Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

I dag da jeg tok Amigo, Aika og Sonny ut for å gå tur så kollapset Sonny etter bare noen meter. Hun mistet balansen og falt sammen mens urin og avføring kom i strie strømmer. Jeg skjønte med èn gang at nå var det endestasjonen for vårt lange og intense kjærlighetsforhold... hun er en gammel dame på nesten 12 år og hun har skrantet i det siste. Jeg har tenkt og tenkt på at dagen for å si farvel skulle komme, men likevel kom den dagen så altfor brått på ;)

"Alle" har hørt om Amigo, men få har hørt om Sonny. La meg fortelle litt om henne - hun var min øyensten og trofaste venn i tykt og tynt i nesten 12 år.

Hun ble født 02.12.1995 og kom til oss en iskald februardag i 1996. Da vi var og skulle se på valpene så kom hun direkte bort til meg og la sin elsk på meg. Det var ingen tvil - Sonny valgte oss og ikke omvendt.

34572_s.jpg

Hun sjarmerte seg fort inn i alles hjerter og hun ble ungenes yndling.

34574.jpg

Tidlig startet karrieren hennes som ettersøkshund - hun ble dobbelgodkjent for både meg og samboeren høsten 1997 og tilsammen har vi gått et par hundre skarpe ettersøk etter vilt som er skadd i trafikken eller skadd under jakta. Siste skarpe oppdraget hun hadde var i fjor sommer - siden har jo Amigo overtatt den jobben.

34575.jpg

Hun var en utrolig dyktig sporhund samtidig som hun var en fantastisk familiehund. Når det var søk på gang så var det akkurat som om vi skrudde på en bryter - hun skiftet modus totalt og ble helt fokusert på jobben. Det var nok for meg å få en telefon en sen kveldstime så begynte hun å pipe og styre for da visste hun instinktivt at det var noe moro på gang ;) .

Sonny var min skygge bokstavelig talt. Hun fulgte etter meg hvor hen jeg gikk - om det så var på toalettet eller ned i kjelleren. Stoppet jeg opp og snudde meg så frøs hun til is og så heeelt uskyldig ut. Jeg pleide å kalle henne "snikende ullteppe".

Da hun var 6 år gammel og midt i sin beste alder, så ble hun akutt syk. Jeg trodde det var diabetes på gang siden hun i løpet av noen korte uker begynte å drikke og tisse enorme mengder. Ja, hun klarte ikke å holde på vannet så det fløt i stua. Vi for til veterinæren i romjula og det viste seg etterhvert å være en kjempestor tumor som hang fast i blæreveggen. Den målte 15 cm i diameter og veterinærene hadde ikke vært borti lignende før. Svulsten ble fjernet og biopsi tatt og spent gikk jeg og venta på svaret. For var dette en aggressiv kreftsvulst så ville hun sannsynligvis ikke leve mer enn noen få måneder. Heldigvis viste biopsien at dette var en langsomtvoksende tumor. Siden den satt fast i blæreveggen fikk de ikke fjernet alt men vi har hatt kontroll på den i ettertid uten at det har vært tegn til spredning.

Før nå sannsynligvis - for buken har økt i omfang og hun har tisset mye mer nå i den seinere tid. Men avgjørelsen vår har vært at det ikke skulle opereres på en så gammel dame som henne, men heller la henne leve så lenge hun kunne uten smerter og ubehag.

Og Sonny har virkelig vært en sprek dame på tross av grå stær og stive ledd de siste årene. Alltid godt humør og god appetitt og ingen smerter. Halen har vel vært den kroppsdelen som har jobbet mest i disse årene - hun logret som en gal!

Like til det siste logret hun. Da hun lå strekk ut på teppet ute på gårdsplassen og ikke klarte å bevege seg - så logret hun til meg.

Mitt hjerte blør i dag for Sonny. Jeg har aldri og kommer aldri til å få en slik hund igjen. Hun var et unikum og min sjelesørger.

Heldigvis fant jeg en veterinær som kunne komme hjem til oss. Det var noen fryktelig lange timer å vente men vi brukte tiden sammen på teppet og pratet om alt vi har vært gjennom. Jeg gråt og Sonny trøstet meg som vanlig.

34576.jpg

Jeg er trett og sliten. Tatt i dag 4 timer før hun døde.

34577.jpg

Sov godt vennen min. Jeg elsker deg!

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...