Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg er så sint så jeg dirrer......


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Takk Akela og IW

Jeg satt og leste og tenkte, jaha - så om hundene deres blir utsatt for store traumer så bør vi anbefale å avlive fremfor å operere?

Vi har jo ett glitrende eksempel her på sonen akkurat nå - bure kanskje Mike blitt avlivet fremfor å bli operert 2 ganger i tillegg til den første operasjonen? Tross alt, han var så dårlig at han holdt på å dø?

Nei - ingen av dere ville foreslå det.

Ja, såret på hesten var ille - men det kunne tydeligvis sys - jeg vil gjette at vetten anbefalte avlivning fordi svært få gidder å reparere hester, det er også vanskelig å sy osv. - tross alt - de kan ikke legges ned i egnet positur osv. Det er ett vrient dyr å behandle slike skader på.

MEN - at hestene føler mer smerte enn en hund er helt feil. Hester har den unike evnen at de faktisk kan dope seg selv med endorfiner, i langt større grad enn en hund faktisk. Om man f.eks. setter brems på en hest (brems er for den uinvidde en innretning som snurres hardt hardt rundt hestens mule) så blir de faktisk på en måte "neddopet" Sånn at jeg tror ikke hesten hadde det noe værre fysisk enn f.eks. en hund som har blitt bitt.

Jeg håper det går fint med hesten jeg, og jeg blir glad inni meg når jeg leser om hesteeiere som faktisk setter pris på sine hester.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Det går ikke ann å sammenligne hest og hund.

Hest er et byttedyr som alltid må være på vakt, og et skadet individ vil fort bli jaget ut av flokken. En hest som må stå alene, skadet over lenger tid har det mye, mye værre enn en hund som må ligge litt stille hjemme.

En annen grunn til at hunder takler bedre å være "sykemeldt" er at de ikke er ville dyr. Selvfølgelig har de instinkter de også, men de er mye mer tilpasset menneskeflokken sin. Hester derimot vil ikke ha samme støtte.

Dessuten innbiller jeg meg at innlærte skrekkmomenter hos hest er mye vanskeligere å trene bort enn hos hunder. sikkert fordi hesters instinkt allerede ber dem om å være på vakt. Vet ikke hvor mye sannhet det ligger i det, men hester blir fortere "ødelagt" mens hunder bare kalles "vanskelige" eller "skeptiske".

Hunder er nemlig mertilpasninsdyktige.. Hunder kan klare seg helt fint uten et eller til og med to ben, lan bakpart.. det er selvfølgelig en diskusjonssak om hvor mye en hund skal få leve på tross av, men de fleste er enige om at en hund klarer seg fint uten et ben, mens en hest er det utenkelig. Prøver ikke å si at hesten må ambutere et ben, men bare at hunder tåler mye mer fysiske, psykiske skader fordi de er tammere, mer tilpasningsdyktige og rovdyr

Du bør kanskje kunne litt mer om hest før du uttaler deg?

Hester jager ikke andre hester utav flokk fordi de er skadet. Hester får ikke "traumer" av å stå alene i en restitusjons periode (da har i såfall flertallet av norske hingster traumer hele livet)

hester er IKKE ville dyr, de er domestiserte og tilpasset flokken sin som også består av to-fotinger.

Hvis du tror at det er stor forskjell i hester og hunders ( eller andre pattedyr for den del) læringsevne, så bør du gå hjem og lese læringspsykologien din på nytt..

*

Som travhest eier er jeg glad for å se at eieren er opptatt av sin hest muligheter for god livskvalitet selv om løpskarrieren er over. Selv om man omtaler en hest som "gammel venn" er ikke nødvendigvis hesten gammel, jeg har ei avlsmerr på 12 år, jeg kaller henne gammel også, selv om jeg forventer at hun skal leve i minst ti år til.

Skulle likt å se dere skrive det samme forsvaret for avlivning i innleggene deres vedr. skadete/traumatiserte/nervøse hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ojda. Jeg sa da ikke at jeg hadde avlivet med kaldt blod, og det er heller ikke sånn at jeg ikke har vært borti hester før. Nå skal ikke jeg sitte her og si at jo, hester har sterkere innstinkter (flukt) enn hunder for tydelighvis er dere uenig. Men det jeg kanskje litt for hardnakket ville forsvare var eierens plikt til å ende et uverdig liv. (sier ikke at det var eierens plikt å avlive denne hesten, Jeg så ikke filmen en gang, så jeg aner jo ikke)

Det jeg argumenterte mot var utsagnet "man avliver ikke en gammel venn". Siste hesten jeg var forrytter på hadde problemer med bena lenge og kom til et punkt hvor det var tydelig at hun ikke ville bli bedre. Når da dyrlegen hadde foreslått avlivning syntes jeg det var en barmhjertighetshandling av eieren å la hesten miste livet. (hun drev ikke med trav av den grunn!)

Jeg mener absolutt ikke at en hest er mindre verdt enn en hund, men når det er spørsmål om avlivning må man tenke på sjansene for rehabilitering (hvis det er gode sjanser for rehabilitering er det en sevfølge å behandle), hvor lang denne rehabiliteringen vil bli, hvor vondt hesten vil ha i denne perioden etc, og når vetrinæren er borti mye flere syke hester enn mange andre, så er det nødvendig å ta hans mening inn i ligningen.

At det er lettvint å avlive for en vetrinær håper/tror jeg ikke, i så fall er det veldig rart at han/hun ble vetrinær i det hele tatt. uten å virke naiv så er vetrinærene interresert i at du skal ha en frisk hest som har det bra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...