Hvordan forebygge hundeaggresivitet?

[Aya]

Hvis man kjøper en hannhund av en rase som er kjent for å være aggresive mot samme kjønn, hvordan skal man best gå fram for å forebygge det? Det er jo ikke spesielt morsomt å ha en hannhundaggresiv hann, for eksempel.

[Djervekvinnen]

Ja det samme har jeg lurt på, derfor startet jeg dette emnet for litt siden. Vet ikke om det er noenlunde det samme du lurte på, og kanskje du finner noen tips der?

link til emne

[Carina]

Da må du gå maaange turer med meg og Willis vettu.

[Aya]

Da må du gå maaange turer med meg og Willis vettu.

Hihi, ja, det er helt perfekt:D Willis er verdens fineste sånnsett. Hilsen en sluknet Fix.

[akela]

Du kan ikke nødvendigvis "forebygge" hannhundaggressivitet, hvis det er så utbredt på rasen som det høres ut - det betyr at atskillige eiere har "mislykkes", som kanskje også har lagt inn et solid arbeid... Noen raser har kortere lunte, altså at det går kort fra de reagerer til de "går på", andre bare ER strengere/mindre tolerante, andre har for andre hunder litt "utydelige" signaler - og lærer å ta i for mye, og ... tja, noen er avlet for å være mindre omgjengelige...

Så er det jo det å skaffe riktig individ fra riktige linjer. Der er det STOR forskjell. Snakket med en akita- eller var det GJD-oppdretter om dette for noen år siden; hun sa at et problem var mange litt usikre hunder - som lettere kommer i konflikt. Ergo kan man jo tenke seg at jo tryggere og mer selvsikker hund, som dessuten får en solid oppvekst både hos oppdretter og første valpetid på hyggelige hunder, er bedre enn en utrygg hund fra en storoppdretter som har ørten kull og ikke tid til å jobbe med hver valp.

Og så er det påvirkning fra hundene rundt... en hannhund som går sammen med en tispe eller flere i hverdagen får litt mer å "passe på", mens en som "passes på" av storebror kan få litt for mye hjelp og føle seg så eplekjekk at det en dag blir for mye.

Det man kanskje derimot kan si at man KAN gjøre, er å unngå negative erfaringer, som gjør at problemet kan bli enda større - vold avler vold, og en valp som blir flydd på som valp kan bli en guffen voksen hund. Trygge, stødige voksne hunder, men heller ikke overdreven "sosialisering" - man MÅ ikke løpe bort til enhver hund man ser, men lære hunden at det å være hos eier er førsteprioritet; der er det morsomst. Løper lille valpen bort til alle hunder den ser, behøver ikke det bli like festlig når den er voksen!

Man kan trene hunden så lydig man bare kan - en innkalling som gjør at du kan rope ham ut av konfrontasjonsgreier, du kan forhindre den fra å "lære seg" å herje med jevnaldrende hannhunder og venne seg til å gå i konfrontasjon ("lek" er ikke lek - det er utprøving og styrkeprøving) frem til den roer seg i toårsalderen, og du kan være føre var - rope den inn og ha den hos deg, når det flyr kjekkaser rundt om.

Noen hunder ER bare ikke interessert i å leke med verden eller være hyggelig mot alle og enhver... men det er en stor forskjell på det og på å prøve å fly på hele verden også! Husker en diger hannhund i parken; eier hadde så god kontroll på ham, hun sa at uten ville nok han kunne tenkt seg å bedrevet både det ene og det andre, men nå visste hun hvilke situasjoner og hunder han kunne reagere på - så han ble bare ropt inn og satt ved siden av henne. Den ukontrollerte broren ble derimot den fryktede slåsskjempen... og i prinsippet var ikke de to så ulike. Men kanskje ble det læring i at den "gode" broren vennet seg til å holde seg utenfor, til å være "snill og grei", så han ble bedre også av det? Løsning var ikke bråk, det var å være lydig? For få hanner slåss vel av "ekte" dominansaggresjon - det er vel heller en eller annen form for usikkerhet?

[Aya]

Tusen takk, Akela, for et veldig lærerikt svar som vanlig.

[svea]

Etter 30 år med rottweiler har jeg kommet frem til at man aldri helt kan forebygge enhver form for hundeaggressivitet. Er sannelig heller ikke sikker på om ikke tisper er verre enn hanhunder i det henseendet. Etter min erfaring er det mye skrik & lite ull når hanner tørner sammen, når tisper ryker ihop kan det være på liv & død nærmest.

Min løsning på problemet er å sosialisere hunden så mye som mulig før fylte 2-3 år. De hundene de har blitt kjent med og har akseptert før den tid er som regel venner for livet (om det så går årevis før de treffes igjen). Det spiller heller ingen rolle om det evt er eldre hunder av samme kjønn som har vært ganske hardhendte mot de i hvalpetida - ble de akseptert da så gjelder det så lenge hunden lever (egen erfaring).

Hunder av samme kjønn som mine hunder har blitt kjent med etter fylte 3 år har medført flere problemer. Noen har de likt etter litt fnysing & skraping & rusling rundt, andre har de ønsket å fly i strupen på umiddelbart. Når det siste inntreffer er det greit å ha litt lederskapstrening i "bunn", så du kan stoppe et evt angrep. Heldigvis er rottisen en avbalansert hund som lar seg snakke til i alle situasjoner, så jeg har aldri opplevd at de har angrepet noen, men har hatt mitt svare strev med å verge de fra angrep noen ganger.

Det mest komiske var kanskje da en liten papillon med store ambisjoner stormet frem (uten å presentere seg nærmere), hoppet opp og bet min 60 kgs rottis i nesen. Han kikket ned på angriperen, snudde ryggen til & pisset på nærmeste tre

[akela]

Jeg synes ikke det er "komisk", jeg synes hunden din viser et bra og sikkert språk - for høyst sannsynlig var den lille hunden usikker, og velger "angrep er det beste forsvar". Så det nylig på eldstehunden her en tilsvarende episode: Det var en usikker liten tispe vi traff i en butikk utagerte og kjeftet litt på henne, den er ifølge eier usikker på alt som er større enn den (og det er 90 prosent av hundeverdenen...), men da snudde eldstehunden seg litt vekk, gjespet, strakk seg, gav den nok avstand. Og så ristet hun litt på seg - der din hund måtte bli ferdig gjennom å tisse (hannhund spesial).

Jeg synes sånt er flott, jeg!

Men det høres jo ut som du har rottweilere av "rette" sorten, som ikke fyrer umiddelbart og som også er såpass "på nett" at de lar seg stanse.

En annen "løsning" er å ikke la hundene få LOV til å venne seg til å "bry seg" om alt og alle på den firbeinte fronten - at de ikke får lov til å herje for mye så det går over i "nå skal vi se hvem som er barskest"-"lek" med jevnaldrende, at de ikke får melde seg på i heiagjengen når andre hunder bråker, ikke får lov til å "forsvare" egne tisper mot andre hannhunder, ikke får være "støttegruppe" når en annen hund i flokken/vennegjengen havner i trøbbel. Jeg innbiller meg at dersom man gjør dette konsekvent fra tidlig av, får man igjen for det når hunden blir gammel nok. Den får hjelp til å lære seg "sin" strategi rundt andre hunder. Den hunden jeg hadde mest problemer med i møte med samme kjønn, lærte seg dessverre at det å sjefe over alle var den beste strategien - det var på den tiden det var trendy at hundene skulle ordne opp selv mens eierne gikk hver sin vei. Når noen ikke ville la seg besjefes... ja, da var hans neste skritt å sørge for at de ville, for å si det slik! Og det ville de alltid, lærte han seg dessverre.