Gå til innhold
Hundesonen.no

En liten tankevekker


AllStar

Recommended Posts

Skrevet

Denne har jeg tatt fra en annen forum side som jeg er på..

Jeg ble rett og slett opprørt, og tårene triller enda :P

Håper dere tar dere tid til å lese dette, siden dette er hverdagen til noen av dyrene her i verden...

"Mitt navn er Sam" er en sann historie som kanskje vil overbevise i det minste noen mennesker til å gjøre det eneste rette; kastrere eller sterilisere sitt kjæledyr:

Jeg husker ikke mange av mine oppgaver fra videregående skole, men et foredrag jeg gjorde har for evig og alltid låst seg fast i min hukommelse. Oppgaven gikk ut på å overbevise. Jeg bestemte meg for å diskutere kastrering og sterilisering av kjæledyr, med den målsetting om å overtale min klassekamerater til å kastrere eller sterilisere sine kjæledyr.

Jeg begynte med å undersøke emnet, og fant ut at millioner av hunder og katter hvert år ble avlivet kun fordi det ikke var noen hjem til dem. Hvert år ble såkalte elskede kjæledyr levert inn til Hjelpesenter for dyr med de dårligste unnskyldninger, eller ennå verre, kjørt langt vekk fra det hjemmet de kjente og overlatt til seg selv, forvillede og redde. Døden var ofte en velsignelse. Jeg bestemte meg for å besøke et Hjelpesenter i mitt nærområde og låne en valp til mitt foredrag, som et visuelt hjelpemiddel. Jeg kunne ramse opp alle fakta og tall uten engang å se i mine notater, men følte at en valp ville tilføre foredraget det endelige, følelsesmessige poenget. På Hjelpesenteret møtte jeg Ron, markedsansvarlig, som spurte om jeg ønsket en omvisning på området før jeg valgte ut en valp. Jeg sa ja.

Resepsjonsområdet var fullt, mest av mennesker som skulle levere inn kjæledyr de ikke lenger ønsket. Jeg ble fortalt at dette Hjelpesenteret tok inn ca. 50 dyr pr dag, og adopterte ut ca. 20.

Mens vi sto der, hørte jeg deler av samtaler: "Jeg kan ikke beholde ham, han graver hull i hagen min", "Jeg kan ikke kontrollere henne", "De er jo så søte valper, jeg vet dere kan finne hjem til dem.... Dere vil vel ikke avlive dem, vil dere?".

Jeg hørte en av de frivillige ved senteret forklare damen med valpekullet at valpene hadde liten mulighet til å bli adoptert.

Damen trakk på skuldrene og sutret, "Vel, jeg kan ikke gjøre noe med det. Det er deres jobb å finne nye hjem til dem".

Det var ikke bare mennesker der som brakte inn deres egne kjæledyr, men hjemløse ble også brakt inn. Virkeligheten slo meg, og jeg følte meg deprimert. Ingen statistikker kunne fortelle historien på samme måte som det å selv se hva bruk- og kastmentaliteten gjorde mot levende, tillitsfulle kjæledyr.

Til slutt stoppet Ron foran en stengt dør. "Det var det, unntagen avlivningsområdet. Våre besøkende ser aldri dette området, men du kan virkelig ikke fortelle hele historien uten å oppleve slutten. Jeg vil forlate deg her sammen med Peggy, og vil møte deg igjen i resepsjonsområdet om ca. 15 minutter". Med det, gikk Ron sin vei.

Da jeg gikk inn i rommet, snappet jeg hørbart etter pusten. Rommet var lite, med bur på den ene siden med et skap fullt av sprøyter og medisinflasker med klar væske. I midten av rommet var det et eksaminasjonsbord. Det var to dører utenom den jeg kom inn gjennom. Begge var stengt. På den ene sto det "Forbrenningsovn" og på den andre døren var det ikke noe skilt, men man kunne høre forskjellige dyrelyder komme fra den stengte døren.

Innerst i rommet, nær døren til forbrenningsrommet, sto det to bord på hjul. Lakener var drapert over dem, men jeg kunne se at de var fyllt opp med kroppene til døde kattunger og valper. Jeg stirret med gru. Ingenting hadde forberedt meg på dette. Jeg følte bena mine ble svake, og jeg begynte å puste raskt og hult. Jeg ville løpe. Peggy så ikke ut til å være oppmerksom på min reaksjon og mine følelser.

Hun plukket opp et ark. "Etthundreogfemtitre er neste. Jeg skal gå å hente ham." Hun la fra seg arket og åpnet den umerkede døren. Veggene var fyllt opp med bur...alle opptatt. Peggy åpnet døren til et av de nederste burene og tok ut en medium stor hund. Jeg kunne se at hunden bare vare en valp, kanskje 4 eller 5 måneder gammel. Peggy løftet den opp på eksaminasjonsbordet. Arket i hånden hennes fortalte at han hadde blitt overgitt av sin familie fordi han hoppet opp på barna.

Nederst på arket sto det skrevet: "Mitt navn er Sam."

Peggy var rask og effektiv, pga lang erfaring gjettet jeg. Hun begynte å fylle sprøyten med den klare væsken fra en medisinflaske.

Jeg sto ved enden av bordet, og kunne se øyeblikket da 153 gikk fra å være en nysgjerring valp, til en forskremt valp. Han likte ikke å bli holdt fast og begynte å kjempe for å komme løs. Jeg fikk til slutt stemmen min tilbake. Jeg bøyde meg over den redde valpen og hvisket, "Sam. Ditt navn er Sam."

Ved lyden av navnet sitt, sluttet Sam å kjempe. Han begynte å logre og hans myke, rosa tunge stakk ut for å slikke min hånd.

Det var slik han tilbrakte sitt siste minutt. Peggy satt den dødelige spøyten. Jeg så hans øyne gå fra håp til ingenting. Det var raskt over. Tårene mine falt ned på den stille kroppen.

"Nå vet du," sa Peggy mykt. Så snudde hun seg vekk. "Ron venter på deg". Jeg tumlet tilbake til resepsjonsområdet.

Ron ga meg valpen og ønsket med lykke til med foredraget.

Jeg tenkte på mitt vel forberedte foredrag med alle de harde, kalde fakta da jeg kom til skolen med valpen Doe. Da jeg sto foran klassen med valpen i mine armer, trakk jeg pusten dypt, og fortalte klassen at jeg hadde valgt å se vekk fra mitt opprinnelige, godt forberedte foredrag. Jeg fortalte dem om mine opplevelser ved senteret. Da jeg fortalte om livet og døden til Sam, ble jeg oppmerksom på at jeg sto og gråt.

Jeg fikk en "A" på foredraget, men det betydde ingenting. Noe annet som hendte betød noe derimot.

To dager senere, den siste dagen av semesteret, stoppet en av mine klassekamerater meg på vei ut av klasserommet. "Jeg vil at du skal vite at jeg adopterte valpen som du tok med til klassen," sa hun. "Hans navn er Sam."

Skrevet

:P

Bare trist, men godt at noen setter ord på problemet!!

Og så er det mennesker i verden som skal ha "planlagte" blandingsrase kull!

Det er nok hunder som ønsker seg gode nye hjem!

Skrevet

Jeg syntes den var helt grusom, og jeg satt lenge og tenkte på den lille valpen som måtte bøte med livet bare fordi den hoppet..

Stakkars, den skjønte jo sikkert ikke hva den hadde gjort galt :P

  • 1 month later...
Guest tanja marianne
Skrevet

eg leste historien om Sam og siter no med :) tårer i øynene. Eg har sjøl adoptert 3 katter, 10 kaniner, 1 cincila og 1 rotte oppigjenom årene.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...