Gå til innhold
Hundesonen.no

betennelse i hjernebarken og ryggraden


Recommended Posts

min vakre dobbermann gutt på 7 år knakk sammen i bakbeina i vinter, vi bar han til dyrlegen , og der ble han værende i en uke. han kom seg sakte på bena igjen, men var sjanglete og ustø lenge. han viste absolutt ingen tegn på smerte, så prolaps ble fort utelukket. nå er han glad og fornøyd, men er fortsatt stiv, rar og litt sjanglete i bakparten. har noen vært borte i noe lignende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

veterinæren mener det er kronisk, men skjønner ikke helt hvordan han kunne uttale seg om det da han aldri hadde vært borte i det før. har faktisk bare kommet over hester som har hatt noe tilsvarende. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette kan høres ut som Wobblers syndrom ?

Dette fant jeg på ei dansk veterinærside (http://www.dyrehospitalethobrovej.dk/sw4505.asp):

Hvad er Wobbler syndrom hos hunde?

Ustabilitet eller deform udvikling af de bagerste halshvirvler kan medføre en forsnævring i rygmarvskanalen, hvorved de lange nervebaner, der styrer koordinationen i bagbenene, kommer under øget tryk. Tilstanden kan forværres af, at der samtidigt opstår forkalkning i bruskskiverne mellem de bagerste halshvirvler med risiko for udvikling af discusprolaps.

Hvad er symptomerne på wobbler syndrom?

Sygdommen er karakteriseret ved:

At hunden går med en slingrende gang og undertiden foretager valsetrin på bagbenene.

Den har ofte svært ved at rejse sig fra liggende position.

Ved mindste skub kan hunden falde omkuld.

I enkelte tilfælde kan hunden samtidigt være halt på et forben og bevæge sig med forkortet skridtlængde p.gr.a. meget spændte strækkemuskler i det pågældende ben.

Der kan endvidere vise sig smertesymptomer fra halsregionen.

Sygdommen optræder hyppigst hos dyr af hankøn og kan i fremskredne tilfælde medføre, at hunden har svært ved at stå på bagbenene og gennemføre en normal parring.

Hvordan kan din dyrlæge stille diagnosen Wobbler syndrom?

Ved en grundig klinisk neurologisk undersøgelse, hvori indgår en række test af hundens forskellige nervereflekser, er det muligt at beregne, hvor i nervebanerne læsionen er lokaliseret. Den endelige diagnose kan først stilles med hjælp af en udvidet røntgenundersøgelse. Under total narkose indsprøjtes et kontrastmiddel i rygmarvskanalen (myelografi), hvorefter man på røntgenoptagelser i forskellig projektioner kan se, hvor forsnævringen i rygmarvskanalen præcist sidder.

Hvordan behandles Wobbler syndrom?

Ro og behandling med kortikosteroider kan i starten mildne symptomerne.

Hvis hunden er under 1 år gammel og derfor ikke udvokset, er det en god ide straks at korrigere hundens fodring. For højt indhold af Calcium i vækstperioden kan være en udløsende faktor for en genetisk betinget lidelse.

På længere sigt er operation med aflastning af trykket på nervebanerne nødvendig. Da de involverede halshvirvler er ustabile i deres indbyrdes bevægelsesmønster, er fiksering med skruer eller en lille plade direkte på hvirvlerne ofte nødvendig for at opnå varig bedring.

Hvad er fremtiden for din hund, hvis den har Wobbler syndrom?

Wobblers syndrom er en langsom fremadskridende neurologisk sygdom, som efterhånden kan invalidere din hund. Det er derfor vigtigt, at diagnosen bliver stillet tidligt i forløbet og en effektiv behandling sat i gang, inden der er sket kroniske skader på nervebaner, ledbånd og ledkapsel.

Medicinsk behandling og ro kan i milde tilfælde lette symptomerne, men i det lange løb er operation med aflastning af nervetrykket og stabilisering af halshvirvlerne den eneste udvej til at skabe tilfredsstillende livsvilkår for din hund.

Hvorfor får hunden Wobbler syndrom?

Den egentlige årsag til sygdommens opstået er ukendt, men der er bred enighed om, at sygdommen er genetisk betinget med ernæringsmæssige og miljømæssige forhold som udløsende faktorer.

Under opvæksten er det vigtigt, at din hund får en afbalanceret ernæring. Interessen har i særlig grad rettet sig imod et for højt indhold af Calcium og et for kalorierigt foder. Begge dele kan hos de store racer være medvirkende til, at hunden vokser for hurtigt.

Nogle forskere har arbejdet med en teori om, at traumatiske påvirkninger af halsregionen, herunder voldsom brug af halsbånd kan fremkalde læsioner, der minder om "piskesmældslæsioner" hos mennesker.

Hvad er risikoen for, at din hund får Wobbler syndrom?

Wobbler syndrom optræder udelukkende hos store hunderacer med størst hyppighed hos racerne Grand Danois og Doberman Pinscher. Hos Grand Danois viser de første symptomer sig allerede inden hunden er 1 år gammel, mens hunde af racen Doberman Pinscher hyppigst viser symptomer i alderen 3-9 år.

Det er derfor vigtigt at fodre specielt disse racer optimalt og ikke udsætte dem for hård træning. Hvis din hund viser begyndende symptomer på slingerhed i bagparten eller andre af de omtalte karakteristiske tegn på sygdommen, skal du straks få den undersøgt hos din dyrlæge.

Hvilke racer er særligt udsatte for at få Wobbler syndrom?

Foruden Grand Danois og Doberman Pinscher er følgende racer disponeret for sygdommen:

Basset Hound, St.Bernhard, Rhodesian Ridgeback, Old English Sheepdog, Boxer, Pointer, Collie, Weimeraner, Retriever, Irsk Setter, Mastiff, Borzoi. Hos de fleste racer viser de første symptomer sig før, hunden er fyldt 2 år, men hos Doberman Pinscher er det kun ca. 30% af tilfældene, der viser symptomer i den unge alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier som Siri, det høres ut som Wobbler, dra til en annen veterinær og få dem til å sjekke hunden.

Jeg ville ikke latt hunden min gå sånn uten å få tatt en hel sjekk på et sted med skikkelig kompetanse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en lik episode med boxeren min, de fant ut etter nøye utredning at han hadde for liten aorta, det førte til en blodpropp som gjorde at bakbena ikke fikk nok blod. Det kan fortsatt skje at han mister førligheten bak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

veterinæren trodde også det var wobbler, men utelukket det etter div tester, røntgen og ct. jeg tenkte å ta kontakt med en ryggspesialist. øyvind stigen, på veterinærhøyskolen, han er visst veldig dyktig. det er en annen ting jeg også har i bakhodet, og det er at halen hans var helt stiv og rar i ukene før det skjedde, og det er den enda......veterinæren sa at det ikke betød noe, men jeg tror at "nøkkelen " ligger her ett sted. :) tusen takk til dere som har svart, det er ble jeg veldig glad for.

Beklager hvis jeg er litt treig i oppfattelsen, men hvorfor sier overskriften "betennelse i hjernebarken og ryggraden"?
beklager så mye, men jeg glemte jo helt å skrive at veterinæren jeg var hos stillte denne diagnosen: betennelse i hjenebark og ryggrad
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

har snakket med veterinærhøyskolen, og den rygg-eksperten de har, øyvind stigen, har selvfølgelig sommerferie. kunne muligens få time i slutten av august. angrer på at jeg ikke har bestillt time før, hadde det vært meg som hadde vondt i ryggen så hadde jeg gått til en spesialist med en gang.......føler meg ganske dust..stolte nok litt for mye på den forrige dyrlegen, selv om det er jo ikke sikkert at spesialisten kommer med noe nytt :wacko:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner en pekineser som hadde det akkurat slik du beskriver. Den ble også plutselig lam i bakparten, og viste ingen tegn til smerte. Den første vetrinæren som ble oppsøkt anbefalte avliving, men hunden er fortsatt helt frisk nå 3 år etter takket være at den fikk behandling på Jeløya Dyreklinikk.

http://www.jdk.no/

Vetrinær Halldor Matre Skålnes kan virkelig anbefales.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vet du hvor lenge den var sjanglete? og hvordan behandling den fikk? tusen takk for innlegget

Den var helt lam i bakparten en ukes tid, den bare hang etter når den gikk. Så ble den innlagt på Jeløya, og var der i nærmere 14 dager, om jeg ikke husker feil. Det ble utført et lite inngrep, og så fikk den trening, massasje mm. Mener det ble nevnt at hunden hadde mye forkalkninger, og at dette kunne gjøre at noe kom i klem. Den sjanglet en drøy måned før den var helt fin.

Er jo ikke sikkert det er det samme med som med din, det er jo så mange forkjellige lidelser på hund. Men vetrinærene på Jeløya er virkelig å anbefale. Vet Hallvor Matre Skålnes har god erfaring med ryggplager på hund.

Lykke til, ikke ta til takke med halvgode svar fra vetrinærer som kanskje ikke vet hva de snakker om!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den var helt lam i bakparten en ukes tid, den bare hang etter når den gikk. Så ble den innlagt på Jeløya, og var der i nærmere 14 dager, om jeg ikke husker feil. Det ble utført et lite inngrep, og så fikk den trening, massasje mm. Mener det ble nevnt at hunden hadde mye forkalkninger, og at dette kunne gjøre at noe kom i klem. Den sjanglet en drøy måned før den var helt fin.

Er jo ikke sikkert det er det samme med som med din, det er jo så mange forkjellige lidelser på hund. Men vetrinærene på Jeløya er virkelig å anbefale. Vet Hallvor Matre Skålnes har god erfaring med ryggplager på hund.

Lykke til, ikke ta til takke med halvgode svar fra vetrinærer som kanskje ikke vet hva de snakker om!

tusen takk for godt tips, skal ringe jeløya i morgen. håper han kan bli frisk, eller i allefall tilnærmet lik frisk. koste hva det koste vil

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Hei, vi har nylig vært på Jeløy på grunn av liknende plager. Det vil si at vår ett år gamle greyhound har haltet litt på bakbeina den siste tiden. Vi begynte å utrede og havnet til slutt på Jeløy for å ta MR. Det viste seg at hun har degenererte bruskplater i nakken. Når væskeinnholdet, eller hva det nå er som i disse putene mellom ryggvirvlene, forsvinner, forandrer platene form og kan begynne å presse på ryggmargen.

Vofsen her greier seg foreløpig bra, men en forverring av tilstanden vil føle til hunden får Wobbler-liknende symptomer, med løs bakkropp og evt. lammelse av bakbeina. Vi var også hos Halldor på Jeløy og han er kjempeflink, om noe akademisk. Håper dere finner ut av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...