Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten børjar bli stor


Anders

Recommended Posts

Skrevet

Hejsan!

Min GD-valp har precis kommit in i puberteten, han har børjat att då och då lyfta benet och hans attityd mot andra hundar børjar bli tuffare. Jag har fått honom ungefær dit jag vill ha honom i lydnad før ganska længesen och har inte jobbat så mycket med sånt på ett tag. Men nu misstænker jag att man får børja hålla øgonen øppna och huvudet alert før nu førændras han sækert mycket.

Så jag tænkte ligga steget føre honom och høra efter lite vad ni hær har råkat ut før några førændringar hos era hundar nær dem kom in i puberteten? Framfør allt då ni som har han-hundar.

Vad kan jag førvænta mig?

Å hur tycker ni man ska reagera på de olika situationerna før att få honom "tillbaka" så snabbt som møjligt?

Jag tænker på saker som inkallning, bråk med andra hundar och allt annat som en unghund kan få før sig...

Skrevet

Klart det blir forandringer :icon_confused:

Maaaange av dem..., det skulle jo bare mangle. Veldig vanlig er jo at mange, i motsetning til deg, ikke tenker på at mors lille gull (eller fars) skal bli stor, og så kommer det brått på - og det blir ofte veldig klart hva som mangler, og som man kunne lagt inn fra tidlig valpestadie av.

Det som bør være på plass av innlærte ting, er jo en god innkalling - det er alfa og omega. Da kan du kalle ham vekk fra andre hunder han ikke bør møte, du kan få ham vekk fra situasjoner der du forutser at det kan bli bråk eller knuffing, og stoppe at leking utvikler seg til noe mer av en måle krefter-greie.

Jeg liker også å ha en "gå unna"-kommando, der hannhunden må gå ut av situasjonen - om ikke helt bort til meg. Og så følger jeg godt med, og bruker den tidlig nok.

Det andre er at det lønner seg utrolig godt å ha god kontakt - en hund som er INTERESSERT i å ha kontakt med deg. En GD kan kanskje ikke bli som en gjeterhund, men folk med særere raser enn det har likevel greid å jobbe frem en god kontakt - ikke for lydighetskonkurranser og lignende sin del, men for å ha en god kommunikasjon i hverdagen. At hunden "sjekker" med deg rundt ting - som en naturlig greie, da når du lettere inn med det du ber den om også. Hvis hunden din er like interessert i deg og det du gjør (som da bør være endel festlige ting), som i andre hunder gjør at du ikke får en som blir manisk opptatt av alt det morsomme andre hunder gjør - og som kan bli et problem når morsomhetene går over i mer alvor.

Og så bør du ha på plass et visst grunnleggende lederskap... eller hva du kaller det... at du kan stoppe den, si et "nei" som betyr nei. Det kan også læres inn på positivt vis, at neiet betyr mer et "stopp det du holder på med uansett" enn det er "FYYYY", slik mange bruker det.

Ellers: Alle hunder TØR mer, jo eldre de blir. Små valper er ofte "snille" fordi de ikke tør så mye, de er forsiktige, som valper skal være, prøver seg pent frem, er ydmyke. Når de vokser, så tør de mer og mer - og det fortsetter ganske lenge egentlig! Helt frem til to-tre årsalderen, og for den saks skyld mye lenger også, kan hunders psyke fortsette å endre seg - noe er veldig tydelig, andre ting er umerkelige, men skjer.

Så skal de finne sin plass, heter det seg. Men hunder som treffes ute, HAR ikke bruk for å finne sin plass - de er ingen flokk, de skal "bare" kunne omgås uten bråk.

Jeg fulgte Belgerpias gamle råd, hun har hatt mange flere hannhunder enn jeg før: Jeg holdt min unge hannhund borte fra jevngamle hanner med samme hormongreiene, frem til ting hadde roet seg. Å leke "herjelek", der de begynner å leke seriøst med hverandre, to jevngamle hanner - går gjerne over til at de lener seg litt på hverandre med hodene, at de "steiler" mot hverandre, forstadier til slåssing. Lar man hunden holde mye på slik, så "trener" den seg til å bruke denne atferden. Derfor fikk min helst gå med eldre, stabile hanner som ikke gadd ta ham alvorlig - eller yngre hanner og tisper. Han fikk heller ikke mase hemningsløst på tisper og ri, noe som er greit å ha nå; han kan kalles inn fra løpske tisper, han vet at "litt er alt". For mange hannhunder som skal "eie" samme tispe kan også bli bråk, hvis de går av hengslene.

Du har en stor hund, som mange mindre hunder av størrelse vil kunne synes er skummel. Pass deg så han ikke erfarer at størrelsen gjør at han kan "skremme" andre, eldre hunder - har kjent store hunder som har "våknet" opp for det faktum, og blitt noen terrorister.

Ros ALL positiv atferd, alt han gjør for å unnvike, dempe etc. Unngå ALL negativ atferd, altså slåssing, fordi det lærer dem at en slåsskamp = en veldig kjekk og rask måte å gjøre opp på. Følg godt med, stopp alt TIDLIG. Skal du omgås andre hunder, prøv å GÅ tur sammen med dem - ikke stå. Da blir det en friere omgang, og ikke den statiske greia som fører til at mange hunder ender med å barke sammen til tider...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...