Bjeffing

[softis]

Vanilla har aldrig vært særlig bjeffete. Men nå i det siste (hu er litt over 2 år) har det blitt et problem. Hu har blitt nærmest helt gal. Ser hun en hund som går forbi på sykkelbana utenfor vinduet blir hun desperat. Hu bjeffer og piper og høres ut som hu holder på å dø eller noe. Da det gikk forbi et gammel ektepar i går og Vanilla og jeg satt på verandaen og solte oss klikket det for henne. Hu løp bort til gjerdet og hørtes ut som hu hadde lyst til å drepe dem. Heldigvis hadde hun på seg langline så jeg fikk dratt henne tilbake. Men stakars folkene må da ha blitt vettskremt. Hu er ikke sånn til vanlig, og bruker å hilse på folk som går forbi og det har alltid gått helt supert.

Så bjeffing har blitt et lite problem de siste dagene, og det går nesten ikke an å stoppe henne.

Kan det ha noe med at hu har begynt å være løs i huset når hun er alene hjemme?

Hva skal jeg gjøre for å få henne til å slutte, når hun bjeffer?

Hu har også begynt å stikke av i det siste, og det kan jo ha noe med at hun er kommet i tenårene.

ikke vet jeg, jeg trenger tips!

[Lockheed]

Lær hunden å bjeffe på kommando , sett ord på det, og så sett ord på det å være stille etterpå

[softis]

Hu kan å bjeffe på kommando, men sliter litt med å lære henne å være stille.. Treningstips?

EDIT: Har tenkt litt over å lære henne å bjeffe på kommando. Tror dette blir siste utvei, for gamlebikkja mi kunne det og han bjeffet hver gang jeg sto med en godbit i hånda.

Noen andre metoder jeg kan bruke? Prøver å belønne henne med en gang hun ikke bjeffer da noen går forbi, men det ser ikke ut til å ha noen større effekt..

[Guest Just me!!]

Uff, sånn er Archie også. Han reagerer kraftig på folk som går forbi på turveien her, både når han er inne og ute. Vi sliter veldig med dette.

Noen som kan utdype dette med bjeffing på kommando? Hvordan man enkelt kan lære det inn? Eller andre muligheter.

[Wheaten terrier]

Oi, er visst ikke bare meg med wheaten-bjeffeproblem...

Tjorven bjeffer en del på folk som går forbi, og hvis vi har satt henne ut litt, og hun heller vil være inne, bjeffer hun også en del.

Tips til oss wheaten-eiere som har hunder med bjeffe problemer?

[softis]

Haha, ser visst ut som dette er et wheaten terrier problem ja! Kjekt å høre at det ikke er jeg som har gjort noe galt

[ingar]

Prøver å belønne henne med en gang hun ikke bjeffer da noen går forbi, men det ser ikke ut til å ha noen større effekt..

Det må gjøres riktig for å ha effekt. For det første..du skal ikke bare prøve å belønne..du skal gjøre det. Og den belønningen du bruker må være den aller beste. Her er godbiter bra fordi du må ha en høy frekvens i begynnelsen. Det duger ikke å bare gi hunden en godbit. Om du klikker, så skru opp frekvensen skikkelig..Klikk belønn, klikk belønn klikk belønn. Det viktige er at hunden er på nett over tid. Da kan du etterhvert legge inn små pauser i belønningstakten og ta den opp igjen før hunden faller ut. Slik bygger du gradvis opp atferden du vil ha mer av. En stille og rolig hund som er på nett med deg selv om det går noen forbi

[bastian]

Bastian bjeffer bare når han blir redd han og ser skumle skygger i mørket. Alt fra søplekasser til busker.)

Håper vi ikke får så mye problem med det når han blir eldre... Men så har han aldri bjeffet for å bjeffe før heller...han bare piper hvis han er glad eller vil hilse på folk...

Men hvis det skjer vet jeg at jeg har flere her inne som har problemet og kanskje funnet en utvei:)

[akela]

Det der går neppe over av seg selv uten en solid innsats - pleide å kalle det "hagehundsyndromet", som kan få selv de snilleste og mest uventede raser til å bli de verste vakthunder, fordi de får noe å passe på... sin egen hage/terrasse etc. Noen hunder kan bli "monstere" når de kommer i bilen etc.

Og det stemmer jo helt med alderen, nå er hunden begynt å bli voksen nok til å ønske å si fra. Og så "virker" det - folkene går jo sin vei, og da blir det selvbelønnende. Kanskje er det en måte for hunden din å "mote seg opp" på, at den er litt usikker på disse folkene som kommer forbi, og så opplever den en slags mestring når de faktisk går videre.

Atferdskonsulent Gry Løberg, manimal.no, har skrevet en artikkel om bjeffing der det blant annet står:

"Noen hunder bjeffer når noen kommer. Ofte hender det at eieren ber hunden være stille, men ettersom hunden ikke alltid forstår hva eieren sier, kan hunden oppfatte eieren til også å bjeffe på ”inntrengeren”. Mange hunder som bjeffer på folk som passerer eiendommen oppdager at de forsvinner, og hunden kan oppfatte at det er p.g.a. bjeffingen, og at hunden med stor suksess har klart å jage inntrengeren vekk."

(http://www.manimal.no/Artikler/Bjeffing.htm)

Der linker hun til denne:

http://www.usask.ca/wcvm/herdmed/applied-e...ms/barking.html

Der det blant annet står hvor viktig det er å finne grunnårsaken til AT hunden velger å bjeffe på folk:

"The key to solving the problem of excess barking in your dog begins with an understanding of what is causing this behaviour. Once you have determined a cause, you have a greater chance of choosing the most effective solution (e.g., more exercise) or behavioural modification. Modifying such an instinctive and natural behaviour as barking can be difficult, and may require considerable patience, time, and hard work. Solutions, however, are possible, and worth the effort."

For noen hunder BLIR ikke bjeffere - andre griper den minste "sjanse". Det er noe med hunden i seg selv, rase/individ.

Og uansett så er vel metoden Ingar også beskriver - det å få gått inn og belønnet GOD atferd, altså ikkebjeffing, den eneste som hjelper over tid. Det betyr at når du og hunden er ute sammen, må du hele tiden være på vakt - men uten at hunden merker det, så du ikke "smitter" den med å være litt anspent - for så å få gitt godbit RETT FØR du vet den vil starte å bjeffe. Å spise er en aktivitet som hunden må være avslappet for å gjøre; godbiter virker beroligende, på en måte, og det blir også en sideeffekt som er bra.

Og så skaper du forhåpentligvis en POSITIV forventning hos hunden, til at forbipasserende skal bety noe hyggelig istedetfor negativt. Men det kommer igjen an på årsaken - synes hunden at mennesker som går forbi i utgangspunktet er en uting, og den er litt "mørkere" av natur (tenk på en flatcoated kontra en softie, det ER ganske stor forskjell på grunninnstillingen), så skal dette holde hardt. Da blir det heller om å gjøre å lære den at "ja, du overlever fint også UTEN å bjeffe"....

Men det krever også at hunden ALDRI må være ute alene - forutsatt at den bjeffer da også?

Noen hunder er verre når eier er i nærheten for det bjeffing er, er jo BÅDE å jage bort inntrenger OG å be om hjelp. Og når du er ute med den, så må du være klar over at det er trening som pågår... For hver gang hunden får bjeffet, så er det et skritt tilbake, der du kanskje har fått gått et eller to skritt frem MED belønning.

Når det gjelder dette med å lære hunden å bjeffe eller ikke... Jeg vet ikke - men jeg synes at på et par bekjentes lettbjeffede hunder, så har det gjort dem en smule verre. Men det er hunder som UANSETT har mye lyd. På minsten så kan han kommandoen "stille", akkurat som han kan "hals". Så jeg er litt usikker - jeg tror det kommer VELDIG an på hunden, og årsaken til bjeffingen.

Det som er greit å huske, er at bjeffing av frykt/som fareadvarsel nærmest er så instinktivt, at det er vanskelig for hunden helt å "skjønne" at du ber den om å være stille. En bekjents hund må få en konkret ANNEN KOMMANDO "å holde fast ved", som en "sitt", når den bjeffer i bilen - fordi den vanlige "stille" ikke funker da, det blir for lite på en måte.

Jeg tror det var Lars Fält, svensk etolog, som mente at ETT varselsbjeff fra en hund måtte man ofte tåle - at den fikk si sitt, og så var det slutt. Fordi det å være helt stille "når fare kommer" ble for sterkt eller for vanskelig. Ser på mine to - den enkleste hunden å stoppe er den mest selvsikre...

[TonjeM]

Mange gode tips her!

Men kan kanskje skissere litt av jobben involvert. Vi bor slik til at hundene kan se ut av vinduene ned på veien og forbipasserende, og det får vi ikke gjort noe med - hvis vi ikke direkte spikrer over vinduene på utsiden (men da får man jo bråk med sameiet, vi bor i blokk). Flatcoaten er slik at han ikke bjeffer heldigvis - bare logrer - når noen går forbi (han er jo flat-tomsing, han har ingen "dark side"), men basenjien har det vært verre med. Hun er jo hundeaggressiv så det holder, og forbipasserende hunder da freaket hun helt ut - hun bjeffer ikke men SKRIKER - i tillegg til at hun forsøkte fortvilt å åpne opp vinduene (dro i håndtakene, klorte på glasset) og føk i 212 fra vindu til vindu.

Så det var å alltid ha godbit for hånden, følge med når hun begynte å spisse ører - og være klar. Før hun freaket ut, var det bare å lesse på med godbiter - jeg må innrømme jeg tok meg ikke tid å ta med klikkeren på dette - her var det bare å gyve på, godbit for godbit. Ofte holdt det ikke - hun freaket ut allikevel - men jeg satt nå der med godbitene og litt etter litt så begynte hun å bryte av freakingen for å komme og gnaske litt godbit i frenetisk tempo, før hun fortsatte med freakingen. Man oppdager jo at de slets ikke har lyst til å freake ut, de vil faktisk helst slippe - men lille basenji våget egentlig ikke la være (slik som Akela sier ovenfor - de må egentlig læres at de faktisk overlever forbipasseringer uten å ty til full raseridemo).

Nå reagerer ikke basenjien på det lengre med noen få unntak. Det er et par hunder som hun av en eller annen grunn reagerer fremdeles noe vanvittig på (aner ikke hvorfor, de har aldri gjort henne noe, hun har aldri truffet dem). Når de kommer, da kommer hun til meg. Hun rapporterer simpelthen. Så får hun gjøre litt triks og får et par godbiter - og da har jo den skrekkelige hunden gjerne passert. Det har tatt 2 år å komme så langt som dette. Når vi er på jobb, er det ingen hjemme å rapportere til - og det har nok bidratt veldig til langsom progresjon. Nå er det ikke så mange som passerer på dagtid, og ingen av erkefiendene heldigvis, og jeg har spurt de få naboene som er hjemme og de sier det er helt stille - ingen skriking lengre ihvertfall (det var litt av det da vi var nyinnflyttet). Så slikt monner tror jeg, men det er litt av en jobb!

[softis]

det er godt å høre at det ikke bare er min wheaten som er litt glad i å bjeffe!

Tusen takk for de gode tipsene jeg har fått!

Men det krever også at hunden ALDRI må være ute alene - forutsatt at den bjeffer da også?

Noen hunder er verre når eier er i nærheten for det bjeffing er, er jo BÅDE å jage bort inntrenger OG å be om hjelp. Og når du er ute med den, så må du være klar over at det er trening som pågår... For hver gang hunden får bjeffet, så er det et skritt tilbake, der du kanskje har fått gått et eller to skritt frem MED belønning.

Det er for det meste da hun er ute alene hun bjeffer som værst, og det er hun ganske ofte.. Må vel begynne å ta henne inn da

Nå reagerer ikke basenjien på det lengre med noen få unntak. Det er et par hunder som hun av en eller annen grunn reagerer fremdeles noe vanvittig på (aner ikke hvorfor, de har aldri gjort henne noe, hun har aldri truffet dem). Når de kommer, da kommer hun til meg. Hun rapporterer simpelthen. Så får hun gjøre litt triks og får et par godbiter - og da har jo den skrekkelige hunden gjerne passert. Det har tatt 2 år å komme så langt som dette. Når vi er på jobb, er det ingen hjemme å rapportere til - og det har nok bidratt veldig til langsom progresjon. Nå er det ikke så mange som passerer på dagtid, og ingen av erkefiendene heldigvis, og jeg har spurt de få naboene som er hjemme og de sier det er helt stille - ingen skriking lengre ihvertfall (det var litt av det da vi var nyinnflyttet). Så slikt monner tror jeg, men det er litt av en jobb!

Vanilla er også sånn. Naboen har tre settere og når engelsk setteren dems passerer freaker hun ut. Andre hunder kan det faktisk gå helt greit med nå, så lenge hun får gå til gjerdet å hilse.

Igjen, takk for tipsene