Gå til innhold
Hundesonen.no

avlsperre på valper man selger


Inustaff

Recommended Posts

Ja - la oss debattere DET - hvorfor skulle ikke en oppdretter ønske (og prøve) å ha "full kontroll" med sine valper og linjer? (Nå kjenner ikke jeg en eneste oppdretter som har klart det - ei heller ønsket det - men er det noe rart om en oppdretter gjerne vil ha koll på hva som skjer med valpene de har satt til verden?)

Nei, det er ikke det spor rart at oppdrettere ønsker å "ha koll på" sine linjer og valper, jeg tenkte mer i retningen "MIN! BARE MIN!". :rolleyes:

Altså at det ikke er snakk om å forhindre avl på mindre gode individer, men tvert om forhindre at andre "får kloa" i dine gode linjer. Og som de fleste vel vet, så er ikke alltid årsaken til det at "de andre" har dårlige hunder, men heller at man har et dårlig forhold av en eller annen grunn (f.eks. at "den andre" er din bitre konkurrent).

Jeg blir matt av den dobbeltmoralen som ofte rammer oppdrettere - på den ene siden skal de være "seriøse" - hvilket innebærer at man forventer og krever at de skal stille opp til enhver tid med råd og dåd mht valpen (og det gjør de seriøse gjerne!) hele dens liv, vi skal dele kunnskaper og kjennskap til linjer, sykdommer, svakheter og styrker om hunden og linjene, vi skal ha åpne dører og kriseberedskap for hunden enten det dreier seg om problemer med ferieavvikling eller samlivsbrudd og elendighet - men vi skal for guds skyld ikke blande oss oppi hvordan hunden blir fulgt opp og stelt (hd-røntget og sjekket), og vi skal ikke mene noe eller blande oss inn når valpekjøperen som bare ville ha en kosehund til familien plutselig finner ut at han så gjerne ville bli oppdretter likevel?!

Kan noen forklare meg logikken?

Vel, dette går vel igjen på seriøsitet. Man forventer at en seriøs oppdretter oppfører seg slik du snakker om, og man forventer også at en seriøs valpekjøper hører på fornuft. Problemet dukker jo opp når det viser seg at en av partene ikke er så seriøse som man trodde.

Jeg er helt enig i at oppdrettere generelt sett mangler rettigheter, samtidig er jeg litt skeptisk til å gi dem noen, når man ser hvor mye rart som foregår rundt omkring.

Ta for eksempel punktet om å hente hunden tilbake vederlagsfritt dersom den blir mishandlet eller vanskjøtt, eller bare ikke behandlet slik oppdretter vil, som en del oppdrettere faktisk har i kontrakten.

Jeg skulle gjerne sett at oppdretteren til hunden som står i en meter kjetting foran huset dag ut og dag inn, kunne dratt og hentet den. Jeg ser helst IKKE at oppdretteren kan dra og hente valpen som tilhører noen oppdretter har blitt uvenner med. Og det skal godt gjøres å få det ene uten det andre.

Det er nå engang sånn at "solgt er solgt" - på en måte er det forferdelig trist å behandle en hund som en vare, på den annen side så HAR faktisk valpekjøper betalt for det de kjøper, og da tilhører det dem.

Jeg mener på ingen måte at det er feil av oppdrettere å "blande seg inn" når valpekjøper plutselig finner ut at de skal avle på hunden sin, men man har jo ingen garanti for at man blir hørt.

Det er oppdretters oppgave å finne kjøpere som kan stoles på.

Men alle kan selvsagt gjøre feil, og hvis man ikke tar sjansen på det, får man lage fôravtaler eller medeieravtaler, da. JEG ville ikke kjøpt hund fra en slik oppdretter, da det er umulig å vite hvorfor det gjøres på denne måten, og jeg synes ikke oppdrettere som tviholder på sitt avlsmateriale eller på forhånd antar at du kommer til å gjøre noe komplett idiotisk (men likevel selger deg valp) nødvendigvis er så sympatiske. Jeg foretrekker uansett oppdrettere som stoler på egen vurderingsevne.

Dette er forøvrig grunn nummer én til at oppdrett ikke tiltaler meg; å overlate sine søte små, som man har lagt ned så mye arbeid og kjærlighet i, til andre mennesker. Og så skal man sitte der i ti-femten år og håpe på det beste... Tror jeg ville blitt sittende med hele hurven selv! :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Egen plass i sofaen var en lur løsning ja, takk for tips! 
    • Stikkordet her er å være konsekvent, og ha tydelige signaler. Våre hunder fikk lov å være i sofaen hjemme, men ikke hos mine foreldre. Jeg mistenker dog at de hadde sneket seg opp i sofaen om de hadde fått være alene i stuen hos mine foreldre, men de prøvde seg sjelden ellers. Helt til minstemann lærte at han fikk lov når teppet hans lå der. Og det er forsåvidt en mulig løsning. La hunden få lov til å være i sofaen, men kun på sitt eget teppe. Da kan man ta teppet bort når man skal ha gjester, f.eks. Teppet blir da et tydelig fysisk signal på når det er lov og ikke. Satte hunden min poten utenfor teppet så var det umiddelbart ned fra sofaen. Men jeg vil nok være supernøye på at hunden ikke har tilgang til sofaen alene før den er ganske trygg alene og drillet på at sofaen er forbudt område uten tillatelse.
    • Hei! Får snart valp i hus og ønsker å være konsekvent og tydelig med treningen fra starten av. Har et dilemma når det gjelder det å la hunden være i sofa og seng(min seng altså). Jeg ønsker ikke at hunden skal hoppe opp i sofaen uten lov eller uten invitasjon. Jeg passet en hund en gang som tok det som en selvfølge at den skulle oppi alt av senger og sofaer, og det ble et problem når det var gjørmete og våte poter, løpetid, besøk som ikke likte hunder osv. Passet også en hund som ikke fikk lov, men jeg lot den komme opp i sofaen EN gang, og da forventet den at det var lov hele tiden... Jeg har egentlig lyst til å kunne kose med hunden i sofaen når hunden er ren og tørr. Er det overkommelig å trene hunden til å kun komme opp i møbler på invitasjon, eller bør man være konsekvent på at dette ikke er lov? Og om man satser på å trene på at den skal inviteres opp, hvordan går det da når den er alene hjemme? Hører stadig vekk at folk angrer på at de ikke var mer konsekvente med hundene tidligere. Noen som har erfaringer med dette som vil dele de med meg? På forhånd takk!   
    • Vi er en familie som ser etter en labrador retriever som både skal være en trygg familiehund og god turkamerat. Vi er relativt aktive, glade å gå på tur, har hytte på fjellet, tilgang på hytte ved sjøen, og bor på østlandet i et hus med en romslig hage og nærhet til marka. Barna i familien er 8+ år. Vi er nybegynnere å regne når det gjelder å eie hund, men har hunder i nær familie og far i familien er vokst opp veldig nærme besteforeldre som under oppveksten hadde tre labradorer på rad. Det er viktig for oss at hunden kan passe i en familiesetting, men samtidig være aktiv og glad i å komme seg ut: Trene apport og søk, være med på telttur, lange langrennsturer, joggetur, fisketurer osv. Far er jeger og kan tenke seg å ha hunden med som apporterende kompis i skogen/fjellet. Og som kan trene apport i skogstjern når fisken ikke vaker. Robust gemytt og godt lynne et must, så den må også klare å slappe av når den er hjemme og ha en fungerende "av-knapp". Så vi ønsker ingen kraftig hund med kortere ben som man kan få inntrykk av at en del av utstillingslinjene kan bli. Vi er i dialog med noen oppdrettere av jaktlabrador, men skulle også gjerne kommet i kontakt med noen oppdrettere som er seriøse og som avler frem "lettere" labradorer som ikke nødvendigvis utelukkende er fra jaktlinjer. Noen anbefalinger?
    • Ånei kjære deg, så uutholdelig trist!! Ord blir så fattige, men jeg kjenner det i hele kroppen hvor tomt og stille alt blir i en slik situasjon. Kondolerer!! RIP Ariel❤️❤️❤️
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...