Gå til innhold
Hundesonen.no

Når lar dere barna deres begynne å gå på fest?


MegaMarie

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tror man er naiv hvis man går rundt og tror at man som foreldre kan kontrollere hva ungene gjør til enhver tid, når de "får lov" til å begynne å drikke, osv osv.

Å ha regler er greit, men en standardfelle mange foreldre går i, er at ungene plutselig får strengere regler når de blir 15-16 år gammel - for da er de plutselig i en "skummel alder". Da må de kanskje komme hjem/være hjemme tidligere enn hva de måtte i 12-årsalderen, og det blir helt feil.

Og man blir lurt av de små krapylene. Er ikke eldre enn at jeg husker hvordan det foregikk.

Selv fikk jeg mer og mer frihet jo eldre jeg ble, hadde alltid regler, og var ikke blandt dem som fikk være lengst ute når jeg var feks 10-12, men fikk friere og friere tøyler jo eldre jeg ble. En av mine beste kompiser hadde det motsatt, når han var i 12-årsalderen kunne han nesten komme inn når han måtte ønske selv i helgene, når han ble 14-15 måtte han plutselig være tidlig inne. Resultatet var at han dro hjem, latet som at han la seg, ventet litt til det ble stille i huset (foreldrene var ganske a-mennesker), og snek seg ut soverromsvinduet og til fest det bar...

Selv begynte jeg å feste (og når en nordlenning sier feste, så menes det med alkohol) når jeg var 13. Tror likevel ikke jeg tok noe skade av det da, har gjennomført både ungdomsskole, videregående, har høyskoleutdannelse og har vel egentlig klart meg bra her i livet. Foreldrene mine var (i forhold til mange) ganske liberale når det gjaldt alkohol, jeg fikk smake både øl vin og sprit hjemme fra ganske ung alder, og en pils til maten var helt greit selv om jeg "lovmessig" ikke var gammel nok. Resultatet av dette var at når kompisgjengen jeg var i begynte å feste, så var jeg en av de få som faktisk likte øl. (likte også hvitvin, men hvem gjorde ikke det?) Dermed kunne jeg drikke øl og nyte det, mens de fleste kompisene mine satt og styrta ned luguber hjemmebrent de ikke visste hvor kom fra og som de egentlig ikke likte, men de klarte å bli fulle på. Har aldri noen sinne prøvd noen "sterkere" stoffer enn nikotin og alkohol, og har ingenting på rullebladet, så jeg kan ikke akkurat si at mine "frie tøyler" gjorde at jeg havnet på skråplanet eller noe sånt heller.

Veldig mange av de jeg gikk videregående sammen med, hadde strengere foreldre som hadde dem i strammere tøyler. Når de da flyttet på hybel for å gå videregående, eller når de ble 18, tok de helt av - de var ikke vant med friheten - de hadde aldri fått gradvis mer frihet og mer ansvar opp gjennom årene, heller tvert imot, de ble "over-kontrollert" når de kom i ungdomsalderen. Resultatet var at de drakk bort hele videregående, og noen av dem havna skikkelig på skråplanet.

Det med ungdom og alkohol, grenser og alder er utrolig vanskelig, men jeg tror "superstrengt" er en standardfelle mange foreldre går i, og som jeg håper jeg selv klarer å unngå å gå i den dagen jeg har tenåringsbarn. For å ha full kontroll på en 15-åring, vel - det er naivt å tro at man vet alt.

mvh

HeliX

Skrevet

Det er jo en utfordrende tid både for barna og foreldrene. Ungdommen vil jo også føle seg elsket, beskyttet og ivaretatt, samtidig som de er "verdensmestere" og venninner / venner i mange sammenhenger har erstattet mamma som den fortrolige samhandlingspartner.

Det er jo ikke bare festingen, men hvor trygge barna er på seg selv og hva som forventes av dem på alle bauer og kanter, som har innflytelse på hvordan denne delen av løsrivelsesprossessen går.

Slik jeg ser det, så er innetider og slikt bare en liten del av foreldrenes rolle og man må trå varsomt så ikke barnas ungdomstid munner ut i en destruktiv maktkamp, der alle parter er dømt til å tape.

Lykke til med en strålende ungdomstid alle dere flotte sonistjenter og gutter. Forhåpentligvis får dere mange minner dere kan ta med dere videre i livet. Kanskje noen av dem tilogmed gjør dere bedre rustet til å guide deres egne ungdom gjennom de siste årene dere har noen som helst formell innflytelse på livene deres, på en åpen, tydelig og ikke minst kjærlighetsfull måte!

Skrevet

Søstra mi (som nå har blitt nitten og flytter ut om et par måneder) og jeg har aldri hatt regler... Det har aldri vært noe "i seng da og da", "hjemme da og da" etc. Foreldrene våre har kanskje "oppdratt" oss til å være såpass fornuftige at vi selv skjønner hva som egentlig er best for oss? De har ikke gitt oss totalt frie tøyler, men ser an fra situasjon til situasjon hva som er greit. Samtidig har vi fått nok frihet til å utvikle oss og prøve oss fram som mennesker...

Alkohol er ikke greit når vi er under atten, men samtidig så har de gjort det veldig tydelig og klart at vi får lov til å komme hjem uansett hva slags tilstand vi er i. Mamma og pappa er alltid der for oss, og det er greit å ringe etter skyss klokka fire på natta om det er krise - det er ikke alltid de kan hente oss, men da betaler de taxiregninga om det ikke ordner seg på annet vis. Alt er bedre enn at vi tilbringer natta på et tvilsomt sted. :)

Hvis jeg noen gang får unger vil jeg prøve å gjøre det likedan. De skal ikke få lov til å gjøre hva de vil, men de skal få lov til å lære og skjønne hva som er fornuftig. De skal ikke leve i et superstrikt hjem, men alt skal ikke være ok. Alt i alt skal de få bo i et hjem hvor de føler seg trygge, og hvor de aldri er redde for å komme hjem, akkurat sånn som jeg og søstra mi har det nå.

Så får alder og fester og slikt komme etterhvert..... Så lenge man har et godt og tillitsfullt grunnlag så ordner det seg nok, det er ikke noe vits i å skape problemer av ingenting.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...