Rasehatere.

[HanneJ]

Men er rett og slett litt redd ( )

Samme her - så lenge jeg ikke kjenner eieren så er jeg veldig forsiktig.

De er jo fantastiske hunder , for de rette eierne, og er langt ifra aggresiv. Men jeg er forsiktig så lenge jeg er skeptisk til eieren... man vet jo aldri (det gjelder forsåvidt andre raser også!)

[Guest Just me!!]

Amstaff og forsåvidt pitbulll er vel de vakreste rasene på jord, jeg klarer bare ikke å få det inn i huet hvorfor noen frykter/hater dem.

Nå vil vel noen prakke på meg alle de hundekampene, angrepene osv, men nei. Det går ikke. Hehe.

Tror ikke folk finner så mye fælt med min rase. Kanskje de burde (ikke misforstå), men han har lett får å småbite og leke litt heftig. Tipper det er pelsen som lurer dem.

Jeg er egentlig veldig lite skeptisk til andre raser, hender jeg slenger ut en kommentar her og der, men det er ikke så alvorlig. Liker så og si alle hunder jeg. Harmonisk som jeg er.

[Rottis jentå]

Nei, dette synes jeg blir for tullete!

Er folk virkelig så naive at de går til anskaffelse av dobber, rottis, staff o.l og faktisk tror at de ikke vil få reaksjoner både fra hundefolk og "ikke-hundefolk" om at det er en større skepsis til disse type hunder enn hunder av andre (for mange; mindre truende raser)??!

Jeg sier ikke at jeg ikke "forventer" reaksjoner fra folk, nor jeg "så ung" kommer med rottis, men jeg synes det går vell over grensen når dommere på utstilling kommer og spør om jeg synes h\jeg er stor nok til å han en sånnen hund!

[reknes]

Har blitt bitt av en hund i mitt liv, det var en grinete buhund som ikke likte at jeg klappet den naar den spiste! Da var jeg vel ca 4 aar eller noe slikt. Har vanskelig aa forstaa folk med rase fordommer, har selv hatt endel shaefere, en liten ulldott av ubestemmelig rase, og noen Afganere. Topp hunder alle sammen, selv om de fleste har vaert hunder jeg har plukket opp fra shelters og som har vaert omplassert et antall ganger, og IKKE spesiellt bra behandlet! Den vanskeligeste er faktisk shaefergutten jeg har naa som jeg kjoepte fra det Vietnamesiske militaeret. Jeg var kanskje litt skeptisk til Doberman en tid, men etter en ferie paa Beitostoelen, der eieren av hytta hadde en virkelig velvoksen Doberman som satt utenfor hytta vaer morgen kl 7 for aa leke med min 4 aarige datter, saa maa jeg si at jeg virkelig har sansen for den rasen. Han var bare helt utrolig. Hun skulle sparke ball som han hentet, av og til bommet hun og sparket han i snuten, han ristet litt paa hodet, saa var det full fart igjen. En helt fantastisk hund! Jeg tror det er slik med de fleste rasene, bli kjendt med dem. Jeg tror fortsatt ikke at der finnes daarlige raser, men en masse daarlige eiere! Det kan vi ikke skylde paa hunden!

[Anettex]

Jeg har faktisk litt av det samme problemet! Rikke som er sååå liten og sååå søt er jo uimotståelig for veldig mange barn da! Og hun har vært veldig redd tidligere, så hun kan jo fort bli stresset og usikker hvis det blir for voldsomt! Tviler sterkt på at Rikke ville gjort dem noe, men hun kan si i fra og det synes noen er skummelt! Så jeg må passe på når barn vil hilse, fortelle dem at hun ikke vil hilse akkurat nå og slike ting! Det er skikkelig kjipt! Heldigvis er det noen flinke barn i gata her som hilser på Rikke slik jeg har lært dem at de skal gjøre det! Sette seg på huk, la Rikke komme bort, og klappe henne på brystet, ikke hodet! Så det hjelper jo på!

Men må jo også legge ting at mange er jo innmari negative og veit alt om miniatyrhunder å da! Går vel mest i det at de er gneldrete!

Og uansett hva slags erfaringer folk har med de forskjellige rasene, store eller små, så må folk bare skjønne det at alle er forskjellige! Men det er tydligvis ikke så lett det...

Jeg har ikke lest alle innleggene, så håper ikke jeg sier akkurat det samme som noen andre kanskje har sagt!

kan ikke være mer enig.. utrolig teit.. hvertfall å få slengt kommentarer som de ikke trenger tur, gneldrer og er hissige.. småhunder har vel ikke lov å være usikkre å gi beskjed hvis noe er skummel uten å være den gneldre bikkja som er "sint å sur" på alle..

[Emilie]

Det er jo synd og si det, men jeg har en del fordommer mot enkelte raser (som de fleste av oss). Men det avhenger ikke av størrelse. Jeg forhåndsdømmer ingen (bare litt ), men holder god avstand om vi skulle støte på noen med en hund av en rase jeg har et mindre godt forhold til.

[Wulfi]

Enig med Emilie her.

Ja, det finnes noen få raser jeg har i "vrangstrupen", både store og små. Basert på egne erfaringer med slike hunder.

[-Vilde-]

Har hatt to ganske rare øyeblikk med "rasehatere".

En gang var jeg på tur med den 10 år gamle Shæfer tispa mi. Hun er en engel og gjør aldri noe galt. Vi gikk opp mot Hundejordet i Frognerparken og der var det fullt av hunder. Da de så henne og meg ble omtrent 70 % vettskremte og slang båndet over halsen på hundene sine og sprintet vekk. Vi hadde ikke fått sjansen til å hilse en gang.

En annen gang var det en som trodde at Labrador/golden tispa mi var en Dobermann så de flyktet med hundene sine. Rar opplevelse

Men jaja folk får ha sine fordommer.

[ToneC]

Hehe.. Jeg har tydeligvis syndet stort, for min papillon har ingen utstillingsvogn, egen Lois Vuitton-bag, rosa bling-halsbånd eller dekken som ser ut som babyklær. Må fremdeles forklare at det er turkameraten min, og at jeg bruker han til noe annet enn "accessories" og sofapynt..

Værste fordommene mot min rase møtte jeg hos en ny veterinær. Jeg fikk streng beskjed om å holde godt fast på hunden min når hun skulle gi den vaksine, for sånne småhunder bet så fælt. Da hadde ikke vet'en hilst på Spike en gang...

Tror man møter fordommer overalt, og man velger selv hvordan man takler det. Det er veldig lov til å bli irritert av og til, men selv har jeg funnet ut at min svært selektive hørsel kan være svært god å ha..

[turbogutten]

Jeg skal være ærlig at jeg kan være skeptisk mot enkelte raser som jeg har hatt dårlige opplevelser med, ta f.eks en gigantisk engelsk mastiff som bodde ved hytten min før (den ble til slutt avlivet). Hu gikk alltid løs og sommeren for to år siden fløy hun på meg. hun traff heldigvis bare hånden og jeg fikk bare skrubbsår men skrekken var der fortsatt. Hilste ikke på noen engelske mastiffer på ett halvt år helt til jeg kom opp i vikingskipet hvor jeg møtte verdens nydeligste engelsk mastiff hannhund og da sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle dømme hunden men heller eieren og oppdragelsen.

Eneste rasen jeg kan si med sikkerhet jeg ikke stoler på er schafer noe jeg synes er veldig dumt så hvis det er noen som har lyst til å la meg hilse på noen snille schafere er det bare å si ifra:) Grunnen for min skepsis er at jeg ble glefset etter maange ganger av schaferen til en hundetrener jeg kjente før, og hundetreneren gjorde ikke noe med det så da ble jeg skeptisk:( Hater å være redd hunder og titter ofte etter schafere som virker rolige og bedagelige men bor desverre ikke noen her jeg bor lengre:( Det er en schafer tispe oppi gata her som var veldig fin og trygg helt til hun kom til å stikke hodet ut av gjerdet for å hilse på en mann som gikk forbi og dette resulterte i et spark i hodet og hunden har aldri blitt det samme:(

[Hanne Marit]

Jeg vil definere meg selv som menneske-rase-hater egentlig enn hunderase-hater--! Ikke missforstå, mener ikke at jeg dømmer folk etter hudfargen eller noe slikt..! Men jeg må si at jeg er mer skeptisk når jeg møter på store muskelmenn med "tatto", lenker og et litt lite trivelig ansiktutrykk som sier "attitude" med en kamphund, for det er jo faktisk slik at disse rasene tiltrekker seg slike eiere. Mener ikke her at alle er sånn, men jeg må innrømme at jeg er litt fordomsfull, fordi jeg dømmer jo ofte før jeg har snakket med dem. Men så har jo erfaringene mine vist meg at det gjerne også blir problemer, så jeg går derfra pga. dårlig stemning etter at kamphunden og eieren kom.. Som feks. på hundejordet i frognerparken så ser jeg alltid ann stemningen før jeg går bort.

Det er synd at det er sånn, men så er det jo også hunder som har blitt avlet til å sloss, og da er mer disponert for oppførsel jeg synes virker litt voldsom, særlig fordi min kooiker ikke akkurat er kjempetøff, og om han skullle kommet i mellom en slik slosskamp som jeg har sett noen ganger, så ville det blitt lite trivelig! Så det er vel egentlig forhåndsregler jeg tar.

Men som sagt, det er eierene jeg ser ann, ikke hundene.. Har sett så mye rare hundeeiere, som ikke har peiling på hund, men det gjelder jo for alle raser..! Desverre..! <_<

[marcoograya]

Jeg vil definere meg selv som menneske-rase-hater egentlig enn hunderase-hater--! Ikke missforstå, mener ikke at jeg dømmer folk etter hudfargen eller noe slikt..! Men jeg må si at jeg er mer skeptisk når jeg møter på store muskelmenn med "tatto", lenker og et litt lite trivelig ansiktutrykk som sier "attitude" med en kamphund, for det er jo faktisk slik at disse rasene tiltrekker seg slike eiere. Mener ikke her at alle er sånn, men jeg må innrømme at jeg er litt fordomsfull, fordi jeg dømmer jo ofte før jeg har snakket med dem. Men så har jo erfaringene mine vist meg at det gjerne også blir problemer, så jeg går derfra pga. dårlig stemning etter at kamphunden og eieren kom.. Som feks. på hundejordet i frognerparken så ser jeg alltid ann stemningen før jeg går bort.

Jeg er også sånn.. Dumt, men sånn er det! Men jeg har raser jeg er livredd for uansett eier. Selv om jeg prøver å tenke: Denne hunden er sikkert snill, så ligger det der. Innmari plagsomt! Jeg er f.eks. redd for andres Rottweilere.. hehe.. Teit? Jupp!

Er til og med redd formannen i klubben min sin Rottis, enda den er vel den snilleste av de alle. Men hun ser så skummel ut og jeg klarer ikke å vende meg til henne. Godt jeg ikke har planer om å bli instruktør eller noe.. haha!

[QUEST]

Jeg er ikke "rasehater" men "raseskeptiker", når det er snakk om en del raser.. Men det skal sies at det er situasjonsbetinget. Er jeg alene (d.v.s. uten hund) møter jeg alle raser/blandinger, med åpent sinn. For min egen del, har jeg aldri vært redd/skeptisk til noen hund, uansett rasetilhørighet.

Har jeg derimot hund med meg, ja da blir det en helt annen sak.. En del raser lar jeg ikke mine hunder møte, basert på både egne og andres erfaringer. Det betviles ikke at det kan finnes "greie" individer innen disse rasene også, men jeg risikerer ikke mine hunder for å finne ut om den aktuelle hunden i "nei,nei"-rasen faktisk tilhører kategorien "OK"..

[-Vilde-]

Jeg har hatt en dårlig opplevelse med en Dalmatiner. Men dømmer vel egentlig ikke rasen i det hele tatt siden nabohunden er en Dalmatiner så jeg pleier å hilse på han og han er snill som dagen er lang. Men denne dalmatineren møtte jeg på hundejordet og den glefset og holdt på å angripe Labrador valpen min. Men eieren klarte akkurat å slenge seg rundt den og dra den til seg. Han sa at: "Ja hun pleier ikke å gjøre sånn bare av og til så jeg trudde ikke det var farlig". Uff det var ikke bra. Så jeg holder hundene mine i bånd til jeg har spurt om alle hunder uansett rase er snille. Ihverfall prøver jeg å gjøre det.

[QUEST]

Jeg har hatt en dårlig opplevelse med en Dalmatiner. Men dømmer vel egentlig ikke rasen i det hele tatt siden nabohunden er en Dalmatiner så jeg pleier å hilse på han og han er snill som dagen er lang. Men denne dalmatineren møtte jeg på hundejordet og den glefset og holdt på å angripe Labrador valpen min. Men eieren klarte akkurat å slenge seg rundt den og dra den til seg. Han sa at: "Ja hun pleier ikke å gjøre sånn bare av og til så jeg trudde ikke det var farlig". Uff det var ikke bra. Så jeg holder hundene mine i bånd til jeg har spurt om alle hunder uansett rase er snille. Ihverfall prøver jeg å gjøre det.

Du er nok ikke den eneste som har dårlig erfaring med den rasen.. <_<

[ToneC]

Jeg har nok hatt en del uheldige opplevelser med div raser. Bestevenninnen min på barneskolen måtte sy 50 sting i hodet da hun var liten etter at en schâfer hadde angrepet henne. Likevel, en venninne av meg har hatt to herlige schâfere som jeg aldri har hatt noe problem med.

Bestevenninnen min fikk en pubertal rottis på 5 mnd som har sittet i armen min to ganger. Ikke gjennom huden/kåpen, bare for å advare meg. Tror det er mest dårlig språk og dårlige erfaringer tidligere. Dette gjør at jeg KAN være litt skeptisk til rottiser, men jeg har heldigvis møtt mange herlige og. Jeg bare kaster meg ikke om halsen på fremmede rottiser jeg møter på tur om dere skjønner?

Det er mange raser jeg aldri kunne tenke meg selv, men jeg hater dem ikke. Jeg anser megselv som eier-skeptisk heller enn rasehater. Men må innrømme at jeg kan være litt skeptisk til enkeltindivider som jeg møter innimellom...

[Maria]

Selv har jeg har dårlige erfaringer med Collie. Har blitt bitt av rasen 2 ganger. Men jeg er ikke redd rasen i dag, og vet det finnes selvsagt stabile individer. Har også flere gode erfaringer med rasen. Men det er faktisk den eneste rasen jeg noen gang har hatt skikkelig dårlige erfaringer med og dermed kan være noe ubetinget skeptisk til.

Ellers kjenner jeg meg selv igjen i det Hanne Marit skriver.

Når det gjelder raser generelt er jeg ofte mer skeptisk til små hunder enn til større pga. at jeg føler de er mer uforutsigbare. Jeg kan ikke si jeg vet helt hvorfor. Men redd småraser er jeg ikke.

[Havana]

Hvorfor skulle små raser være mer uforutsigbare? De er ofte kjappere i bevegelsene enn større hunder, men det varierer også veldig fra rase til rase og fra individ til individ. Du må også huske på at det er store forskjeller i gemyttet til de ulike småhundrasene. Noen har et heftigere temperament, andre er mildere og mer tolerante.

Jeg har i hvertfall møtt uforutsigbare hunder i alle størrelser fra de største til de minste. Jeg kjenner også rolige, stødige hunder i alle størrelser.

[Maria]

Hvorfor skulle små raser være mer uforutsigbare? De er ofte kjappere i bevegelsene enn større hunder, men det varierer også veldig fra rase til rase og fra individ til individ. Du må også huske på at det er store forskjeller i gemyttet til de ulike småhundrasene. Noen har et heftigere temperament, andre er mildere og mer tolerante.

Jeg har i hvertfall møtt uforutsigbare hunder i alle størrelser fra de største til de minste. Jeg kjenner også rolige, stødige hunder i alle størrelser.

Jeg er helt enig i det du skriver og forstår det godt. Jeg har samme oppfatning av småhunder som det du har. Men fakta overstyrer allikevel ikke den følelsen jeg ved visse anledninger har ovenfor små hunder. Det blir på en måte det samme som for folk som er redd/skeptisk til edderkopper. De som finnes i Norge er ikke farlige, men man er allikevel skeptisk uten helt å vite hvorfor.

Jeg må legge til at jeg ikke har noe imot småhunder på noen måte. Derimot er jeg ofte mer skeptisk til små hunder kontra store hunder uten å ha noen spesiell forklaring på hvorfor det er sånn. Kanskje det har sammenheng med at store hunder ofte eies av mer erfarne hundeiere (med mange unntak) eller folk som vet hvordan de skal behandle en hund? (Ja, jeg sikter til berte-mennesker med veskehund som behandler hunden slik at den utvikler voldsom diva-adferd/ er aggressiv ovenfor mennesker og dyr. Det bor et eksemplar av en slik hund/eier nede i gata, og jeg er mye mer redd den 2 kg. tunge Chihuahuaen enn det jeg er for naboens BC)

Jeg ser selv at dette innlegget ser ganske provoserende ut, men jeg håper du forstår hva jeg vil fram til uten å ta det ille opp. Jeg klarer ikke formulere det på noen annen måte, dessverre.

[Electra]

"At folk som eier hunder selv av ymse raser, skal stå der å fortelle meg at min hund (i mitt tilfelle Dobermann) er farlig og nervøs!"

Jeg har en blanding av leonberger, rottweiler og dobermann. Når folk sier "Oi, den var fin. Hva slags rase er det?" Sier jeg alltid hva det er i henne. Da jeg nevner dobermann og rottweiler blir folk litt sånn "Oi, er den ikke farlig da?"

Herregud! Om en hund er farlig? Det er jo hva du gjør den til selv!

Eieren selv som har ansvar for om en hund er farlig eller ikke! Man kan ikke dømme en hund etter rase, dette blir feil.

[Lockheed]

Frykt er uansett er produkt av uvitenhet og mangel på erfaringer. Alle mennesker bør konfrontere sin frykter, man trenger kanskje ikke kjøpe en svær muskelhund, men dra på et hundetreff med en haug, evt. besøke en person med en slik hund.

Litt morsom historie;

Min mor har alltid vært skeptisk og redd for hunder, hun er dårlig til bens og har dårlig rygg. Når jeg sa at jeg ville kjøpe hund var hun selvsagt skeptisk da hun er min nabo, enda mer skeptisk ble hun når hun så bilde av rasen min, en 65kg's kloss med muskler og vaktinstinkt. Jeg fikk overtalt henne til å bli med meg til Sverige på et valpetreff etter jeg hadde bestilt valpen min , en uke før jeg skulle hente hunden - Her ble hun med inn, midt blandt godt-og-vel 23 hunder og valper av min rase og en ulvehybrid (87.5% ulv), etter denne dagen har hun ikke vært redd hunder i det heletatt og møter daglig min muskellkloss på godt over 60kg - hun gir ham tom. mat fra hånden sin. Moralen: Skaff erfaringer, Konfronter frykt.

[Linda Marie]

Jeg opplever "rasehat" mot både meg og bikkja noen ganger. Dvs, hvis jeg går med boots, dongri og en singlet om sommeren. Og bikkja har et sort lærhalsbånd og kjettinglenke. Da kan jeg få stygge kommentarer om ei "sånn ei" med farlig bikkje! Må legge til at jeg har tattoveringer på endel av venstre arm, men disse er penere motiver, ikke hodeskaller eller noe. Jeg overser som regel alt av slike kommentarer. Men det er synd at folk driver å: judge the book by it`s cover, som det så fint heter.

Hvis jeg har på meg rosa genser, og tar på machende halsbånd med diamanter på bikkja. (og gjerne ei lysrosa tshorte) Ja, da kommer folk bort og hilser på bikkja.

MEN!! Jeg må likevel alltid huske på å nevne Golden Retriver først når folk spør meg hva slags blanding jeg har. For hvis jeg sier dobber eller schæfer, så får jeg alltid spørsmål om hvorfor jeg vil ha sånne farlige raser i hunden min. Har lyst til å svare; jeg vil ha en hund som kan spise sånne uvitne folk opp. Men da er jeg plutselig den idioteieren som jeg har imot selv... Nei, grunnen til valg av slike blandinger i min hund, er at da jeg skulle velge hund, så ville jeg ha en golden blanding igjen. (mistet en ren golden på en tragisk måte og har hatt goldenblandinger før denne) Men den måtte da ha en blanding som jeg kunne jobbe mye med i lydighet og hobbyspor. Og jeg kunne ikke ha noen drivende jakthund iblandet. Osv osv.

[Djervekvinnen]

Jeg opplever faktisk ikke så mye redde folk eller dømmende. Hadde trodd det skulle være mer, men det har vært lite. Grunnen til det er at jeg er en veldig utypisk dobermanneier. Har møtt flere som blir overassket over når de hører hvilken rase jeg har eller ser meg med hunden. Og når de treffer meg, blir de overrasket over hvor snill og rolig hunden min er. Og jeg dreper litt de mytene folk har. Selvfølgelig blir unge folk med huller i ansiktet, tatoveringer overalt, og en hund med pigghalsbånd, så blir myten hold litt i live. Det at mye mer hvordan man fremstiller seg selv og hunden. En hund som ser snill og kontrollert ut, med en eier som ser likedan ut, så blir ikke folk redde.

[SFX]

Jeg har hatt en dårlig opplevelse med en Dalmatiner. Men dømmer vel egentlig ikke rasen i det hele tatt siden nabohunden er en Dalmatiner så jeg pleier å hilse på han og han er snill som dagen er lang. Men denne dalmatineren møtte jeg på hundejordet og den glefset og holdt på å angripe Labrador valpen min. Men eieren klarte akkurat å slenge seg rundt den og dra den til seg. Han sa at: "Ja hun pleier ikke å gjøre sånn bare av og til så jeg trudde ikke det var farlig". Uff det var ikke bra. Så jeg holder hundene mine i bånd til jeg har spurt om alle hunder uansett rase er snille. Ihverfall prøver jeg å gjøre det.

Problemet er jo de som mener selv at hunden er snill, og tolker alt som lek. Jeg har i det siste avbrutt flere lekeepisoder ("lekeepisoder"?) fordi jeg ikke har likt situasjonen, og følt at det skjer urettferdige ting overfor den hunden jeg har med. Den minste er 30 kilo, så de kan jo "bite fra seg", men det er noe med psykisk overtak - eller uforutsett/plutselig atferd.

Vi møtte ei miniatyrhund, den kommer logrende bort til min hund, før den plutselig flekker tenner og glefser etter min hund. For meg og mange andre ville det jo da være naturlig å gå hver til sitt, men eieren av denne hunden tar altså varianten "næmmen, skal du være sånn? Be om unnskyldning nå!" og lar hunden sin følge etter oss når vi går, ikke bare en, men to ganger. Hver gang til knurring og sterke signal om at den ikke har som intensjon å leke.

En annen episode, en setter rævkjører min hund psykisk, jeg synes ikke dette er utbytterikt for min hund, avbryter leken og går. I det vi går løfter setteren på beinet og markerer på tispa mi. Hvorpå eieren med pusestemme utbryter "næmmen, lille venn, hva gjorde du nå? Uff nei".

Mener ikke å henge ut rasegrupper, men vil poengtere at uforutsigbar eller uønsket atferd finnes på alle nivå.

Poenget mitt er at disse to - og flere - burde kanskje jobbe litt med sine hunder og hvordan de møter andre hunder, eventuelt drøye litt med å la de møte hunder på den måten. Jeg stoler ikke på at hunden er snill, bare fordi eier stopper for å la de hilse, eller sier selv at den er snill. Og folk må bli mer ærlige overfor seg selv, og slutte å si at det er første gang det skjer. Kan man ikke heller si at "hunden min er sær/sur, den gidder ikke leke med andre", framfor å risikere noe?

[Bully the Kid]

En på jobben er nærmest overbevist om at hundene mine kommer til å drepe meg en natt...siden de sover i sengen

"Sånne" hunder kan en visst ikke stole på