Gå til innhold
Hundesonen.no

Basenji


Lilleulv

Recommended Posts

Jeg ble helt tilfeldig sitte og lese om basenjien. En hund jeg kan veldig lite om, men som jeg har sett at mange har. Ble ganske sjokkert egentlig jeg, er den virkelig sånn den står beskrevet på canis??? Urhund, udresserbar, blir lett engstelig og er livsfarlig hvis den blir engstelig, lemen-sinne, angrep er beste forsvar-holdning, farlig for venner av barna dine, en jodlende hund...

Var jammen med en fascinerende rase. ble sittende å lese masse om den jeg. tror ikke jeg hadde turt å skaffe meg en sånn? Virker utrolig kul da, men utrooolig spesiell??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel - siden jeg en gang i tidenes morgen skrev deler av det som står om basenji på Canis, kan jeg kanskje kommentere litt. Min umiddelbare tanke den gangen (en tanke jeg fremdeles synes er bra!) var å avskrekke folk generelt mest mulig fra basenji - nettopp ved å trekke frem en del sider som kan være vanskelig med basenjier. Hunden er utrolig søt og utrolig vakker og har en veldig hendig størrelse, og så trekkes det ofte frem at den ikke kan bjeffe. Er vel mange som faller for den og går til anskaffelse av en uten å sette seg inn i at dette tross alt ikke er en triviell hund. Videre er desverre ikke alle oppdrettere like ansvarsfulle som feks Yodel her på hundesonen - det er ingen sak å få tak i en basenji. (Ser at feks på Finn.no er det pr idag 2-3 stk å få tak i - en av dem er den stakkars Oscar som er omtalt her fra før av som tydeligvis er blitt kasteball). Og basenjier fortjener ikke å kjøpes fordi de ser kule og søte ut - de fortjener eiere som vet litt om dem, som ikke forventer en slags kyss-klapp-og-klem hund som tåler alverdens uvettig behandling.

Ja basenjien er en urhund - men grad av primitivitet kan variere mye - eller man har "snille" og "slemme" basenjier som mange vil oppleve det som. Det er genetisk bestemt, det ligger i linjene, og mens den "snille" basenjien er en relativt grei hund, om enn svært selvstendig og slets ikke til å stole på i lydighetsringen feks., så er den "slemme" basenjien en hund som kan by på problemer - og det er bare å si det som det er - det er en viss andel basenjier som kan bli den "slemme" typen. Jeg for min del, synes at en basenji-eier skal være innstilt på at de kan risikere å ende opp med et småskarpt og engstelig individ (engstelighet er jo tross alt en viktig egenskap for å overleve ute i naturen) og være villig til å sette inn de ekstra tiltakene man må gjøre da og å godta at noen ting må man kanskje gi avkall på. Har man imidlertid mindre barn i huset, så er ikke en angstaggressiv basenji eller en basenji med dominansagresjon den ideelle hunden.

For min del finnes det ingen hunderase som er så spennende, så interessant og så morsom som basenji - men jeg ser jo at den klart er uendelig mye mer krevende på en del ting enn feks min flatcoated retriever (som absolutt er av den vulgære kyss-klapp-og-klem typen.. ). Nå vet jeg at noen kanskje vil si at jeg er usedvanlig negativ om basenjier - at de kjenner basenjier som er sånn og sånn - men ser man på rasen helhetlig så er den faktisk fremdeles ganske variabel mht gemytt. Det er masse uendelig gode egenskaper ved basenjier (deres hengivenhet feks.. de er intenst hengivne!), men hva hjelper det hvis folk ikke er innstilt på å ta med de andre egenskapene som er gitt av at det er en urhund som den dag i dag ikke kan regnes som 100 % tam.

PS Basenjien ble tidligere regnet som relativt udresserbar, men det har veldig med metodevalg å gjøre. Klikker og positive metoder funker kjempefint på basenjier, men helt helt lydige blir de aldri.. det har de bare ikke i seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tonje sier det meste som er av essens her. Jeg for min del har en liten taktikk ved å benytte meg av "skremselspropaganda" til eventulle interessenter. - Jeg gjør dem tydelig oppmerksom på at bjeffeløshet er erstattet med brannalarm, at de gjør alt utifra egne premisser, at de kan være skeptiske mot fremmede barn (de forlanger å bli behandlet med respekt. - Det er en veldig verdighet over dem. Nesten noe smålig arrogant og kongelig iblandet en fandenivoldsk humor)

og at de kan- som du sier- ha en sint lemen adferd. Jeg nevner selvførgelig også de ultra sjarmerende sidene dens; som evnen til å leke klovn, utføre flotte drama- akter, sin utømmelige hengivenhet og kjærlighet og en personlighet og uttrykksmåte som overgår dine tanker om hva en hund kan utføre, si og gjøre. (For ja- det går an a ha en fullverdig samtale med en Basenji).

Dessverre blir mange blindet av dens skjønnhet og deres ønske om en valp som helst skulle ha kommet i går at de blokker litt ut for negativ informasjon, og ser ikke på dens egenrådighet som noe problem. Men det KAN bli det, og det må du være forberedt på , og du må være forberedt på å jobbe- særlig gjennom puberteten. Får jeg avskrekket en interessert fra å kjøpe blir jeg faktisk litt fornøyd med meg selv- da var ikke basenjien noe for dem. Er de fortsatt like interessert er de i allefal klar over hva de går til.

Det er også veldig viktig å få fram at det- som Tonje sier- finnes mer og mindre "snille" linjer i Basenji verdenen, og at vi prøver å utelukke alle engstelige og aggressive basenjier fra avlen. Personlig synes jeg å se en forbedring på dette i løpet av de siste årene.

Får du en Basenji fra de rette linjene og den får riktig sosialisering både fra din og ikke minst oppdretteren sin side, vil du mest sannsynlig heller ikke få noen problematisk adferd på din basenji. (De er fortsatt selvstendige, sære og arrogante, men ikke aggressive).

For det er viktig å få med seg. EN BASENJI SKAL IKKE VÆRE AGGRESIV! Vanskelig, selvstendig og sær, ja- Men ikke aggressiv.

Det er nesten så jeg gråter når jeg oppdager at en hund - som jeg vet ikke har optimalt gemytt- blir satt i avlen (som dessverre noen oppdrettere som ser seg blind på det eksteriøre gjør). Om temperementet nedarves (som vi vet at det stort sett gjør) vil det påføre familier unødvendige problemer og frustrasjon og rasen et dårlig rykte. I tillegg blir disse stakkars basenjiene kasteballer mellom familier som ikke har snurten av peiling på hvordan man behadler dem og en engstelig basenji som har mistet sin første flokk som han var så glad i . ( Det er utrolig hvordan de knytter seg til familien).

Basenjien er opprinnelig et flokkdyr der flokken opererer med klare grenser og rangordning seg imellom. Dette overfører basenjien til hverdagen, og det gjelder både dyr og mennesker- og det er viktig for den å finne sin plass. Føler den seg trygg på denne plassen, og har en stabil og trygg leder har basenjien det somoftest godt og er trygg- men mangler denne ledelsen tar basenjien selv kommando(også over mennesker), og det er da problemene kan komme.

Viktig sosialisering er også alfa og omega. En redd og engstelig basenji = en aggressiv basenji. For ja. angrep er beste forsvar for den. Derfor er det viktig at den ikke møter noe den føler den må forsvare seg mot.

Når det gjelder barn krever basenjien å bli behandlet med respekt. (som sagt, den mener selv at den har kongelig blod og krever å bli behandlet deretter) Når en flokk ukjente barn leker og herjer rundt den er det noe den ikke nødvendigvis finner flatterende. Normalt sett vil den da bare trekke unna, men har den ikke mulighet til dette, mange dårlige erfaringer, eller barna blir for pågående uten å skjønne dens signaler kan det føre til uønskede situajoner.

Nå skal det sies at dette heller ikke er noen standard for rasen. Alle mine basenjier (med unntak av Bambi) vil jeg uten skrupler kunne sluppet inn i en barnehage og vite at både de og barna var i gode hender. (Bambi derimot er litt engstelig ovenfor barn da hun ikke hadde noe særlig med barn å gjøre i det hele tatt under oppveksten- her ser du viktigheten av sosialisering igjen. Hun gjør dem aldri noe, men trekker unna)

"Flokkens" barn derimot er intet problem- de kan som oftest leke og herje som de vil- Den er som Tonje sier ekstremt hengivene, og med en omsorg og kjærlighet uten sidestykke. (Som du fikk oppleve, Tonje. Din historie her kan få ethvert steinhjerte til å smelte).

Edit: Må nesten slenge inn en liten kommentar om jodlingen også- Makan til sjarmerende kjærlighetserklæring skal du lete lenge etter. Den er nemlig forbeholdt helt spesielle personer( eller hunder) i en lykkelig stund og er virkerlig noe for seg selv. Centa lille gikk og jodlet titt og ofte under drektigheten. Etter at jeg kom hjem fra jobb kunne hun gå og synge/ jodle i lang tid etterpå. Det er virkerlig en bedårende lyd (Vel, lyden i seg selv er ikke særlig vakker, men settingen den kommer i og den kjærlighetserklæringen den symboliserer sjarmerer deg i senk).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke noen ta opp denne jodlingen en gang så vi kan få høre? Jeg har veldig lyst til å høre hvordan det høres ut.

Emma synger på en sprø måte når gubben kommer hjem av en eller annen grunn. Jo lengre han har vært borte jo mer synger hun. Noen ganger bjeffet hun to ganger istedenfor å synge. :) (les: Emma er IKKE en basenji og hun jodler neppe.) :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke noen ta opp denne jodlingen en gang så vi kan få høre? Jeg har veldig lyst til å høre hvordan det høres ut.

Emma synger på en sprø måte når gubben kommer hjem av en eller annen grunn. Jo lengre han har vært borte jo mer synger hun. Noen ganger bjeffet hun to ganger istedenfor å synge. :) (les: Emma er IKKE en basenji og hun jodler neppe.) :(

Det ligger jodling inne på Yodel sin hjemmeside :( Er ganske mange inne på Youtube også :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

You-tube! Det var lurt, jeg skal gå å se nå. Wohoo, gleder meg. :)

EDIT: JEG LER MEG SKAKK! "

er det jodling?

Det der er mer synging, vil jeg si. Klaging. Litt jodling innimellom. Etterhvert litt uling/ frekvenser av "brannalarm". Herlig snutt iallefall! :(

Hver basenji har sin helt spesielle melodi. Centa har en tydelig, lang "Waouwaouwaoooooooowowowow"

mens Bambi har en slik stakkarslig liten hes "goorawawawaw". Duna har en lys og klar "Wowwwoooooooo!" (Også har hun en sånn merkerlig trutemunn når hun synger og det ser ut som om hun smiler med hele seg. inklusive munnen)

Echo snakker ikke så mye, men når han først stemmer i, er den dyp, klar, høy og tydelig; "Baroooooooooooooooooooooo"

Dennis er ganske lik Centa.

Det kalles jodling på grunn av variasjonene i tonefallet. Det finnes også en teori om at det er nettopp disse variasjonene i leiet som er grunnen til at basenjien ikke bjeffer, men jodler.

Bjeffingen er kontant og monoton, og enkel å stedfeste for rovdyr. Jodling, derimot, er med sin polytone svingning mye vanskeligere å finne lydens utspring til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ha basenji.. En gang.. TonjeM's historier om Amy er supersjarmerende! Hun er helt sikkert sær og ******, men supersjarmerende :)

Ja, jeg har hørt rykter om at jeg har en litt merkelig smak når det gjelder hund..

Eller.. Når det gjelder alt, egentlig.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det meste eller alt er allerede sagt av Yodel og TonjeM... :(

Basenji er ihverfall "min" rase, for alltid....... :(

I dag har jeg dratt Willy fram fra under sengen min, pga at han skjønte at han skulle inn i buret når jeg skulle bort en tur, når jeg tar fram go'biten han får når han må ligge der, forsvinner hunden..... :rolleyes:

Etterpå har vi vært på lydighetskurs, hvor Willy gjør som han vil.......... (heldigvis første gang, da, så er litt unnskyldt) :)

Altså en helt vanlig dag med Basenji i hus........... :icon_fun:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ha basenji.. En gang.. TonjeM's historier om Amy er supersjarmerende! Hun er helt sikkert sær og ******, men supersjarmerende :(

Ja, jeg har hørt rykter om at jeg har en litt merkelig smak når det gjelder hund..

Eller.. Når det gjelder alt, egentlig.. hehe

Lov meg at du gjør det Tone (ja, du er litt merkelig i hundesmaken - like "sær og ******" liksom.. :)) - basenji av verste sort skulle være i blinken for deg!

Ellers er jo jodlingen - eller barooingen (mer riktig betegnelse synes jeg) - helt fantastisk. Å komme hjem til sånt sikrer deg at du har ledd deg ihjel før du har kommet over dørterskelen en gang - jeg synes jeg er veldig heldig som får det! Siden vi snakker om de ulike barooene så kan jeg fortelle at lille B her starter med et par "gruff gruff" (som om hun varmer opp motoren) og så kommer et langt "roooooooooooooooo" - og da lager hun skikkelig trutmunn - vi snakker alvorlig kyssetøy her altså - og så har hun en liten usynkron step-dans med alle 4 beina mens krøllhalen vibrerer som en gal oppå rompa der (den hvite haletippen gir en utrolig fin visuell effekt!) .. nei, jeg tror jeg dør når jeg ser det der.. helt tegnefilm!

Baroo snakker om en vanlig dag med en basenji, har jo også slike dager vi da.. nå behøver det jo ikke alltid være like begivenhetsrikt (og takk for det) men vedr igår feks og lille basenji.. tja.. hun har nylig (mandag) lært seg nytt opplegg når det gjelder tannpuss.. jeg pusser tennene hennes hver dag (må se å få kjøpt Plaque off, må bare finne et sted som har det..) og det synes ikke lille basenji så veldig mye om, til tross for tannkrem med kyllingsmak (hun har hatt en del vondt i munnen stakkar, så det er sikkert ikke så morsomt med tannpuss). Så nå har hun begynt med å smelle tennene hardt sammen rundt busten på tannbørsten og holde fast alt hun kan, blir ikke mye tannpuss med "låst" tannbørste. Så jeg har kommandert slipp - og hun slipper, lydig som hun er (!) - og så smelles kjevene sammen rundt tannbørsten igjen så snart jeg begynner å pusse igjen. Vel, jeg bruker nå 2 tannbørster, tar frem den neste så snart hun låser fast den ene.. så får jeg forsøke å finne på en måte å få henne til å slutte med det der.

Og så har vi litt jobb med "nå styrter jeg plutselig avgårde og overrasker deg slik at du mister båndet"-unoten.. Den kom i forrige uke for da skjedde det noe veldig veldig stort her. Vi bor i ukedagene i blokkleilighet og i helgene i et lite fritidshus i skogen. Naboen her i blokka har en katt, og den katten finnes ikke redd for hundene, ligger ofte rett foran døra vår så jeg kan få en "flying start"" ut av døra for å si det slik - for begge biskene vil veldig gjerne sjekke ut katta. I 3 år har biskene gått og siklet etter Pus som henger rundt her, som bare flytter seg 1 meter eller 2 når vi kommer, men biskene har jo alltid vært i bånd. I forrige uke skjedde det store - jeg kom hjem med hundene fra luftetur, der sitter katten og Amy prøver seg med et plutselig utfall. Av og til så gjør hun det, bare sånn i tilfelle - og i forrige uke var det bare sånn i tilfellet - båndet glapp ut av hånden min (var jo skjebnebestemt at det måtte jo skje en eller annen gang..) og lille basenji satte avgårde etter Pus - som sikkert fikk sin livs overraskelse men som var fryktelig kjapp for det. Begge forsvant opp mellom rekkehusene her. Jeg skal ikke engang forsøke å beskrive hva det gjorde for blodtrykk, puls og adrenalin-nivå her.. og skrekkscenarioer om hva som ville skje hvis basenji fikk tak i katten mht skader på den ene eller den andre eller begge parter.. Men det gikk jo bra. Etter jeg hadde styrtet rundt og lett og lett og antastet alle mennesker i området om de hadde sett noen liten rød/hvit hund i full jakt etter svart katt, så satt det en uhyre fornøyd liten basenji foran inngangsdøra da jeg kom hjem. Ingen skader på henne og ingen skader på katten. Nåja, det er ihvertfall ikke glemt - lille basenji forsøker nå rett som det er å ta skikkelig rennafart for å se om hun kan ferske meg i uoppmerksomhet.. Og det ser sikkert ganske så snodig ut. Liten sirlig hund som tripper så pent og elegant i båndet det ene øyeblikket, litet rødt lyn som farer ut i neste øyeblikk.. eier som fortvilt gomper etter (og eier har slets ikke basenjiens eleganse for å si det slik..) for at basenjien ikke skal røske av seg hodet når båndet strammes. Jaja, hverdagen med basenji - alltid en eller annen "ny" unote å forholde seg til.. <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lov meg at du gjør det Tone (ja, du er litt merkelig i hundesmaken - like "sær og ******" liksom.. :)) - basenji av verste sort skulle være i blinken for deg!

Okay, jeg tror jeg tar "basenji av verste sort skulle være midt i blinken for deg" som et kompliment? *ler* Men ja, jeg lover, jeg skal ha basenji en gang - selv om jeg satser på en "ikke helt den verste sorten", sånn i første omgang? hehe :(

Ellers er jo jodlingen - eller barooingen (mer riktig betegnelse synes jeg) - helt fantastisk. Å komme hjem til sånt sikrer deg at du har ledd deg ihjel før du har kommet over dørterskelen en gang - jeg synes jeg er veldig heldig som får det! Siden vi snakker om de ulike barooene så kan jeg fortelle at lille B her starter med et par "gruff gruff" (som om hun varmer opp motoren) og så kommer et langt "roooooooooooooooo" - og da lager hun skikkelig trutmunn - vi snakker alvorlig kyssetøy her altså - og så har hun en liten usynkron step-dans med alle 4 beina mens krøllhalen vibrerer som en gal oppå rompa der (den hvite haletippen gir en utrolig fin visuell effekt!) .. nei, jeg tror jeg dør når jeg ser det der.. helt tegnefilm!

Det er koselig når de snakker! Gubbelille var og en pratsom sjel innimellom - nesten som den Di Derre sangen, vettu.. Han sang når han var blid (jeg veit ikke om han gråt når han var full da?) - han kunne til og med telle, men belgere prater bare med kroppen de - og de sier rett nok veldig mye med kroppen, men de må stort sett oversettes. Eneste gangene de kommer med lyd er når de syns de må varsle om noe (Dinersen har forøvrig en utrolig kul knurrelyd, hun høres nesten ut som en motor på tomgang - brumlebrumle, sier hun, og blir såååå stolt når jeg sier "jaaah, DU er skummel du!" Også har hun mute på ulinga si, den er bare en lav og svært trist OoooooOooo *flir* )

Det er jo ingen tvil om at de er noen intelligente hunder - i ordets rette forstand, og ikke den "svært trenbar"-målingen (jeg har mine tvil om man kan kalle lettlærte hunder intelligente jeg, at de er lette å hjernevaske er vel ikke akkurat et tegn på mye omløp i topplokket?), og de lærer jo fort når de bare har lyst til det sjøl. Syns Amy er fornuftig jeg, har du mista båndet en gang, så mister du det sannsynligvis senere og? hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...