Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som ikke hører etter


baremeg

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har en hund som ikke gidder å høre på meg. Hun er 5 måneder, og kan sitt, dekk og bli. Men nå i det siste gidder hun ikke høre etter. Har prøvd å trene mer på dette, men hun bare sitter der, ser vekk, og vil hverken se eller høre på meg. Jeg prøver med godbiter, med leker, jeg prøver å virke så interessant som mulig, men hun gir fullstendig f***! Og jeg har jo så mye mer å lære henne, men når hun ikke gidder det, så er det jo ikke vits å fortsette før hun gidder. Hva bør jeg gjøre for å få kontakt med henne? Hva må jeg gjøre for at hun syns det er kjekt? Jeg har prøvd å få det til å virke kjekt, jeg finner frem leke, snakker glad til henne, og ting jeg gjør ellers som hun blir glad og leken av. Til slutt så bare gir jeg opp, for det er ikke vits i det hele tatt.

Skrevet

Korte økter à la 2-3 minutter, tren kun når hunden er sulten eller har ligget lenge i ro, gi deg etter 2-3 minutter selv om hunden har lyst på mer, gi deg før hvis hunden begynner å gå lei. Ikke tren når hunden ikke er tilgjengelig for samarbeid, let og let til du blir grønn for å finne en forsterker som hunden liker. Om dette er en sokk, sykkelsele, snusing etc. Hva enn hunden til vanlig er interessert i kan du i prinsippet bruke som belønning. Ikke tren hvis du selv ikke er i humør. Og kanskje den beste treningsstunden er når du egentlig i utgangspunktet ikke gikk inn med planer om å trene.

Tren i hovedsak på å få til et samarbeid, og få opp treningslysten - glem de andre øvelsene du vil lære henne frem til du har fått frem treningsgleden. Belønn øyekontakt, og belønn de øvelsene hun har lært - det er lett å glemme å være entusiastisk på øvelser som hunden kan fra før.

Det er de rådene jeg klarer å ramse opp utifra det du skriver. Er på vei ut døra, sjø! :wub:

ps. husk at hunden er i en alder hvor det svinger veldig, og noen dager må du belage deg på at hunden ikke vil trene.

Guest Belgerpia
Skrevet

Å he he he he he - den er så klassisk så klassisk.......... Neida, ingen ond latter, bare litt gjenkjennende fra x-antall valpekurs og noen valpekull med dertil frustrerte valpekjøpere......

Hvorfor i all verden skal hun følge med på deg, og passe på hva du gjør - du årner og lokker og styrer så hun har jo full kontroll på deg hele veien. Ingen grunn til at hun skal søke kontakt for å forsøke å oppnå noe - godene kommer jo uansett *ler*

Gjør deg kostbar!

Slutt med lokke luringen!

Vil hun ha godbit, en lekestund eller bare litt kos - la henne jobbe for å oppnå det. Ikke gi kommandoer, ikke lokke lure til sitt og dekk osv. - la henne forstå at hun må ta kontakt med deg for å oppnå goder og ikke omvendt som nå.

Når hun tar kontakt kan du sånn nå til å begynne med ignorere valpen litt - sånn at den øker intensiteten i kontaktsøkingen - snakk da med den med lav lav stemme og gi en godbit eller en lekestund.

Ikke ta imot lekeinvitter en stund fremover - du skal være den som tar initiativ til lek, er hun med på gamet - legg inn en sitt eller dekk kommando underveis og avslutt leken mens valpen er på topp.

Vet ikke om dette kanskje ble litt rotete forklart - men altså, istedet for at du løper etter valpen og forsøker å få kontakt med den - så skal valpen være den som løper til deg for å få kontakt.

Eks. når dere skal ut - stå ved døren og la valpen selv finne ut at løsningen på å få lov til å elge ut døren å ha det moro er å sette seg å ta kontakt (du skal da ikke lokke og lure) osv. - ved foringstid - la valpen finne ut på egen hånd at den må gjøre noe for å få mat.

Skrevet

Og ikke glem den aldersmessige utviklingen, som jeg ser de andre to ellers utmerkede svarene ikke tar med seg i farten: Valper utvikler seg, akkurat som barn, og selvstendigheten og den økende sikkerheten valpen er i ferd med å utvikle nå, gjør at den ikke er like avhengig av deg og like (trygghets)søkende.

Det betyr at selv om den har vært interessert før, blir terskelen høyere nå - fordi den oppdager verden rundt i mye større grad, og er mer klar for det og mer interessert i andre ting.

Så om den "hørte" på deg før, så kanskje det har vært mer motivert av dette - og ikke fordi den var treningsivrig, eller at du hadde funnet en solid forsterker å belønne med. Nå som du bare "skrur opp" DINE henvendelser, som Belgerpia beskriver, så blir det mer "mas fra mor" som uansett alltid er der... mens andre ting lokker mer.

Kanskje du har en valp som faktisk bevisst overser deg litt... har vært borti slike fremmelige småtasser også.

Eller... og det kan også være.... så blir du kanskje såpass intens når du drar igang, at valpen prøver å overse deg fordi det blir "too much"? Uten å se deg eller hunden blir det umulig å vite det.

(senere, når særlig gutta innbiller seg at de begynner å bli menn, er det MAAAANGE eiere som merker at søte valpen/unghunden brått ikke var lydig likevel... det er gjerne neste stadie, og det er det samme som gjelder der)

Men årsak behøver man strengt tatt ikke vite... for å komme videre: Da gjelder det å gjøre valpen interessert i DEG, som den som fører til noe godt/festlig hvis valpen først tar kontakt. Det gjelder å bygge opp kontaktønsket. Skjønner du forskjellen mellom å prøve å lokke til deg valpens oppmerksomhet på forhånd gjennom å "være morsom" - og det å vente til den tar kontakt og er interessert, for SÅ å gjøre noe artig? DET er en veldig viktig nyanse... og vesentlig å innse.

En forsterker er forøvrig da noe valpen liker: Fra mat til en tennisball, en dings som du kan drive drakamp med, et pipedyr. Det kan også følges opp med lek med valpen, det kommer an på din valp. Moroa skal være I DET valpen får leken, den skal ikke nødvendigvis leke LENGE - men som en kort belønning. Har du problemer med å få tak i ballen etterpå, så ha en tennisball/kong med LANG snor i med knute i enden så du beholder taket og har hunden nær deg.

Skrevet

Kjenner til problemet! Jeg har en hund som virkelig kan lukke ørene helt! Det begynnte da han var nærmere 6 mnd, han ignorerte alt hva jeg sa, men til gjengjeld bet jeg meg merke i at selv om han ikke hørte på meg så var han veldig obs på hva jeg gjorde :P Ergo jeg tok noe jeg visste han elsket og leke med og gjorde det samme som han overså han, jeg stod med leken hans og lekte og straks skjønte han at viss han gjorde noen av de tingene han kunne (sitt, dekk, kontakt ol) ville jeg legge merke til han viss han var flink:) nå har jeg fått kontakten med han igjen og han er gira på å trene :P

Bare ett lite innspill om hva jeg gjorde for å få kontaken igjen:)

Lykke til videre :P

Håper det ordner seg:)

Skrevet
Jeg har en hund som ikke gidder å høre på meg. Hun er 5 måneder, og kan sitt, dekk og bli. Men nå i det siste gidder hun ikke høre etter. Har prøvd å trene mer på dette, men hun bare sitter der, ser vekk, og vil hverken se eller høre på meg. Jeg prøver med godbiter, med leker, jeg prøver å virke så interessant som mulig, men hun gir fullstendig f***! Og jeg har jo så mye mer å lære henne, men når hun ikke gidder det, så er det jo ikke vits å fortsette før hun gidder. Hva bør jeg gjøre for å få kontakt med henne? Hva må jeg gjøre for at hun syns det er kjekt? Jeg har prøvd å få det til å virke kjekt, jeg finner frem leke, snakker glad til henne, og ting jeg gjør ellers som hun blir glad og leken av. Til slutt så bare gir jeg opp, for det er ikke vits i det hele tatt.

Ja dette virker kjent og er noe som alle hundeeiere erfarer i ulik grad. For det første må du gå en runde med deg selv og din instilling. Du sier hun ikke "gidder"..Glem det! Det som har skjedd er motsatt læring. Valpen har dressert deg og fått deg akkurat dit den vil..og med en slik holdning du viser til...har den fremdeles mye den ønsker å lære deg. Hunder er dyktige læremestere og det vi kan lære av det, er å bruke samme teknikk. Hunden ignorerer deg og du oppviser alternativ atferd..akkurat etter læreboken. Følg Belgerpias råd. Hun har vært med en stund og vet hva hun snakker om!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • De fleste steder i Norge nå er det nok ikke for varmt. Prøv å gå barbent selv?
    • Jeg har også vært her for mange år siden.
    • Hundene er ikke redd for torden og Lyn bortsett om det slår ned rett i nærheten. Er dere da hjemme om det er meldt torden og Lyn på yr.no?   Tenkte jeg skulle ett sted men dumt å dra da kanskje?
    • Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også   Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget.  Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾 
    • Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen.  Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå.  I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5.  Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv.  Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)."  Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner.  Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...