Gå til innhold
Hundesonen.no

pomeranian eller chihuahua?


pomeranianfan

Recommended Posts

jeg har drevet og tittet rundt om kring på nettet etter informasjon om begge rasene. finner ikke noe sånn som hjelper meg til og velge hvem av rasene jeg vil ha.kan dere skrive litt fakta om hvordan din pom eller chihuahua er? og når jeg har bestemt meg har jeg tenkt til og dra på kurs fra canis. hvem av de kursene annbefales?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg eier to pommer selv og har ei god venninne som har tre chihuahua'er. Så har endel erfaring med begge rasene.

Pommene er en spisshund så de lager mye mer lyd enn det chiene gjör. En pom er 30 kg i hodet, og dette er noe man må tenke på når man skal treffe andre hunder osv.

Forskjellen på rasene er vel som jeg sa at jeg syns at det er mye mer lyd i pommen, gneldrer mer. Jeg syns at pommene er mer lärevillige enn chiene, men samtidig så nytter det ikke å läre en pomme noe hvis den ikke er i humör til det. De kan väre rimelig säre. og det er såklart mye mer pelsstell. Dette pga pommene har mye underull som MÅ taes vare på, ellers får de hudproblemer og pelsen tover seg.

Lykke til med rasevalget. Det er to herlige raser du står mellom

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fant dette på en nettside:

Chihuahua:

Dette er verdens minste hunderase! Vekten skal ligge mellom 500g og

3 kg, rasestandarden angir ingen spesiell høyde. Chihuahuaen skal ha en kompakt kroppsbygning.

Kroppslengden skal være noe større enn manke-

høyden, slik at hunden får et rektangulært utseende.

Chihuahuaen er ikke så ømtålelig som man skulle tro ut i fra størrelsen, men man bør være oppmerksom på fontanellen (et mykt parti under hodebunnen på toppen av skallen) som i motsetning til hos spedbarn ofte ikke vokser sammen i løpet av valpetiden. Et hardt støt mot hodet kan derfor være svært farlig.

Chihauahuaen ble "oppdaget" i Mexico for ca 100 år siden. Man kjenner ikke sikkert til denne rasens historie. Noen tror rasen stammer fra meksikanske Toltechunder som eksisterte i det 8. århundre. Andre tror at forfedrene til Chihuahuaen er Aztecernes hellige hunder. En tredje mulighet er at disse hundene stammer fra Egypt. Dersom dette er tilfelle er rasen trolig bortimot tre tusen år gammel.

Chihuahuaen er våken og til tross for størrelsen er dette en svært modig hund. Den er ofte leken, og passer som regel bra i en familie med barn, dersom barna lærer å behandle den med respekt og forsiktighet. Rasen er også kjent for å kunne leve fredelig sammen med andre kjæledyr.

Svakheter hos rasen: Patellaluksasjon (kneproblem) og haledefekter har stor betydning for rasen. Bittfeil og tannmangel har også stor utbredelse, men dette regnes kun som en eksteriørfeil, og vil som regel ikke ha betydning for individet. Fødselsvansker er middels utbredt.

Pomeranian:

Pomeranian er en spisshund i miniatyr. Kroppsformen er kvadratisk. Den har et kileformet hode med bred, flat skalle, markert stopp og kort snuteparti. Små, stående ører. Pelsen består av underull og rikelig dekkpels, som sammen med de lange halehårene på den kveilende halen får hunden til å ligne en ball.

Hunden skal ha struttpels, ikke hengepels. Tidligere var svart en vanlig farge, nå domineres orange og rød. Maksimal mankehøyde er 22 cm. En hver mindre størrelse er akseptabel så lenge helhetsinntrykket og sunnheten beholdes.

En pomeranian er en svært liten hund, og det har særlig stor betydning i valpetida. Valpen veier fra 60-150 gram ved fødsel, og ved levering når valpen er 8 uker, veier den ca. 700-900 gram. Da sier det seg nesten selv at man må være svært forsiktig med den i valpetida. Valper må absolutt ikke mosjoneres, de skal selv få bestemme sitt tempo. Rolig lek, lekbetont innlæring og milføtrening er det valpen og unghunden trenger. Heller ikke unghunder bør ha for lange turer, mens voksne hunder derimot godt kan tåle en skikkelig tur i terrenget

Våre dagers dvergspisshunder begynner sin historie tidlig på 1800- tallet. På den tida fantes en lang rekke uensartete små spisshunder i Europa. De var ulike blant annet i farge. I Tyskland, Nederland og Belgia var svarte hunder de mest vanlige, I Frankrike hvite, og i Italia røde. De minste spisshundene fantes i tyske Pomern, nærmere bestemt i Samogita. Disse hundene ble i Sverige kjent som den pomerske spetsen, i England pomeranians, i Frankrike lulu og i Italia volpino.

På slutten av 1800-tallet ble det fart i avlen, og særlig la oppdrettere an på å få ned vekten på hundene. I 1888 ble den første utstillingen for spisshunder under 5 kg holdt i England. Den vanlige vekten for slike hunder var på den tiden 6-9 kg.

De største forandringene som har skjedd med rasen gjelder størrelsen og pelskvaliteten. På 90 år har vekten gått ned fra ca. 15 kg til ca 2 kg. Dessverre har ikke størrelsen på fostrene gått ned i samme takt. Pelsen skulle til å begynne med være silkeaktig, seinere blank, deretter gnistrende og endelig stri.

I 1907 holdt The Pomeranian Club sin første utstilling med 500 deltakende hunder, oppdelt i 40 klasser etter vekt, kjønn og farge.

De seinere tiåra har pomeranian vært mest populær i Japan, USA og Australia, i tillegg til England. I England svinger både popularitet og kvalitet en del på rasen, det kan et stykke på vei forklares med at mange gode avlshunder er blitt solgt til utlandet.

Vanlig levetid for en pomeranian er 10-15 år. Den er kjent for å være barnevennlig, og går som regel godt sammen med andre kjæledyr man måtte ha i huset. Den trives like godt i byen som på landet, og er kjent for å være relativt lett å trene. Vurderer man å anskaffe en slik hud bør man imidlertid være klar over at den krever relativt mye pelsstell.

Svakheter hos rasen: Også hos denne miniatyrhunrasen opptrer en del tilfeller av kneleddsfeil (patellaluksasjon). Det har vært noen tilfeller av hjertefeil. Allergi, uønsket pelsfarge og entropion er andre defekter som det forekommer en del tilfeller av. Fødselsvansker og testikkelmangel er vanlig i rasen. Forøvrig er hunden robust til tross for den beskjedne størrelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...