rar oppførsel etter å ha vært alene

[ninni71]

Hunden min er ikke særlig glad for å være alene. Egentlig blir han helt fra seg hver gang noen går, og det selv om det er folk igjen i huset. Han uler og bjeffer til de er ute av syne, dersom ingen stopper ham. Det ser ut til å være en adferd jeg ikke får kontroll på. Tar gjerne imot råd dersom noen har noen gode framgangsmåter.

Det som vi har gjort er å lukke ham inne på soverommet vårt når vi går fra ham. Ser ut som han roer seg fortest der. Han har mat og vann tilgjengelig, og han får lov å ligge i sengen.

Det rare skjer når vi kommer hjem. Vi åpner selvfølgelig først til hunden, og han tar en hilserunde og henter noen leker og slenger rundt seg. Men så springer han tilbake til soverommet og bjeffer på døren. Han vil inn igjen på soverommet, og det synes jeg er snålt. Jeg viser ham at jeg har tatt ut både vannet og maten, men likevel skal han inn igjen på soverommet. Og han maser en god stund hvis jeg ikke åpner. De gangene jeg åpner døren for ham tar han en runde rundt i rommet akkurat som for å sjekke at alt er i orden, og så kommer han inn på stua igjen. Jeg har lenge undret meg over hvorfor han absolutt skal inn igjen på det rommet. Er det noen her som kan komme med en forklaring?

[JailyTina]

Kan det være at han ser på soverommet deres som det tryggeste stedet og gjerne vil ha det "tilgjenglig" til en hver tid? Aner ikke om det kan være noe sånt, men vet jo aldri...

[akela]

Det er jo ikke så godt for dem, når de er litt påkjent og usikre - da kan de kanskje gjøre endel rare koblinger. Dere legger ham på det rommet, kanskje han får en eller annen "eiefølelse" der, at han "klamrer" seg litt til det - og må inn og kontrollere at det fremdeles er der?

Eller at han tror dere er spesielt opptatt av det rommet, siden han må være der, eller... rett og slett at det blir "hans plass", og at han - når gjensynsgleden er stor - gjør en slags overslagshandling og må inn der igjen... eller at det blir som burdyr; skjer det noe (selv om det er reinspikka glede), så er "hiet" det tryggeste? Eller at det er "hans" sted, som han føler et visst ansvar for, eller at det bare blir en vane...

Det er det eneste jeg kan tenke meg. Men som sagt.. det kan være helt "ulogisk" for oss, men ikke for hunden - slik den oppfatter "budskapet" fra oss (som vi ikke aner vi gir)..... De er rare!

[Lillegutt]

Grunnen kan være at hunden får et behov for å avreagere siden han blir stresset når dere kommer hjem. Dere bør derfor prøve å unngå unødvendig stressing. Vær rolig og vennlig når dere kommer hjem. IKKE la hunden herje rundt. Dere hilser på hunden og kontrollerer situasjonen. Da slipper hunden å gjøre det og dere unngår masse stress. Hold hunden inntil deg og prøv å få han til å slappe av. Kos rolig med hunden til han slapper av.

Stress er veldig ubehagelig for hundene og de prøver derfor å dempe det selvom det er positivt stress. F.eks. er det mange hunder som gjesper når de skal ut på tur. For din hund blir nok stresset ved gjennsynsgleden litt i overkant og han søker derfor tilbake til det "trygge" rommet. Tren på å la han være alene i korte perioder og ikke gjør noen stor sak ut av det. Ikke gi han inntrykk av at det er noe spesielt som skjer, det vil dempe seperasjonsangsten. Et triks du kan prøve når du går er å strø godbiter på gulvet. Da kan du snike deg ut umerket uten at hunden får følelsen av å bli etterlatt. Da kan han vende seg til å være alene på en roligst mulig måte. Lykke til.

Mitt første innlegg her.

[ninni71]

Ja, de er rare disse dyra. Det blir jo mye gjetting på hvorfor de gjør som de gjør.

Lillegutt nevner seperasjonsangst, men jeg tror ikke det er det han har. Hunden er en ganske så pratsom type i mange sammenhenger, og jeg tror rett og slett han prøver å rope meg tilbake. Han er stille med en gang vi har dratt. Da går han og legger seg. Og han ligger og sover når vi kommer hjem, men blir oppøst når han får hilse. Jeg har lenge prøvd å være rolig i hilsesituasjon- nesten å overse ham litt. Det eneste som skjer er at han finner et eller annet som han kan bære på og slenge i luften. Han danser rundt i rommet og forlanger oppmerksomhet. Veldig vanskelig å overse en så spretten og munter hund

Kan godt hende at det er en slags overslagshandling at han vil inn igjen på soverommet. Rommet er nok et rom han er glad i, for han pleier vanligvis å få lov til å sove der inne sammen med meg. Og noen ganger når jeg står opp tidlig, så gidder han ikke å stå opp sammen med meg, men vil fortsatt ligge der inne.

Eller takk for svar alle sammen

[ida]

Må du lukke den døren når du kommer hjem, da? Kan han ikke bare få ta seg en svingom? Ser ikke helt problemet, jeg..

[ninni71]

Hei Ida. Jeg har vel ikke sagt at det er et problem, tror jeg. Mer at jeg undrer meg over oppførselen, og har lurt på hvorfor dette er så viktig for ham.

Nå er det slik at jeg har en tulle på 2 år som er svært oppfinnsom av seg, og derfor synes jeg at det er greit å holde døren igjen, for å holde henne innen synsvidde også. Og ja, hunden får som regel ta den runden inn på rommet.

[ida]

Da har jeg sikkert bare skummet tråden (fæl uvane) og stusset litt ved at svarene tildels virket litt sånn "nåforstårogtolkervibikkjasønderogsammen". Nei, kos deg med din rare hund, du, for min er jo heeelt normal !

[akela]

Jeg trodde da det største problemet i hundehold idag, var at folk forstår hundene sine altfor dårlig? Det er da det de fleste atferdsfolk og instruktører fremholder... :closedeyes:

Jo mer man prøver å forstå ulike atferder ved egen hund, jo bedre. Særlig når det er de "rarere" tingene. Det kan si mye om hunden, som kan være til hjelp når man skal prøve å forbedre ulike atferder/ting den gjør etc, ut fra en situasjon eller et mønster man kan begynne å se - eller se etter.

Med forbehold om ikke å ha sett denne hunden det gjelder, kan man for eksempel anta at den kan jobbe seg litt opp, at den er litt usikker, at den har en kontrollfunksjon. Kjenner en hund som har litt av disse samme tingene, og jo mer man forstod av det, jo lettere ble det å håndtere hunden i mange hverdagssituasjoner - den skulle ikke "dominere", slik mange trodde, det var heller at den synes det ble litt skummelt med mye oppstyr blant andre hunder og prøvde å roe dem ned på sin måte istedet. Når den voktet ting, var den ikke "tøff" eller "gjenstandsglad", den var egentlig litt usikker - og valgte vokting som strategi for å komme seg gjennom det hele.

Så forståelse er bra, når det gjelder å kartlegge litt en hunds mentalitet og forventede reaksjoner. Da kan slike ting si fra litt til en god del. Også om hvordan en selv skal takle hunden; kanskje man skal bli litt mer seig og rolig og dempet og avdramatiserende eventuelt avledende i for eksempel hjemkomst/hilsesituasjoner, slik det er blitt foreslått.

Men når forståelsen glir over i "stakkars hunden"-greier, eller "ja, men den MÅ gjøre sånn fordi at..." etc, DÉT er noe annet! Da stikker man helt riktig kjepper i hjulene for seg selv