Gå til innhold
Hundesonen.no

pomeranian eller chihuahua?


pomeranianfan

Recommended Posts

Skrevet

jeg har drevet og tittet rundt om kring på nettet etter informasjon om begge rasene. finner ikke noe sånn som hjelper meg til og velge hvem av rasene jeg vil ha.kan dere skrive litt fakta om hvordan din pom eller chihuahua er? og når jeg har bestemt meg har jeg tenkt til og dra på kurs fra canis. hvem av de kursene annbefales?

Skrevet

Jeg eier to pommer selv og har ei god venninne som har tre chihuahua'er. Så har endel erfaring med begge rasene.

Pommene er en spisshund så de lager mye mer lyd enn det chiene gjör. En pom er 30 kg i hodet, og dette er noe man må tenke på når man skal treffe andre hunder osv.

Forskjellen på rasene er vel som jeg sa at jeg syns at det er mye mer lyd i pommen, gneldrer mer. Jeg syns at pommene er mer lärevillige enn chiene, men samtidig så nytter det ikke å läre en pomme noe hvis den ikke er i humör til det. De kan väre rimelig säre. og det er såklart mye mer pelsstell. Dette pga pommene har mye underull som MÅ taes vare på, ellers får de hudproblemer og pelsen tover seg.

Lykke til med rasevalget. Det er to herlige raser du står mellom

Skrevet

Fant dette på en nettside:

Chihuahua:

Dette er verdens minste hunderase! Vekten skal ligge mellom 500g og

3 kg, rasestandarden angir ingen spesiell høyde. Chihuahuaen skal ha en kompakt kroppsbygning.

Kroppslengden skal være noe større enn manke-

høyden, slik at hunden får et rektangulært utseende.

Chihuahuaen er ikke så ømtålelig som man skulle tro ut i fra størrelsen, men man bør være oppmerksom på fontanellen (et mykt parti under hodebunnen på toppen av skallen) som i motsetning til hos spedbarn ofte ikke vokser sammen i løpet av valpetiden. Et hardt støt mot hodet kan derfor være svært farlig.

Chihauahuaen ble "oppdaget" i Mexico for ca 100 år siden. Man kjenner ikke sikkert til denne rasens historie. Noen tror rasen stammer fra meksikanske Toltechunder som eksisterte i det 8. århundre. Andre tror at forfedrene til Chihuahuaen er Aztecernes hellige hunder. En tredje mulighet er at disse hundene stammer fra Egypt. Dersom dette er tilfelle er rasen trolig bortimot tre tusen år gammel.

Chihuahuaen er våken og til tross for størrelsen er dette en svært modig hund. Den er ofte leken, og passer som regel bra i en familie med barn, dersom barna lærer å behandle den med respekt og forsiktighet. Rasen er også kjent for å kunne leve fredelig sammen med andre kjæledyr.

Svakheter hos rasen: Patellaluksasjon (kneproblem) og haledefekter har stor betydning for rasen. Bittfeil og tannmangel har også stor utbredelse, men dette regnes kun som en eksteriørfeil, og vil som regel ikke ha betydning for individet. Fødselsvansker er middels utbredt.

Pomeranian:

Pomeranian er en spisshund i miniatyr. Kroppsformen er kvadratisk. Den har et kileformet hode med bred, flat skalle, markert stopp og kort snuteparti. Små, stående ører. Pelsen består av underull og rikelig dekkpels, som sammen med de lange halehårene på den kveilende halen får hunden til å ligne en ball.

Hunden skal ha struttpels, ikke hengepels. Tidligere var svart en vanlig farge, nå domineres orange og rød. Maksimal mankehøyde er 22 cm. En hver mindre størrelse er akseptabel så lenge helhetsinntrykket og sunnheten beholdes.

En pomeranian er en svært liten hund, og det har særlig stor betydning i valpetida. Valpen veier fra 60-150 gram ved fødsel, og ved levering når valpen er 8 uker, veier den ca. 700-900 gram. Da sier det seg nesten selv at man må være svært forsiktig med den i valpetida. Valper må absolutt ikke mosjoneres, de skal selv få bestemme sitt tempo. Rolig lek, lekbetont innlæring og milføtrening er det valpen og unghunden trenger. Heller ikke unghunder bør ha for lange turer, mens voksne hunder derimot godt kan tåle en skikkelig tur i terrenget

Våre dagers dvergspisshunder begynner sin historie tidlig på 1800- tallet. På den tida fantes en lang rekke uensartete små spisshunder i Europa. De var ulike blant annet i farge. I Tyskland, Nederland og Belgia var svarte hunder de mest vanlige, I Frankrike hvite, og i Italia røde. De minste spisshundene fantes i tyske Pomern, nærmere bestemt i Samogita. Disse hundene ble i Sverige kjent som den pomerske spetsen, i England pomeranians, i Frankrike lulu og i Italia volpino.

På slutten av 1800-tallet ble det fart i avlen, og særlig la oppdrettere an på å få ned vekten på hundene. I 1888 ble den første utstillingen for spisshunder under 5 kg holdt i England. Den vanlige vekten for slike hunder var på den tiden 6-9 kg.

De største forandringene som har skjedd med rasen gjelder størrelsen og pelskvaliteten. På 90 år har vekten gått ned fra ca. 15 kg til ca 2 kg. Dessverre har ikke størrelsen på fostrene gått ned i samme takt. Pelsen skulle til å begynne med være silkeaktig, seinere blank, deretter gnistrende og endelig stri.

I 1907 holdt The Pomeranian Club sin første utstilling med 500 deltakende hunder, oppdelt i 40 klasser etter vekt, kjønn og farge.

De seinere tiåra har pomeranian vært mest populær i Japan, USA og Australia, i tillegg til England. I England svinger både popularitet og kvalitet en del på rasen, det kan et stykke på vei forklares med at mange gode avlshunder er blitt solgt til utlandet.

Vanlig levetid for en pomeranian er 10-15 år. Den er kjent for å være barnevennlig, og går som regel godt sammen med andre kjæledyr man måtte ha i huset. Den trives like godt i byen som på landet, og er kjent for å være relativt lett å trene. Vurderer man å anskaffe en slik hud bør man imidlertid være klar over at den krever relativt mye pelsstell.

Svakheter hos rasen: Også hos denne miniatyrhunrasen opptrer en del tilfeller av kneleddsfeil (patellaluksasjon). Det har vært noen tilfeller av hjertefeil. Allergi, uønsket pelsfarge og entropion er andre defekter som det forekommer en del tilfeller av. Fødselsvansker og testikkelmangel er vanlig i rasen. Forøvrig er hunden robust til tross for den beskjedne størrelsen.

  • 3 weeks later...
Skrevet

An læring, vil jeg si begge rasene er like lærevillige. Chien er rask den også, så :lol:

Forkjellen er:

Chi: voff voff

Pom: Voff Voff Voff Voff Voff!

Greit oppsummert :lol:

Men like herlige begge to!

Skrevet

Ja jeg har ingen erfaring med chihuahua og innlæring, men kjekt å vite at de også tar ting fort :)

Veldig greit oppsumert hehe.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...