Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen som vet noe om den rasen?


Guest Maritus

Recommended Posts

Guest Maritus

Jeg har blitt ganske intressert i en rase som heter Cairn terrier og jeg lurte på om det var noen som visste en del eller litt om den rasen og kan fortelle litt om den av hva den trenger og hvordan rasen kan være i gemytte o.s.v.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Str: Liten

Aktivitetsbehov: Middels

Pelslengde: Strihåret

Behov for pelsstell: Middels

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

Cairn terrieren ble opprinnelig brukt til jakt på bl.a rev, oter og rotter. Denne jaktformen var ikke helt ufarlig for cairn terrieren, men takket være dens temperament, som kjennetegnes av selvtillit, mot, årvåkenhet og aktivitet, i tillegg til livlighet uten nervøse tendenser, greide den seg bra. Den tykke, doble pelsen ga den også en god beskyttelse.

Cairn terrieren har i dag fortsatt sitt temperament i behold, og den liker å være med på det som skjer. Den har sterk egenvilje. Dette er en fordel i bl.a lydighetsdressur, dersom den mestres riktig.

Cairn terrieren har mange attraktive egenskaper; sjarmerende karakter, hendig størrelse for dem som ønsker en liten hund og den er lettstelt, robust og utholdene. Til tross for at de liker lange turer i skog og mark, har den ikke behov for mye mosjon. Cairn terrieren er øm og kjærlig, med et intens ønske om å tilfredsstille sin eier og dennes familie, og er alltid villig til å gi mye mer enn den blir gitt. Den er hjemme familiens beskytter på en måte som er nesten unik for en så liten hund. De varsler om farer, fanger skadedyr og står gjerne i mellom deg og en sint okse. Den liker ikke å slåss og vil derfor ikke utfordre til slåsskamp, men den holder på sin rett og kan på ingen måte kalles feig. Den bjeffer ikke så mye, men vil advare mot inntrengere.

Den er intelligent, har lett for å lære, men er også i besittelse av en stor porsjon egenvilje. Dette fører igjen til at den til tider kan utfordre sin eier til reneste stahetsdueller før den til slutt lar seg overtale. Den er meget glad i mennesker og tilpasser seg lett forskjellige omgivelser.

Rasestandard:

Cairn terrieren er kvikk og våken, energisk, modig og hardfør. Den er uredd, glad og selvsikker, men aldri aggressiv.

Kopiert i fra canis.no

Her er siden der du også kan gå inn på opdretter sider som ofte også har mere informasjon om rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Cairn terrieren er en av de roligste terrierrasene vi har. Ikke den som krever mest, men heller ikke minst. Jaktinstinktet er ikke like mye tilstede som andre jaktende terrierraser (tysk jaktterrier, parson, border etc), men selvsagt finnes det litt igjen i rasen.

Helsemessig tror jeg den er nokså sunn, gemyttmessig opplever jeg dem som rolige og harmoniske i møte med andre hunder og mennesker.

Absolutt en fin rase for de som søker familiehund, og den er utholdene uten å kreve alt for mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en Cairn Terrier gutt på 11 uker :wub: Han er utrolig herlig.. Han elsker mennesker og han er full av liv.. Gemyttet er altså bare herlig.. Jeg har også utrolig flinke oppdrettere i ryggen som vil hjelpe meg når jeg begynner å stille han, de hjelper også til med napping om jeg trenger det. Som hun over meg skrev så er det viktig å sjekke hvem du kjøper av.. Den første kennelen som virket interessant for meg viste seg å avle på 1 år gamle tisper så den kennelen la jeg fort fra meg..

Jeg kunne uansett ikke vært mer fornøyd med rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...