også og snuser mye når vi bare er ute og rusler tur. Kommer hun over noe da (f.eks. en tom brusflaske, en pose det har ligget boller oppi, en ødelagt fotball, en gammel hanske osv) så stopper hun som oftest og snuser litt ekstra på det - bør jeg belønne for dette også? I en del sammenhenger er det jo fordi det rett og slett lukter mat av disse tingene (er ikke lett å gå forbi en pose hvor det en gang for to uker siden kanskje har vært potetgull oppi, veit dere...), og da blir det kanskje litt feil å belønne henne for å markere sånt? Eller bør jeg være fornøyd med at hun markerer alle gjenstander som lukter litt annerledes? Da kan hun jo fort begynne å markere på ølflasker o.l. som ligger i sporet, men det er kanskje ikke noen krise?

Jeg ville personlig ikke TRENT på den måten når dere er på tur (som du selv sier - det kan gjerne være matlukta hun markerer som menneskelukt). Liker hun å lukte på sånt, så gjerne, men jeg ville ikke fokusert på det. Jeg ville nok skilt på tur og trening. Trener man så trener man og er mye mer strukturert og har tenkt over hva man vil ha fram, mens man på tur gjerne ikke er så konsentrert om oppgaven, og dermed fort kan gjøre litt feil.

Noen ganger skal man bare kose seg og slappe av og ikke tenke på trening også (det er vi himla gode på *flir*) .

[Ingvild]

Åh, hva skulle jeg gjort uten flinke og erfarne soniser?!

Tenkte bare jeg skulle fortelle åssen det gikk på vår første markere-pinner-trening... Jeg tok med meg seks ulike pinner på 5-15 cm ut, og startet med å legge en pinne på bakken mens bikkja tilfeldigvis så en annen vei. Da hun snudde for å gå til meg fikk hun med en gang ferten av pinnen, travet bort og tok pinnen i kjeften.

Deretter gikk jeg en 5-7 (ja, jeg kom litt ut av tellinga ) småspor på 10-20 meter med pinne ca hver andre meter, og av alle pinnene jeg la ut var det bare en pinne som hun ikke tok opp og kom bort til meg med, den markerte hun så vidt på før hun gikk videre til neste pinne.

Til slutt la jeg ut et spor som gikk rett fram omtrent 60 meter før jeg tok en vinkel og la ut tre pinner på omtrent 30 meter. Hun gikk rolig og behersket, men samtidig ivrig avgårde. Pga vinden gikk hun et par meter for langt ift vinkelen, men søkte seg rett inn på pinnen, plukket den opp og gav den til meg (masse leverpostei, flink hund osv...). Neste pinne var heller ikke noe problem, hun tok den kjempelett. Jeg hadde glemt at det var tre pinner jeg la ut, så da jeg hadde belønnet ferdig for den pinnen festet jeg kobbelet i halsbåndet og ruslet videre, da det plutselig gikk opp for meg at hunden min fremdeles sporet, og før jeg hadde fått reflektert noe mer over det hadde hun sporet opp pinnen, plukket den opp og avlevert den hos meg.

I dag fikk jeg bare trent på gress og treska åker, nå klør det i fingrene etter å teste ut i skogen. Tusen takk for all hjelp!

[Siri]

Kjempebra !! Nå har du kommet et godt stykke på veg .

Vi har gått spor på stubbåker i dag vi også - og det gikk veldig fint . Ikke noe tull med ringing på rettstrekninger i dag .

[akela]

En ting å huske på med denne måten å trene på, er at du da har en måte å balansere hundens forhold til sporet og til gjenstandene. Blir den for ivrig på gjenstandene, og er veldig opptatt av å finne dem og kanskje litt mindre nøyaktig i sporet - slik at det blir litt over mot et slags "feltsøk" - så tar du og legger gjenstander litt sjeldnere. Minsten her tenderer litt til det, han er ikke så mye trent og har lett for å gå i avdriften - og så zoome inn på gjenstandene, men han er litt for flink til å plukke dem opp med nesa, så jeg slet litt med å få ham ut av sekundærsporet - fordi han likevel fiksa det hele. Så da ble det få pinner en stund...

Blir den for ivrig på sporet, så legger du flere gjenstander og belønner solid for hver og en - og venter med å gå videre til du ser at hunden "puster ut", og ikke bare skal storme videre. Omtrent som en sluttgjenstand hver gang. Jeg pleide å legge ned eldstehunden, og med minsten så setter jeg meg ned litt og roser og klapper - så jeg ser at roen er der, før vi går videre.

En annen fordel, er at du kan velge når du vil slutte - helt uten å føle at du "må" finne igjen den gjeve sluttgjenstanden eller de andre tingene du har lagt ut. Går hunden fantastisk og klarer flere utfordringer som vanskelige vinkler, terrengskifte, så kan du bestemme deg for at "nå er det nok", og slutte der - mens det går så det suser og hunden fremdeles vil mer. Går det dårlig, og hunden bare roter det til, så kan du bare ta av sporlinen, ta den i bånd uten å gjøre noe mer vesen ut av det, og rusle tilbake - og heller legge ut et nytt spor etter å ha tenkt litt på hvorfor det gikk galt.

Fint også å la hunden utrede mest mulig selv - la den holde på, uten så mye snakk. De skal jo gjøre seg erfaringer selv. Noe annet er dette med progresjon - at hunder kan gå lei, hvis de synes dette er "for lett". Du kan variere med terreng (svabergspor er festlig!), med alder på sporet, med terrengskifter, veikryssinger (skogsbilvei), en mengde ulike ting. Samtidig som hunden også må kunne takle å gå et konkurransespor, som i de lavere klassene er ganske ferske og "lette", og likevel kreve nøyaktighet.