Gå til innhold
Hundesonen.no

En liten tankevekker


AllStar

Recommended Posts

Denne har jeg tatt fra en annen forum side som jeg er på..

Jeg ble rett og slett opprørt, og tårene triller enda :P

Håper dere tar dere tid til å lese dette, siden dette er hverdagen til noen av dyrene her i verden...

"Mitt navn er Sam" er en sann historie som kanskje vil overbevise i det minste noen mennesker til å gjøre det eneste rette; kastrere eller sterilisere sitt kjæledyr:

Jeg husker ikke mange av mine oppgaver fra videregående skole, men et foredrag jeg gjorde har for evig og alltid låst seg fast i min hukommelse. Oppgaven gikk ut på å overbevise. Jeg bestemte meg for å diskutere kastrering og sterilisering av kjæledyr, med den målsetting om å overtale min klassekamerater til å kastrere eller sterilisere sine kjæledyr.

Jeg begynte med å undersøke emnet, og fant ut at millioner av hunder og katter hvert år ble avlivet kun fordi det ikke var noen hjem til dem. Hvert år ble såkalte elskede kjæledyr levert inn til Hjelpesenter for dyr med de dårligste unnskyldninger, eller ennå verre, kjørt langt vekk fra det hjemmet de kjente og overlatt til seg selv, forvillede og redde. Døden var ofte en velsignelse. Jeg bestemte meg for å besøke et Hjelpesenter i mitt nærområde og låne en valp til mitt foredrag, som et visuelt hjelpemiddel. Jeg kunne ramse opp alle fakta og tall uten engang å se i mine notater, men følte at en valp ville tilføre foredraget det endelige, følelsesmessige poenget. På Hjelpesenteret møtte jeg Ron, markedsansvarlig, som spurte om jeg ønsket en omvisning på området før jeg valgte ut en valp. Jeg sa ja.

Resepsjonsområdet var fullt, mest av mennesker som skulle levere inn kjæledyr de ikke lenger ønsket. Jeg ble fortalt at dette Hjelpesenteret tok inn ca. 50 dyr pr dag, og adopterte ut ca. 20.

Mens vi sto der, hørte jeg deler av samtaler: "Jeg kan ikke beholde ham, han graver hull i hagen min", "Jeg kan ikke kontrollere henne", "De er jo så søte valper, jeg vet dere kan finne hjem til dem.... Dere vil vel ikke avlive dem, vil dere?".

Jeg hørte en av de frivillige ved senteret forklare damen med valpekullet at valpene hadde liten mulighet til å bli adoptert.

Damen trakk på skuldrene og sutret, "Vel, jeg kan ikke gjøre noe med det. Det er deres jobb å finne nye hjem til dem".

Det var ikke bare mennesker der som brakte inn deres egne kjæledyr, men hjemløse ble også brakt inn. Virkeligheten slo meg, og jeg følte meg deprimert. Ingen statistikker kunne fortelle historien på samme måte som det å selv se hva bruk- og kastmentaliteten gjorde mot levende, tillitsfulle kjæledyr.

Til slutt stoppet Ron foran en stengt dør. "Det var det, unntagen avlivningsområdet. Våre besøkende ser aldri dette området, men du kan virkelig ikke fortelle hele historien uten å oppleve slutten. Jeg vil forlate deg her sammen med Peggy, og vil møte deg igjen i resepsjonsområdet om ca. 15 minutter". Med det, gikk Ron sin vei.

Da jeg gikk inn i rommet, snappet jeg hørbart etter pusten. Rommet var lite, med bur på den ene siden med et skap fullt av sprøyter og medisinflasker med klar væske. I midten av rommet var det et eksaminasjonsbord. Det var to dører utenom den jeg kom inn gjennom. Begge var stengt. På den ene sto det "Forbrenningsovn" og på den andre døren var det ikke noe skilt, men man kunne høre forskjellige dyrelyder komme fra den stengte døren.

Innerst i rommet, nær døren til forbrenningsrommet, sto det to bord på hjul. Lakener var drapert over dem, men jeg kunne se at de var fyllt opp med kroppene til døde kattunger og valper. Jeg stirret med gru. Ingenting hadde forberedt meg på dette. Jeg følte bena mine ble svake, og jeg begynte å puste raskt og hult. Jeg ville løpe. Peggy så ikke ut til å være oppmerksom på min reaksjon og mine følelser.

Hun plukket opp et ark. "Etthundreogfemtitre er neste. Jeg skal gå å hente ham." Hun la fra seg arket og åpnet den umerkede døren. Veggene var fyllt opp med bur...alle opptatt. Peggy åpnet døren til et av de nederste burene og tok ut en medium stor hund. Jeg kunne se at hunden bare vare en valp, kanskje 4 eller 5 måneder gammel. Peggy løftet den opp på eksaminasjonsbordet. Arket i hånden hennes fortalte at han hadde blitt overgitt av sin familie fordi han hoppet opp på barna.

Nederst på arket sto det skrevet: "Mitt navn er Sam."

Peggy var rask og effektiv, pga lang erfaring gjettet jeg. Hun begynte å fylle sprøyten med den klare væsken fra en medisinflaske.

Jeg sto ved enden av bordet, og kunne se øyeblikket da 153 gikk fra å være en nysgjerring valp, til en forskremt valp. Han likte ikke å bli holdt fast og begynte å kjempe for å komme løs. Jeg fikk til slutt stemmen min tilbake. Jeg bøyde meg over den redde valpen og hvisket, "Sam. Ditt navn er Sam."

Ved lyden av navnet sitt, sluttet Sam å kjempe. Han begynte å logre og hans myke, rosa tunge stakk ut for å slikke min hånd.

Det var slik han tilbrakte sitt siste minutt. Peggy satt den dødelige spøyten. Jeg så hans øyne gå fra håp til ingenting. Det var raskt over. Tårene mine falt ned på den stille kroppen.

"Nå vet du," sa Peggy mykt. Så snudde hun seg vekk. "Ron venter på deg". Jeg tumlet tilbake til resepsjonsområdet.

Ron ga meg valpen og ønsket med lykke til med foredraget.

Jeg tenkte på mitt vel forberedte foredrag med alle de harde, kalde fakta da jeg kom til skolen med valpen Doe. Da jeg sto foran klassen med valpen i mine armer, trakk jeg pusten dypt, og fortalte klassen at jeg hadde valgt å se vekk fra mitt opprinnelige, godt forberedte foredrag. Jeg fortalte dem om mine opplevelser ved senteret. Da jeg fortalte om livet og døden til Sam, ble jeg oppmerksom på at jeg sto og gråt.

Jeg fikk en "A" på foredraget, men det betydde ingenting. Noe annet som hendte betød noe derimot.

To dager senere, den siste dagen av semesteret, stoppet en av mine klassekamerater meg på vei ut av klasserommet. "Jeg vil at du skal vite at jeg adopterte valpen som du tok med til klassen," sa hun. "Hans navn er Sam."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dagen i dag var en kontrast til i går. Foruten en biltur til nærmeste bygdesentrum for å handle var vi bare hjemme. Vi hang utenfor mens naboen var inne og handlet. Ede var mer ufokusert og distrahert av de enkle omgivelsene med få mennesker enn han var på de travle stedene i går. Halvhjertede pliktsitter med beina i alle retninger med mange failed cues. Ingen iver av mestring, unntatt i det nyeste han har lært, som er å snurre en runde og rygge inn mellom beina. Den var han ivrig med. Ellers lett distrahert av de få forstyrrelsene som var. Hadde det ikke vært for HD-frykten hadde jeg benyttet "terrenget" til parkour trening, men jeg er livredd for hoftene hans, så den typen trening påbegynnes ikke før han er et godt stykke inn i puberteten. Håper fortsatt vi klarer utvikle god kroppsbevissthet og motorikk.  Gikk tom for godbiter til sladretrening et par minutter før naboen kom ut igjen, så jeg måtte overlate Ede til ham uten godis. Det ble visst konsert, med klimaks da Ede gjennom vinduet så meg stå i kassen. Han hadde fått panikkanfall da jeg gikk inn, på tross av at han har en kjempegod relasjon til naboen. Gjensynsgleden var 🐾💕 Fikk meg til å tenke på et visdomsord: — Lås bikkja og kona/mannen ned i bagasjerommet på en sedan i noen timer. Se hvem av de to som er glad for å se deg når du åpner igjen 😉 Viktig å huske om en noen gang befinner seg i konflikt med en kjæreste som stiller ultimatum om hunden. Aldri sett et eksemplar av den illojale arten homo sapiens over hunden. Det er uteliggere med hund som er lykkeligere enn ektefeller med fine hus.    Vi gikk en tur på kvelden som resulterte i sandyner inne, selv etter en grundig tørk i gangen. Riesen har ikke den mest funksjonelle og praktiske pelsen å ferdes på bygda med. Suger til seg. De MENGDENE størknet gjørmesand..  Første gang jeg har fått bruke ullrake på ham uten å måtte skjerme meg mot drapsforsøk. Som om han forstod at Coat Prince'n var hjelpsom nå. Ubehagelig, though, og klagde litt, men lot meg, uten en eneste godbit i nærheten. Etterpå ble det et bad. Beste så langt. Kun et par anledninger av lyst til å rygge ut av dusjen, ellers helt kewl med å bli sjamponert og skylt keitete med en hånd mens den andre holdt et steady supply av frosne kjøttboller å slikke på. Selv skjegget og barten fikk jeg sjamponere og skylle mens han klarte gomle uten å få såpe i munnen. Vi er et supert team 👍🏼 Måtte pause for å sjekke med Grok om han kunne komme opp med et like catchy navn på frosne råkjøttboller som "Ice Cream". Vi ble enige om Frostballs som er gøy å si, men det var mange kandidater i mange kombinasjoner av synonymer, derfor fikk Ede chillballs i dusjen, mens jeg fikk frostbites av å holde de.  Han klagde ikke. Var kosete og god og helt rolig ved håndkletørking uten bestikkelser etterpå. Helt utrolig hva et helt måltid av bare frostballs gjør med relasjonen 🥰 ..eller kanskje han var kald og frøs 🥶 og ville varme seg på meg. Også en mulighet. Nå sover han søtt og intetanende om at muttern har bestemt seg for å bare gå byturer på så ren asfalt som mulig de nærmeste dagene. Trenger lære ham å overlate husarbeid til husmor før han kan dra inn så mye sand igjen. Ikke helt enkelt når mopp og kost og kluter i bevegelse er de aller gøyeste lekene han vet om. I likhet med håndklær og klær og sengetøy og muttern og ting som dingler og gjenstander som ligger stille og whatever, så er rengjøringsutstyr også de morsomste bitelekene som finnes.  Plan for i morgen: Leave it med distraksjoner  Bli sittende/liggende/stående med distraksjoner  Hold posisjon urørlig (fordi vi skal opp i ansiktet nær øynene med saks snart  Klippe klør og potepels. Se an humøret hans og kanskje prøve med maskin på potene igjen. ...eller saks. Det blir antagelig saks fordi jeg blir utålmodig på et punkt hvor han bare øker i stress. Potene er precious. Veldig cautious om de.  Klippe kropp og bein med maskin Gå tur på tørr asfalt  Whatever vi får av innfall som passer i øyeblikket  Også, Milepæl: Første virkelige vokterbjeff, 14 uker. Det var alvor. Nabo som har vært bortreist en uke kom gående gjennom porten i mørket. Silhuett med stor bag. Det var reelt alvor for Ede. Dypeste vokterbjeffene lød plutselig fra den lille valpen, og han gikk selvstendig til enden av båndet med høy hale for å ta seg av denne trusselen selv. Reagerte på kontaktlyd fra meg og kom inn igjen, men lot ikke guard down før han var i nærkontakt og gjenkjente ham.  Usikker på om det var rett av meg å la ham selvstendig gå frem til naboen med den attituden der. Rådene fra de som driver med Den Typen Hund er å utøve lederskap ved å be ham bak meg. Jeg tenkte at siden han kjenner naboen skulle han få gå frem selv og oppdage at det ikke var noen trussel, men en bekjent. Jeg vet ikke helt hva fasitsvaret er. Antakelig er det at han går bak når jeg ber ham, men jeg trenger ikke be ham hver gang. Om jeg reelt ber ham bak fordi jeg frykter for noens liv og helse, så tror jeg ikke det vil berolige ham ^^ Om jeg ber ham bak fordi jeg ikke ønsker at han skal hilse ivrig på personen er det et annet scenario. Jeg ser ikke noe galt i å være inkonsekvent på det. 
    • Ok, det var bra. Ja det gir mer mening i land med større smitttepress. 
    • Dette med beskyttelse opp til 12 uker er en gammel greie, og mest utbredt i Utlandet, ja. Jeg ville definitivt unngår samvær med ukjente hunder fram til andre vaksine, men ikke noe særlig mer enn det tror jeg. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bodd i et land med mer smittsomme dyresykdommer.
    • Hehe, ja tida går. Pax ble gammel og grå, og litt døv. Men ung til sinns hele livet   Godt å høre at de gamle bøkene gjelder enda. Har ikke glemt alt, men litt oppfrisking må nok til. Holder meg nok fortsatt på den positive delen av spekteret.  Blir ny rase også denne gangen så det blir spennende   Der bekrefter du inntrykket jeg også har fått av det som rører seg på sosiale medier. Mange selvoppnevnte eksperter og mer eller mindre kvalifiserte "trenere". Typisk at det går i pendler. Men som Simira sier så er det jo mye US/UK innhold. der, i hvert fall på mine feeds. Som sagt så holder jeg meg til det positive.  Men når sant skal sies høres det jo ganske kjent ut som for 10-15 år siden. Nye aktører, samme show 😋 Hørte/leste forresten noe om at valper ikke skal settes ned på gress/tas med ut i verden før de er vaksinerte? Må bæres rundt om de skal miljøtrenes og sosialiseres før 12 uker (og det bør de jo). Det er vel en UK/US greie? Har ikke hørt om slikt her før. Mener ikke hilse på alt som rører seg altså, men gå på bakken må da gå an? 
    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...