Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg er så sint så jeg dirrer......


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Skrevet

Fy fader!! :wub:

"#¤%&@£! :) At folk ikke kan passe på hundene sine!!

Men dette har ingenting med båndtvang å gjøre.. kunne like så godt hendt utenfor båndtvangen.

Skrevet

Tror andre hesteeiere har lettere for å sympatisere med eieren og ikke kaste seg på avlivning like fort som en del hundefolk sitter og sier de ville ha gjort.

Guest Belgerpia
Skrevet

Takk Akela og IW

Jeg satt og leste og tenkte, jaha - så om hundene deres blir utsatt for store traumer så bør vi anbefale å avlive fremfor å operere?

Vi har jo ett glitrende eksempel her på sonen akkurat nå - bure kanskje Mike blitt avlivet fremfor å bli operert 2 ganger i tillegg til den første operasjonen? Tross alt, han var så dårlig at han holdt på å dø?

Nei - ingen av dere ville foreslå det.

Ja, såret på hesten var ille - men det kunne tydeligvis sys - jeg vil gjette at vetten anbefalte avlivning fordi svært få gidder å reparere hester, det er også vanskelig å sy osv. - tross alt - de kan ikke legges ned i egnet positur osv. Det er ett vrient dyr å behandle slike skader på.

MEN - at hestene føler mer smerte enn en hund er helt feil. Hester har den unike evnen at de faktisk kan dope seg selv med endorfiner, i langt større grad enn en hund faktisk. Om man f.eks. setter brems på en hest (brems er for den uinvidde en innretning som snurres hardt hardt rundt hestens mule) så blir de faktisk på en måte "neddopet" Sånn at jeg tror ikke hesten hadde det noe værre fysisk enn f.eks. en hund som har blitt bitt.

Jeg håper det går fint med hesten jeg, og jeg blir glad inni meg når jeg leser om hesteeiere som faktisk setter pris på sine hester.

Guest Gråtass
Skrevet
Det går ikke ann å sammenligne hest og hund.

Hest er et byttedyr som alltid må være på vakt, og et skadet individ vil fort bli jaget ut av flokken. En hest som må stå alene, skadet over lenger tid har det mye, mye værre enn en hund som må ligge litt stille hjemme.

En annen grunn til at hunder takler bedre å være "sykemeldt" er at de ikke er ville dyr. Selvfølgelig har de instinkter de også, men de er mye mer tilpasset menneskeflokken sin. Hester derimot vil ikke ha samme støtte.

Dessuten innbiller jeg meg at innlærte skrekkmomenter hos hest er mye vanskeligere å trene bort enn hos hunder. sikkert fordi hesters instinkt allerede ber dem om å være på vakt. Vet ikke hvor mye sannhet det ligger i det, men hester blir fortere "ødelagt" mens hunder bare kalles "vanskelige" eller "skeptiske".

Hunder er nemlig mertilpasninsdyktige.. Hunder kan klare seg helt fint uten et eller til og med to ben, lan bakpart.. det er selvfølgelig en diskusjonssak om hvor mye en hund skal få leve på tross av, men de fleste er enige om at en hund klarer seg fint uten et ben, mens en hest er det utenkelig. Prøver ikke å si at hesten må ambutere et ben, men bare at hunder tåler mye mer fysiske, psykiske skader fordi de er tammere, mer tilpasningsdyktige og rovdyr

Du bør kanskje kunne litt mer om hest før du uttaler deg?

Hester jager ikke andre hester utav flokk fordi de er skadet. Hester får ikke "traumer" av å stå alene i en restitusjons periode (da har i såfall flertallet av norske hingster traumer hele livet)

hester er IKKE ville dyr, de er domestiserte og tilpasset flokken sin som også består av to-fotinger.

Hvis du tror at det er stor forskjell i hester og hunders ( eller andre pattedyr for den del) læringsevne, så bør du gå hjem og lese læringspsykologien din på nytt..

*

Som travhest eier er jeg glad for å se at eieren er opptatt av sin hest muligheter for god livskvalitet selv om løpskarrieren er over. Selv om man omtaler en hest som "gammel venn" er ikke nødvendigvis hesten gammel, jeg har ei avlsmerr på 12 år, jeg kaller henne gammel også, selv om jeg forventer at hun skal leve i minst ti år til.

Skulle likt å se dere skrive det samme forsvaret for avlivning i innleggene deres vedr. skadete/traumatiserte/nervøse hunder.

Skrevet
Skulle likt å se dere skrive det samme forsvaret for avlivning i innleggene deres vedr. skadete/traumatiserte/nervøse hunder.

Enig med deg Gråtass..Jeg må sant å si at jeg har stusset over "avlivingsiveren" til en hel del her..

Skrevet

ojda. Jeg sa da ikke at jeg hadde avlivet med kaldt blod, og det er heller ikke sånn at jeg ikke har vært borti hester før. Nå skal ikke jeg sitte her og si at jo, hester har sterkere innstinkter (flukt) enn hunder for tydelighvis er dere uenig. Men det jeg kanskje litt for hardnakket ville forsvare var eierens plikt til å ende et uverdig liv. (sier ikke at det var eierens plikt å avlive denne hesten, Jeg så ikke filmen en gang, så jeg aner jo ikke)

Det jeg argumenterte mot var utsagnet "man avliver ikke en gammel venn". Siste hesten jeg var forrytter på hadde problemer med bena lenge og kom til et punkt hvor det var tydelig at hun ikke ville bli bedre. Når da dyrlegen hadde foreslått avlivning syntes jeg det var en barmhjertighetshandling av eieren å la hesten miste livet. (hun drev ikke med trav av den grunn!)

Jeg mener absolutt ikke at en hest er mindre verdt enn en hund, men når det er spørsmål om avlivning må man tenke på sjansene for rehabilitering (hvis det er gode sjanser for rehabilitering er det en sevfølge å behandle), hvor lang denne rehabiliteringen vil bli, hvor vondt hesten vil ha i denne perioden etc, og når vetrinæren er borti mye flere syke hester enn mange andre, så er det nødvendig å ta hans mening inn i ligningen.

At det er lettvint å avlive for en vetrinær håper/tror jeg ikke, i så fall er det veldig rart at han/hun ble vetrinær i det hele tatt. uten å virke naiv så er vetrinærene interresert i at du skal ha en frisk hest som har det bra

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...