Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er din mest irrasjonelle frykt?


Aya

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Hmmm.... min mest irrasjonelle frykt?

VEPS!!!

VEPS

Jeg får åndenød, panikkangst og full pakke om jeg blir innestengt i samme rom som en veps.

Og jeg har lyst til å DENGE alle som sier "den gjør ikke noe om du bare sitter stille og ikke bryr deg" - Jeg er vel for f... ikke dum - jeg er redd.......... *sukk*

Det skal sies at jeg med årene har blitt bittelitt bedre, jeg skriker ikke lenger av mine lungers fulle kraft og løper uten mål og mening i den retning jeg mener er best i forhold til å bli forfulgt av noe som sier bzzzz (og på den tiden spilte det ingen rolle om E18 var i veien). Redselen gjelder nå mere bare veps og en og anne bie - humler har jeg etterhvert forstått at jeg har mer kontroll på. Etter å ha bodd alene - uten noen til å redde meg utviklet jeg etterhvert en "vepsen eller meg holdning" - dog må drapet planlegges i en vepsefri sone - hvilket tidvis kan være problematisk når du har 75kvm stue og helst skulle holde øye med vepsen samtidig som du planlegger ned til minste detalj i ett vepsefritt rom.

Når drapet er planlagt skal gjerningen utføres - hvilket avhenger av at det stripete kreket setter seg lagelig til i ett vindu og aller helst ikke kryper oppunder persiennen. Drapsvåpenet er som minstekrav minimum på størrelse med ett A4 ark - og av en slik tykkelse at det ikke bare dasker borti - Den store Norske Hundeboka er ett supert våpen - ellers funker også Hundesport og andre ukeblader av en viss kvalitet. Belgerbladet blir for spinkelt.

Så venter man på rett tidspunkt - trekker pusten dypt og holder den - lister seg innpå bakfra og klæææsj - skvosjer man vepsen mot vinduet - det er veldig viktig at den er behørlig skvosjet - veps har en lei tendens til å stå opp fra det døde om de ikke er litt maltrakterte - og da kryper de jo rundt og er farligere enn noensinne.........

Om veps blir for nærgående utendørs, så løper jeg - dog ikke lenger så langt og uten mening - men sånn at jeg får den litt unna og kan veive villt og uhemmet etter den og kanskje med litt flaks få kakket den i bakken sånn at den kan skvosjes under skoen.

Annet enn det er jeg relativt frisk tror jeg..... dog er jeg mørkredd - jeg aner seriøst ikke hva eller hvem jeg venter skal overfalle meg på gårdsplassen i mørten - tross alt - jeg bor ikke på ett sted der det er særlig utbredt å gå kveldstur liksom - og jeg har vel sett folk om kvelden 3 ganger iløpet av 7 år så noen overhengende fare er det neppe - men av og til får jeg sånn "uuuu noen kommer i mørten" følelse og da må mannen være med å ordne bikkjer for kvelden *ler*

Er jeg hjemme alene får rottweiler Dilla audiens på soverommet om natten - de andre bikkjene er totalt ubrukelig.

.......og så kjører jeg ikke Karuseller, men det er ikke frykt tror jeg - det har noe med kontroll å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 78
  • Created
  • Siste svar

Jeg får hysterisk panikk dersom noen kommer etter meg med en mark eller en snegle. Jeg blokker helt ut og beveger meg raskest mulig motsatt vei, gjerne løpende. Det er noe med de beinløse, slappe, slimete greiene jeg rett og slett ikke takler.

Hmm. Er det noe annet da? Jeg går aldri i skogen når det er mørkt, tør rett og slett ikke. Aner ikke hva jeg ser for meg, at noen kommer og tar meg tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får hysterisk panikk dersom noen kommer etter meg med en mark eller en snegle. Jeg blokker helt ut og beveger meg raskest mulig motsatt vei, gjerne løpende. Det er noe med de beinløse, slappe, slimete greiene jeg rett og slett ikke takler.

Jeg og..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg tror det med bussen eller egentlig tog også er litt angstpreget. Jeg MÅ sjekke hvordan stoppkanppen(eller den som henger i taket er), og hvor de er, og tenker litt (hva om de ikke fungerer).

Jeg sitter med hjertet i halsen og får hjertebank når det nærmer seg holdeplassen jeg skal av. :D og tro meg, det er ikke mye gøy.

Hehe, jeg fikk ialfall beskjed om at dette var angst :o Måtte ta bussen alene i ett år og trykke på knappen! var sikker på at den ikke funket.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får hysterisk panikk dersom noen kommer etter meg med en mark eller en snegle. Jeg blokker helt ut og beveger meg raskest mulig motsatt vei, gjerne løpende. Det er noe med de beinløse, slappe, slimete greiene jeg rett og slett ikke takler.

Samme her! Jeg hater mark over alt på jord, og jeg får en dårlig følelse i magen bare av å skrive om dem. Jeg er litt flau over det, men jeg har faktisk begynt å gråte hysterisk over at noen løp etter meg med en mark. :D Jeg klarer meg fint så lenge jeg vet de ikke vil komme i kontakt med meg, men når jeg ikke har kontroll over hvor de er i forhold til meg, da friker jeg ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

- Mørket

- Innsekter

- Tang!!

- Og mye mer som jeg ikke trenger å nevne :D

Har iallefall fått det for meg at jeg må teste meg selv hele tiden..Må gjøre ting jeg er redd for å gjøre, og ting som kan være skummelt, bare fordi jeg ikke tør... Sånne ting som å klatre opp på hytte taket å hppe ned fra mønet...Uten å sjekke om det er is eller litt snø jeg lander på. Sånnt er utroolig viktig for meg, fordi jeg må bare teste grensene. Sist helg så ville veninna mi kjøre ned et bratt heng på slalom, men jeg turte ikke... Var livredd... Dermed ble det førsted heisen opp, og hive seg utfor henget. Jeg har gjort en del dumme ting for å teste meg selv, og det er kanskje ikke så rart at jeg skader meg mye? :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, jeg fikk ialfall beskjed om at dette var angst :D Måtte ta bussen alene i ett år og trykke på knappen! var sikker på at den ikke funket.. :D

Det er nok litt mer med det å gjøre ja. Men men, det skal ikke være lett, og folk må virkelig tro jeg er rar om de hadde kunnet lest eller hørt tankene jeg har på bussen, spes med engang jeg kommer på bussen, og når jeg nærmer meg holdeplassen (nærmer meg og nærmer meg, :o )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

-bli overrasket/kveppet uten forvarsel

Det er noe av det verste jeg vet. Har en bror som synes det er veldig festlig.

Ellers er det ikke mye jeg er veldig redd for egentlig, men stokkmaur det synes jeg er veldig ekkelt. De er svære og biter/klyper. På hytta har vi en del stokkmaur og når jeg skal legge meg er jeg alltid redd for at de små krypene skal kravle opp i senga mi og klype/bite.

http://www.nysgjerrigper.no/Artikler/1052044547.54

http://www.skadedyrkontroll.biz/TSK_tonsberg/skadedyr.html

*grøss*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har og litt sånn skrekk for at ting ikke skal fungere, alt fra stoppeknapper på buss, til døråpneren på tog og til innsjekking på fly. Men det tror jeg er mer sånn flink pike greie, det er så ekkelt om jeg ikke får det til og alle ser det og ler.. Det er bare tåpelige tanker i mott hode.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svingdører.. :baby:

Skogen når det er mørkt ute! Fysj!

Danskebåten! Eller..! Det å lene seg over rekkverket på danskebåten, stå på kaia å kikke opp på sånne store båter! Offameg, får vondt i magen bare ved å tenke på det... :baby: alt er liksom så skremmende stort! Har hatt masse mareritt om det!

Insekter, spesielt edderkopper *grøss* og sånne flygende stankelbein!

Havet! Har jo litt med dette med store båter å gjøre! Liker ikke å hoppe ut i/være i vannet der det er så dypt at jeg ikke ser bunnen!

Enkelte bruer er jeg også redd for, men dette har vel også dette med hav/store båter frykten å gjøre!

Er vel mye mer (jeg er et lite nervevrak!) men det er dette jeg kommer på nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og DERFOR er man redd for å bade i alle slags saltvann (og ferskvann og bassenger og): http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=156266

Hihi jeg har badet i Tysfjorden flere ganger.

Ang irrasjonell frykt så har jeg ingen. Alle mine er fullstendig rasjonelle fortenk -_- Eller jeg er pissredd for ål og gjedde men har lyst å svømme med haier :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hihi jeg har badet i Tysfjorden flere ganger.

Ang irrasjonell frykt så har jeg ingen. Alle mine er fullstendig rasjonelle fortenk -_- Eller jeg er pissredd for ål og gjedde men har lyst å svømme med haier :P

Skumle ålen.... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skumle ålen.... :P

De er ekle å fæle, og etter å ha vært vitne til en av mammas traumatiske opplevelser når hun skulle ta ål av kroken så får jeg gysninger bare med tanken på ekle fiskeslangefortidsmonstingene. Men haier er fortsatt utrolig vakre og fascinerende.. hihi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frykt er ganske merkelig, egentlig.. Man VET at visse ting ikke er noe farlig - men likevel kan man bli skikkelig livredd! Kanskje nettopp derfor man kaller det irrasjonelt...

*klippet*

Susanne

Ja, du er inne på noe der.. min irrasjonele frykt fra tidligere år var altså vampyrer... jah, ganske så teit.. På den ene siden er det jo ikke farlig fordi de ikke finnes - men når du er hysterisk nok så er det jo den andre siden, hvor du girer deg selv opp med at "eh, selv om folk sier at de ikke finnes, så er jo ikke akkurat det så sikkert ":P Så i mange år kunne jeg ikke ligge med bar nakke, dynen måtte være "låst" rundt hodet mitt slik at ingen vampyr skulle fly forbi og se min smekre nakke :P *ler*

Heldigvis, så har jeg vel roet meg på denne frykten nå, men fy flate så mange år akkurat det tok. Jeg var godt opp i tyveårene før det ga seg..

Nå er vel bare den irrasjonelle frykten for at noe skal gripe tak i meg når jeg svømmer på dypet (altså IKKE i basseng... men i ferskvann o.l.). Da kjenner jeg at det hele snurper seg sammen. Men jeg har bitt tennene sammen og sagt til meg selv at oddsene for at et spøkelse (som tidligere seff er blitt drept og dumpet i vannet) skal våkne opp og dra meg ned er fryktelig liten *ler* Så jeg svømmer alltid minst en gang ut på det dypeste, nok til at jeg føler at jeg har utfordret meg selv !

Det Ida nevner om frykten for at noe skal skje barna.. vel, føler at den dessverre ikke er så irrasjonell.. Den har jeg også. Men jeg forsøker å holde det godt for meg selv, slik at det ikke skal farge tøtto sitt syn på verden. Men, hun er nok klar over at det dessverre ikke er bare snille mennesker på denne jorden. Uten at det har skjedd noe med henne altså. Det er jo tross alt det vi har media her for *ironi*.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt jeg...

Jeg liker ikke være steder med masse ukjente folk. Jeg skulker skoleturer, kanskje fordi jeg må ta bussen i to timer sammen med mye folk. Merkelig nok har jeg bodd på internatskole i to år, men likte meg aller best inne på rommet sammen med typen (xen selfølgelig :P ). Jeg vet ikke hvorfor eller akkuratt hva jeg reagerer på, men jeg vil ikke. Jeg er kristen og tror egentlig jeg ville likt meg på møter å slikt, men jeg klarer ikke å møte opp fordi det er så mange overhyggelige folk! Hadde jeg hatt et par kjente og resten lot meg være, hadde det kanskje gått fint...

Tidligere har leg lakt ut en tråd om kurs el trening. Det tok meg 6 år før jeg møtte opp på trening, så de tjente endel på meg som betalte medlemskontigent men aldri møtte opp...

Jeg kjenner dette sliter litt på meg, fordi det virker som jeg driter i vennene mine, men jeg vil ikke det. Akkuratt som om jeg føler de har en forhåpning til meg hele tiden... Jeg drikker å fester veldig lite, fordi jeg hater å tenke over alt det domme jeg sa kvelden før. Jeg liker meg heller ikke full. Jeg lager en unnskyldning for meg selv, at hunden ikke liker å være hjemme alene så lenge. Jeg vet jo egentlig at hunden har det helt greit uten meg i noen timer på kvelden.

kjenner jeg irriterer meg over meg selv, men klarer liksom ikke å hoppe i det heller... :P slitsomt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Jeg er LIV redd for å tråkke i grumsete vann hvor jeg ikke ser bunn. F.eks på en badestrand med masse grums i bunnen så svømmer jeg heller OPP på land, enn å gå de siste meterne. Hvis jeg ser f.eks på animal planet, disse som tråkker rundt i sumper osv så får jeg skikkelig vondt i beina.

- Hater vått papir. Hader konsistensen,lukten og måten det blir oppløst på. *PJUKE*

- Liker ikke frosker/padder. De er GRUSOMT ekle

- Den merkeligse frykten er vel frykten for ting som sitter tett i tett. F.eks her om dagen skulle jeg spise et rundstykke og når jeg snur det så er det MASSE solsikkefrø i bunnen som ligger tett i tett. Jeg får brekninger og blir dårlig.

En annen gang skar jeg en tomat i to, og i midten lå det MYE frø tett i tett, og da bare kastet jeg den fra meg og gikk. Det er UFYSELIG ekkelt!!

Vet ikke hvorfor det er slik, men jeg ser for meg masse sånne orme/insekt egg som ligger tett i tett, og jeg får helt hetta av det. Spesielt når de ligger inni sår o.l på dyr. Og når jeg ser små ting som ligger tett i tett så tenker jeg med en gang på det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

larveeegg og sånt liksom?

:angry:

Egentlig, så er jeg litt skeptisk til sånne redsler av alt mulig rart. Redsel er ofte en lært atferd, tror jeg. Hvor man feks har andre i familien som har vært livredde ting når man har vært liten, også har det smitta over, og man blir automatisk redd, hvis noen skjønner?

Jeg var før redd for edderkopper, uten grunn egentlig, jeg hyla og skreik osv. Men så bestemte jeg meg for at det var så ****** pysete å være redd for en så liten ting, så det gikk over. Og nå har jeg holdt taranteller på hånda osv.

Jeg var også mørkredd før, men så nekta jeg meg selv å være redd, fordi jeg nekter å innfinne meg med at friheten min blir innskrenka pga en dum redsel jeg ikke har noen grunn for. Så nå kan jeg fint gå turer med Lunah i mørket, på kvelden osv på steder uten gatebelysning.

Det var befriende igrunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg låser do-døren selv om jeg er alene hjemme, og VET jeg kommer til å være det hele dagen. Tror jeg hadde gjort det om selv jeg var aller siste mennesket på planeten... paranoiiiiiid :(

Det gjør jeg også :rolleyes: UANSETT!

En ting jeg kom på, blir litt mer som mitt værste mareritt, å miste ALLE tenna. Drømt dette flere ganger at jeg mistet alle tennen, og jeg griner nesten når jeg våkner, fordi jeg tror det er sant :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg låser do-døren selv om jeg er alene hjemme, og VET jeg kommer til å være det hele dagen. Tror jeg hadde gjort det om selv jeg var aller siste mennesket på planeten... paranoiiiiiid :(

jeg er stikk motsatt jeg, takler ikke å ha låst dodør... tilfelle jeg ikke klarer å få den opp igjen :icon_confused:

Noe Ingvild fikk oppleve når hun bodde her forrige helg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...