Hannhunder og pubertet

[netteliten]

Peico er 8 mnd nå, vært kjempe snill og sosial hele veien.

Aldri møtt en sint hund.

Og vi er mye sammen med andre hanhunder.

I dag merket jeg en atferd jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle.

Vi var i hagen til nabohunden, som vi pleier.

De er nesten jevngamle, 3-4 mnd mellom dem, men vi deler tomt, så er kjekt at de er venner.

Noe de har vært hele tiden.

De lekte som de pleier og vi andre skulle stable ved.

Plutselig fant Peico ut at han eide vedhaugen, jaget bort Linus med masse knurring.

Skal jeg la de finne ut av hverandre selv, eller skal jeg stoppe slik handling?

Jeg stoppet det i dag, tok Peico bakfra, slik at han knurret til meg også, men jeg roet han bare ned, satt på han koppelet, så rakk han å utagere en gang til mot nabohunden. Så vi roet ned igjen og jeg forlot hagen. Gikk en liten tur med han i stedet og trente noen enkle øvelser. Han beit ikke eller noe. Så jeg antar det er å tøye grenser, finne ut hvem av dem som er sjefen eller noe sånt.

Peico er kjønnsmoden, markerer for harde livet og jeg antar dette er å tøye grenser.

Er det noen spesielt jeg bør ta hensyn til? Vil ikke at han skal bli en sånn bølle.

Skal jeg unnlate å la han leke med nabohunden?

Er det best å ta de begge på tur, å la de bli venner?

Er det noen som har noen inspill?

Jeg har så lyst å gjøre det så riktig som mulig, er ny problemstilling for meg dette!

[Iago]

Jeg hadde lett etter en ekspert, eller en god bok på dette punktet.

Har ingen erfaring innen hannhunder.

Men kanskje lete litt på nettet etter stoff?

[molly]

8 mnd er vel litt den "kritiske" alderen...

Jeg ville tatt han ut av situasjonen, ikke latt han holde på, men ville ikke straffet han på noen måte. Men jeg ville ikke tatt med meg hunden å gått med en gang, jeg ville forsøkt å få de til å avreagere litt begge to etterpå, slik at ikke dette ble det siste de husket av møtet.

Om de har vært gode venner hele veien er sjansen for at dette fortsetter stor, men det er sikkert greit å ta visse forholdsregler i og med at de er såpass jevngamle... Ikke la de leke i det uendelige, slipp de heller i en skog eller noe, mens dere selv er i bevegelse... Mange hunder skaper fort "eierskap" over et område om de blir på samme plassen lenge. Blir leken for oppgiret og voldsom, avslutt FØR det smeller. Gå også turer sammen i bånd, slik at de ikke forventer herjing HVER gang de treffes. Tren sammen.

Når min hund var i den alderen (og ganske lenge) slapp jeg han sjelden med jevngamle (og yngre) hannhunder... De skal gjerne måle litt krefter og dårlige erfaringer kommer lett og det kan være mye læring i det. Jeg slapp han derimot så mye som mulig med voksne stødige hunder, som sa fra på en real måte om han oppførte seg som en bølle.

[netteliten]

De andre han går sammen med er kun på turer i bevegelse, med eller uten band. (kun Linus som er ung)

Men denne hunden sin eier vil ikke gå på tur, det er det som er så frustrerende.

De har bare lekt korte etapper, for å bevare "nabofreden" siden Linus hele tiden er vill etter aktivisering!

Men jeg har foreslått flere ganger at man heller skal gå på tur, trene sammen.

Men de er ikke så interesert i det.

Men jeg kan jo bare si som det er, at skal de fortsette å ha en sånn fin kontakt som de har hatt. (Linus har ingen andre hundevenner, forsvarer hagen sin, bortsett med Peico) så må vi møtes i skogen, gå litt småturer, trene ro, så evt. slippe dem litt før vi avslutter...

Kan jo hende de savner leken de å, å går med på det.

Jeg har begynt å gå noe mindre turer, flere selvstendige turer, trene litt med han, og leke mer selv for å beholde kontakten. Ellers kan han fort synes jeg er kjedelig og alle andre er kjempe morsomme.

Vi prøvde å roe ned i den hagen, før vi gikk, men vi klarte det ikke, Peico var veldig klar for å fly på Linus, men de var rolige noen sekunder i alle fall, før vi gikk.

Jeg følte på meg at det kunne være galt å gå, men var så redd for at de skulle skade hverandre, så jeg startet derfor denne tråden her på hundesonen.

Men tusen takk for svar.

Han er en hormonbombe ja:) Men ikke helt "bortevekk" får kontakt enda:)

[akela]

Hunden din følger boken, han - kanskje særtrykket som er laget for unge terriergutter?

Dette er jo akkurat som man kan forvente når man kjøper en hannhund, og ikke noe å bli skremt av - de "skal være sånn", det er ikke noe du har gjort galt, eller noe som har skjedd.

Å la to jevngamle hannhunder omgås og "leke" er ikke det lureste du gjør i tiden fremover. Kanskje må de ha en pause fra hverandre, til hormonene har roet seg og du har mer kontroll og kontakt, og vet hvordan du skal forebygge situasjoner som dette.

Lek er ikke lek - lek er en måte å trene for voksenliv på. Har kjent mange hunder som har lekt fredelig, men bare til en viss alder, så er det enten stopp - eller krangling, hvis de altså har vært omtrent på samme alder. Det blir jo rase- og individavhengig også, men du har terrier - og terrier er terrier, de er litt mer stridbare på sitt vis enn endel andre raser.

Og siden det høres ut som denne Lindus ikke er så veldig ålreit - du skriver at han "forsvarer" hagen sin mot andre hunder, unntatt din - så kanskje han ikke er noen god rollemodell i den fasen din hund er nå?

Ikke synes så "synd" på Linus, at det blir dårlig læring for din egen hund - det er en bjørnetjeneste. Skal de omgås, så GÅ heller tur sammen, det er bedre nå - om det så må være i bånd. Kanskje kan det ikke bli bare "fred på jord" når to unge hannhunder skal "dele" på samme tomta - det kan du være forberedt på som én mulighet, dessverre.

Det du bør unngå, er at din hund lærer at han kan slåss og OPPNÅ noe - at slåssing blir et reelt alternativ/en løsning. En ung hannhund er interessert i å prøve ut ting, se hvor langt han kommer. Kanskje er Linus en usikker hund, mer usikker enn din hannhund, og det vil din prøve å "utnytte" - som ved at han bruker unnskyldningen om at en vedhaug brått er blitt "hans". Det er en måte å posisjonere seg på, som er helt naturlig for jevngamle hannhunder.

Kanskje går det seg til, slik jeg har sett andre kullbrødre kunne omgås igjen etter en litt heftig periode som valper og unghunder. Eller kanskje det må foregå under kontroll en tid - at du stopper atferd som kan utvikle seg til å bli bråk (som hvis en finner en gjenstand og begynner å vokte aktivt for å "provosere" den andre) etc.

Og så handler det i STOR grad om lydighet, og at du som eier må være morsommere enn noe annet. Det går greit å få til det, hvis man vet hvordan man gjør det - og vet at det dreier seg om noe så viktig som det at du får en lydig og grei hund som kan gå løs så mye som mulig. Det er ikke "synd" på hunder som ikke får løpe masse sammen med andre hunder, for å si det slik. For hver runde med lek bør du gjøre noe like "morsomt" alene med din hund, noe som du styrer, for å veie opp for inntrykket av at kun andre hunder er gøy.

Lærer din hund nå at andre hunder er det morsomste, og han utvikler et mønster som innebærer at han "må" bort til dem, så får du igjen på negativt vis senere - at du får en hannhund som er vant til at "andre hunder vil jeg bort til", og så går han bort og det blir bråk. Hunder som er litt mer uinteressert, annet enn i sine egne "venner" - hunder som er godt matchet til å omgås trygt og hyggelig - er MYE lettere å ha.

Dessuten er det viktig å være rolig og skape trygghet, siden din hund kanskje jager seg litt opp - han knurret til deg, skrev du. Det betyr at han ikke er helt "ferdig" med situasjonen, at han trenger litt tid. Denne tiden kan variere med hund til hund, og du bør kanskje merke deg at din "blir" litt lenger i dette enn du kanskje har vært vant med - at han er litt lenger i "beredskap". Da må du være tydelig, snakke rolig til ham, så ikke det at du tar fysisk i ham - uansett om det bare er for å holde ham igjen - virker truende eller overraskende.

[netteliten]

Takk Akela håpte du skulle svare jeg:)

Jeg kom overranskende på han da han forsvarte vedhaugen, da han så at det var meg som tok i han stoppet han å knurre til meg. Så det var ikke så gale.

Vi har ikke vært sammen med andre hunder siden dette, bare lekt og trent små korte øvelser og kost oss.

SÅ vi har en fin kontakt! At han følger boka vet jeg, han har gjort det i alle ting. Og jeg ble ikke skremt, jeg skrev tråden bare for å være helt sikker på at jeg gjør ting så riktig som mulig!

Jeg vet at hunder kan gå fint sammen, så er det bom stopp, så kan de bli venner igjen.

Og da jeg lot Linus og Peico leke var jeg klar over at jeg gjorde en Bjørnetjeneste, men håpte det skulle gå bra. For jeg synes synd om Linus. Men jeg må nok tenke først på Peico, så skal foreslå for dem at vi går tur sammen, trener litt sammen og lærer de to å omgås hverandre, at det er vi som styrer.

Peico prøvde å knurre til meg i går også, da jeg "maste" på han. Han ville leke og jeg ville han skulle ligge på plassen sin. Så da knurret han litt kort, men jeg overhørte det, sa dekk og mente det. Så han gav seg fort. Roser med en gang han gjør det riktig! Stoppet å trasse etc.

Jeg er forberedt på at han kan bli tøffere enn det han er nå!

Vi har så langt vært veldig heldige med han. Han er veldig rolig og omgjengelig til terrier å være, så langt!

Brødrene i kullet er mye tøffere.

Han går bra overrens med katten og folk og barn ellers.

Men jepp, hormonbombe nå, litt mer forvirret og impulsiv enn før:)

Og vi koser oss med han, men som sagt, ønsker å gjøre ting så riktig som mulig, være mer føre var!

Han får bare leke med venner sine hunder, som er rolige og omgjengelige eldre hunder, og familien sine hunder. Er bare Linus som er på hans alder. Vi paserer fremmede hunder, og det har gått bra.

Vært på hundeutstillinger å trent ro, han roet seg til slutt da også.

Tusen takk for svar!

[akela]

Det er godt å være forberedt, fordi da kan man unngå endel situasjoner som kan gi en ung herremann "læring" på atferd i situasjoner - som man helst ikke ønsker at han skal lære <_<

Men jeg ser du skjønte hva jeg mente, med det å synes synd på andres hunder - i den grad at det kan "ødelegge" litt for egen. Jeg vil prioritere min hund først jeg, og så heller få "slept" med den andres eiere ut og vekk i litt større grad - særlig i den kritiske perioden hvor de bruser med fjærene.

Husk også på dette med å bli ekstra morsom selv, ikke gjennom å gjøre "klovnestreker" - men gjennom å gjøre spennende, interessante og barske ting sammen. Da minsten her var i rette alderen, så fikk han utløpt for mye gjennom drakamplek - da fikk han ut litt av barskheten sin, han fikk vært skikkelig tøff, og da ble det et ganske bra bytte/belønning, når han ikke fikk storme avgårde til andre hannhunder.... Godbiter var liksom ikke så stas da. Vel å merke har jeg alltid hatt en veldig bra "slipp"-kommando på ham, og lært ham å veksle mellom ro og full action i enda større grad enn han "hadde med seg"; noe som også kan være nyttig å ha med.

At du selv er rolig og ikke lar deg hisse opp, er bra. Jeg husker også hvordan Eva Bodfäldt sa på et kurs engang, at "måten" man reagerte på også gav hunden en del signaler - altså at hvis man tok en liten knurring fra en valp veldig på alvor UTAD, altså i måten man reagerte på/signalene man gav/tyngden man reagerte med, så bekreftet man på et vis at "det er noe". Når det var snakk om litt yngre hunder, og det bare er litt "overflow", så sa hun noe om at man kunne virke litt overbærende... litt sånn "knurrer du til meg du, din lille tullebukk, jajamensann", og ikke ta i mer enn det, samtidig som man sørget for at handlingen hunden prøvde å få deg til å stoppe... ble kronet med hell fra din side. Vet ikke om du skjønner? Vanskelig å forklare... sånn i ettertid. Men altså å være litt sånn overbærende selvsikker og nærmest vifte det litt vekk, og så være trygg og rolig og selvsikker (hm... dama sjøl var mye bedre på å forklare dette gitt).

[netteliten]

Takk igjen Akela.

Det har ikke vært noen flere sånne utfall, heldigvis, men han har enda ikke treft Linus. Når vi er i hagen og Linus er ute, sier jeg bare. "jammen linus bryr vi oss ikke om nå, nå skal du tisse" liksom. Og nå klarer han å tisse når han skal, som før.

Ikke bare jage seg opp.

Vi har også gått de fleste turene på nye områder, trener litt inkalling i langline. (han er stokk døv for tiden og senil tror jeg, husker ingen kommandoer, tihi)

Så leker vi med bamser og bein, og draleker er morsomt. Roer ned etterpå, godt å se at jeg gjør noe riktig!

Men han har også begynt å bjeffe på usynlige spøkelser, skal jeg foholde meg rolig da også, eller skal jeg overse det eller stoppe det med NEI og PÅ PLASS?

Jeg gjort det siste, men kan hende som med det du forklare, at jeg jeg på en måte bekrefter at det er noe å varsle på, at jeg bare skal overse det og avlede?

Men tusen takk! Er godt med den bekreftelsen her inne! Og jeg forstår mer hvorfor jeg skal handle som jeg gjør osv.

[akela]

Tenk litt på hva du sier nei til? Han synes noe er skummelt, og varsler for å si fra til deg - og for å holde det skumle, usynlige unna (jfr bjeffing som en måte å varsle flokken på pluss avstandsregulerende). Hva sier du nei til?

Og i en slik situasjon kan hunden som ellers vil "skjønne" nei'et, kanskje ønske å tro at du "hjelper" ham - at du bekrefter bjeffingen hans. Worst case... Et nei kan litt lett bli skarpt, eller irritert, eller litt redd (hvis det faktisk ER noe, og du ikke vil han skal bjeffe på rare damen med stokk og hatt), da er det bedre å kalle inn på "nøytral" måte - hvis det først skjer, og rose at han kommer til deg.

For meg er avlede og overse to FORSKJELLIGE ting - å overse kan innebære at du ser ditover, sier "det går bra, slutt å tull nå gutten min", og er like rolig - mens å avlede lett blir å prøve å lokke hunden til å bli opptatt av noe annet, og kan funke bekreftende på et vis (fordi tonen din gjerne blir litt lett anstrengt :-)

Ser du noe mønster i det skumle, så kan du jo trene på å roe ham FØR han rekker å bryte ut i bjeffing - rose for at han ser på det, og rekke å rose FØR han bjeffer. Det kommer jo litt an på, det kan bli feil litt avhengig av setting også. Husker minsten her hadde statueskrekk i den verste alderen, og var bøs mot alle de stive, rare menneskene - eller bare hodene deres - på statuer og steiner på den lokale kirkegården. Da gikk vi der endel, jeg gikk forbi, klappet litt på statuen, gikk videre, og var rolig. Ellers, med andre ting som er skumle - en rar form, så kanskje jeg droppet en godbit ned foran hunden, og tuslet litt rundt på behørig avstand, kanskje litt så vinden var riktig. Men det skal bli bedre ganske raskt - det er viktig.

Og de tingene hunden fortsatt reagerer med å synes er skumle, som er reelle, kan du også tenke litt på dette med at han kommer til deg istedet for - "rapporterer", til ros. At istedet for å løse det på egenhånd ved å kjefte, så kommer han til deg og så sjekker dere det ut. Andre ting vil man jo at hunden selv skal løse, det kommer jo an på hund, alder, bruksområde etc. Litt vanskelig å si noe om "alt", men egen ro og lite "nei" er kanskje det viktigste.

Tenkte på en ting til... jeg liker å være føre var, uansett jeg. Så hvis det ER situasjoner der det kan bli litt "too much", så roer jeg hundene mine i møter med andre hunder - de får aldri løpe rett mot, med mindre det ikke absolutt er bestekompisene som de stoler helt på, jeg passer alltid litt på rundt bilen, og sørger for at det er litt kontroll - og at hundene roer seg et hakk ned.

Skal dere treffe Linus, så vær litt omhyggelig - ikke bare slipp dem ut i hagen i full pinne. Eller den ene mot den andre. Litt omhu der kan være lurt.

[netteliten]

Jeg hadde en følselse av å kjefte på spøkelset vårt var litt feil.

Jeg aner faktisk ikke hva det er han bjeffer på, men det er begynt visse tider på døgnet at han løper ut i hallen og knurrer og bjeffer. (kan hende det er lydene til de i leiligheten over oss han reagerer på, eller når Linus er ute)

Før ropte jeg han inn, men fikk ikke kontakt, så jeg gikk til han, sa nei og ble med han på plass. Mente jo da nei til bjeffingen.

Men det vet ikke han.

I dag var jeg rolig, gikk ut i gangen, "det er jo ikke noe her din pøbelgutt" så "komså, nå legger vi oss ned"

så ble han på plassen sin.

Ringeklokka har også klikka litt, ringer når det passer seg.

Må nok batteribytte til, men er fin trening på å overhøre at det ringer på døra, så jeg har ikke gjort noe med det.

I dag løp han ut, fikk se det ikke var noen der, jeg overså lyden og Peico. (døra var åpen)

Og skal øve på at han blir rolig når den ringer neste gang!

Jada, statuer og høye stubber, de er farlige de. Da klapper jeg på dem, og går bort, og mister noen godbiter der.

Han har ikke våget å ta godbitene enda, men overser dem litt etterhvert.

HAn er skikkelig pyse nå, er vel det som er spøkelsesalder? Eller?

Trener en del kontakt, og målet er at han ser på meg når vi paserer fremmede hunder, han er litt "må fort, fort bort å hilse" men med en gang de er pasert, eller jeg skifter retning er de glemt.

Veldig impulsiv og i nuet han her.

Og vi skal sitte før og etter tur, når kopel skal av, så kontakt, så fri eller tur, alt etter som.

Vi prøver i alle fall! Men kjempe kjekt med inspill!

[Guest Belgerpia]

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg sitter med følelsen av at du er en veldig "vettug" hannhundeier - og det gjør meg glad i hjertet mitt. Bare det at du er så åpen for forslag som kan gjøre livet til deg og Peico til det drømmelivet du så for deg når du kjøpte han gjør meg glad i hjeret...

Som ihuga hannhund fan (jeg liker ikke tisper noe særlig *ler*), vil jeg gi litt ros for fornuftig tankegang. Flink er du!

I tillegg til Akela sine tips og råd vi jeg komme med en liten ting, nemlig dette med markering - stopp han - han trenger ikke å få lov til å innbille seg at han er gata's Don Juan - det er ingen grunn til at han burde få fortelle at her kommer en kar med høy sigar i forhold til andre hunder - så det med markering ville jeg tatt tak i umiddelbart. La han tisse når du bestemmer at det er tid for tissing - men utover det bør du lære han å la vær. (vanskelig når de går løs, men i alle fall når du har han i bånd).

Bare ett tips - for utidig markering er en måte å fortelle verden at han er stor og tøff - og han trenger ikke det dersom du ikke vil at han skal bli det.

Selv er jeg superstreng med sånne ting, det og så er jeg svært nøye på at mine unge hannhunder aldri får lov til å være sammen med jamngamle eller yngre hanner frem til de er voksne og jeg føler at de har selvtillit og tro nok på seg selv til at de ikke trenger å sloss å bråke. Jeg har pr. dags dato ikke hatt en eneste kranglete hannhund - så jeg vet at det virker )

Lykke til - jeg synes du gjør en fin jobb med søte Peico jeg

[netteliten]

Nå ble jeg glad Belgerpia!

Det var veldig snilt sagt!

Tuuusen takk:)

Jeg har begynt å begrense markering! Ikke lov i andres hager, ikke lov på hushjørner og ikke lov på søppeldunker!

Vi har fast tisseplass, så jeg lar han tisse der før og etter tur, så får han markere i skogen, for jeg er litt usikker på når han virkelig skal tisse eller bare skal markere, bør jeg slutte å la han marker i skogen også?

Jeg skal også holde han unna andre unge hannhunder, og med min neste hund har jeg Linus som en lærepenge.

Det er mye en ikke vet når man får en ny rase så han blir på en måte min forsøkskanin, starkas!

Men jeg håper det gjør meg til en bedre hundeeier i fremtiden og han er jo en god hund da! Tross hormonene sine, tihi, dem kommer man jo ikke unna!

Han er kosen, rolig stort sett, glad, elsker folk, kjempe supersnill med andre dyr, katter, kaniner etc. (Han er med meg i dyrebutikken ofte, hender jeg hjelper til der)

I dag var vi sammen med Frodo, fast turkamerat. Ikke latt han treffe han heller den siste uka, men det gikk kjempe bra!

Frodo er stø, rolig, snill gutt på over 3 år! Og Peico slikker han på snuten, gjør seg til en liten valp! De går i band på tur, men har fast plass de får leke litt, så går vi videre. Og det var akkurat som det pleier!

Så jeg er glad jeg har Frodo, han er et godt eksempel på Peico. (Frodo er en golden)

Tusen takk for tips Belgerpia! Jeg skal notere det bak øret, å fortsette å passe på han!

Er så mye enklere når man har noen til å minne på en detaljer som kan gjøre hverdagen så mye enklere!

[Guest Belgerpia]

Bare hyggelig :icon_fun:

Det er alltid morsomt med folk som faktisk er litt reflekterte i forhold til det de holder på med. Du er veldig på rett spor.

Kompisen hans - den golden tingen på 3 år - den burde du omgås MYE, la han bli en fast partner fremover dersom han er rolig og stødig og sikker på seg selv. Ingenting er bedre enn en stabil voksen hannhund - når jyplingene vokser til. Det kan bli gnisninger, men om det skulle være sånn at Peico blir for intens og hans kompis tolererer det, ja - så la de være - den eldste vil garantert si ifra når nok er nok - sunne og stabile hannhunder gjør det av seg selv.

Og jeg ville begrense markeringen sålenge han går i bånd uansett jeg - om du tror han må tisse - så gi han heller kommandoen "gå og tiss" sånn innimellom, men da skal det være tissing - ikke sånn skvette skvette skvette - går han løs er det jo greit - men i bånd bør du ta kontrollen.

Lykke til

[netteliten]

Bare hyggelig :icon_fun:

Det er alltid morsomt med folk som faktisk er litt reflekterte i forhold til det de holder på med. Du er veldig på rett spor.

Kompisen hans - den golden tingen på 3 år - den burde du omgås MYE, la han bli en fast partner fremover dersom han er rolig og stødig og sikker på seg selv. Ingenting er bedre enn en stabil voksen hannhund - når jyplingene vokser til. Det kan bli gnisninger, men om det skulle være sånn at Peico blir for intens og hans kompis tolererer det, ja - så la de være - den eldste vil garantert si ifra når nok er nok - sunne og stabile hannhunder gjør det av seg selv.

Og jeg ville begrense markeringen sålenge han går i bånd uansett jeg - om du tror han må tisse - så gi han heller kommandoen "gå og tiss" sånn innimellom, men da skal det være tissing - ikke sånn skvette skvette skvette - går han løs er det jo greit - men i bånd bør du ta kontrollen.

Lykke til

Det skal jeg følge, ikke markere i band!

Frodo er Peico sin Onkel, de har gått sammen jevnlig fra Peico var i hus! Så det kommer vi til å fortsette mer, ses minst 1 gang i uka, noen ganger oftere. Jeg er veldig glad for Frodo!

Tusen takk for råd!