Gå til innhold
Hundesonen.no

pomeranian eller chihuahua?


pomeranianfan

Recommended Posts

jeg har drevet og tittet rundt om kring på nettet etter informasjon om begge rasene. finner ikke noe sånn som hjelper meg til og velge hvem av rasene jeg vil ha.kan dere skrive litt fakta om hvordan din pom eller chihuahua er? og når jeg har bestemt meg har jeg tenkt til og dra på kurs fra canis. hvem av de kursene annbefales?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg eier to pommer selv og har ei god venninne som har tre chihuahua'er. Så har endel erfaring med begge rasene.

Pommene er en spisshund så de lager mye mer lyd enn det chiene gjör. En pom er 30 kg i hodet, og dette er noe man må tenke på når man skal treffe andre hunder osv.

Forskjellen på rasene er vel som jeg sa at jeg syns at det er mye mer lyd i pommen, gneldrer mer. Jeg syns at pommene er mer lärevillige enn chiene, men samtidig så nytter det ikke å läre en pomme noe hvis den ikke er i humör til det. De kan väre rimelig säre. og det er såklart mye mer pelsstell. Dette pga pommene har mye underull som MÅ taes vare på, ellers får de hudproblemer og pelsen tover seg.

Lykke til med rasevalget. Det er to herlige raser du står mellom

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fant dette på en nettside:

Chihuahua:

Dette er verdens minste hunderase! Vekten skal ligge mellom 500g og

3 kg, rasestandarden angir ingen spesiell høyde. Chihuahuaen skal ha en kompakt kroppsbygning.

Kroppslengden skal være noe større enn manke-

høyden, slik at hunden får et rektangulært utseende.

Chihuahuaen er ikke så ømtålelig som man skulle tro ut i fra størrelsen, men man bør være oppmerksom på fontanellen (et mykt parti under hodebunnen på toppen av skallen) som i motsetning til hos spedbarn ofte ikke vokser sammen i løpet av valpetiden. Et hardt støt mot hodet kan derfor være svært farlig.

Chihauahuaen ble "oppdaget" i Mexico for ca 100 år siden. Man kjenner ikke sikkert til denne rasens historie. Noen tror rasen stammer fra meksikanske Toltechunder som eksisterte i det 8. århundre. Andre tror at forfedrene til Chihuahuaen er Aztecernes hellige hunder. En tredje mulighet er at disse hundene stammer fra Egypt. Dersom dette er tilfelle er rasen trolig bortimot tre tusen år gammel.

Chihuahuaen er våken og til tross for størrelsen er dette en svært modig hund. Den er ofte leken, og passer som regel bra i en familie med barn, dersom barna lærer å behandle den med respekt og forsiktighet. Rasen er også kjent for å kunne leve fredelig sammen med andre kjæledyr.

Svakheter hos rasen: Patellaluksasjon (kneproblem) og haledefekter har stor betydning for rasen. Bittfeil og tannmangel har også stor utbredelse, men dette regnes kun som en eksteriørfeil, og vil som regel ikke ha betydning for individet. Fødselsvansker er middels utbredt.

Pomeranian:

Pomeranian er en spisshund i miniatyr. Kroppsformen er kvadratisk. Den har et kileformet hode med bred, flat skalle, markert stopp og kort snuteparti. Små, stående ører. Pelsen består av underull og rikelig dekkpels, som sammen med de lange halehårene på den kveilende halen får hunden til å ligne en ball.

Hunden skal ha struttpels, ikke hengepels. Tidligere var svart en vanlig farge, nå domineres orange og rød. Maksimal mankehøyde er 22 cm. En hver mindre størrelse er akseptabel så lenge helhetsinntrykket og sunnheten beholdes.

En pomeranian er en svært liten hund, og det har særlig stor betydning i valpetida. Valpen veier fra 60-150 gram ved fødsel, og ved levering når valpen er 8 uker, veier den ca. 700-900 gram. Da sier det seg nesten selv at man må være svært forsiktig med den i valpetida. Valper må absolutt ikke mosjoneres, de skal selv få bestemme sitt tempo. Rolig lek, lekbetont innlæring og milføtrening er det valpen og unghunden trenger. Heller ikke unghunder bør ha for lange turer, mens voksne hunder derimot godt kan tåle en skikkelig tur i terrenget

Våre dagers dvergspisshunder begynner sin historie tidlig på 1800- tallet. På den tida fantes en lang rekke uensartete små spisshunder i Europa. De var ulike blant annet i farge. I Tyskland, Nederland og Belgia var svarte hunder de mest vanlige, I Frankrike hvite, og i Italia røde. De minste spisshundene fantes i tyske Pomern, nærmere bestemt i Samogita. Disse hundene ble i Sverige kjent som den pomerske spetsen, i England pomeranians, i Frankrike lulu og i Italia volpino.

På slutten av 1800-tallet ble det fart i avlen, og særlig la oppdrettere an på å få ned vekten på hundene. I 1888 ble den første utstillingen for spisshunder under 5 kg holdt i England. Den vanlige vekten for slike hunder var på den tiden 6-9 kg.

De største forandringene som har skjedd med rasen gjelder størrelsen og pelskvaliteten. På 90 år har vekten gått ned fra ca. 15 kg til ca 2 kg. Dessverre har ikke størrelsen på fostrene gått ned i samme takt. Pelsen skulle til å begynne med være silkeaktig, seinere blank, deretter gnistrende og endelig stri.

I 1907 holdt The Pomeranian Club sin første utstilling med 500 deltakende hunder, oppdelt i 40 klasser etter vekt, kjønn og farge.

De seinere tiåra har pomeranian vært mest populær i Japan, USA og Australia, i tillegg til England. I England svinger både popularitet og kvalitet en del på rasen, det kan et stykke på vei forklares med at mange gode avlshunder er blitt solgt til utlandet.

Vanlig levetid for en pomeranian er 10-15 år. Den er kjent for å være barnevennlig, og går som regel godt sammen med andre kjæledyr man måtte ha i huset. Den trives like godt i byen som på landet, og er kjent for å være relativt lett å trene. Vurderer man å anskaffe en slik hud bør man imidlertid være klar over at den krever relativt mye pelsstell.

Svakheter hos rasen: Også hos denne miniatyrhunrasen opptrer en del tilfeller av kneleddsfeil (patellaluksasjon). Det har vært noen tilfeller av hjertefeil. Allergi, uønsket pelsfarge og entropion er andre defekter som det forekommer en del tilfeller av. Fødselsvansker og testikkelmangel er vanlig i rasen. Forøvrig er hunden robust til tross for den beskjedne størrelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...