Gå til innhold
Hundesonen.no

Springer til sykkel


Recommended Posts

Nå er jo sykkelsessongen her igjen, og hadde tenkt å venne Theodor til å tusle ved siden av sykkelen i sommer. Noen som har noe erfaring med disse springerne (tror det er det de kaller denne dingse-bomsen som man fester på sykkelen slik at det er sikkert for både hund og eier å legge ut på sykkeltur) Uten en slik dingse-boms så tror jeg sykkelturen blir veldig kort (ser bare for meg sykkel-scenen i 101 dalmatinere, grøss og gru *LER*)

Hilsen fra Tina & Theodor - to håpefulle syklister (skal bli spreke vi)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns springer er en flott oppfinnelse. Prøvde den så vidt i fjor, men det fungerte veldig godt. Tror umulig det hadde gått likebra om jeg f.eks bandt båndet i stanga til settet f.eks. Den demper rykk veldig bra, og får hunden litt ut fra sykkelen.

Om man skal sykle med hund, vil jeg anbefale at man bruker denne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Ja jeg har vært veldig fornøyd med springer men nå har jeg en sykkel hvor jeg ikke har plass til den og da kjøpte jeg en tysk som går ut rett under setet som du fester hunden i og den får jeg ikke skrudd til hardt nok. Springeren kunne den første flaten min trekke meg en mil på før jeg kjente at jeg tråkket til og fjæra ble bøyd san etter hvert men jeg bøyde den tilbake og den holder like godt i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Springer er jo en lur oppfinnelse, men skal du sykle med hunden din for første gang vil jeg ikke anbefale deg å bruke denne, har du en hund som er litt vimsete og uoppmerksom er denne saken farlig. Første turen min med hundene på sykkel bruker jeg bare bånd og holder det med håndene, det er for det første lettere å irettesette hunden med et bånd enn det er når den løper i springeren

Jeg syklet heller ikke med noen av hundene mine før de var over 2 år grunnet veksten.

Har du for eksempel en schæfer som meg vet alle at de gjerne er litt og enkelte en del vinklet og dette gir dem derfor en spesiell holdning, ihvertfall i forhold til sykling med springer. Kameraten min syklet en del med sin schæfertispe med springer, helt til den dagen det gikk galt. Tispa viklet venstre bakben inn i girene og dermed bar det rett på klinikken med stor operasjon og alt som følger med.

Min anbefaling: Lær hunden det grunnleggende for sykling først i bånd og når dette er innlært kan du om du ønsker, gå over til springer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde aldri syklet med hunden kun i kobbel. (prøvde så vidt før jeg kjøpte springer), men nøkkene som kan komme demper springeren, og gjør det lettere for deg å ha kontroll. I begynnelsen ville jeg kanskje brukt både òg; Springer festet i selen, kobbel i halsbåndet. DET fungerte supert her. og jeg har en vimsete hund.

Men for all del ALDRI fest kobbelet som er festet til hunden i styret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Takk for all respons ;)

Nå ble jeg litt klokere i hvertfall. Theodor er bare et år, så skal ikke trene hardt med han, tenkte jeg bare skulle vende han til å gå ved siden av sykkelen nå i sommer, slik at han blir gradvis vant til det. Han er en vims uten like, med null impulskontroll, så kommer til å følge tipset med å ha springeren festet i selen, og et bånd festet i halsbåndet i begynnelsen (Takk til Vipsen og bcRex). Men så gjensår det bare å velge springer da, og det er jo ikke likelett, finnes jo forskjellige typer.. Den Ida vurderer ser jo bra ut, men er litt skeptisk til det faktum at jeg ikke ser noe "fjering" som kan dempe eventuelle rykk og støt.... hmm vanskelig dette her altså, har jo null erfaring når det gjelder sykling med hund !!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler den som heter springer, som med fjæring.

springer.gif

EDIT:

Klippet fra Canis:

* Begge hendene på styret hele tiden.

* En "sikkerhetsutløser" frigjør hunden automatisk hvis den havner på feil side av en stolpe e.l.

* Ingen opplæring nødvendig. Hunden finner sin plass ved siden av sykkelen fra første stund.

* Den lavtmonterte stålfjæren avdemper og reduserer hundens uventede rykk og drag, og gjør det lett å holde balansen.

* Springer kan brukes på begge sider av sykkelen og tas av eller på i løpet av 2 sekunder - uten verktøy.

* Springer passer til alle vanlige sykler og fjellsykler.

*Hunden holdes mykt, men bestemt "på plass" ved siden av sykkelen. Hunden skjermes fra trafikken og pedalene, og kan ikke vikle seg inn i festesnoren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Takk for all respons ;)

Nå ble jeg litt klokere i hvertfall. Theodor er bare et år, så skal ikke trene hardt med han, tenkte jeg bare skulle vende han til å gå ved siden av sykkelen nå i sommer, slik at han blir gradvis vant til det. Han er en vims uten like, med null impulskontroll, så kommer til å følge tipset med å ha springeren festet i selen, og et bånd festet i halsbåndet i begynnelsen (Takk til Vipsen og bcRex). Men så gjensår det bare å velge springer da, og det er jo ikke likelett, finnes jo forskjellige typer.. Den Ida vurderer ser jo bra ut, men er litt skeptisk til det faktum at jeg ikke ser noe "fjering" som kan dempe eventuelle rykk og støt.... hmm vanskelig dette her altså, har jo null erfaring når det gjelder sykling med hund !

Tror nok ikke den er noe for dere som har store hunder, som du sier. Men kanskje grei for meg med liten hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Tror nok ikke den er noe for dere som har store hunder, som du sier. Men kanskje grei for meg med liten hund?
Etter min mening er Springer et utmerket hjelpemiddel for de fleste hundetyper. Fjæringen medvirker til at at hunden ikke blir utsatt for rykk. Litt om sykling med bruk av Springer kan du lese her. Klikk på fanen som er merket Sykling. Som tilleggsutstyr til Springer får man kjøpt et såkalt adapter fra fabrikken. Adapteret flytter bøylen litt ut fra sykkelramma slik at foten får bedre plass.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men fungerer en springer like bra til en liten hund?? Har sett på denne. Noen som har erfaring med den?

Jeg anbefaler den som heter springer, som med fjæring.

springer.gif

EDIT:

Klippet fra Canis:

* Begge hendene på styret hele tiden.

* En "sikkerhetsutløser" frigjør hunden automatisk hvis den havner på feil side av en stolpe e.l.

* Ingen opplæring nødvendig. Hunden finner sin plass ved siden av sykkelen fra første stund.

* Den lavtmonterte stålfjæren avdemper og reduserer hundens uventede rykk og drag, og gjør det lett å holde balansen.

* Springer kan brukes på begge sider av sykkelen og tas av eller på i løpet av 2 sekunder - uten verktøy.

* Springer passer til alle vanlige sykler og fjellsykler.

*Hunden holdes mykt, men bestemt "på plass" ved siden av sykkelen. Hunden skjermes fra trafikken og pedalene, og kan ikke vikle seg inn i festesnoren.

Vi har hatt begge 2, mest fornøyd med den første - Siden du lett kan ta selve springeren av og på (meget praktisk! Og jeg har ikke noen liten hund heller :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt begge 2, mest fornøyd med den første - Siden du lett kan ta selve springeren av og på (meget praktisk! Og jeg har ikke noen liten hund heller :)

Tar av springeren ganske enkelt jeg da :) Eneste som sitter igjen, er den "klumpen" man fester selve springeren i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt begge 2, mest fornøyd med den første - Siden du lett kan ta selve springeren av og på (meget praktisk! Og jeg har ikke noen liten hund heller :)

Takk for svar.. Da går i allefall jeg får den "stanga".. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har allerede kjøpt meg springer, men har ikke brukt den så mye da.

Har jo en hund på bare litt over 8 måneder enda, så det sier seg selv.

Men en liten tur rundt huset for å teste gjorde vi, og selv om han er liten (36 cm for å være nøyaktig) passer den perfekt. Han elsker det da, så jeg gleder meg til den dagen vi kan sykle litt lengre.

Tror det skal gå greit med hunder som er mindre også!

Men det mange glemmer når de sykler med hund (har sett det veldig ofte) er at de bare kjører på og lar hunden springe i galopp ved siden av.

Skal du trene med hunden la den jogge ved siden av og ta noen spurter av og til. Prøv å unngå asfalten, så får man ikke så lett sår under potene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg bestilt springer på nettet, den typen som BcRex anbefalte :D Gleder meg masse til den dumper ned i postkassa :P Så får vi satse på at Theodor blir like glad i å sykle som det jeg er :icon_fun:

Takk for all hjelp alle sammen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg bestilt springer på nettet, den typen som BcRex anbefalte :D Gleder meg masse til den dumper ned i postkassa :P Så får vi satse på at Theodor blir like glad i å sykle som det jeg er :icon_fun:

Takk for all hjelp alle sammen :)

Får håpe du blir fornøyd da :P Jeg er hvertfall veldig fornøyd.

Første gangen jeg prøvde, begynte jeg å trille sykkelen, for så å ta steget å sykle sagt.

Husk å unngå asfalt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også tenkt på dette i det siste.

Har syklet med Blondie i bare bånd og jeg har da holdt båndet inni hånden, ikke festet løkken rundt hånden slik at vis noe skjer kunne jeg slippe henne.

Har gjort dette før og da trillet jeg den, slik at hun ble vandt med å passe seg. Sykklet slik at hun bare travet og stoppet med en gang hun gikk litt for nært sykkelen eller skulle tisse eller noe sånt slik at jeg ikke nøkket hard i henne. Prøvde også å ha en pinne og ha båndet ut på den "hjemmelaget" springer, lol.

Men tror jeg skal kjøpe meg en slik, men må bare finne ut hvor det er en god til oss.

Men hvorfor skal du ungå asfalt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også tenkt på dette i det siste.

Har syklet med Blondie i bare bånd og jeg har da holdt båndet inni hånden, ikke festet løkken rundt hånden slik at vis noe skjer kunne jeg slippe henne.

Har gjort dette før og da trillet jeg den, slik at hun ble vandt med å passe seg. Sykklet slik at hun bare travet og stoppet med en gang hun gikk litt for nært sykkelen eller skulle tisse eller noe sånt slik at jeg ikke nøkket hard i henne. Prøvde også å ha en pinne og ha båndet ut på den "hjemmelaget" springer, lol.

Men tror jeg skal kjøpe meg en slik, men må bare finne ut hvor det er en god til oss.

Men hvorfor skal du ungå asfalt?

Er ikke bra for hunden å løpe på asfalt. (jeg fikk veldig godt forklart om hvorfor, og fikk også fortalt skrekkhistorier hvor det værste hadde sjedd, men klarer ikke gjenfortelle det).

Men det er såpass hardt underlag. (vil ikke tro det er farlig å trene det inn der det er asfalt (hvertfall her gikk vi i samme tempo om i hadde gått :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Er ikke bra for hunden å løpe på asfalt. (jeg fikk veldig godt forklart om hvorfor, og fikk også fortalt skrekkhistorier hvor det værste hadde sjedd, men klarer ikke gjenfortelle det).

Men det er såpass hardt underlag. (vil ikke tro det er farlig å trene det inn der det er asfalt (hvertfall her gikk vi i samme tempo om i hadde gått :icon_confused: )

Grunnen til at man skal være forsiktig med å sykle på asfalt er at det er veldig hard belastning på leddene og sliter på potene. Spesielt belastningsskader på ledd kan være skummelt. Må du sykle på asfalt så hold ihvertfall ikke høyere fart enn trav også kan du heller gi på litt på grusveier eller litt større stier i skogen med variert underlag. Og pass på å bremse godt ned i nedoverbakkene da belastninga på fronten (skuldre og håndledd) er mye større i nedoverbakker enn på flata. Enda værre blir det jo da i nedoverbakker på asfalt. I motbakker er belastninga minst, så hvis man klarer det er dette det beste stedet å gi på skikkelig (er en fordel om man skal la hunden trekke pulk eller snørekjøre på vintern også om den er vant til å gi på i motbakker). Husk variasjon er viktig! Og varier gjerne hvilken side av sykkelen springern er festa på hvis hunden trekker skjevt (noe mange hunder gjør med springer).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnen til at man skal være forsiktig med å sykle på asfalt er at det er veldig hard belastning på leddene og sliter på potene. Spesielt belastningsskader på ledd kan være skummelt. Må du sykle på asfalt så hold ihvertfall ikke høyere fart enn trav også kan du heller gi på litt på grusveier eller litt større stier i skogen med variert underlag. Og pass på å bremse godt ned i nedoverbakkene da belastninga på fronten (skuldre og håndledd) er mye større i nedoverbakker enn på flata. Enda værre blir det jo da i nedoverbakker på asfalt. I motbakker er belastninga minst, så hvis man klarer det er dette det beste stedet å gi på skikkelig (er en fordel om man skal la hunden trekke pulk eller snørekjøre på vintern også om den er vant til å gi på i motbakker). Husk variasjon er viktig! Og varier gjerne hvilken side av sykkelen springern er festa på hvis hunden trekker skjevt (noe mange hunder gjør med springer).

Takk :icon_confused:

Jeg har også fått høre om et skrekkeksemplar av sykling på asfalt. da dette tar på potene også. I dette tilfellet hadde hele poten falt av. (dette er ikke noe som er overdrevet :icon_redface: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Takk :o

Jeg har også fått høre om et skrekkeksemplar av sykling på asfalt. da dette tar på potene også. I dette tilfellet hadde hele poten falt av. (dette er ikke noe som er overdrevet :) )

Ganske OT:

Hehe at hele poten falt av hørtes forferdelig dramatisk ut. Men kanskje det var snakk om noe ala det som skjedde med hunden min etter en påske med løping etter meg på ski. Dum som jeg var dro jeg med meg bikkja på skiturer som hun ikke var trent for. Eller problemet viste seg å bli labbene. Når en hund har godt herda labber gjennom å gradvis øke treningsmengden osv har jeg aldri opplevd at dette er et problem. Men jeg hadde flytta hjemmenfra og tenkte ikke på at bikkja nå ikke fikk mere tur enn nødvendig. dvs hun får det hun trenger, men er ikke i spesielt god form. Og potene hennes er derfor ikke mer herda enn en hvilken som helst familiehund. Også dro vi ut på skitur på isete påskeskiløyper. Vi gikk et sted mellom 5 og 10 km denne dagen (som jeg tror det skjedde, men det kan ha kommet gradvis gjennom hele påska også), altså ikke spesielt langt, men lengere og i et høyere tempo enn dyret var vandt til. Når vi kom tilbake tråkka hun fint ned på alle labbene. Det samme dagen etter, men så begynte hun å halte på høre frambein. Jeg klemte og styra på labben, men kunne ikke finne noe galt. Da det ikke ble bedre dro vi til veterinæren som heller ikke kunne finne noe galt. Det gikk enda noen dager og hunden halta like mye uten at noen kunne forstå hvorfor. Og så, plutselig falt hele den største tråputa av! Hun hadde da hatt en diger vannblemme under den største tråputa om selvfølgelig hadde vært vond å trå på. Dette hadde jeg aldri hørt om før, så vi dro en ny tur til veterinær som anbefalte oss å holde labben hennes i grønnsåpevann en til to ganger om dagen (takk gud for tålmodig hund) og ha på sokk ute for å ikke få dritt i det. Og tredeputa vokste fint ut igjen den.

Dette var ikke på asfalt da, men isete skiløyper. Og jeg kan godt tenke meg at du kan få samme effekten på asfalt. Men som sakt, blir hunden gradvis trent opp og potene herda skal ikke dette skje. Det var forferdelig dumt av meg å ikke tenke på. Men asfalt sliter allikevel hardt på potene, så vær forsiktig og bruk evt sokker. Men som sakt, det værste problemet med å sykle mye på asfalt er at det er veldig hard belastning på leddene. Jeg kan bare sammenligne med mitt eget kne når jeg jogger på asfalt. På asfalt blir det vondt med en gang, men jogger jeg i skogen merker jeg lite til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganske OT:

Hehe at hele poten falt av hørtes forferdelig dramatisk ut. Men kanskje det var snakk om noe ala det som skjedde med hunden min etter en påske med løping etter meg på ski. Dum som jeg var dro jeg med meg bikkja på skiturer som hun ikke var trent for. Eller problemet viste seg å bli labbene. Når en hund har godt herda labber gjennom å gradvis øke treningsmengden osv har jeg aldri opplevd at dette er et problem. Men jeg hadde flytta hjemmenfra og tenkte ikke på at bikkja nå ikke fikk mere tur enn nødvendig. dvs hun får det hun trenger, men er ikke i spesielt god form. Og potene hennes er derfor ikke mer herda enn en hvilken som helst familiehund. Også dro vi ut på skitur på isete påskeskiløyper. Vi gikk et sted mellom 5 og 10 km denne dagen (som jeg tror det skjedde, men det kan ha kommet gradvis gjennom hele påska også), altså ikke spesielt langt, men lengere og i et høyere tempo enn dyret var vandt til. Når vi kom tilbake tråkka hun fint ned på alle labbene. Det samme dagen etter, men så begynte hun å halte på høre frambein. Jeg klemte og styra på labben, men kunne ikke finne noe galt. Da det ikke ble bedre dro vi til veterinæren som heller ikke kunne finne noe galt. Det gikk enda noen dager og hunden halta like mye uten at noen kunne forstå hvorfor. Og så, plutselig falt hele den største tråputa av! Hun hadde da hatt en diger vannblemme under den største tråputa om selvfølgelig hadde vært vond å trå på. Dette hadde jeg aldri hørt om før, så vi dro en ny tur til veterinær som anbefalte oss å holde labben hennes i grønnsåpevann en til to ganger om dagen (takk gud for tålmodig hund) og ha på sokk ute for å ikke få dritt i det. Og tredeputa vokste fint ut igjen den.

hehe, ja jeg forklarte litt dårlig. men var det som skjedde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bruker springer på min flotte fuglehund, en klar fordel med springeren er iallefall at du får dempet et plutselige røkket til siden når hunden finner en fugl eller lignende som er spennende. HAr i starten nå holdt han i trav for det meste, men jeg må si at det kreves en våken hundefører! MEd et øye på bikkja og et på veien har jeg alikevel klart å få til et par kolbøtter både på Rex og meg selv. Det er viktig å gjøre sitt beste for å unngå dette, men selv om hunden triller rundt en gang eller to er det ingen fare. Viktige her er å sjekke hvordan helsen er etter det. Rex bråstopper av og til fortere enn meg og har med det godt litt rundt.

Og akkurat slike hendelser understreker hvor viktig det er med sele og ikke halsbånd (grøss og gru om nakken hans hadde fått sleng), med en sele går hele kroppen og skaden blir mindre.

Nå begynner derimot (etter en 5-6 turer) Rex å skjønne tegningen og vi hadde ingen problemer med han sist vi var ute (da var det heller meg som prøvde å stoppe på glattisen... dårlig ide!).

Pappa har trent mye med springer og når hundene er på topp kan de fint gallopere hele runden hans på ca 3 kvarter- time. Men det må bygges opp, han sykler forøvrig omtrent bare på skogstier og veier...

Men et springer spørsmål: Når tauet/ plastdingsen ryker hva gjør man da før neste tur? Finnes det noen reperasjonsmåte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...