Skal passe på meg?

[Mari]

Töddel, god som han er, har blitt en skikkelig mammadalt. Noe som i og for seg er hyggelig nok, han har ikke problemer med å være alene, og det gjør det enkelt å ha ham løs.

Men jeg begynner å se tendenser til vokting av meg, og jeg skulle gjerne hatt litt tips til å høre hvordan jeg forebygger det på best mulig måte. Jeg er en stor fan av å ikke la ting utvikle seg til å bli et problem, men heller "nip it in the bud" for å si det sånn. Det er ikke et problem, og det er ikke sikkert det noen gang ville blitt det heller. Men jeg er ikke den som sitter på rævva for å vente og se.

Litt om Töddel: Han er et år om en ukes tid, men han er fortsatt bare valpen. Sitter når han tisser enda, og er ung, naiv, teit og dum. Han har bodd hos meg i ca en måned. Töddel er veldig sosial og tillitsfull. Han digger alt av mennesker, vil bare ha kos og klapp.

Det er ikke noe alvorlig, men jeg vil liksom ta tak i det i tilfelle det kommer til å utvikle seg. Amerikansk Bulldog kan ha (varierende) vakt i seg, og Töddel er en sterk hund mentalt som kommer til å vokse seg til å bli mye hund. Mye er han allerede, stappfull av motor som han er. Jeg vil ikke at han skal utvikle meninger om at det er hans oppgave å passe på meg. Han trenger ikke passe på noe som helst faktisk.

Jeg og kjæresten satt i sofaen og begynte å lekeslåss. Töddel kommer bort og halen går i full fres og han vil være med og leke (as always), jeg ser at han forsiktig legger munnen rundt kjærestens arm. Det kan han noen gang gjøre når han blir gira, det er ikke noe biggie for han er veldig forsiktig, og jeg tar det som et tegn til å roe ned. Jeg stoppet leken for å sjekke om han gjør det samme mot meg om jeg er voldsom med kjæresten. Men nei, det gjør han ikke. Det er konsekvent på kjæresten. Det var det som fikk meg til å tenke, liksom.

Det jeg gjør:

Jeg har arrangert lekeslåssing med kjæresten hvor han får ros og en godbit i ny og ne for ikke å blande seg inn. Det går fint.

Han får ros og evt godbit når folk kommer bort til oss. Spesielt om de gir meg en klem, og om de er brå. Tenkte å arrangere noen slike møter.

Ellers har vi rutiner på at alle ressurser kommer via meg (med mindre han går i jakt, det får jeg ikke til å kontrollere, og jakt har han i bøtter og spann!). Han må jobbe for ressursene, får ikke bitepølsa med mindre han gjennomfører et par kommandoer og tar kontakt med meg. Han må sitte og ha kontakt før han får hilse på hunder han ikke kjenner. Han må sitte og ha kontakt ut og inn dører. Samme med mat. Etc etc, dere vet... Slike ting som jeg gjør med alle hundene jeg har hatt. Tanken er for det første å lære ham selvkontroll, og også at han skjønner at det er jeg som tar avgjørelsene i livet hans.

Hva mer? Hva bør jeg se etter, og hvordan forebygger jeg på best mulig måte?

Om jeg ser at han begynner å vokte meg fra andre hunder, hva gjør jeg da?

Tips tas imot med takk!

Her er han med Rakshas fantastiske, gode og autistiske collie Aro.

(og jeg lurer på om ikke hylsteret til utstyret hans er en smule for lite...)

[netteliten]

Må bare si at han var en aldeles nydelig Amrk. Bulldog!

[akela]

Flash hadde en tråd om vokting, men der virker det som om fortegnet var motsatt - at voktingen skjedde av usikkerhet, og ikke av litt sånn "her kommer jeg" som du beskriver din hund å være?

Det er en ung hannhund, som ikke er redd, og som ikke vokter av usikkerhet, slik du beskriver ham. Samtidig vil han prøve seg frem, se hvor langt han kommer - det er ikke "å prøve seg", men "å prøve seg FREM". Ja, han er din hund - klart han vil holde med deg, akkurat som hunder holder med hunder de kjenner godt.

Nei, man vil ikke at hunder skal drive med dette - men du er jo heldig at det neppe skyldes usikkerhet? Så hva med et godt, gammeldags "nei"? Eller "stopp"... eller hva annet man omskriver det med? Noe med at "dette har ikke du noe med, la bli". Der en usikker hund, som vokter av frykt/usikkerhet, ikke vil tåle det like godt - så vil en sikrere, stødigere hund som manøvrerer litt etter posisjonering her i verden bare fordi han skal se hvordan dét går, tåle det, er min synsing om dette...

For det å "kaste seg med", selv om det er med halelogring og blidhet, er en måte å "bry seg" på - en måte å presse seg inn i det sosiale mellom to mennesker, for å bli sett. Du kan si "vente" eller så, men så lenge du ser at det ikke er fnugg av usikkerhet - så går det jo an å si "hold opp" eller så? Et "stopp" som betyr "hold opp med det du gjør" kan jo læres inn fullstendig positivt, og først når dere mennesker er ferdige - så kommer turen til ham, han må vente til sin tur.

Å gi godbiter i en hilsesituasjon til en selvsikker og blid hund... hvilket poeng er det i det? Det er jo klassisk Rugaas "nå skal vi gjøre den usikre hunden sikker på folk"-metode... så jeg stusser kanskje litt? Noen ganger kan det enkle være det greie.

Men alt dette er forutsatt at han ER selvsikker da...

[belle]

Hei! Da jeg fikk min nåværende hund så jeg sånne tendenser når voksne på besøk lekeherjet med ungene. Da var det ei som kom og ville blande seg med vaktmestertendenser. Jeg tok henne bare ut av situasjonen og sa at hun skulle gå på plassen sin. Nå bryr hun seg filla uansett hvem som herjer. Bare når mor går bananas og danser med vaskemoppen, stiller hun seg spørrende opp og lurer på hva skjer a?

Så hva om du rett og slett fjerner Töddel fysisk unna når han blander seg? Si gå å legg deg, dette er ikke din greie. Evt binde ham unna hvis han ikke hører?

[Mari]

Flash hadde en tråd om vokting, men der virker det som om fortegnet var motsatt - at voktingen skjedde av usikkerhet, og ikke av litt sånn "her kommer jeg" som du beskriver din hund å være?

Jepp, han er definitivt selvsikker. Finnes ikke en usikker celle i kroppen hans.

Det er en ung hannhund, som ikke er redd, og som ikke vokter av usikkerhet, slik du beskriver ham. Samtidig vil han prøve seg frem, se hvor langt han kommer - det er ikke "å prøve seg", men "å prøve seg FREM". Ja, han er din hund - klart han vil holde med deg, akkurat som hunder holder med hunder de kjenner godt.

Nei, man vil ikke at hunder skal drive med dette - men du er jo heldig at det neppe skyldes usikkerhet? Så hva med et godt, gammeldags "nei"? Eller "stopp"... eller hva annet man omskriver det med? Noe med at "dette har ikke du noe med, la bli". Der en usikker hund, som vokter av frykt/usikkerhet, ikke vil tåle det like godt - så vil en sikrere, stødigere hund som manøvrerer litt etter posisjonering her i verden bare fordi han skal se hvordan dét går, tåle det, er min synsing om dette...

Det blir markert med et kort og kontant "nei", så blir han dyttet bort. Han får ingen oppmerksomhet etter det.. Jeg er strengere med Töddel enn jeg har vært med noen av mine tidligere hunder. Han er mye hund, og jeg stoler ikke nok på mine evner til å oppdra ham på 100% positivt vis. Han tåler korrigeringer veldig bra. Han bryr seg ikke det spor og fortsetter glad og fornøyd med andre ting.

For det å "kaste seg med", selv om det er med halelogring og blidhet, er en måte å "bry seg" på - en måte å presse seg inn i det sosiale mellom to mennesker, for å bli sett. Du kan si "vente" eller så, men så lenge du ser at det ikke er fnugg av usikkerhet - så går det jo an å si "hold opp" eller så? Et "stopp" som betyr "hold opp med det du gjør" kan jo læres inn fullstendig positivt, og først når dere mennesker er ferdige - så kommer turen til ham, han må vente til sin tur.

Du har helt rett i hva det dreier seg om for ham tror jeg. Pluss at jeg tror at han kan utvikle en mening om at det er hans oppgave å passe på meg. Den oppgaven skal han ikke få, og det er derfor jeg vil ta tak i dette nå. For å være helt ærlig så driter jeg i om "nei" eller "stopp" er trent inn positivt eller ei med denne hunden. Så lenge det funker liksom.

Men det er gode råd, og de vil bli fulgt.

Å gi godbiter i en hilsesituasjon til en selvsikker og blid hund... hvilket poeng er det i det? Det er jo klassisk Rugaas "nå skal vi gjøre den usikre hunden sikker på folk"-metode... så jeg stusser kanskje litt? Noen ganger kan det enkle være det greie.

Tanken var vel å få han til å koble det at noen er fysiske med meg, med at hyggelige ting skjer. Men jeg ser hva du mener.

Men alt dette er forutsatt at han ER selvsikker da...

Det er han definitivt. Han er så trygg på seg selv at det er rent fascinerende av en så ung hund. Sa jeg at jeg digger ham?

Takk for innspill! Dette er nok neppe den siste tråden om Töddel har jeg på følelsen av. Han kommer til å lære meg mye.

[akela]

Tenkte litt mer også... og det er at selv om han er en sikker ung herremann, så er han UNG. Og unge hunder lærer hele tiden, de prøver seg frem, ser hva som skjer når. I forhold til andre hunder, og vokting av deg, så tror jeg også det er viktig å se etter signalene - at han ikke står og fokker opp en annen hund, bare ved å stirre uten å vike, og STÅ der.

Det er på en måte like mye maktutprøving, som den usikre hunden som prøver å buste seg opp og bråke. For får han reaksjoner på det, så kan det også være "stilig" i hans bok... han får en reaksjon. Han er ung, og de liker å vise fjæra en tid...

Minsten her har jo en selvtillit som ligger tonnevis over kroppsvekten, og har hatt det fra første stund. Hans idé av "stilig" helt tilbake i valpekassa, var å "pirke" og irritere sin jevnstore bror - som er en mer usikker sjel - og som svarte med å fyre seg opp. Da pleide min å snu rumpa til, fornøyd med å se at "det virket". Han har LYST til å gjøre det idag også, så da går jeg inn med kommando istedet.

Det er på en måte samme forsøk på "maktutøvelse", som den voksne hunden som stirrer på en annen til den "fyrer i vei" - den som blir usikker og utagerer "taper". Se på gode, selvsikre, stødige hunder som snur seg litt vekk, som bare "overser" den andre hunden som er usikker - og som unngår å møte blikk.

[Mari]

Tenkte litt mer også... og det er at selv om han er en sikker ung herremann, så er han UNG. Og unge hunder lærer hele tiden, de prøver seg frem, ser hva som skjer når. I forhold til andre hunder, og vokting av deg, så tror jeg også det er viktig å se etter signalene - at han ikke står og fokker opp en annen hund, bare ved å stirre uten å vike, og STÅ der.

Det er på en måte like mye maktutprøving, som den usikre hunden som prøver å buste seg opp og bråke. For får han reaksjoner på det, så kan det også være "stilig" i hans bok... han får en reaksjon. Han er ung, og de liker å vise fjæra en tid...

Jepp, han er virkelig bare valpen enda. Det både vet jeg og ser jeg. ABer bruker laaaaang tid på å modnes.

Han har ikke begynt å bryske seg enda, men jeg vet det kommer. Så han får ikke møte andre hannhunder med mindre de er godt voksne, trygge, selvsikre og jeg kjenner de godt. Slik jeg ser han blir han nok aldri en bråkmaker, han er faktisk ganske så konfliktsky. Men han er ikke sen om å svare opp om han blir "angrepet", det har jeg lært etter et par uhell. Med tisper tolererer han alt, og jeg tror han vil fortsette slik sånn som jeg leser han.

Hannhunder tror jeg aldri han kommer til å være til å stole på. Det var forventet, og intet problem.

Vi skiller han og Charlie (kjærestens amstaff) med barnegrind og bytter på å ha de inne hos oss, det fungerer helt fint. De kan godt stå på hver side av grinda og glane på hverandre uten tegn til brysking fra noens side. Om vi noen gang vil ha dem løse inne sammen tviler jeg på. De er begge bullegutter, og det er for mange triggere det er umulig å ha kontroll på.

Minsten her har jo en selvtillit som ligger tonnevis over kroppsvekten, og har hatt det fra første stund. Hans idé av "stilig" helt tilbake i valpekassa, var å "pirke" og irritere sin jevnstore bror - som er en mer usikker sjel - og som svarte med å fyre seg opp. Da pleide min å snu rumpa til, fornøyd med å se at "det virket". Han har LYST til å gjøre det idag også, så da går jeg inn med kommando istedet.

Det høres litt ut som det Töddel kan finne på å bli det. Bare at Töddel har litt mer kropp å legge bak. Så jeg passer på og forebygger hele tiden. Kommandoene sitter ikke stødig nok enda, vi har mye generalisering igjen, så det er vanskelig å kreve noe uten å være urettferdig. Men det jeg sier gjennomføres alltid, selv om det kan ta litt tid noen ganger. Jeg vet at jeg må være veldig konsekvent med ham.

Det er på en måte samme forsøk på "maktutøvelse", som den voksne hunden som stirrer på en annen til den "fyrer i vei" - den som blir usikker og utagerer "taper". Se på gode, selvsikre, stødige hunder som snur seg litt vekk, som bare "overser" den andre hunden som er usikker - og som unngår å møte blikk.

Det har du nok veldig rett i. Og den slags brysking er veldig typisk bullehunder, og grunnen til at eierne ofte sier at "det er aldri han som starter". Mange signaler kan bli gitt som kan være veldig provoserende for en annen hund, uten at eierne nødvendigvis ser det. Tror jeg.

Men ja, jeg følger godt med på ham. Forsøker å se tendenser og gjøre noe med de før de utvikler seg til et problem. Så er det bare å håpe at jeg er flink nok til å lese ham.

Takk igjen for innspill!

[ingar]

Jeg tror at vokting har bl annet med tilgang på goder å gjøre. Så det også mener jeg er tuftet på egoisme og egen "vinning" for å si det slik. Siden det er du som kontrollerer alle goder, vil hunden vokte deg slik at andre hunder ikke skal få komme og forsyne seg. Man ser det samme når de vokter matfatet sitt.

Jeg tror også at dette er ulikt etter hvilke spilleregler hunden har lært å forholde seg til. Om man ser på rang flokk og etologi, så er det naturlig for hunder å prøve å klatre og om du er ranghøy, sett fra hundes vinkel, så er jeg ikke sikker på om den ville yte deg særlig hjelp i en krisesituasjon. Sjefer skal klare seg seg selv. Men igjen, sett fra hundens synspunkt, så kan det meget vel være at den anser seg som ranghøy ovenfor deg selv om du kanskje er uenig med hunden om den saken. Da vil den kunne yte deg hjelp i en krisesituasjon fordi den ranghøye beskytter de med lavere rang. Når man f. eks lar hunden ligge ute og passe på barnevogna, så vil den beskytte barnet med livet sitt om nødvendig fordi den er ranghøy ovenfor barnet. Flokkfunksjon er et meget viktig gode som hunden beskytter fordi det vil gavne den selv.

[Mari]

Jeg tror at vokting har bl annet med tilgang på goder å gjøre. Så det også mener jeg er tuftet på egoisme og egen "vinning" for å si det slik. Siden det er du som kontrollerer alle goder, vil hunden vokte deg slik at andre hunder ikke skal få komme og forsyne seg. Man ser det samme når de vokter matfatet sitt.

Han forsvarer ikke mat eller gjenstander fra andre hunder. Eller, han kan forsvare bitepølsa om han er høyt oppe med et lite knurr, men han kan like gjerne ha drakamp om samme pølsa like etterpå.

Han forsvarer meg ikke om jeg ellers er nær kjæresten, kun når vi lekeslåss og blir "voldelige". Han ser vel potensiale til at det kan være tilløp til konflikt? Jeg har også bare sett det én gang, og da egentlig bare tendensen til det.

Det er klart at mye (kanskje det meste?) handler om ressurser, men jeg tror også det er forskjell på raser når det kommer til vokting. Töddel kommer fra linjer som ikke typisk har mye vakt, men så er han jo et individ og ikke en stamtavle.

Jeg tror at vakt"instinkt" handler mye om villigheten til å ta konflikter i egne hender og beskytte de som anses som flokken. Ikke at det nødvendigvis har noe med rang å gjøre.

Moshi, min forrige AB, viste den tendensen én gang. Da var det fullt berettiget og svært balansert. Det har jeg ingen problem med. At hun følte at hun var over meg i rang har jeg vanskeligheter med å se for meg.

Jeg tror også at dette er ulikt etter hvilke spilleregler hunden har lært å forholde seg til. Om man ser på rang flokk og etologi, så er det naturlig for hunder å prøve å klatre og om du er ranghøy, sett fra hundes vinkel, så er jeg ikke sikker på om den ville yte deg særlig hjelp i en krisesituasjon. Sjefer skal klare seg seg selv.

Jeg var under det definitive inntrykk av at hunder i flokk gjerne passer på hverandre. Uansett om "overgrepet" skjer mot den som er ranghøy eller ranglav. Det så jeg ofte med mine jenter da jeg hadde to, og har også sett hos andre individer som bor sammen eller tilbringer mye tid sammen. Og det er jo observerbart, Ingar.

Men igjen, sett fra hundens synspunkt, så kan det meget vel være at den anser seg som ranghøy ovenfor deg selv om du kanskje er uenig med hunden om den saken. Da vil den kunne yte deg hjelp i en krisesituasjon fordi den ranghøye beskytter de med lavere rang. Når man f. eks lar hunden ligge ute og passe på barnevogna, så vil den beskytte barnet med livet sitt om nødvendig fordi den er ranghøy ovenfor barnet. Flokkfunksjon er et meget viktig gode som hunden beskytter fordi det vil gavne den selv.

Tja... Det er jo jeg som kontrollerer alle ressursene hans, og han får ingen av de uten min tillatelse. Først må han gjøre noe jeg ber ham om før han får tilgang på de. "Værsågod" er er ord jeg bruker mye for å si det sånn. Dominans er jo definert utifra RHP (Resource Holding Potential), og sånn sett er det definitivt jeg som styrer skuta. ref. Gry Løbergs gode artikkel som du finner HER.

[akela]

Jeg tror en ting er å skille mellom "vakt" og det vi kaller "vokting", som man ofte bruker i hundesituasjoner - nemlig det å holde andre hunder unna mor, bitepølsen el.l. Vaktinstinkt er én ting, i forhold til territorie etc - og det kan vel, litt avhengig, ikke nødvendigvis ha noen sammenheng med hundens egen "selvsikkerhet", men mer om en "medfødt eietrang" varierende med rase (jfr "dette er mitt"-tegningen/listen brukt om malinois etc). Og så skarphet naturligvis, når hunden mener den må reagere - og hvordan, noe som også varierer endel med rase.

Vokting, slik vi har brukt begrepet her inne om hunder i forhold til andre hunder/mennesker, har vel gjerne med usikkerhet å gjøre. En bekjents hund er svært, svært voktete på mors veske eller lommer - men BARE på fremmede hunder, og bare på NOEN av dem, nemlig den som den er litt usikker på. Mine hunder, som er bestevennene, kan stupe rett ned i eierens veske og hente opp godbitene selv - og da ser denne hunden bare hyggelig ut. Hunder den kjenner, vokter den heller ikke mot - og der har eier faktisk aldri sagt noe, fra eller til, så dette er noe hunden selv velger å gjøre.

Flash skriver i sin tråd om noe av det samme.

Om "hvem som forsvarer hvem"... jeg er ikke i tvil om at særlig hunder med sterkere førertilknytning vil stå i samlet flokk med eieren sin. At det noen ganger kan bli for mye, eller at det blir rart/sterk når eier blir veldig redd, kan så være. Derimot at "underordnede" kan rykke ut når "sjefen" er i trøbbel, det tviler jeg heller ikke på - ut fra det jeg har sett på mange år med flere hunder, og med bekjente med flere hunder. Jeg som eier står både i og utenfor hele den greia der, det gjelder tydeligvis andre regler for meg - i deres hode.

I en flokk der ting er avklart, og hundene har sine plasser, så har jeg flere ganger sett hvordan en ranglav hund har rykket ut til forsvar for en høytrangert hund, dersom sistnevnte har vært i trøbbel. Mine to, tispe og hannhund, er fullstendig lojale i sitt forsvar av hverandre - dersom en kommer i krangel. Da kaster den andre seg med - på kompisens side. Eller på vennenes side, og da er det liksom ikke noe "følelser" involvert - det er for å få en slutt på trusselen utenfra.

Har også observert hvordan en ranglav hund har rykket ut og "tatt ansvaret" for flokkens forsvar når sjefshunden har vært ute av spill (syk). Minsten her blir helt Hyde når eldstehunden tidligere iår var litt dårlig, da passer han på henne og rykker opp til assistentposisjon tydeligvis... Jeg klarer ikke å legge ut med pseudovitenskapelige termer på dette som legperson, men å observere språksikre hunder og prøve å skrive om det blir min måte.

Jeg tror rang blir litt mindre viktig innad, enn det er utad i forsvare flokken - "sammen er vi sterke", uansett på hvilken måte det skjer. At det er "egoistisk", javisst, det er jo det meste som motiverer hunders og menneskers drivkrefter - selv om det vil arte seg utad ganske edelt. Men en hund kan også gripe inn endel ut fra et generelt ønske om "fred og ro", som vil gavne alle, og ikke bare den.

Men egentlig lurer jeg litt på hvorfor hunden er blitt "mammadalt"? Dét er kanskje litt interessant? Har han ikke knyttet seg så sterkt til andre eiere før deg etc? Kanskje derfor blir ting sterkere - og at du ser litt pussige utslag?

[ingar]

Uansett om "overgrepet" skjer mot den som er ranghøy eller ranglav. Det så jeg ofte med mine jenter da jeg hadde to, og har også sett hos andre individer som bor sammen eller tilbringer mye tid sammen. Og det er jo observerbart, Ingar.

Ja det er mye man observerer og en annen ting er jo at dette med at rang slett ikke er statisk. Det vil variere ut i fra situasjon, så da mener jeg at når den vanligvis ranglave, beskytter den med høyere rang, så vil kanskje rollene være byttet om i den aktuelle situasjonen?. Et annet eksempel er i flokken hvor kanskje den med lavest rang av alle, er den dyktigste til å følge et spor og da er den ranghøy i den situasjonen. Det er også observerbart at når et ranglavt individ klarer å beholde sitt "bytte", jeg husker ikke hvor lenge artikkelen beskrev, men det var rundt 15 sekunder eller så, da fikk den beholde det selv om den vanligvis ranghøye sto over og ville ha det så gav den opp den kampen. I den aktuelle situasjonen var rollene byttet om. Som en digresjon kan jeg nevne at det ble nevnt at blandt tigere varte bytteforsvaret ca. 11 sekunder. Da fikk den beholde det.

Men som akela var inne på, vi må vel skille på hva som er forsvar/vokting av goder og rent vaktinnstinkt

[Mari]

Jeg tror en ting er å skille mellom "vakt" og det vi kaller "vokting", som man ofte bruker i hundesituasjoner - nemlig det å holde andre hunder unna mor, bitepølsen el.l. Vaktinstinkt er én ting, i forhold til territorie etc - og det kan vel, litt avhengig, ikke nødvendigvis ha noen sammenheng med hundens egen "selvsikkerhet", men mer om en "medfødt eietrang" varierende med rase (jfr "dette er mitt"-tegningen/listen brukt om malinois etc). Og så skarphet naturligvis, når hunden mener den må reagere - og hvordan, noe som også varierer endel med rase.

Hva tenker du om Töddel slik jeg beskriver ham da? Sånn utifra det du beskriver her?

Men egentlig lurer jeg litt på hvorfor hunden er blitt "mammadalt"? Dét er kanskje litt interessant? Har han ikke knyttet seg så sterkt til andre eiere før deg etc? Kanskje derfor blir ting sterkere - og at du ser litt pussige utslag?

Han knyttet seg også sterkt til forverten som hadde ham i to måneder. Men han beskyttet ham aldri fra de andre hundene i flokken. Det skal sies at han er veldig kjærlig og tillitsfull mot alle, også fremmede mennesker.

Jeg tror at han rett og slett er den type hund. Altså, han har jo hatt mange "hjem" (oppdretter, flyplasskennel, Tyskland, forvert og så meg). Men jeg tviler litt på at det er derfor han er så opptatt av meg. Det tror jeg heller at man ser hos litt mer usikre hunder, gjerne også med et eller annet nivå av separasjonsangst? Det har han ikke. Men han lyder stort sett bare meg (med mindre noen tydelig har godbit... :roll:), fotfølger meg, skal ligge oppå meg, og han slipper meg ikke av syne og vil etter om han blir holdt og jeg går unna (f.eks på kiosken, eller for å hive bæsjeposen). han er rett og slett veldig opptatt av meg. Alikevel er han en veldig selvstendig hund om du skjønner? Det høres kanskje ut som motsetninger de to, men det er faktisk sånn alikevel.

[akela]

Har ikke så mye direkte erfaring med omplasseringshunder, slik du strengt tatt kan regne han som... men den ene jeg kjente, som hadde skiftet hjem to-tre ganger før hun kom til sin endelige eier, var også "knugete" på sin eier - egentlig litt i strid med sin nokså barske personlighet. Det roet seg vel forsåvidt litt etterhvert.

Så kanskje den biten der faktisk HAR noe med alle hjemskiftene, selv om alt forløp harmonisk? Da er det kanskje egentlig litt lite "rasetypisk" eller kanskje til og med typisk "for den han egentlig er" - så derfor kan det jo være lurt å være litt på vakt en periode til han føler seg trygg NOK på at "her skal jeg bo", så du ikke får noen uheldige erfaringer med ham i en periode som er en omstillingsprosess el.l. for ham.

Hunder er rare med tilknytning, og selv om det kan virke som om alt er kult og de er superstødige i utgangspunktet, så kan det jo gå litt rundt for dem i blant!

Jeg vil nok tippe at amerikanerne snakker mest om "vaktinstinkt" - altså eiendomsvokting. Dette med vokting av usikkerhet er neppe så veldig stas å trekke frem, og ofte litt oversett i blant både hist og her? For det virker som om det å si at en hund er "usikker" er en grusom fornærmelse - selv om en hund kan være "usikker" eller, litt a la det Ingar beskriver, kan variere litt i fremferd i en bestemt situasjon. For meg er det ikke noe "ille", fordi det bare gjør det ekstra interessant når man prøver å forstå disse dyrene