Gå til innhold
Hundesonen.no

Kronisk sykdom og adferdsending


Recommended Posts

Må få ut litt frustrasjon og fortvilelse her nå.

Har en colliehanne på 5 år som har slitt med kronisk mage/tarm infeksjon samt gallevæske i magen og slapp lukkemuskel i spiserøret siden han var snaut 2 år. Diagnosen han har fått er gastrikit (er usikker på hvordan det skrives) og storfeallergi. Han har prøvd det som er å prøve av diettfor og en haug med medisiner uten at dette har ført til hverken forbedring eller forverring. I perioder har han oppkast og diare flere dager pr. uke med vekttap og dårlig matlyst, mens han er fin i andre perioder. Men han er en tidtrøyte å gå tur med - på en halvtimestur gjør han fra seg opptil 9 ganger men det kommer bare en spiseskje om gangen. Altså er denne lidelsen slitsom både for meg og han...

Adferdsmessig har han alltid vært en gladgutt uansett hvor dårlig han har vært, men andre hanner som stirrer på han får seg glatt en kavring uten forvarsel. Dette er jo noe jeg er klar over og er derfor alltid på hugget når vi er ute på turer, treninger etc., men i går kveld skjedde noe som gjør at jeg nå begynner å tvile på hva som er best: han lå løs ute i hagen sammen med de to andre da en nabo (bor i et borettslag) kom tuslende med sin lille dvergpuddel. Er usikker på om det er hanne eller tispe, men denne hunden har aldri på noen som helst måte "utfordret" hannen min - heller tvert i mot! Dvergpuddelen viser tydelig med hele kroppen sin at han ikke vil ha noe som helst med mine hunder å gjøre ved å "krype" forbi med halen mellom bena, går så langt unna som den kan og vil helst gå mellom bena til matmor.

Min hanne la på sprang uten noe forvarsel i går, svevde over gjerdet og fløy rett på denne stakkars puddelen. Både hunden og eieren ble livredde og løp av gårde så jeg har ikke fått bedt henne om unnskyldning enda, men jeg tror det gikk bra med puddelen.

Har bestilt dyrlegetime i morgen ettermiddag for en sjekk av han siden han blir mer og mer uforutsigbar, noe som ikke er noe særlig spesielt med tanke på mine to andre hunder + barn. Dyrlegen ville avlive han i fjor sommer, så jeg vet hva han vi anbefale, men hva mener dere er best sett fra hundens ståsted?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis denne sykdommen gjør at han går rundt og har det vondt hele tiden og han ikke kan fungere i hverdagen.... så ville jeg kanskje ha latt han slippe... Høres fælt ut. Men du må selvfølgelig høre på hva veterinæren har å si, ikke sikkert han anbefaler å avlive han igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er han egentlig uforutsigbar, eller får han "bare" kort lunte?

Hunder som er syke, fortsetter vel ofte å være seg selv - så lenge det ikke er snakk om hjernesvulst - men reagerer kanskje mye hurtigere, og på mye mindre, enn de ville gjort ellers. Sånn veldig forenklet sagt (og med unntak av hunder som glefser når noen er nær hodet deres, fordi det viser seg at de har tannverk og slike ting); så og si at visse sider ved dem forsterkes.

Du blir vel den nærmeste til å vurdere hvordan hunden har det - kanskje ved hjelp av andre som ser ham jevnlig, men kanskje ikke hver dag (man kan bli blind for gradvise endringer). Men ikke sant... er det andre hunder som er problemet, så kanskje du må tenke på å skåne ham for ENHVER annen hund, og forhindre episoder som dette. Kanskje du ikke KAN slippe ham på denne måten, selv om det er et (lavt) gjerde der, men må ha ham i bånd - uten at det behøver være noen katastrofe.

Hunder som har det litt dårlig, kan få det for seg at det å være litt vemmelig mot andre er en kjekk måte å styrke egen selvfølelse på (ved å fly på en som garantert er redd dem, dessverre) - eller de kan rett og slett bare ikke orke å ha hunder rundt seg i det hele tatt, punktum. Puddelen merket vel noe evil utstråling der lenge før hunden din spratt over gjerdet, siden den krylet sånn? Men så "må" jo den være med eieren sin... den har jo ikke noe valg.

Endel hunder ville jo helst ikke løpt i galopp ved siden av eierens sykkel når det er andre hunder i nærheten, eller ikke marsjert rett mot andre hunder, men heller gått i bue. Men så "må" de jo med, selv om de vet at andre hunder reagerer på handlingen uansett.

Jeg vet ikke hvor mye konkrete smerter det kan være snakk om, hunder har vel ulik terskel kanskje? Men du kjenner jo både hunden din og veterinæren din... håper jeg. Jeg har et par dyrleger som jeg virkelig stoler på når det gjelder hva "de ville gjort hvis det var deres hund", men langt flere jeg neppe ville hørt så mye på når det gjaldt ting utover det rent fysisk behandlingsmessige.

Men skal du beholde ham, så krever det på en måte at du "vet" så mye du kan om smerter og hvordan han har det fysisk, og at du tar dine forholdsregler når det gjelder eventuell dum atferd - at du aldri tar sjanser, alltid passer på ham, men uten at det blir "streng og ubehagelig" overvåkning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg vært oppe og pratet med hun som eieren puddelen og fikk mine mistanker bekreftet - det er ei tispe på over 9 år og det er ikke "normalt" at han flyr på tisper. Er det to ting han alltid har vært glad i så er det damer og små valper. Så etter hva jeg mener har han ikke bare ei kort lunte men begynner å desverre å bli uforutsigbar ja. I dag var det frem med langline slik at han har stått bundet i hele dag, men har hatt muligheten til å gå inn og ut som han selv vil som vanlig.

Puddelen er alltid "krypende" pga. et hardt liv hos tidligere eier, denne er omplassert til hun som har henne nå.

Sakens kjerne i alle år har nettopp vært det at han ikke er den type hund som viser smerte og det er det som gjør det hele så vanskelig med å ta den rette avgjørelsen. Han har vært innlagt noen ganger på en godt kjent dyreklinikk i nabofylket og de skjønnte heller ikke hvordan han kunne være slik en gladgutt mtp. hva som skjer inne i kroppen hans. Han gikk ned 10 kg. på 3 uker pga. diare og oppkast som ikke lot seg stoppe og var nær ved å gå hen, men like fordømrade blid, glad og leken var han.

Blir en runde med nye prøver i morgen for å se om det er noen endringer i verdiene hans da sykdommen blusser opp hver gang imunforsvaret svinger ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra hundens ståsted? Slippe å være syk.

Siden jeg selv har en kronisk magesykdom som blusser opp i perioder, kan jeg bare tenke meg de smerter han opplever i det daglige år etter år.

Hvis det ikke finnes medisiner eller noe som kan hjelpe han til å bli frisk, så er det ikke så mange alternativer igjen for min del. Men det er min personlige mening basert på at jeg vet godt hvor smertefullt det er å ha infeksjoner av den graden i tarmsystemet, og at jeg har et prinsipp om å heller la noe være uprøvd hvis det tar måneder og år før man kanskje kan se en viss bedring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Besøket hos dyrlegen i dag ble mer nedslående enn forventet - i tillegg til den kroniske mage/tarm lidelsen viser det seg at han har betente ryggmuskler og litt redusert nevrologisk beherskelse/følelse i bakpotene pga. HD, antageligvis D. Da blir det å gi smertestillende en peiode for å se om det kan lette hverdagen hans litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...