Gå til innhold
Hundesonen.no

Kanin - kjønn...?


Cecilie1

Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Jeg og familien skal anskaffe oss kanin. Dette skal være en utekanin, med alle fasiliteter. Vi omgjør en del av hundegården til "kaningård" og der får den det flott. Lunt og fint.

Spørsmålet mitt er imidlertid om det er bedre med noen av kjønnene. Denne kaninen skal jo koses med av unger i stor grad (under oppsyn, selvfølgelig) og jeg ønsker gjerne en som er rolig og "tåler" litt rundt seg. Tanken om at kaninen kan være inne hos oss i ny og ne selvom hunden vår er inne er jo en kjempekoselig tanke. Langt frem i tid pga. tilvenning etc, men dog.

Så rett og slett- anbefalre dere hunn eller hann? Takker for svar og vi sees nok mye fremover, kjenner jeg meg rett blir det maaange spm etterhvert som kaninen bor seg til hos oss. ;)

Skrevet

Heihei

Når det gjelder kjønn så kan gemyttet innen hvert kjønn være vel så variabelt som mellom kjønnene, men jeg vil likevel holde en knapp på hannkaninen. Har hatt ganske mange kaniner opp gjennom årene, men det er stort sett hannkaninene jeg virkelig husker. Det finnes alltid unntak, men stort sett synes jeg at det er hannkaninene som er mest menneskekjær og interessert i klapp og kos. Det er viktig å bruke mye tid på å få kaninen tam, men får du en tam kanin så får du som oftest også en kosegris ;) Jeg ville som sagt valgt en hann, men det er selvsagt ikke noe i veien for å velge enn hunnkanin heller.

Har jo hund også, og det pleier å gå ganske greit å lære hunden at kaninene er "off limit", men ha hund+kanin+barn under oppsyn så ikke uhell skjer ;)

Skrevet

Tusen takk for svar, ønsker flere erfaringer fra andre også! Jeg tenkte også hannkanin, i hundeverdene er dte jo også ofte slik at hannene er mer tolerante, tålmodige og ikke minst ærligere.

JEg tror nok også at hunden fort vil forstå at kaninen er forbudt leketøy. Han er en ganske rolig og avbalansert ungdom, men ville aldri la de være uten oppsyn. Øyne i nakken har jeg ervervet meg etter å ha levd med barn OG hund i en tid nå.

Men som sagt, ønsker også flere erfaringer fra dere som har/hatt kaniner!!

Skrevet

Ville nok også valgt hannkanin hvis jeg skulle hatt kosekanin, de er veldig ofte mer 'stabile' i gemyttet, hvor en hunn kan variere mer med brunst osv. Så da er det bare å passe på at dere ikke får en stabilt sint hanne da. :wub: Det blir som med hund, få gjerne hilse på foreldredyrene - spesielt mødrene preger avkommet veldig er min erfaring.

Det negative med hannene er at en del av dem skvetter i puberteten, men det gir seg vanligvis når de blir voksne.

Skrevet
Jeg mener at hvis du kastrerer hårballen vil det nok hjelpe litt på å roe ned dyret.

Nå skal vi nå ikke ta sorgene på forskudd. Har hatt mange hannkaniner etterhvert, og har ikke hatt behov for å tenke kastrasjon på noen av dem. De har vært omgjengelige og morsomme, og de ytterst få som faktisk har skvettet har kun gjort det dersom de har kjent lukten av brunstige hunner. Kastrasjon er som regel et unødvendig inngrep, og det er ingen garanti for at kaninen roer seg etter inngrepet heller.

Skrevet

Ville først å fremst skaffet en jente. Hanner kan begynne å "ri" litt. Og da kan jo ungene bli litt redde for det. Dvergvedder er en rolig rase også.

//Mathea

Skrevet
Ville først å fremst skaffet en jente. Hanner kan begynne å "ri" litt. Og da kan jo ungene bli litt redde for det. Dvergvedder er en rolig rase også.

//Mathea

Men enkelte hunnkaniner blir VELDIG hissige når de er brunstige, og da er det bedre med en litt innpåsliten hanne egentlig :closedeyes:

  • 2 weeks later...
Skrevet

jeg har to hannkaniner å de gjør jo ikke noe annet enn å ri på hverandre når di er i samme rom, skvette å legge fra seg ørten hundre kuler. Så resultatet har blitt at vi må ha de i hver sitt bur på hver sitt rom... jeg har alltid fått høre at hunnkaninene blir fortere tam.. men kanskje dette bare er tull???

Skrevet

Jeg ville anskaffet hannkanin, med mindre du ønsker flere kaniner etterhvert, da hunnkaniner ikke sloss så mye som hannkaniner som ikke kjenner verandre kan gjøre. Skal du ha en kosekanin, velg hanne!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...