Gå til innhold
Hundesonen.no

trist hund...


Recommended Posts

Skrevet

førs må jeg si at jeg ikke er helt sikker på om dette egentlig skal ligge her....

men.. min tante hadde to bichon frise. en tispe med navn Pepsi og en hann med navn Gromit,(Gromit er også sønnen til Pepsi) men så dro min tante til hellas (altså flyttet) og da tok min mormor over begge hundene.. i april i fjor døde Pepsi 14 år gammel etter nesten ett år med diverse sykdommer :| etter dette ble Gromit veldig rolig og "stille" han ville ikke spise, så mormor prøver alt hun kunne, og det ender selfølgelig med at han ikke akkurat raser ned i vekt. jeg bryr meg ikke så mye om dette da, men det fortsetter, og Gromit blir bare mer og mer fet. nå har jeg fått mormor til og slutte og stappe i han noe hele tiden, så nå får han bare vanlig tørrfor (2 porsjoner om dagen) og max 2-3 godbiter om dagen. (små hundekjeks) han får heller ikke tyggebein og sånn type harde ting da han også begynner og dra på årene. men etter at Pepsi ble borte har han virka litt trist, og han viser liksom ikke den "livsgnisten" lenger :| jeg lurer på om han savner Pepsi, eller om han er for feit, og ikke orker (?) eller om han rett og slett bare begynner å bli gammel?

jeg synes dette er både litt trist og litt rart, og lurer på om noen har opplevd noe lignende? eller om noen har noen tips på hva jeg kan gjøre, for og få han litt mer glad kanskje?

Guest lijenta
Skrevet

Det er ikke så lett å si. Men min eldste hund. Altså en flat på ni og et halvt år har opplevd alle siden som du lurer på. Jeg var sammen med en som hadde hund og den måtte vi la gå de evige jaktmarker. Hunden min reagerte med å bli eldig klengete. Så fikk jeg en omplasseringshund som jeg måtte la gå til de evige jaktmarker. Da forsvant flaten til stadighet og jeg fant den altid igjen hos andre hunder. Nå virket det som om han var på leit etter den hunden som var borte. Så kom det at han altid gikk bak meg når vi var på tur. Fikk sjekket opp litt forskjellig og endte opp med kastrering og forebyggende medisin for bro og forkalkinger. Nå så inviterer han til leik og krever faktisk at jeg jobber litt med han. Så jeg ville slanket hunden og tatt en sjekk av hunden hos vetrinæren. Siden den begynner å dra på årene så kan det godt være at den i tilleg til overvekt har forkalkinger. Det jeg har opplevd med min er reine solskins historien. Så så god bedring kan du ikke forvente. De hundene jeg har opplevd har mistet en hund har gjerne sørget på et eller annet vis i opptil 6 måneder så har dem kommet til seg selv igjen. Håper dette kunne være med på å oppklare litt angående din hund

Skrevet

hunden har akk vært til dyrlegen på sjekk, men håper virkelig ting blir bedre.. han ble før helt vill av andre hunder, men hvis vi nå møter en anna BF blir han bare glad, og vil bort og hilse på...

Skrevet

Jeg hadde en Lhasa apso som vokste opp med en Berner Sennen.

Da berner Sennen som var eldst døde, så begynte Lhasaen å sørge.

Hun ble aldri helt seg selv.

jeg aktiviserte henne ekstra, hun var med over alt, og jeg fant et för hun ville spise. for hun var kjempe tynn siden hun ikke spiste på lenge...

Og hun kom seg i fin vekt.

Men hun ble aldri den samme hunden.

Hun hadde i tillegg også problemer med munnen pga medfødt allvorlig tannstillingsfeil, så hun hadde helt sikkert smerter også.

Og hun var mye sammen med andre dyr og andre hunder, noe hun elsket.

Men da Berner sennen døde ble hun aldri helt den samme, men kom over den aller verste sørgingen etter ca halvt år.

Skrevet

Da vi måtte avlive moren til Titti for snart 5 år siden, var både Titti og brore hennes i stor sorg. Så det tydelig på at de ble veldig frustrerte hvis vi tok teppene som det luktet "mamma" av, og at de lå inne på plassen hennes. Ute på tur gikk de med slakt bånd, og første høsten på jakt løp de bare hjem til døra hvis de ble sluppet.

Broren til Titti virker som han har kommet helt over tapet (gikk vel et år ca) mens Titti fortsatt legger seg godt inntill urnen til moren sin, og går rundt i huset og leter etter henne. Nå står heldigvis urnen hos min mor, så den er ikke rundt henne hele tiden.

Men merker når vi er på besøk der, at Titti begynner å lete med en gang vi kommer inn døra...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...