Gå til innhold
Hundesonen.no

rar oppførsel etter å ha vært alene


ninni71

Recommended Posts

Hunden min er ikke særlig glad for å være alene. Egentlig blir han helt fra seg hver gang noen går, og det selv om det er folk igjen i huset. Han uler og bjeffer til de er ute av syne, dersom ingen stopper ham. Det ser ut til å være en adferd jeg ikke får kontroll på. Tar gjerne imot råd dersom noen har noen gode framgangsmåter.

Det som vi har gjort er å lukke ham inne på soverommet vårt når vi går fra ham. Ser ut som han roer seg fortest der. Han har mat og vann tilgjengelig, og han får lov å ligge i sengen.

Det rare skjer når vi kommer hjem. Vi åpner selvfølgelig først til hunden, og han tar en hilserunde og henter noen leker og slenger rundt seg. Men så springer han tilbake til soverommet og bjeffer på døren. Han vil inn igjen på soverommet, og det synes jeg er snålt. Jeg viser ham at jeg har tatt ut både vannet og maten, men likevel skal han inn igjen på soverommet. Og han maser en god stund hvis jeg ikke åpner. De gangene jeg åpner døren for ham tar han en runde rundt i rommet akkurat som for å sjekke at alt er i orden, og så kommer han inn på stua igjen. Jeg har lenge undret meg over hvorfor han absolutt skal inn igjen på det rommet. Er det noen her som kan komme med en forklaring?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke så godt for dem, når de er litt påkjent og usikre - da kan de kanskje gjøre endel rare koblinger. Dere legger ham på det rommet, kanskje han får en eller annen "eiefølelse" der, at han "klamrer" seg litt til det - og må inn og kontrollere at det fremdeles er der?

Eller at han tror dere er spesielt opptatt av det rommet, siden han må være der, eller... rett og slett at det blir "hans plass", og at han - når gjensynsgleden er stor - gjør en slags overslagshandling og må inn der igjen... eller at det blir som burdyr; skjer det noe (selv om det er reinspikka glede), så er "hiet" det tryggeste? Eller at det er "hans" sted, som han føler et visst ansvar for, eller at det bare blir en vane...

Det er det eneste jeg kan tenke meg. Men som sagt.. det kan være helt "ulogisk" for oss, men ikke for hunden - slik den oppfatter "budskapet" fra oss (som vi ikke aner vi gir)..... De er rare!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnen kan være at hunden får et behov for å avreagere siden han blir stresset når dere kommer hjem. Dere bør derfor prøve å unngå unødvendig stressing. Vær rolig og vennlig når dere kommer hjem. IKKE la hunden herje rundt. Dere hilser på hunden og kontrollerer situasjonen. Da slipper hunden å gjøre det og dere unngår masse stress. Hold hunden inntil deg og prøv å få han til å slappe av. Kos rolig med hunden til han slapper av.

Stress er veldig ubehagelig for hundene og de prøver derfor å dempe det selvom det er positivt stress. F.eks. er det mange hunder som gjesper når de skal ut på tur. For din hund blir nok stresset ved gjennsynsgleden litt i overkant og han søker derfor tilbake til det "trygge" rommet. Tren på å la han være alene i korte perioder og ikke gjør noen stor sak ut av det. Ikke gi han inntrykk av at det er noe spesielt som skjer, det vil dempe seperasjonsangsten. Et triks du kan prøve når du går er å strø godbiter på gulvet. Da kan du snike deg ut umerket uten at hunden får følelsen av å bli etterlatt. Da kan han vende seg til å være alene på en roligst mulig måte. Lykke til.

Mitt første innlegg her. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, de er rare disse dyra. Det blir jo mye gjetting på hvorfor de gjør som de gjør.

Lillegutt nevner seperasjonsangst, men jeg tror ikke det er det han har. Hunden er en ganske så pratsom type i mange sammenhenger, og jeg tror rett og slett han prøver å rope meg tilbake. Han er stille med en gang vi har dratt. Da går han og legger seg. Og han ligger og sover når vi kommer hjem, men blir oppøst når han får hilse. Jeg har lenge prøvd å være rolig i hilsesituasjon- nesten å overse ham litt. Det eneste som skjer er at han finner et eller annet som han kan bære på og slenge i luften. Han danser rundt i rommet og forlanger oppmerksomhet. Veldig vanskelig å overse en så spretten og munter hund ;)

Kan godt hende at det er en slags overslagshandling at han vil inn igjen på soverommet. Rommet er nok et rom han er glad i, for han pleier vanligvis å få lov til å sove der inne sammen med meg. Og noen ganger når jeg står opp tidlig, så gidder han ikke å stå opp sammen med meg, men vil fortsatt ligge der inne.

Eller takk for svar alle sammen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Ida. Jeg har vel ikke sagt at det er et problem, tror jeg. Mer at jeg undrer meg over oppførselen, og har lurt på hvorfor dette er så viktig for ham.

Nå er det slik at jeg har en tulle på 2 år som er svært oppfinnsom av seg, og derfor synes jeg at det er greit å holde døren igjen, for å holde henne innen synsvidde også. Og ja, hunden får som regel ta den runden inn på rommet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg sikkert bare skummet tråden (fæl uvane) og stusset litt ved at svarene tildels virket litt sånn "nåforstårogtolkervibikkjasønderogsammen". Nei, kos deg med din rare hund, du, for min er jo heeelt normal ;) !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde da det største problemet i hundehold idag, var at folk forstår hundene sine altfor dårlig? Det er da det de fleste atferdsfolk og instruktører fremholder... :closedeyes:

Jo mer man prøver å forstå ulike atferder ved egen hund, jo bedre. Særlig når det er de "rarere" tingene. Det kan si mye om hunden, som kan være til hjelp når man skal prøve å forbedre ulike atferder/ting den gjør etc, ut fra en situasjon eller et mønster man kan begynne å se - eller se etter.

Med forbehold om ikke å ha sett denne hunden det gjelder, kan man for eksempel anta at den kan jobbe seg litt opp, at den er litt usikker, at den har en kontrollfunksjon. Kjenner en hund som har litt av disse samme tingene, og jo mer man forstod av det, jo lettere ble det å håndtere hunden i mange hverdagssituasjoner - den skulle ikke "dominere", slik mange trodde, det var heller at den synes det ble litt skummelt med mye oppstyr blant andre hunder og prøvde å roe dem ned på sin måte istedet. Når den voktet ting, var den ikke "tøff" eller "gjenstandsglad", den var egentlig litt usikker - og valgte vokting som strategi for å komme seg gjennom det hele.

Så forståelse er bra, når det gjelder å kartlegge litt en hunds mentalitet og forventede reaksjoner. Da kan slike ting si fra litt til en god del. Også om hvordan en selv skal takle hunden; kanskje man skal bli litt mer seig og rolig og dempet og avdramatiserende eventuelt avledende i for eksempel hjemkomst/hilsesituasjoner, slik det er blitt foreslått.

Men når forståelsen glir over i "stakkars hunden"-greier, eller "ja, men den MÅ gjøre sånn fordi at..." etc, DÉT er noe annet! Da stikker man helt riktig kjepper i hjulene for seg selv ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...