Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan kunne du gjøre det?


Gabriella

Recommended Posts

Hvordan kunne du gjøre det?

Av Jim Willis 2001

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ´uartig´ sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi ´is er dårlig for hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at du skulle komme hjem sent på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.

Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er gått fra å være ´din hund´ til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var det eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med ´papirer´. Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!´ Og jeg ble bekymret for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig at ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa ´Hvordan kunne du gjøre det?´

De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm … eller jeg håpte, at det i det minste ville være noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der - uvitende om dere s egen skjebne - boltret seg fram for at få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et vel signet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.

Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.

Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.

Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.

Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet ´Hvordan kunne du gjøre det?´

Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted.

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne.

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.

Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.

Denne historien er ment som en advarsel for alle som overveier å kjøpe hund. Du har ansvaret for et liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...