Vokting og vokting vs vokting av usikkerhet

[Poter]

Hvordan kan man se forskjell på en hund som vokter for å vokte og en hund som vokter fordi den er usikker selv?

Jeg tenker at en hund som vokter fordi den vokter (jeg vet ikke hvordan jeg bedre kan beskrive det), bjeffer når det kommer noen på døren, ved bilen eller vokter eier. Den kan forholdsvis lett snakkes til og roer seg ned/slutter med bjeffingen.

En som vokter fordi den er usikker på seg selv eller nervøs, bjeffer når den hører lyder og når den "finner det for godt"/når noe eller noen oppfører seg annerledes enn det den ser på som normalt, med andre ord ikke like logisk for oss mennesker å skjønne hvorfor den bjeffer. Den lar seg ikke lett snakke til og roer seg ikke lett ned slik at voktingen/bjeffingen ikke er lett å kontrollere/bryte.

Hvordan skal man da takle sistnevnte type? Jeg vil tro at en hund som vokter av usikkerhet vil bli mer usikker av å bli korrigert for voktingen, fordi korrigeringen blir forbundet med usikkerheten og dermed øker usikkerheten. Men siden bjeffing er så lett selvforsterkende, vil den likevel bli forsterket for voktingen?

[akela]

Det er relativt lett å se... hvis du ser hunden som helhet, og dessuten tar rase litt i betraktning, er min erfaring.

Vokting for meg er forøvrig heller det å passe på "noe"; altså at hunden tar en gjenstand, en eier (!), et område, bilen, en annen hund, og "bevokter" det. Det KAN være usikkerhet, det kan også være hersketrang - det kommer helt an på.

Mer a la vaktinstinkt er de hundene som bjeffer på folk, som bjeffer når de hører lyder, når den kjenner en lukt som er skummel (fra en annen hund eller dyr), slike ting - og DEN bjeffingen er både for å advare inntrenger/fremmed OG for å tilkalle hjelp... fra eier, eller fra andre hunder den bor sammen med. Slike hunder TØR gjerne ikke fikse opp i situasjonen helt på egenhånd, og prøver å tilkalle hjelp ("hjelp, hjelp, angrep på vestre front, jeg ser de kommer, kom og hjelp meg", som Anders Hallgren sa en gang).

De fleste hunder som vokter/vakter, er vel på et vis usikre - på et eller annet område. Det har jo noe med hele mentaliteten til hunden å gjøre - blant annet avreagering og evnen til å generalisere/"lære noe positivt" dersom en situasjon takles riktig/grad av mistenksomhet, og dessuten om det har sviktet noe sted for eksempel i sosialiseringen. Eller usikre på seg selv; at de VET de ikke kan fikse dette alene.

Så må man vurdere situasjonen. Som eier kan man ti ganger forverre det - BÅDE ved å "prøve å avlede", slik jeg har sett noen som mener de trener positivt driver med, fordi det nærmest forsterker/trøster hunden i atferden, OG ved å kjefte: En flokkdyr som hunden vil ofte tro at eier også blir usikker og synes det er skummelt, når eieren begynner å kjefte og rope. Eller den kan føle at "herfra kommer det ingen hjelp", og så mister den mer tillit til eieren.

Det beste er å ha en SOLID innkalling, klare å få hunden til å ha tillit og trygghet til eieren som "fikser det meste" (og som ikke kjefter og smeller og er usikker sjøl), og lære inn at "når det skjer noe, kom bort til meg". En slik alternativ atferd - som man jobber og jobber inn i mindre "skumle" situasjoner, hvor hunden for eksempel skal komme bort og sette seg ved eier - kan gjøre det utroligste.

Og så handler det om å FOREBYGGE da, så hunden IKKE rekker å bjeffe...

At man trener innbitt positivt på lignende situasjoner, med å komme inn med ros FØR hunden rekker å reagere - ha et godt "bra", som hunden vet er positivt og lik godbiter, og plassere det FØR hunden får bjeffet. Da tar man litt "luven" ut av det, hunden kommer dessuten i et mer forventningsfullt modus, og det kan snu hele situasjonen. Men jeg foretrekker at JEG gir godbitene hos meg; at en usikker hund ikke må føle at den "skal" bort til et menneske den synes er skummelt - med den der evige Rugaas-hilsetreningen. Jeg tror ikke at en hund som har anlegg for usikkerhet og slikt SKAL få lære at den må bort til alle - for hva hvis man virkelig treffer rare folk? Heller bort til meg, og SÅ bort til menneskene.

[Carina]

Det beste er å ha en SOLID innkalling, klare å få hunden til å ha tillit og trygghet til eieren som "fikser det meste" (og som ikke kjefter og smeller og er usikker sjøl), og lære inn at "når det skjer noe, kom bort til meg". En slik alternativ atferd - som man jobber og jobber inn i mindre "skumle" situasjoner, hvor hunden for eksempel skal komme bort og sette seg ved eier - kan gjøre det utroligste.

Dette viste seg å være alfa omega for meg. Vi har ei lita vorstehertispe med en del vaktinstinkt. For å minske bjeffingen har vi prøvd å si nei, vi har prøvd å avlede med alt mulig rart og si 'bra' før hun har bjeffet. Etter å ha prøvd alle disse tingene i en lang periode og innsett at ingen av dem funket, forsøkte jeg bare noe en gang vi trente. Da kom det en 'skummel' mann som Varja begynte å bjeffe på. Etter et par bjeff ba jeg henne komme på plass og sitte der med kontakt. Da kom det et par små bjeff og et lite grynt, så var hun ferdig med det - vanligvis bjeffer hun hele tiden så lenge hun kan se de 'skumle' menneskene. Så ble det liksom til at å sitte på plass ble hennes oppgave, for jeg har en mistanke at hun av og til tror at det er hun som skal fikse opp i ting, og da roet hun seg fort. Vi må nok jobbe masse med den tilliten og tryggheten som akela nevner, det er nok ikke helt på plass siden hun gjør som hun gjør - men den lille øvelsen fungerte veldig bra for oss.

[akela]

God historie som illustrerte det

Å lære inn en alternativ handling som hunden kan "tviholde" på når ting er vanskelige... kan være veldig nyttig. Det er ikke så lett for en hund å "holde opp" - altså holde opp med å være så redd at man bjeffer, holde opp med å være mistenksom fordi nervene svikter... det er instinkter like mye som noe annet, og da holder det hardt å stoppe, dersom de i det hele tatt er seg bevisst AT de gjør noe da.

Men en konkret kommando som de har lært i en annen situasjon, som også gjør det klart at eier sier "dette ordner jeg, nå overtar jeg det hele", det blir noe annet - da sparker andre ting inn oppi hodet, tror jeg. Og FORDI situasjonen unngås å vikle seg ut i all ubehagelighet, så lærer hunden at dette alternativet i grunnen også er BEDRE - fordi ingen synes vel det er ok å være redd/sint og måtte ta hele ansvaret for det... og så blir det læring, der også.

(Det forutsetter jo at eier tar hele styringen, ikke lar noe skje når hunden velger å tro på ham eller henne, og klarer å "beskytte" hunden mot det ekle)

Kjenner en bekjent med en "bilvræler", som særlig når det er venner/hunder med i bilen på vei til tur var umulig å få til å ti stille. Helt til vi kom på det med "sitt"-kommando i bil også... der har hunden i andre sammenhenger lært at den må "sitte og vente og ti stille" en stund. Og da ble det mye roligere, ja, og du kan se hvordan hunden sitter der og "anstrenger" seg for å klare å sitte stille - og klarer det, mye lettere enn å klare å adlyde "stille"-kommandoen (som virker i andre situasjoner som er litt mindre forventningsfylte).

[Poter]

Takk for gode svar!

Virker slike alternative atferder slik at hunden får noe annet å gjøre enn å være redd, men fortsatt er redd, bare at den har noe annet å konsentrer seg om? Får man redselen helt bort, eller må man hele tiden være påpasselig med at hunden skal utføre sin alternative atferd? En gang redd, alltid redd, liksom...

[shepherd]

Hva er å være redd? Er en hund som bjeffer/vokter alltid redd? Jeg tror at rasen som du har, aussie ikke alltid er redd som jeg leser som nesten beskrevet som angst hos din hund. Rasen er jo fra gammelt av avlet for å si i fra når det skjedde noe men aldri vise agresjon. Hva har man igjen da? Jo en hund som roper mer eller mindre. Det kan være en del individ som roper mer og for de utroligeste ting og som av oss kan oppfattes som ganske så tåpelige å bråke for.

Men en må se på helheten springer hunden under sofaen, gjemmer seg bak eier, er den redd slik en redd hund ser ut. Sliter den med angst etter nyttårsaften, eller er det "bare" bråk i forhold til lyder som vi hører og ikke hører?

Tro meg jeg vet hva en voktende aussie kan være, her i huset kan hunden plutselig sette i et høyfrekvens bjeff på "noe" som for våre ører ikke eksistere. Slitsomt (man skvetter), irriterende og veldig frustrerende i perioder. Men det kunne ikke falt meg inn å si at hunden er nervøs av den grunn. Han fungerer optimalt i alle miljø og jobber med meg og sammen med hvem det måtte være. En topp hund som desverre til tider er litt for parranoid .

Det er lurt å trene inn alternativ atferd noe hunden kan gjøre og som er slik at det er det den gjør åkke som. Hos oss måtte alle forsøk på å avlede eller sette bort hunden gies opp når det kom folk (bare et husproblem for oss). Hunden forstod etter noen få repitisjoner at det kom "noen" og begynte å bråke/ forvente at det var noe å bråke for, og dermed så forserket jeg problemet ( i hvertfall føltes det slikt). Jeg har valgt å ha en god "bli" kommando på hunden og han må ligge i sengen sin til en ny beskjed blir gitt. Noe som gjør at han bråker litt mindre og at den ikke får sprunget ned gjestene. Det har også gjort at hunde tar seg tid å høre hvem eller hva som kommer og derfor bjeffer mindre på husets folk. For det virket som hunden tidligere ikke hadde tid til å sjekke ut hva eller hvem som laget lyden(e) . No er den mer sanset, kan selvfølgelig være at den er blitt mere voksen også. I alle fall før du finner ut at hunden er redd må du se på helheten av hele dyret

[Poter]

Jada, å se hunden i helhet er en selvfølge. Har jo to aussier fra før av hvor den ene har vokt i seg, men hvor det er lett å kontrollere det. Det er en mer trygg vokting hvor han liksom sier, her er jeg, dette er mitt, hold deg unna. Minsten blir mer: "Åj, det er noe der -kom og hjelp!" også løper han sin vei. Han henter ikke støtte hos sine eldre onkler som oppfører seg rolig i situasjonen.

Hovedproblemet er ikke hjemme, inne hos oss selv, da kan vi kontrollere det sånn høvelig ved å sette ham bort på timeout eller ha ham borte til besøket har kommet inn. Da er han gjere søtligheten selv -til noen går på do eller ut for å ta seg en røyk, da er det å bjeffe noe skrekkelig når de kommer tilbake. Greit første gang, kanskje andre gang, og greit når man er liten valp, men ikke like greit fjerde, femte og ørtne gang når man har fått noen måneder på baken.

Den mellomste hunden vår har vi hatt siden han var valp. Han hadde sin spøkelsesperiode og sin unghundtid hvor han ble redd for søppelbokser, stubber og annet "merkelig". Dette gikk over etter noen uker og var greit å ha med å gjøre. Aussien SKAL jo reagere, den er ingen sedat sofapotet med reaksjonsevner som sirup. Etter å ha sett og vært med flere unghunder, både av samme rase og andre, ser jeg at det er forskjell på måten min reagerer på nå og det jeg er vant med andre hunder reagerer. Noe av atferden hans kjenner jeg igjen i andres hunder, men det er hunder som eieren plages med.

Dette er heller ikke en atferd som har kommet over natten i forbindelse med alderen. Han har hatt det i seg fra vi fikk ham. Det var noen måneder hvor vi ikke så noe til det, men så kom det tilbake i 8 mnd alderen og har bare økt.

Ellers er han godt miljøtrent og sosialisert.