Gå til innhold
Hundesonen.no

Mini - en bitteliten Collievalp


Frisbee
 Share

Recommended Posts

Mini

mini.jpg

oktober 2004-april 2005

Å komme så langt at jeg kan fortelle om Lille Mini har tatt meg halvannet år. Få personer var så heldige å få tid til å bli kjent med henne, jeg var så heldig å være den som kjente henne best.

Mini var en bittebitteliten Collievalp som hang på armen min eller hang etter meg hele sitt liv.

Noe var galt i kroppen hennes, og det merket vi første gang da hun var tre uker. Men det så det ikke ut til at Mini merket. Vi trodde heller ikke at det var så alvorlig at det aldri ville gå over. Til tross for dette, og sin lille størrelse så det ikke ut til at Mini hadde noen problemer med tilværelsen. Hun var en glad, lykkelig og kosete valp, og hun hadde de nydeligste øynene jeg noen gang har sett. Så ut som om hun kunne se rett inn i sjela di... Hun lærte seg å sitte å gi labb, var med på trening noen ganger og så sent som hennes siste dag var hun med å løp på jordet med de andre hundene.

Mini var født i ett kull på syv, hvorav fire av dem hadde den samme feilen som Mini. Mini var den minste, og en som stod meg nærmest. Hun var også den som var frisk lengst...

I dag skjønner jeg ikke hvordan jeg kom meg gjennom den vinteren/våren. Lå enten i valpebingen eller på sofaen ved siden av bingen. Sov ikke en hel natt tror jeg.

Da Mini var 7 mndr tok jeg valget om å la henne slippe. Jeg så tegnene hos henne som jeg hadde sett hos kullsøsteren vi hadde avlivet noen uker tidligere. Hun skulle ikke få oppleve å bli dårlig slik søsteren hadde blitt.. Verste jeg har vært med på. Hun sovnet stille og rolig inn i armene mine, der hun hadde liggi så mye, i april 2005. Var ikke ute av senga på en mnd etter det.

Hun lærte meg enormt mye om meg selv og til tross for at hun var så bitteliten og kun ble 7 mndr, så vil hun alltid være en stor del av meg.

Det var kortversjonen av historien om Mini.

My little one

My little one, This poem is for you

You died only seven months old

I never knew life could be that cold

Letting you go is the hardest thing I'll ever do

You were special right from the start

For you I'd even try to turn the tide

If that would keep you on this side

your mystery eyes stole my hart

The hardest thing was when you died

I never gave up, this you shall know

But I loved you so much I let you go

I can promise you, I really tried

I'd give anything to have you here again

I remember those days that were bright

We made it through the darkest night

You taught me alot my dearest friend

About keep on fighting when all is sad

You taught me to do what I had to

Who I am today is because of you

I found the strength I never knew I had

Little friend please show me the way

Give me faith when I loose hope

Whisper gently when I cannot cope

And I will make it through the day

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...