kastrere alle ikke-avlsdyr

[Huldra]

Huldra: Dyrleger med hodet på rette plassen følger norsk lov, som sier at det ikke er tillatt å kastrere hunder med mindre det er pga helsen.

Det er fordi loven er slik i Norge. Ser man til England eller USA, er loven en annen. Det betyr ikke dermed at loven vi har her, eller loven som er der, er "allmennt rett". Dyrleger som er utdannet i England fx, er mye mer åpne for å kastrere hunder uten medisink grunnlag, og man kan ikke si at det er generelt feil, bare fordi vi er i Norge. I England hadde jo det vært rett, fx. Altså, landegrenser og lover bestemmer ikke for meg hva jeg mener er "rett".

Når det er sagt, er jeg imot en lov som sier at alle ikke-avlsdyr skal kastreres, bare sånn at det kommer frem nok en gang. Jeg er derimot for at hundeeier skal kunne, i samråd med eksperter (dyrlege, atferdsekspert e.l.) kunne velge å kastrere hunden sin, uten at det trengs et medisinsk grunnlag, dvs at en sykdom/skade allerede har oppstått.

Jeg kastrerte forrige hunden, som var blanding. Jeg hadde utmerket kontroll på han, hadde ingen problemer med at han var gal etter tisper, men av den enkle grunn at han var blanding, kastrerte jeg han. Virker kanskje unødvendig siden jeg hadde kontroll, men jeg valgte uansett det, bare for å være på den helt sikre siden. Jeg tror ikke man kan helgardere seg, og uhell kan skje, fx hvis noen andre passer hunden. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg ikke valgt å kastrere, fordi han hadde fryktaggresjon, noe som forverres gjennom kastrering. Dette ville blitt hindret hadde man måttet fått "godkjenne" kastrering gjennom dyrlege/atferdsekspert. Resultatet av det merket vi ikke før et par år etter, ellers forandret hunden seg lite, men to ting skjedde: han ble mer kosete inne, noe jeg ser på som positivt, og han ble mer glad i mat, noe jeg også ser på som positivt, siden det da var enklere å trene han. Han ble ikke lat, han forandret ikke personlighet, og han utagerte like fullt på andre hunder. Men disse dårlige genene kunne i alle fall aldri aldri føres videre, noe jeg er glad for.

Det er faktisk ikke mange hannhunder jeg har hørt om, som har forandret seg negativt etter en kastrering. Det finnes uansett endel forskning på området, slik at man faktisk på forhånd kan si om det ikke er lurt å kastrere, som fx ved fryktaggresjon. Se Løberg og Løberg. En annen ting er at atferdsgrunner burde være lov å kastrere for. Løberg har selv erfart at hun har anbefalt kastrering av hund, hvor dyrlegen har nektet å kastrere, fordi det ikke er en medisink grunn. Det som er bra/dumt er at man da bare går videre til man finner en dyrlege som faktisk er villig til det, enten uansett, eller på grunnlag av atferd.

For å summere opp min mening; kastrering burde vært enklere å få gjort, men man burde få en slags "godkjenning" fra dyrlege eller atferdsekspert for å kunne gjøre det. Dyrleger burde kanskje ha gått et slags kurs for å kunne vurdere det (pr nå har de to timer med atferd i løpet av hele studiet, så det sier jo sitt).

[Guest 2ne]

Min erfaring er at det er barnslig enkelt å få utført en kastrering, selv uten å ha medisinske grunner til å gjøre det. Det er et fåtall av veterinærer som i det hele tatt spør om hvorfor man vil kastrere, og spør de, så er det bare å si hvorfor - f.eks at hunden er hannhundaggresiv eller svært opptatt av løpetid.. De ber deg jo ikke akkurat om å bevise det, liksom..

[akela]

Når du, Hulda, kastrerer nærmest bare "for sikkerhets skyld" - på en hund du ikke hadde direkte problemer med, så blir det nok et bevis på lettvintheten og bakvendttankegangen i dette. Det er som Kaptein Vom - som gir Knoll og Tott juling på forhånd. Du blir jo det beste beviset på lettvinttankegangen, om enn ufrivillig?

Hunder velger ikke SELV å føre genene sine videre - de har eiere som gir dem muligheten til det. Vi har hatt en haug bikkjer, midt i byen og med hytte på landet, og ingen av dem har nå - uten vårt ønske, i de tilfellene vi har villet hatt kull - fått den minste mulighet til å føre genene sine videre, dårlige eller ei. Merkelig tankegang, igjen - og preget av det lettvinte. Veldig vanskelig å låse en dør, holde en hund i bånd? Ikke egentlig, synes nå jeg...

Og ja, det er lettvint å få det gjort, som 2ne skriver. Og folk later til å synes at kastreringsinngrepet er enklere enn å legge sjela si til og trene litt - når de først har klart å kjøpe feil hund, feil kjønn etc.

Å si at "det er fint at han ble et matvrak av en kastrert hannhund" fordi det var praktisk for DEG, synes jeg er ille å lese, og så "var det så kos" at han ble mer kosete. Uffameg... tenkt over HVORFOR hunder blir kosete? Min barske, og definitivt ukastrerte, hannhund blir kosete når han er usikker - ikke ellers... da søker han støtte og trøst. Tenk litt på den, hvem det er hyggelig for.

Beklager å bli personlig, men det er sært å lese hvordan man synes det er kjekt å modifisere hunder så de blir mer praktiske og lettvinte. I USA fjerner de jo også stemmebånd, og de tar klørne av innekatter - det er faktisk litt hånd i hanske med kastreringsgreia der borte også.

Jeg har sett nok litt passe stakkarslige hannhunder som mobbes av andre tisper og hanner, der tispene flyr på dem og hannhundene rir på dem - og ingen gidder å ta det alvorlig, når kastraten prøver å si fra. De tilfellene der det har vært overhormonelle dyr (i forhold til løpetisper), og det har vært vellykket, virker disse til gjengjeld mer som "vanlige" hannhunder - og andre hunder reagerer ditto på dem. Så de som kastreres "feil", de får også ofte lide. Men klart - hvis eierne synes ALT er praktisk så lenge de ikke slåss eller stikker av, og at ikke resten av atferdsendringen gjør noe... da er de i en annen del av verden uansett.

Og England som forbilde, der airhead Trude Mostue gjerne skulle kastrert mannen sin også, så hun ble kvitt alle denne plagsomme testosteronen, som hun skrev i VG?

Hun kastrerer jo hunder av atferds-"problemer" som hun greit kunne løst, dersom hun hadde PRØVD å ha litt kontroll - og ikke bare latt hundeoppdragelsen gå på lykke og fromme. Bullmastiffen som skulle "vokte eiendommen", for eksempel - og den andre hunden som stadig jaget postbudet. Jepp, frem med kniven. Og hva skjer? Jo, nå har dama gitt bort hundene for de passet ikke inn i livet akkurat nå. Så viktige var de for henne - og skal vi bruke slike lettvinthetens forbilder her hjemme?

Siste jeg hørte om fra en bekjent, var at en valpekjøper lurte på kastrering som "løsning" på en hannhund på to år som reagerte på fremmede barn... Dette hadde eier sett siden bikkja var rundt året - men hadde de gjort noe med det? Nei, men kastrering løser sikkert alt. Slik oppleves det ute... de får med seg vidunderrådene til dustete Moestue, og leser neppe på nettet annet enn VG...

[QUEST]

Dette er vel strengt tatt litt OT, men siden det er kastrtering som diskuteres, så henger jeg meg på. Det er ett argument for kastrering av hanhunder, som ikke har blitt tatt opp i denne tråden, og det er kastrering på grunn av markering, innendørs..

Enkelte hanhunder (og det ser ut til å være en markant overhyppighet innen visse raser og linjer) markerer så mye innendørs, at selv de mest vaskeglade, finner det vanskelig eller nærmest umulig å la hanhunden gå fritt innomhus.. Selvfølgelig kan det være flere årsaker til dette, som stress, løpetid o.s.v, men selv når slike utløsende faktorer er eliminert, så står man igjen med noen hanhunder som markerer uansett.!

Man kan med rette hevde at det er feil ende å begynne i, det å kastrere "synderne", det beste hadde selvsagt vært , at oppdrettere og eiere av de utsatte rasene hadde tatt hensyn til problemet i avlen..

Det ser ut til å være en, ikke ubetydelig, sammenheng mellom "hormonstinne og overkåte" hanhunder og innendørsmarkering..

Nå er imidlertid ikke jeg så naiv, at jeg tror at eieren til Int:ch.Winsalot "Pissenisse", tar gromgutten ut av avl, på grunn av en slik "bagatell".. Det er jo bare å putte misdederen i bur, så er jo ikke det no problem..

Og her kommer jeg til poenget; sett fra hundens synspunkt,( i den grad det er mulig) hva tror dere er verst; Å tilbringe størstedelen av livet i bur eller innestengt på et rom eller å bli kastrert og få gå fritt innendørs?

Jeg skal ikke påstå at kastrering hjelper i absolutt alle tilfeller men jeg har sett en hel del tilfeller der det har gjordt det..

[akela]

Du sier selv det er overhyppighet innen visse raser og visse linjer - og da sier jo svaret seg selv: Da er det noe i mentaliteten til disse hundene, eventuelt i kombinasjon med eiere som kanskje ikke synes det er like viktig å trene sine chihuahuaer og italienske mynder?

For de jeg kjenner som trener sine... de har heller ikke små pissnisser, men det kan jo være flaks også da? Eller at de ikke ville kjøpe fra disse linjene? Skal spørre!

Dessuten: Siden dette nå begynner å bli et så stort problem, siden småhundavlen har tatt enda mer av, så er det jo forlengst kommet fornuftige produkter på markedet som disse:

http://www.petshopgirls.no/html-sider/Shop...SE/Boyband.html

De såkalte boyband, som er en liten bleie for hannhunder - som ifølge omtalen også skal ha en god bivirkning: "En bonus er at hunden etterhvert vil miste behovet for å lette på benet, fordi den ikke lenger får sine "markerings-opplevelser" som holder uvanen i live". Og det stemmer, ifølge en bruker jeg kjenner...

Så da kan man jo fortsette å avle frem innendørsmarkerende hannhunder - fordi man har funnet en enda mer lettvint løsning enn kastrering

[Guest Gråtass]

De såkalte boyband, som er en liten bleie for hannhunder - som ifølge omtalen også skal ha en god bivirkning: "En bonus er at hunden etterhvert vil miste behovet for å lette på benet, fordi den ikke lenger får sine "markerings-opplevelser" som holder uvanen i live". Og det stemmer, ifølge en bruker jeg kjenner...

Så da kan man jo fortsette å avle frem innendørsmarkerende hannhunder - fordi man har funnet en enda mer lettvint løsning enn kastrering

OMG! Er det mulig?! Bleie...?! Kan de ikke kjøpe og avle på marsvin istedet. Vel jeg konstaterer nok en gang for meg selv at hunder under knehøyde (med mindre det er en helt spesiell JRT ) får andre holde på med.

[QUEST]

Du sier selv det er overhyppighet innen visse raser og visse linjer - og da sier jo svaret seg selv: Da er det noe i mentaliteten til disse hundene, eventuelt i kombinasjon med eiere som kanskje ikke synes det er like viktig å trene sine chihuahuaer og italienske mynder?

For de jeg kjenner som trener sine... de har heller ikke små pissnisser, men det kan jo være flaks også da? Eller at de ikke ville kjøpe fra disse linjene? Skal spørre!

Dessuten: Siden dette nå begynner å bli et så stort problem, siden småhundavlen har tatt enda mer av, så er det jo forlengst kommet fornuftige produkter på markedet som disse:

http://www.petshopgirls.no/html-sider/Shop...SE/Boyband.html

De såkalte boyband, som er en liten bleie for hannhunder - som ifølge omtalen også skal ha en god bivirkning: "En bonus er at hunden etterhvert vil miste behovet for å lette på benet, fordi den ikke lenger får sine "markerings-opplevelser" som holder uvanen i live". Og det stemmer, ifølge en bruker jeg kjenner...

Så da kan man jo fortsette å avle frem innendørsmarkerende hannhunder - fordi man har funnet en enda mer lettvint løsning enn kastrering

Jeg kan forsikre deg om Akela, at problemet finnes ikke bare blandt miniatyrrasene.. Så det er litt for enkelt å henge ut de to omtalte rasene.. Selv om det ser ut til at det er en viss overhyppighet blandt små raser. Når det gjelder de eksemplene jeg tenker på , så kommer ikke problemet av "latskap" fra eiernes side.. Det er folk som har familiehunder og de er heller ikke førsteganshundeeiere. Tro meg, de har virkelig stått på, for å "avvenne" de aktuelle pissenissene.

Når det gjelder det gjelder det omtalte produktet, så finner jeg det totalt forkastelig og smått på grensen til dyreplageri. Jeg er sterk motstander av å kle på hunder , av andre grunner enn tvingende nødvendige, som beskyttelse mot kulde, på de aller mest korthårete rasene.

[marcoograya]

For noen TULLETE argumenter å dra for kastrering. En noenlunde evnesterk hundeeier klarer utmerket godt å låse en dør, eller på annet vis ha kontroll over hunden sin så den ikke stikker av. Klarer man ikke det, klarer man ikke å ha hund i det hele tatt.

Men det er kanskje ikke LETTVINT nok? For det er nettopp dette lettvinte som gjør at mange prøver å få kastrert hannhundene sine:

For det første trodde de kanskje det skulle være "så lett så" å ha en hannhund, uansett om rasen er stor eller krevende eller at de ikke har hatt hund før, og kjøper seg "for mye" hund. Eller de tror blandingshunder er unntatt fra ting? Ser de pussigste folk med rottweilerblandinger, som antagelig ikke ville kjøpt seg en renraset rottweiler - men som tror blandinger "vannes ut" eller blir noen "intethund"-aktige greier.

For det andre så gjør de halvhjertede dresseringsforsøk. Noen nybegynnere, som er villige til å lytte og lære, de får UTMERKET kustus på hundene sine - mens andre prøver sånn halvveis, begynner å gnåle når hannhunden er to år og ustyrlig, fordi de som eier ikke har gjort jobben.

Og når problemene først er der, med ustyrlige hannhunder også på "dameområdet" såvel som med aggresjoner mot andre hannhunder - ja, da skal det kastreres. Spør dem om de har tenkt å følge på med trening, slik ALLE anbefaler gjøres i etterkant av "nødvendige" (krise)kastreringer?

Er IKKE mange som er så flinke der, som til det atskillig mer lettvinte og tidsbesparende å gjelle hannhunden...

Skal det gjøres mer lettvint å ha hund, så burde folk ikke HA hund...

Jeg dro bare diskusjoen igang åsså hakker du på meg pga argumentene mine.. Hallooo???

Jeg har hatt en hannhund jeg ikke har hatt kontroll på.. Ikke fordi jeg er noen dårlig hundeeier.. Men fordi det var en vanskelig hund.. Alle kan havne i den situasjonen, at de ikke har kontroll!

At kastrering av den hunden hadde funket er jeg overbevist om. Men i stedet ble den avlivet. Fordi det ikke var god nok grunn til å kastrere!

.. Det finnes MANGE folk som ikke har kontroll på hannhundene sine. Er ikke alle som er hundeguruer! Og nei, de burde ikke ha hund kanskje, men nå har de det og de får ikke kastrere..

[Lazita]

For å si det sånn da..

På raser som det ikke er lov å avle på(les. forbudte raser) så burde det vell kanskje vært en slik lov for å unngå alle de useriøse som sier oi sann amstaf tispen min eller amstaff hannhunden min skal bli mor/far. Har sett masse slikt på nett.

skal de på død og liv være forbudt å avle på som rejeringen mener så burde de også ha tilbudt dem gratis kastrering siden de alikavel ikke kan kreve dem avlivet(før de har gjort noe så dumt som å få valper da).

[akela]

Så altså... hvis man ikke klarer å få det bort med avl, så er det BEDRE med et kirurgisk inngrep som endrer psyken til hunden, og som gjør at den kan få problemer med andre hunder hvis den ikke blir en litt halvkrypende sak, enn det er å sette på et behagelig bånd rundt magen på hunden når den er inne?

Jaja, det var argumentasjonen sin det...

Forøvrig: Med mangeårig fartstid med fra større til store hunder, som oppdretter, aktiv utstiller, med mange venner med større hunder også... så er min erfaring at problemet er MYE større i endel småhundraser. Jeg har knapt hørt om dette definert som noe "problem" i noen større rase, mens det diskuteres flittig i enkelte småhundforum blant vanlige eiere - mens det ofte feies under teppet (!) av oppdrettere og raseklubber etc. slik at stadig nye eiere går fem på.

[Havana]

OMG! Er det mulig?! Bleie...?! Kan de ikke kjøpe og avle på marsvin istedet. Vel jeg konstaterer nok en gang for meg selv at hunder under knehøyde (med mindre det er en helt spesiell JRT ) får andre holde på med.

Hehe. Den dagen en av mine hunder får behov for bleie, bærer det rett til dyrlegen. Da må det være noe alvorlig galt et sted.

Nå kommer jeg med kjepphesten min igjen: Det er store forskjeller på småhundrasene. Noen små raser sliter med dette - andre ikke. Årsakene til innemarkering kan være mange. I en del av tilfellene dreier det seg om overhormonelle hunder. I de tilfellene vil jo kastrering hjelpe. Hos noen raser hevdes det at det skyldes anatomien til hunden. Det vet ikke jeg nok om til at jeg kan si om det er riktig eller ikke, men om det stemmer, burde det jo absolutt gjøres noe i avlen. Ellers er det en del små hunder som desverre ikke får det de trenger av oppdragelse, stimulans og morsjon, og resultatet blir deretter.

[Lockheed]

Nei takk, ballene skal hunden min få beholde.

[QUEST]

Så altså... hvis man ikke klarer å få det bort med avl, så er det BEDRE med et kirurgisk inngrep som endrer psyken til hunden, og som gjør at den kan få problemer med andre hunder hvis den ikke blir en litt halvkrypende sak, enn det er å sette på et behagelig bånd rundt magen på hunden når den er inne?

Jaja, det var argumentasjonen sin det...

Forøvrig: Med mangeårig fartstid med fra større til store hunder, som oppdretter, aktiv utstiller, med mange venner med større hunder også... så er min erfaring at problemet er MYE større i endel småhundraser. Jeg har knapt hørt om dette definert som noe "problem" i noen større rase, mens det diskuteres flittig i enkelte småhundforum blant vanlige eiere - mens det ofte feies under teppet (!) av oppdrettere og raseklubber etc. slik at stadig nye eiere går fem på.

Jeg sa IKKE at problemet ikke kunne elimineres eller reduseres gjennom avl, jeg sa at jeg tviler sterkt på at det vil bli tatt hensyn til. En viss forskjell.. Hvorvidt kastrering er bedre eller ei, en avliving eller et liv som burhund, kan sikkert diskuteres.. ( det sliter vel ikke på psyken til hunden å leve som en burhøne??)

Et behagelig bånd rundt magen?? Tja, gad vite om hundene syns det..Alle de hunder jeg har vært i kontakt med, har satt lite pris på "bekledning", uansett hvilken form det kom i..Men du har kanskje en annen erfaring.

En annen sak med dette "kjekke" antitissebåndet, at jeg ser for meg at det kan bli misbrukt, som så mye annet "kjekt" utstyr til hund. Tenk så praktisk med bleie til hunden/hvalpen, så slipper man å lufte den, i tide og utide..At hunden hverken psykisk eller fysisk har godt av å tisse PÅ seg og gå med våt "bleie" til den samvittighetsfulle eier skifter, pytt sann..

Et velkjent eksempel på misbruk er bur, utmerket til transport og i nødstilfeller, ved skade f.eks., der det er viktig at hunden er i ro. De aller fleste er vel godt kjent med at dette utmerkede hjelpemiddel misbrukes over en lav sko..

Ja, problemet med markering ser ut til å være større i de små rasene, noe jeg også poengterte, jeg benektet det ikke men jeg sa at problemet finnes ikke UTELUKKENDE blandt små raser.

Ja, det feies svært ofte under teppet, og det er beklagelig!

[Bambings]

Jeg håper vi aldri får en lov som påbyr kastrasjon av ikke-avlsdyr. For meg er dette helt absurd. Kjønnet er faktisk en del av identiteten deres, og det BØR være vanskelig å få kastrert hunden sin...man bør ha en særdeles god grunn!

Sier som Lockheed, hunden skal få beholde ballene sine..

[Huldra]

Hva med tisper da? Er det mer "godtatt"? Eller for å spørre på en annen måte; hvorfor er det bare kastrering av hannhunder vi diskuterer?

[Bully the Kid]

Nei takk, ballene skal hunden min få beholde.

Min også

Jeg reduserer ikke bikkja til evenukk...og betaler for det i tillegg!

Takler jeg ikke hunden er det vel meg det er noe galt med, og ikke hunden min?

Angående lov om kastrering... Sikkert like effektivt med påbud som med forbud

[Havana]

Takler jeg ikke hunden er det vel meg det er noe galt med, og ikke hunden min?

Det kommer litt an på. Noen hunder har så høyt hormonnivå at det er plagsomt for dem. Dette kan kan faktisk påvises ved blodprøve hos veterinær. I såfall er det ikke din feil fordi problemet er av fysiologisk art, og det er begrenset hva du får gjort med det. I disse tilfellene mener jeg at det kan være riktig å kastrere fordi driftene da er mer til plage enn nytte/glede for hunden. Det er også disse hundene kastrering har best effekt på.

Men om du har skaffet deg en hund som ikke har fått det den trenger av sosialisering, oppdragelse og aktivisering, og du ikke har vært forberedt på hvilke drifter som følger med en normal hannhund, så er muligheten stor for at feilen ligger hos deg om det oppstår problemer. I slike tilfeller har ikke kastrering så god effekt fordi problemet ikke er hormonelt betinget i utgangspunktet.

[akela]

Kastrering av tisper brukes vel stort sett for å unngå FYSISKE problemer, og gjøres vel ofte på tisper som har unormalt ofte løpetider (og så viser det seg kanskje at de har cyster etc), som sliter mye med innbilt svangerskap, eller som har livmorbetennelse - som kan være livstruende, og som vel ofte sies å dukke opp igjen. Skal det være forebyggende, altså mot jurkreft, må det gjøres svært tidlig - noe som vel egentlig bare skjer på førerhundene.

Vi har hatt mange tisper, og de fleste har hatt normale løpetider, vært litt tullete i blant, men ellers tenkte vi ikke så mye på det. Så fikk jeg TO på rappen med livmorbetennelse som ble kastrert av den grunn, så det var statistikken sin det.

Men til forskjell fra hannhunder så har jeg ALDRI sett noen atferdsendring, verken på hundene selv eller på måten de behandles av andre hunder på. Og det er et såvidt stort inngrep, og dyrt!, at det later til å være atskillig høyere terskel for eiere flest å vurdere det.

Pluss, naturligvis, at det ikke anbefales som "tryllemiddel nummer en" for alskens atferdsproblemer! Slik det gjøres for hannhunder...

Men det er jo interessant å se på forekomsten av dette med problemer rundt løpetid - om det rammer flere hunder, eller om man bare er mer klar over det idag?

Hørte forøvrig senest i parken idag en som angret på å ha kastrert sin unge hannhund, noe som nærmest ble gjort forebyggende - fordi hele familien skulle kunne lufte den og den var litt aktiv og hadde mye "lyd" da den var yngre og de var redd for hva det KUNNE bli til (kaptein Vom-prinsippet). Og ikke så veldressert heller, for å si det sånn. Det var naturligvis også et helt feil rasevalg for deres bruk... det hører med til historien, og ikke skjønner de nå hvorfor de på død og liv tok hannhund (trodde det var mest lettvint). Men nå ser de hvordan den blir ridd på og mast på av nokså mange hannhunder, som ikke "hører" på den... uansett hvor mye den sier fra. Trist, og de angrer nå.

[Lockheed]

Hva med tisper da? Er det mer "godtatt"? Eller for å spørre på en annen måte; hvorfor er det bare kastrering av hannhunder vi diskuterer?

Jeg har hannhund og derfor sa jeg baller, men jeg er like mye imot kastrering av tisper.. Samme skitten det.

[Huldra]

Hva folk her har opplevd eller ikke, kan jo være interessant i seg selv, men jeg tviler på at det går for "god statistikk" eller forskning for den saks skyld. For å komme med like "nyttig" statistikk selv, så har jeg ikke hatt en hannhund som ble ridd på, til tross for at den var kastrert, og jeg har heller ikke inntrykk av at det er et "vanlig" problem blant eiere av kastrerte hannhunder, og joda, jeg møter ofte på de av den typen også. Jeg har også møtt flere kastrerte hannhunder som har vært trygge på seg selv, faktisk dominante ovenfor andre hunder, og en som også er sjef i "hundeflokken i parken". Ang steriliserte tisper, så tviler jeg på at to eksempler holder, men men.. Jeg har fått inntrykk av at steriliserte tisper ofte forandrer atferd, og at de blir mer "bitchy", grinete og sure, kjefter og smeller for ingenting, og i det hele tatt mister sin "søte del" av personligheten. Gammel tante sier vel det meste. Så bare fordi jeg, eller akela, har forskjellige erfaringer, betyr ikke det at noen av oss har rett. Poenget er bare at vi har forskjellige erfaringer, og det går vel da strengt tatt ikke an å argumentere for verken det ene eller det andre ut i fra det..

Når det gjelder kosing og usikkerhet, så syns jeg at det blir en veldig, veldig enkel slutning å dra. Kosete hund=usikker hund og usikker hund=kosete hund, fordi du hadde en dominant hannhund en gang som ikke var kosete? Nei, den går jeg ikke på med det første.. <_< I så fall burde jo Tulla være en sikker hund, siden hun ikke er kosete, men det har jeg jo fått høre at hun slett ikke er, hun er jo usikker hun (som de fleste andre hunder her inne).. Men for all del, forskning på dette område hadde jo vært veldig interessant, men om noen har erfart noe, betyr ikke nødvendigvis det samme som at det er sant hele tiden for hele "hundeheten".

[akela]

Er jo ikke noen vits i å være fornærmet - og protestere for å protestere. Les litt mer rundt på alt som er på nettet, hvor det tas store forbehold om kastraksjon "virker", for eksempel.

Og så tror jeg, helt ærlig, at jeg har sett atskillig mer enn deg - og sett det med litt andre øyne; fordi jeg har jobbet mye med ulike problemhunder/hundeproblemer og vært mye rundt. Og

Kastrerte tisper har jeg sett atskillig flere av, og bortsett fra egen erfaring så er det faktisk IKKE mulig å merke noe på andre hunder i deres behandling av dem - og da er det dyrevernmessige i dette greit for min del, bortsett fra fysiske bivirkninger som KAN komme, som inkontinens.

Å få innsikt i atferdsproblemer innebærer jo først og fremst at man må INNRØMME at man har et problem, eller lære seg å SE det. Der sliter jo du litt, tydeligvis. Og jeg gidder ikke gjenta "usikker i en situasjon"-forklaringen min mer, den har jeg skrevet i nok tråder som du har vært innom.

Jeg går mye i byparker rundt om og treffer kanskje 10-15 fremmede hunder hver dag, i tillegg til gamle kjenninger. Siden hundene mine reagerer øyeblikkelig på kastrerte hanner, har jeg moro av å observere andre hunders atferd mot dem også - og det har forklart mange situasjoner, som hvorfor en stakkars overaktiv sak ble plaget av SAMTLIGE tilstedeværende, hanner eller tisper, på ulikt sett, på Hundejordet.

Problemet er jo like mye at eier ikke VIL innse endringer - de liker kanskje hunder som blir mer initiativløse, som er "enklere", og tror "de bare leker" når fem hannhunder henger i hæla på deres kastrat og skal ri på ham, mens den balleløse prøver å si fra og glefse og ingen gidder å ta notis en gang, de behandler ham som en ranglav tispe gjerne.

Eiere flest lar hunder gjerne holde på, når de møtes "for å leke" - mens i andre miljøer, der man har litt mer kontroll kanskje, eller hundene blir kjent med hverandre, så kan ting være annerledes.

Andre eiere vil ha "ensporede" hunder, for eksempel. Som førerhunder, der rubbel og bit kastreres. Men se på tjenestehunder: Der kastrerer man vel aldri hannene, mens tispene vel kastreres hvis det er snakk om for eks politi, så det sier vel sitt om "mentale bivirkninger" og hva inngrepet gjør i forhold til arbeidsegenskaper - og hva slags kontroll det er fullt mulig å ha på hunder...

Og jeg tror også at jeg forlengst har skrevet at hannhunder som er overhormonelle men ellers greie - altså ikke fryktaggresjon, kan fremstå som mer "normale" hannhunder - slik du er så opptatt av å påpeke. Så det har jeg forlengst påpekt.... Men svært mange av de som kastreres later til å være de fryktaggressive eller usikre og aktive, eller de som rett og slett bare er viljesterke hannhunder i sin verste/beste alder som eier ikke har klart å pådra seg særlig kontroll over.

Hele vitsen med dette er å si at JA, kastrering HAR bivirkninger - det er INGEN enkel løsning, selv om man for hannhundenes vedkommende får intetkjønn som kan være lettere å håndtere for dem som har tatt seg vann over hodet på et eller annet vis (med unntak av det mindretall som er overhormonelle).

For idag er det gjerne slik det fremstilles av folk som har gjort det sjøl og synes de trenger å forsvare det, og av veterinærer i kjølvannet av Moestue som ikke har peil på atferd, og muligens også ymse instruktører som ikke klarer å løse floken for kundene.

[Guest 2ne]

Jeg har (fortsatt) et noe ambivalent forhold til dette med kastrering, jeg foretrekker intakte hanner når jeg førstes har hanner, men har allikevel endt opp med å kastrere 2 av 3 jeg har hatt.. Så har jeg ei tispe som er hormonell både før og etter løpetid, som jeg helt sikkert ville kastrert om det ikke var for at hun skal brukes i avl igjen om avkommene hennes er like sunne i kroppen som i sjelen - og som muligens skal ha et tredje kull om valpene i andre kull er like bra som de i første kull (bare for å gjøre det tungvint).

Hannhund nr 1 som ble kastrert, var 8-9 år gammel da inngrepet ble utført, han ble kastrert pga forstørret prostata, og jeg tror hverken han eller andre hunder fikk med seg at han ikke hadde baller.. Men han var godt voksen, bra mentalt OG ble kastrert av fysiske årsaker - og hannhundatferden var godt etablert, heldigvis..

Hannhund nr 2 ble kastrert halvannet år gammel.. En merkelig skrue som ingen helt skjønte hvorfor han var som han var. Han hadde noen "issues" som ble værre i puberteten, og siden det var helt og totalt uaktuelt å noen gang bruke han i avl (han var ikke bra hverken mentalt og eksteriørt) valgte vi å kastrere som en "siste utvei" - og han ble stadig "trent" for å takle de tingene han hadde problemer med, så det var ikke for å slippe å trene han, jeg var klar over at atferden kom til å forbli som de hadde vært, men jeg håpet at han ikke fikk etablert noe verre ved å føyse på en masse hormonproduksjon.. Vanskelig å si om det hjalp, han ble vel ikke noe særlig bedre av kastreringa, men så veit jeg ikke hvor ille han kunne blitt om han hadde fått lov til å bli "skikkelig" hannhund først heller.. Jeg hadde vel et fåfengt håp om at kastreringa skulle hjelpe da (selv om jeg nok var klar over at det ikke var veldig sannsynlig), for hjemme - i kjente og trygge omgivelser - var han verdens søteste og snilleste hund..

Jeg syns at om man førstes skal kastrere, så bør det være fordi det er et hormonelt problem så sant vi ikke snakker om tjenestehunder som førerhunder. Jeg har sett hunder som har blitt verre av eller som ikke har blitt noe bedre av kastrering, det er vel bare en av flere hunder jeg har kjent som har blitt kastrerte det faktisk har hatt noen effekt på, og da var det en hannhund som beviselig hadde en mye høyere testosteronproduksjon enn normalt (6 ganger høyere, om jeg ikke husker helt feil). Han var svært hannhundaggresiv (eneste han gikk helt fint overens med var min hannhund nr 1, og forholdet dem i mellom forandret seg ikke selv etter kastrering av noen av de), hvilket han fortsatte å være resten av sitt liv, men han ble etter kastrering kontrollerbar, han gikk ikke rett inn i "drapsmodus" bare av å se en fremmed hund, og han fyra ikke så fort lenger..

Jeg ble forøvrig anbefalt kastrering på hannhund nr 1 den gangen han var unghund, fordi han var så stressa og vanskelig å få kontakt med. Nå var ikke problemet hans hormonelt - sånn utover det at han var pubertetslus - og jeg er glad jeg valgte å la det være. Han var vel en av de greieste hannhundene jeg har vært borte i noen gang, aldri bråkete, aldri ufin med andre hunder, han kunne slippes med hva som helst, og jeg visste det ville gå bra.. Selv om han altså fikk beholde ballene sine..

Og i alle mine år som hannhund-eier, eller nå som tispe-eier, så har løpetid vært uproblematisk.. Jeg skjønner ikke det jeg.. Jeg bor i et veldig hundetett boligstrøk, det er hunder i minst annenhvert hus her, tisper og hanner om hverandre, gjerne flere i hvert hus og.. Ingen av mine hanner (husk at hanhund nr 1 var intakt frem til han var gammel) har vært plaget av løpetisper i nabohusene, vi har ikke hatt innpåslitne hannhunder etter oss når frøkna her har hatt løpetid, det har ikke vært noe problem.. Jeg er selvsagt åpen for muligheten for at vi her omkring bare er usedvanlig flinke med våre usedvanlige hyggelige, velavlede og veloppdragne hunder, men jeg tror liksom ikke helt at det er derfor heller.. Og det er rart at oppdrettere som gjerne har flere av begge kjønn, sjeldent har problemer med hanner som ikke spiser eller tjuvparringer, når det ser ut til at man MÅ kastrere en av hundene om man bare har en tispe og en hann.. Tror muligens det har noe med holdninga å gjøre, jeg? En oppdretter er kanskje mer innstilt på at det skal gå bra, mens en "vanlig hundeeier" kanskje forventer at det skal gå dårlig?

[akela]

Kanskje du bor i Det Perfekte Nabolaget? Men jeg tror både jeg og familien må bo i filialene til ditt, for det har i alle år gått helt utmerket her også...

Dette med at oppdrettere takler det:

Kanskje fordi de rett og slett VET at hunder er i utvikling, at det tidvis kan være brysomt og litt masete å ha hund, men at det går over, og at de ikke tror katastrofen er løs når det viser seg at dyr er dyr - og ikke perfekte som porselensfigurer?

For det er mange nødrop fra ferske eiere, som ikke innser/har fått beskjed om at valpetiden kan være en møkkaperiode, som tror alt går rett vest når det er en naturlig utvikling, eller som ikke har fått beskjed om at ja, det ER forskjell på å ha tispe og på å ha hannhund, eller at også hunder kan ha naturlige humørsvingninger og faktisk ikke alle KAN være venner. Alt skal ikke gå glatt - samtidig vet man om endel ting som kommer, og som man bør være forberedt på. Ikke få jeg møter på tror at hunden nærmest "bør" være ferdig oppdratt etter et dressurkurs, eller tror at dersom den ikke er det, så er løpet kjørt... og den "er sånn" og er dømt for evig.

Kanskje det må være sånn, men jeg synes heller at opplysning bør til. Kanskje er det for mange valper tilgjengelig, så oppdretterne må "underdrive" for eksempel dette med forskjellen på tispe og hannhund og være SIKKER på at folk vet hva de går til. Jeg har hørt flere som har kjøpt hannhund fordi det ikke var flere tisper igjen, og "oppdretter sa det ikke var så stor forskjell" eller de tror det er mer lettvint enn tispe. Den dag i dag...

[Guest Belgerpia]

Jeg skjønner jo at du er engasjert i saken Akela, men jeg må jo si at jeg blir litt forundret over at du øser forbannelser i retning av eks. England og sabler ned en viss blondine i samme slengen.

Nei, jeg mener ikke at blondinen er særlig oppegående, men om man er utdannet i ett land hvor kastrering gjøres rutinemessig på ett enormt antall hunder hvert år så er det kanskje greit å forholde seg til hvorfor. Hvorfor de blant annet kjører kampanjer for kastrering.

Argumentene i disse kampanjene er ALLTID "Enklere å ha med å gjøre, stikker ikke av, sloss ikke med andre og får ikke kreft".

Selvsagt kunne de arumentert med sannheten "vi ønsker å gjøre noe med overpopulasjon" - men da ville ikke særlig mange kommet å kastrert eller sterilisert sine hunder.

I England og USA anbefales kastrering av alle ikke avlsdyr for å redusere antall uønsketde parringer og dermed en overpopulasjon av hunder. Hunder som blir misshandlet, etterlatt til å dø i leiligheter, satt ut som løshunder - og til slutt avlivet fordi ingen vil ha dem.

I England omplasserer de flerfoldige tusen hunder hvert år fra "shelterne" - de fleste BLANDINGSVALPER - de omplasserer omtrent 1/4 av alle som blir tatt inn, resten AVLIVES.

I USA avlives så mye som 40-50000 hunder hver måned ved enkelte shelters. Altså flerfoldige mange hundretusner hvert år. Og de fleste er BLANDINGSHUNDER - ett resultat av at folk ikke passer på bikkjene sine og ikke tar vare på resultatet av det heller.

DET er årsaken til at man går hardt ut å kastrerer over en lav sko i disse landene, for hadde ikke så mange blitt kastrert så hadde problemet vært enda større.

Og man kan bare ikke bruke overpopulasjon som argument i kampanjer, ergo har man funnet andre "fordeler" med kastrering som man bruker. Og ser man til disse landene så har man ikke problemer med mobbing eller noen ting - så det må være ett særnorskt fenomen og handler vel da om dritale eiere av intakte hunder som lar sine drittbikkjer oppføre seg som akkurat det "drittbikkjer". Sorry.

Nei, jeg er ikke udelt for kastrerning av alle ikke avlsdyr, men jeg synes det er greit at folk velger å gjøre det. Jeg mener også at man bør la være å skaffe seg hund om man ikke gidder å ta jobben det medfører, men det er utopi å tro at man skal få folk til å avstå fra å ha hund i det store og det hele.

Når man i tillegg ser at det bare på Finn ligger ute en 30-40 blandingshunder som gis bort til enhver tid, og man vet at andre omplasseringsfora opererer med så og si bare blandinger - så er det kanskje ikke så dumt at man krever at folk som ikke skal drive med utstilling og avl kastrerer sine hunder??? Da kan man kanskje forhindre at enkelte hunder blir kasteballer også.

[akela]

Jeg har bodd i hvert land et år, altså USA og England, og sett at hundeholdet i endel lag av "folket" der IKKE samsvarer særlig med slik det er - vi er bare ikke så slepphendte, og det er også en god del andre forskjeller for eksempel i det man vel helst kan kalle en "underklasse" særlig i en del strøk i USA.

Vi ER ikke sammenlignbare i et og alt, derfor er det ikke veldig heldig å sammenligne dyreholdet - i dette tilfellet hvorfor de har kastreringskampanjer der på hund også - med her hjemme. Den beste "sammenligningen" er vel å se hvordan ganske mange holder huskatt på - de man får gratis i annonse - på, kontra de som har rasekatter OG hunder generelt her.

Og det at det ligger mest blandingshunder ute til salg er vel nettopp dette med pris - easy come, easy go. Pluss at mange blandinger som gjøres bevisst, viser seg å ikke være særskilt heldige - i hva som slår gjennom. Det er flere blandingskull enn man tror som gjøres mer eller mindre bevisst, hører jeg rundt om. Kanskje er det informasjonsarbeid - men all den tid det burde være en smal sak å ta en løpetispe som har vært på rømmen til dyrlegen og gi den en abortsprøyte, tror man at det vil være ENDA enklere å ta den dit for en kostbar kastrasjon?

Og den blonde veterinæren skriver selv at hun er kjent som "the castration queen", sier hun er "ekstremt kjapp med kniven", og helst kastrerer alt mulig forebyggende - så det ikke skal bli noen dumme problemer. Som hun selv skriver "det løser mange adferdsproblemer" - og deretter at man rutinemessig snakker med hannhundeiere når hundene deres er valper om dette - altså igjen: Forebygging. Man slipper vel å oppdra dyrene da...

Men interessant å se at hun skriver hvordan hun som barn ble vettskremt av en diger hund som red på henne, der andre barn var mer redd troll og monstre. Freud, hvor er du, sier nå jeg...