Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan forebygge hundeaggresivitet?


Aya

Recommended Posts

Hvis man kjøper en hannhund av en rase som er kjent for å være aggresive mot samme kjønn, hvordan skal man best gå fram for å forebygge det? Det er jo ikke spesielt morsomt å ha en hannhundaggresiv hann, for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke nødvendigvis "forebygge" hannhundaggressivitet, hvis det er så utbredt på rasen som det høres ut - det betyr at atskillige eiere har "mislykkes", som kanskje også har lagt inn et solid arbeid... Noen raser har kortere lunte, altså at det går kort fra de reagerer til de "går på", andre bare ER strengere/mindre tolerante, andre har for andre hunder litt "utydelige" signaler - og lærer å ta i for mye, og ... tja, noen er avlet for å være mindre omgjengelige...

Så er det jo det å skaffe riktig individ fra riktige linjer. Der er det STOR forskjell. Snakket med en akita- eller var det GJD-oppdretter om dette for noen år siden; hun sa at et problem var mange litt usikre hunder - som lettere kommer i konflikt. Ergo kan man jo tenke seg at jo tryggere og mer selvsikker hund, som dessuten får en solid oppvekst både hos oppdretter og første valpetid på hyggelige hunder, er bedre enn en utrygg hund fra en storoppdretter som har ørten kull og ikke tid til å jobbe med hver valp.

Og så er det påvirkning fra hundene rundt... en hannhund som går sammen med en tispe eller flere i hverdagen får litt mer å "passe på", mens en som "passes på" av storebror kan få litt for mye hjelp og føle seg så eplekjekk at det en dag blir for mye.

Det man kanskje derimot kan si at man KAN gjøre, er å unngå negative erfaringer, som gjør at problemet kan bli enda større - vold avler vold, og en valp som blir flydd på som valp kan bli en guffen voksen hund. Trygge, stødige voksne hunder, men heller ikke overdreven "sosialisering" - man MÅ ikke løpe bort til enhver hund man ser, men lære hunden at det å være hos eier er førsteprioritet; der er det morsomst. Løper lille valpen bort til alle hunder den ser, behøver ikke det bli like festlig når den er voksen!

Man kan trene hunden så lydig man bare kan - en innkalling som gjør at du kan rope ham ut av konfrontasjonsgreier, du kan forhindre den fra å "lære seg" å herje med jevnaldrende hannhunder og venne seg til å gå i konfrontasjon ("lek" er ikke lek - det er utprøving og styrkeprøving) frem til den roer seg i toårsalderen, og du kan være føre var - rope den inn og ha den hos deg, når det flyr kjekkaser rundt om.

Noen hunder ER bare ikke interessert i å leke med verden eller være hyggelig mot alle og enhver... men det er en stor forskjell på det og på å prøve å fly på hele verden også! Husker en diger hannhund i parken; eier hadde så god kontroll på ham, hun sa at uten ville nok han kunne tenkt seg å bedrevet både det ene og det andre, men nå visste hun hvilke situasjoner og hunder han kunne reagere på - så han ble bare ropt inn og satt ved siden av henne. Den ukontrollerte broren ble derimot den fryktede slåsskjempen... og i prinsippet var ikke de to så ulike. Men kanskje ble det læring i at den "gode" broren vennet seg til å holde seg utenfor, til å være "snill og grei", så han ble bedre også av det? Løsning var ikke bråk, det var å være lydig? For få hanner slåss vel av "ekte" dominansaggresjon - det er vel heller en eller annen form for usikkerhet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter 30 år med rottweiler har jeg kommet frem til at man aldri helt kan forebygge enhver form for hundeaggressivitet. Er sannelig heller ikke sikker på om ikke tisper er verre enn hanhunder i det henseendet. Etter min erfaring er det mye skrik & lite ull når hanner tørner sammen, når tisper ryker ihop kan det være på liv & død nærmest.

Min løsning på problemet er å sosialisere hunden så mye som mulig før fylte 2-3 år. De hundene de har blitt kjent med og har akseptert før den tid er som regel venner for livet (om det så går årevis før de treffes igjen). Det spiller heller ingen rolle om det evt er eldre hunder av samme kjønn som har vært ganske hardhendte mot de i hvalpetida - ble de akseptert da så gjelder det så lenge hunden lever (egen erfaring).

Hunder av samme kjønn som mine hunder har blitt kjent med etter fylte 3 år har medført flere problemer. Noen har de likt etter litt fnysing & skraping & rusling rundt, andre har de ønsket å fly i strupen på umiddelbart. Når det siste inntreffer er det greit å ha litt lederskapstrening i "bunn", så du kan stoppe et evt angrep. Heldigvis er rottisen en avbalansert hund som lar seg snakke til i alle situasjoner, så jeg har aldri opplevd at de har angrepet noen, men har hatt mitt svare strev med å verge de fra angrep noen ganger.

Det mest komiske var kanskje da en liten papillon med store ambisjoner stormet frem (uten å presentere seg nærmere), hoppet opp og bet min 60 kgs rottis i nesen. Han kikket ned på angriperen, snudde ryggen til & pisset på nærmeste tre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det er "komisk", jeg synes hunden din viser et bra og sikkert språk - for høyst sannsynlig var den lille hunden usikker, og velger "angrep er det beste forsvar". Så det nylig på eldstehunden her en tilsvarende episode: Det var en usikker liten tispe vi traff i en butikk utagerte og kjeftet litt på henne, den er ifølge eier usikker på alt som er større enn den (og det er 90 prosent av hundeverdenen...), men da snudde eldstehunden seg litt vekk, gjespet, strakk seg, gav den nok avstand. Og så ristet hun litt på seg - der din hund måtte bli ferdig gjennom å tisse (hannhund spesial).

Jeg synes sånt er flott, jeg!

Men det høres jo ut som du har rottweilere av "rette" sorten, som ikke fyrer umiddelbart og som også er såpass "på nett" at de lar seg stanse.

En annen "løsning" er å ikke la hundene få LOV til å venne seg til å "bry seg" om alt og alle på den firbeinte fronten - at de ikke får lov til å herje for mye så det går over i "nå skal vi se hvem som er barskest"-"lek" med jevnaldrende, at de ikke får melde seg på i heiagjengen når andre hunder bråker, ikke får lov til å "forsvare" egne tisper mot andre hannhunder, ikke får være "støttegruppe" når en annen hund i flokken/vennegjengen havner i trøbbel. Jeg innbiller meg at dersom man gjør dette konsekvent fra tidlig av, får man igjen for det når hunden blir gammel nok. Den får hjelp til å lære seg "sin" strategi rundt andre hunder. Den hunden jeg hadde mest problemer med i møte med samme kjønn, lærte seg dessverre at det å sjefe over alle var den beste strategien - det var på den tiden det var trendy at hundene skulle ordne opp selv mens eierne gikk hver sin vei. Når noen ikke ville la seg besjefes... ja, da var hans neste skritt å sørge for at de ville, for å si det slik! Og det ville de alltid, lærte han seg dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...