Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan forebygge hundeaggresivitet?


Aya

Recommended Posts

Skrevet

Hvis man kjøper en hannhund av en rase som er kjent for å være aggresive mot samme kjønn, hvordan skal man best gå fram for å forebygge det? Det er jo ikke spesielt morsomt å ha en hannhundaggresiv hann, for eksempel.

Skrevet

Da må du gå maaange turer med meg og Willis vettu. :P

Hihi, ja, det er helt perfekt:D Willis er verdens fineste sånnsett. Hilsen en sluknet Fix.

Skrevet

Du kan ikke nødvendigvis "forebygge" hannhundaggressivitet, hvis det er så utbredt på rasen som det høres ut - det betyr at atskillige eiere har "mislykkes", som kanskje også har lagt inn et solid arbeid... Noen raser har kortere lunte, altså at det går kort fra de reagerer til de "går på", andre bare ER strengere/mindre tolerante, andre har for andre hunder litt "utydelige" signaler - og lærer å ta i for mye, og ... tja, noen er avlet for å være mindre omgjengelige...

Så er det jo det å skaffe riktig individ fra riktige linjer. Der er det STOR forskjell. Snakket med en akita- eller var det GJD-oppdretter om dette for noen år siden; hun sa at et problem var mange litt usikre hunder - som lettere kommer i konflikt. Ergo kan man jo tenke seg at jo tryggere og mer selvsikker hund, som dessuten får en solid oppvekst både hos oppdretter og første valpetid på hyggelige hunder, er bedre enn en utrygg hund fra en storoppdretter som har ørten kull og ikke tid til å jobbe med hver valp.

Og så er det påvirkning fra hundene rundt... en hannhund som går sammen med en tispe eller flere i hverdagen får litt mer å "passe på", mens en som "passes på" av storebror kan få litt for mye hjelp og føle seg så eplekjekk at det en dag blir for mye.

Det man kanskje derimot kan si at man KAN gjøre, er å unngå negative erfaringer, som gjør at problemet kan bli enda større - vold avler vold, og en valp som blir flydd på som valp kan bli en guffen voksen hund. Trygge, stødige voksne hunder, men heller ikke overdreven "sosialisering" - man MÅ ikke løpe bort til enhver hund man ser, men lære hunden at det å være hos eier er førsteprioritet; der er det morsomst. Løper lille valpen bort til alle hunder den ser, behøver ikke det bli like festlig når den er voksen!

Man kan trene hunden så lydig man bare kan - en innkalling som gjør at du kan rope ham ut av konfrontasjonsgreier, du kan forhindre den fra å "lære seg" å herje med jevnaldrende hannhunder og venne seg til å gå i konfrontasjon ("lek" er ikke lek - det er utprøving og styrkeprøving) frem til den roer seg i toårsalderen, og du kan være føre var - rope den inn og ha den hos deg, når det flyr kjekkaser rundt om.

Noen hunder ER bare ikke interessert i å leke med verden eller være hyggelig mot alle og enhver... men det er en stor forskjell på det og på å prøve å fly på hele verden også! Husker en diger hannhund i parken; eier hadde så god kontroll på ham, hun sa at uten ville nok han kunne tenkt seg å bedrevet både det ene og det andre, men nå visste hun hvilke situasjoner og hunder han kunne reagere på - så han ble bare ropt inn og satt ved siden av henne. Den ukontrollerte broren ble derimot den fryktede slåsskjempen... og i prinsippet var ikke de to så ulike. Men kanskje ble det læring i at den "gode" broren vennet seg til å holde seg utenfor, til å være "snill og grei", så han ble bedre også av det? Løsning var ikke bråk, det var å være lydig? For få hanner slåss vel av "ekte" dominansaggresjon - det er vel heller en eller annen form for usikkerhet?

Skrevet

Etter 30 år med rottweiler har jeg kommet frem til at man aldri helt kan forebygge enhver form for hundeaggressivitet. Er sannelig heller ikke sikker på om ikke tisper er verre enn hanhunder i det henseendet. Etter min erfaring er det mye skrik & lite ull når hanner tørner sammen, når tisper ryker ihop kan det være på liv & død nærmest.

Min løsning på problemet er å sosialisere hunden så mye som mulig før fylte 2-3 år. De hundene de har blitt kjent med og har akseptert før den tid er som regel venner for livet (om det så går årevis før de treffes igjen). Det spiller heller ingen rolle om det evt er eldre hunder av samme kjønn som har vært ganske hardhendte mot de i hvalpetida - ble de akseptert da så gjelder det så lenge hunden lever (egen erfaring).

Hunder av samme kjønn som mine hunder har blitt kjent med etter fylte 3 år har medført flere problemer. Noen har de likt etter litt fnysing & skraping & rusling rundt, andre har de ønsket å fly i strupen på umiddelbart. Når det siste inntreffer er det greit å ha litt lederskapstrening i "bunn", så du kan stoppe et evt angrep. Heldigvis er rottisen en avbalansert hund som lar seg snakke til i alle situasjoner, så jeg har aldri opplevd at de har angrepet noen, men har hatt mitt svare strev med å verge de fra angrep noen ganger.

Det mest komiske var kanskje da en liten papillon med store ambisjoner stormet frem (uten å presentere seg nærmere), hoppet opp og bet min 60 kgs rottis i nesen. Han kikket ned på angriperen, snudde ryggen til & pisset på nærmeste tre

Skrevet

Jeg synes ikke det er "komisk", jeg synes hunden din viser et bra og sikkert språk - for høyst sannsynlig var den lille hunden usikker, og velger "angrep er det beste forsvar". Så det nylig på eldstehunden her en tilsvarende episode: Det var en usikker liten tispe vi traff i en butikk utagerte og kjeftet litt på henne, den er ifølge eier usikker på alt som er større enn den (og det er 90 prosent av hundeverdenen...), men da snudde eldstehunden seg litt vekk, gjespet, strakk seg, gav den nok avstand. Og så ristet hun litt på seg - der din hund måtte bli ferdig gjennom å tisse (hannhund spesial).

Jeg synes sånt er flott, jeg!

Men det høres jo ut som du har rottweilere av "rette" sorten, som ikke fyrer umiddelbart og som også er såpass "på nett" at de lar seg stanse.

En annen "løsning" er å ikke la hundene få LOV til å venne seg til å "bry seg" om alt og alle på den firbeinte fronten - at de ikke får lov til å herje for mye så det går over i "nå skal vi se hvem som er barskest"-"lek" med jevnaldrende, at de ikke får melde seg på i heiagjengen når andre hunder bråker, ikke får lov til å "forsvare" egne tisper mot andre hannhunder, ikke får være "støttegruppe" når en annen hund i flokken/vennegjengen havner i trøbbel. Jeg innbiller meg at dersom man gjør dette konsekvent fra tidlig av, får man igjen for det når hunden blir gammel nok. Den får hjelp til å lære seg "sin" strategi rundt andre hunder. Den hunden jeg hadde mest problemer med i møte med samme kjønn, lærte seg dessverre at det å sjefe over alle var den beste strategien - det var på den tiden det var trendy at hundene skulle ordne opp selv mens eierne gikk hver sin vei. Når noen ikke ville la seg besjefes... ja, da var hans neste skritt å sørge for at de ville, for å si det slik! Og det ville de alltid, lærte han seg dessverre.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...