Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen for avliving


Voffs

Recommended Posts

  • Svar 139
  • Created
  • Siste svar
Guest Per Olav
Ja - og da skal ikke hunder få bite barn mer enn 1 gang...
Det er jeg ikke uenig i. :wub: Spørsmålet er om Fido helt av seg selv forstår at kosebamsen som smårollingen løper forbi med er tabu dersom ingen har fortalt Fido det, eller at smårollingene som leker med Frisbee ikke forstår at Fido også ønsker å være med på leken? Det handler vel ikke bare om aggressivitet når hunder biter? Har man småbarn setter man gjerne opp en beskyttelse foran kokeplatene på kjøkkenovnen, man fjerner skarpe gjenstander og ting som ungene kan rive ned og skade seg på osv, men et levende dyr forutsetter man skal reagere som en plysjhund fra Ikea?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja - og da skal ikke hunder få bite barn mer enn 1 gang...

Jeg tror jeg foretrekker at de ikke engang får SJANSEN til å bite EN gang heller jeg :wub:. Man kan som regel forutse hunder som har potensiale til å bite - tror jeg - og har man en slik hund, så får man ta sine forholdsregler (som da enter er avlivning eller at man passer den slik at den ALDRI får sjansen til å sette tennene i et menneske).

Apropos dette med hunder, barn og opplæring: jeg vetta søren jeg... mine hunder har da aldri lært at de IKKE skal bite barn liksom, de har faktisk ikke lært å omgås barn heller - men de omgås unger, små som store, med den største selvfølgelighet - de synes til og med at det er trivelig ser det ut for. Ikke har de lært at de IKKE skal løpe etter løpende unger heller - men de GJØR det ikke for det. Men så har jo jeg noen unikum av noen hunder selvsagt *kremter høyt* :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg har vel ikke så mye å tilføre utenom dette.

Det er klart en sikker hund trenger både lydighetstrening, oppdragelse og stimulering. Men en hund skal også ha såpass mental ballast at den ikke takler at en fireåring finner ut at han skal løpe gjennom stua og slå med grytelokk. F.eks er jo mot eller mangel på sådan en arvelig karaktristikk og som det er blitt sagt.

Små barn klarer ikke se advarsler fra hunder heller så får heller andra ta seg av hunder som ikke er helt til å stole på.En god familiehund skal uansett være stabil og trygg først og fremst.

Vi snakker om vanlige normalt utrustede hunder? I alle fall gjør jeg det.

Hvems oppgave er det å utruste hunden så den takler slike hverdagsinsidenser? Å lære hunden hundens kjøreregler har to sider...man lærer den å oppføre seg.. og man lærer den til å bli mentalt i stand til å takle disse utfordringer. Ja alt for mange hundeeiere er bare opptatt av å lære disse fysiske tingene som stå sitt dekk..gå å legg deg..kom hit osv. Hva med den mentale biten? hvorfor blir den oversett og tatt for gitt at det skal hunden ha med seg fra før? Det er ikke maskiner vi får i hus..eller "ting" Det er levende vesner som er underlagt nøyaktig de samme lover og regler som vi er. Jeg har sagt det før og sier det igjen det er lett å ødelegge psyken til en normalt utrustet hund, selv om enkelte mener noe annet, så er det direkte oberverbart. Likeledes kan man trene på la hunden "mestre" det mentale. Det må læres på linje med legg deg.

Jeg vil snu på flisa og si det så sterkt at ender en familie opp med en hund, som i utgangspunktet var normalt utrustet, som har bitt..så er det folka som ikke er til å stole på og de har da en vei å gå før de igjen tenker på å skaffe seg hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg ikke uenig i. :wub: Spørsmålet er om Fido helt av seg selv forstår at smårollingen som løper forbi med kosebamsen er tabu dersom ingen har fortalt Fido det, eller at smårollingene som leker med Frisbee ikke forstår at Fido også ønsker å være med på leken?

For meg ligger det i kortene at en domestisert hund vet at menneskebarna som løper forbi ikke er å anse som mat eller tyggebein.

Det handler vel ikke bare om aggressivitet når hunder biter?

Nei - men her trodde jeg vi snakket om "problematferd" typ "dårlige bitehemninger" - at en valp løper lekende etter barn med kosebamse og risper hull i huden går i min bok ikke i samme kategori...

Har man småbarn setter man gjerne opp en beskyttelse foran kokeplatene på kjøkkenovnen, man fjerner skarpe gjenstander og ting som ungene kan rive ned og skade seg på osv, men et levende dyr forutsetter man skal reagere som en plysjhund fra Ikea?

Hvor tar du det fra? Egentlig?

Ja klart den skal ha de genetiske egenskaper som gjør den til en fungerende hund, men det er bare den ene og den minste biten... det er bare 30 prosent av helheten. Man kan liksom ikke la det være med det. Den største biten av atferd går rett og slett på miljøet---sosialisering----læring- Det er der man må sette inn hovedskytsen når valpen vel er i hus. Da får man regne med at oppdretter har gjort sin jobb..valgt rette foreldre.... preget valpene og ikke minst sørget for at de har utviklet bitevegring..ja det er oppdretters ansvar...hundekjøper har valgt rett rase ut i fra hva den skal brukes til..osv.

30 - 40 % - who's counting?.. Neida og jada - og så får vi håpe at de nye hundeeierne også LYTTER og FORSTÅR hva oppdretteren forteller dem om rasers temperament, "svakheter"/særegenheter OG behov. Og ja, jeg vil veldig gjerne at våre valpekjøpere legger MASSE jobb ned i hunden, at de IKKE tar for gitt at den blir snill og grei UANSETT hva den utsettes for, og at de SPESIELT lærer barn å ha respekt for hund. Det enkleste er alltid å FOREBYGGE ulykker, naturligvis! Man behøver ikke la 1-åringen kaste seg rundt halsen på en utslitt gammel hund med vondter etter den "lange" helgeturen når bikkja omsider har sovnet fredelig i senga si...

Når det gjelder genetisk aggresive hunder..eller hunder med et dårlig gemytt som er genetisk betinget, dårlig gemytt som skyldes mangelfull pregning fra oppdretter eller dårlig gemytt som rett og slett ikke skyldes dårlig erfaring, så har ikke jeg kompetanse nok til å ta meg av de hundene. De kommer ikke på mitt bord for å si det sånn.

Nei, man får håpe de har endt sine dager på veterinærens bord, for å si det på DEN måten... - Men du vet selvsagt IKKE noenting om den genetiske make-upen i hvert enkelt kasus du får på døra, du vet også fint lite om oppdretterens grunnarbeid eller hva nøyaktig som utløser problematferd.

Det som provoserer meg grenseløst er insinuasjonen om at ethvert atferdsproblem er eierskapt og eiers ansvar - og at det skal lite til å "ødelegge" en sunn og harmonisk hund. Sorry, Sam - det skal enormt mye til å gjøre en i utgangspunktet harmonisk hund til et aggressivt vrak. Jeg tror heller ingenting på at en vanlig valpeeier som er noenlunde oppegående og reflektert klarer å påføre sin valp så mye nevroser at den blir redd enhver forbipasserende og gjør utfall mot dem. Jeg synes det er horribelt at folk skal oppmuntres til å "jobbe med" tildels farlige problemer i det uendelige, uten at noen med sikkerhet kan si at oppførselen vil bli borte.

Jeg mistet all respekt for denne filosofien tidlig på 90-tallet da en anerkjent hundeskole på Østlandet fortalte om en illsint rottweiler som gikk til angrep på folk som så på den og beskrev treningsopplegget som eierne skulle gå gjennom. (Mens opplegget som varte over flere måneder pågikk, skulle hunden bo hjemme hos familien sin...) - joda, der skulle Brutus og "far" møte snille figuranter sittende på huk med bortvendt ansikt og neven full av godis vendt mot hunden, dette skulle de gjøre i det uendelige, til hunden ble glad for å treffe fremmede (hva eier skulle gjøre når Brutus møtte en kontingent barnehagebarn i ansiktshøyde til Brutus og kikket ham glad i ansiktet hadde ikke den bolde instruktør noen klar formening om... - Hunden skulle antagelig være innelåst i bur mellom treningsøktene i de månedene treningen varte?)...

Den stolte instruktør påsto glad at jovisst, Brutus ble kurert han - det var bare det at rett etter den mirakuløse "helbredelsen" så ramla han om med en diger hjernesvulst og måtte avlives... Takk og pris så hadde han ikke rukket å lemleste noen først...

Man skal ikke påta seg mer en man mestrer vet du. En regel alle burde følge. Det jeg er dyktig på er læring og trening av normale funkjonelle hunder som av en eller annen grunn har utviklet en eller flere problematferder. Og jeg må si..de hunder jeg møter..er nettopp det..helt normale funkjsonelle hunder som lærer. atferd som er lært..kan avlæres igjen..atferd som er genetisk betinget..kan ikke avlæres. Dvs man kan ikke avlære hunden å være hund

Og da sitter jeg her da - og lurer på hvordan du vet at kundene dine er "normalt utrustet" og ikke har genetiske disposisjoner for sine temperamentsproblemer...

Det må være uhorvelig mange udugelige hundeeiere i verden tatt i betraktning hvor mange som lever av å "kurere" disse "normale hundene" for den "tillærte" atferden deres, apropos...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg ligger det i kortene at en domestisert hund vet at menneskebarna som løper forbi ikke er å anse som mat eller tyggebein.

Nei - men her trodde jeg vi snakket om "problematferd" typ "dårlige bitehemninger" - at en valp løper lekende etter barn med kosebamse og risper hull i huden går i min bok ikke i samme kategori...

Hvor tar du det fra? Egentlig?

30 - 40 % - who's counting?.. Neida og jada - og så får vi håpe at de nye hundeeierne også LYTTER og FORSTÅR hva oppdretteren forteller dem om rasers temperament, "svakheter"/særegenheter OG behov. Og ja, jeg vil veldig gjerne at våre valpekjøpere legger MASSE jobb ned i hunden, at de IKKE tar for gitt at den blir snill og grei UANSETT hva den utsettes for, og at de SPESIELT lærer barn å ha respekt for hund. Det enkleste er alltid å FOREBYGGE ulykker, naturligvis! Man behøver ikke la 1-åringen kaste seg rundt halsen på en utslitt gammel hund med vondter etter den "lange" helgeturen når bikkja omsider har sovnet fredelig i senga si...

Nei, man får håpe de har endt sine dager på veterinærens bord, for å si det på DEN måten... - Men du vet selvsagt IKKE noenting om den genetiske make-upen i hvert enkelt kasus du får på døra, du vet også fint lite om oppdretterens grunnarbeid eller hva nøyaktig som utløser problematferd.

Det som provoserer meg grenseløst er insinuasjonen om at ethvert atferdsproblem er eierskapt og eiers ansvar - og at det skal lite til å "ødelegge" en sunn og harmonisk hund. Sorry, Sam - det skal enormt mye til å gjøre en i utgangspunktet harmonisk hund til et aggressivt vrak. Jeg tror heller ingenting på at en vanlig valpeeier som er noenlunde oppegående og reflektert klarer å påføre sin valp så mye nevroser at den blir redd enhver forbipasserende og gjør utfall mot dem. Jeg synes det er horribelt at folk skal oppmuntres til å "jobbe med" tildels farlige problemer i det uendelige, uten at noen med sikkerhet kan si at oppførselen vil bli borte.

Jeg mistet all respekt for denne filosofien tidlig på 90-tallet da en anerkjent hundeskole på Østlandet fortalte om en illsint rottweiler som gikk til angrep på folk som så på den og beskrev treningsopplegget som eierne skulle gå gjennom. (Mens opplegget som varte over flere måneder pågikk, skulle hunden bo hjemme hos familien sin...) - joda, der skulle Brutus og "far" møte snille figuranter sittende på huk med bortvendt ansikt og neven full av godis vendt mot hunden, dette skulle de gjøre i det uendelige, til hunden ble glad for å treffe fremmede (hva eier skulle gjøre når Brutus møtte en kontingent barnehagebarn i ansiktshøyde til Brutus og kikket ham glad i ansiktet hadde ikke den bolde instruktør noen klar formening om... - Hunden skulle antagelig være innelåst i bur mellom treningsøktene i de månedene treningen varte?)...

Den stolte instruktør påsto glad at jovisst, Brutus ble kurert han - det var bare det at rett etter den mirakuløse "helbredelsen" så ramla han om med en diger hjernesvulst og måtte avlives... Takk og pris så hadde han ikke rukket å lemleste noen først...

Det må være uhorvelig mange udugelige hundeeiere i verden tatt i betraktning hvor mange som lever av å "kurere" disse "normale hundene" for den "tillærte" atferden deres, apropos...

Det vet jeg ikke i utgangspunktet, men hvert enkelt tilfelle blir kartlagt nøye og jeg kjenner igjen en normal utrustet hund når jeg ser en. Såpass erfaring har jeg tilegnet meg gjennom årene. De jeg ev. føler jeg ikke kan gjøre noe for..får beskjed om det og hva slags alternativer jeg mener finns for dem. Det finns utrolig mange dyktige og flinke hundeeiere rundt omkring og de fleste tar hundeholdet seriøst..

Men for å avrunde denne debatten..så er ikke dette med læring og trening av hunder...noe jeg diskuterer..eller noe som for mitt vedkommende er oppe til debatt . Effekten er direkte observerbar.

Jeg bare prøver å fortelle deg at..slik er det i min hverdag...Hvordan du tar disse faktaopplysningene om meg og min måte å lære/trene hunder på.. blir vel en sak mellom deg og deg selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vet jeg ikke i utgangspunktet, men hvert enkelt tilfelle blir kartlagt nøye og jeg kjenner igjen en normal utrustet hund når jeg ser en. Såpass erfaring har jeg tilegnet meg gjennom årene.

Nix - du kjenner igjen det DU har definert er en normalt utrustet hund.

De jeg ev. føler jeg ikke kan gjøre noe for..får beskjed om det og hva slags alternativer jeg mener finns for dem.

Og selv om du da bare tar inn og starter jobbingen med hunder du føler du kan hjelpe og som det er "håp" for så vil du ikke garantere resultatet...

Kan jeg spørre hvilke råd du pleier å gi til folk som eier så ekstreme hunder at selv du med din lange erfaring ikke kan hjelpe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil snu på flisa og si det så sterkt at ender en familie opp med en hund, som i utgangspunktet var normalt utrustet, som har bitt..så er det folka som ikke er til å stole på og de har da en vei å gå før de igjen tenker på å skaffe seg hund.

Så hvis jeg spør 10 oppdrettere hvordan de definerer en normal utrustet hund, vil jeg få 10 like svar? Og er en normal utrustet f.eks JRT like enkel/vanskelig som en normal utrustet golden?

Synes synd på familien jeg som har endt opp et hundehold som er alt annet enn hyggelig, og det er sikkert deres egen feil, men er det da rett å si at de skal trene og lære hunden og søke hjelp osv.

En eldre beskjent av meg har hatt en liten rase i ca 60 år. hun har kjøpt 3 hunder fra samme oppdrett, og 2 hunder som kom fra en annen oppdretter med samme linjer. Alle hundene har fått ganske så lik behandling/læring/sosialisering.... men disse hundene har vært meget forkjellige, en av de kunne blant annet ikke være i nærheten av barn. Glefset.. snappet osv.. uten å ha hatt negative opplevelser med barn. Så da mener du denne hunden ikke er normal utrustet, mens de andre har vært det?

Eller kan det rett og slett være slik at en hund kan være normal utrustet, men kan være "sær" av natur, og at dette kanskje gjør at en barnefamile ville slitt med å ha denne hunden i hus? Og er det da familiens skyld? Du mener tydelighvis det.

Samme hunden kunne kanskje fungert et annet sted, men det er jo ikke letteste oppgaven å finne et nytt kompetent hjem, og da mener jeg det burde vært mer godtatt at hunden får hvile før noen blir alvorlig skadet.

voffs

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
For meg ligger det i kortene at en domestisert hund vet at menneskebarna som løper forbi ikke er å anse som mat eller tyggebein.
Vel :wub: Jeg tenkte ikke på at du ville se det fra den sida, jeg tenkte mer på unger og lek som hunden ville være med på. Såvidt jeg har fått med meg er årsaken til de fleste bittskader i hjemmet av ikke-aggressiv natur, som for eksempel lek, hunder som blir snublet over osv.
Nei - men her trodde jeg vi snakket om "problematferd" typ "dårlige bitehemninger" - at en valp løper lekende etter barn med kosebamse og risper hull i huden går i min bok ikke i samme kategori...

Hvor tar du det fra? Egentlig?

Etter min mening kan "problematferd" være resultatet av flere ting og at endel kan "repareres" dersom det er ønskelig.
30 - 40 % - who's counting?.. Neida og jada - og så får vi håpe at de nye hundeeierne også LYTTER og FORSTÅR hva oppdretteren forteller dem om rasers temperament, "svakheter"/særegenheter OG behov. Og ja, jeg vil veldig gjerne at våre valpekjøpere legger MASSE jobb ned i hunden, at de IKKE tar for gitt at den blir snill og grei UANSETT hva den utsettes for, og at de SPESIELT lærer barn å ha respekt for hund. Det enkleste er alltid å FOREBYGGE ulykker, naturligvis! Man behøver ikke la 1-åringen kaste seg rundt halsen på en utslitt gammel hund med vondter etter den "lange" helgeturen når bikkja omsider har sovnet fredelig i senga si...
Der er vi i hvert fall enige :)
Det som provoserer meg grenseløst er insinuasjonen om at ethvert atferdsproblem er eierskapt og eiers ansvar - og at det skal lite til å "ødelegge" en sunn og harmonisk hund.
Eh... er det noen som har hevdet at ethvert atferdsproblem er eierskapt? Det handler vel både om arv og miljø?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en hund som bet meg..

Han hadde tiden før begynnt å vise litt aggresjon..

Så når han bet så synes vi at vi ukke helt kunne stole på han. Vi ringte vetten og hun sa at kanksje like så greit å la han gå... når han begynnte sånn. Det var jo ikke en lett avgjørelse..

Men vi tenkte det var for det beste. Vi bestillte time til 4 dager senere... vi ville virkelig tenke godt gjennom da.. om det kunne være våres fei og ja..

Vi er glad vi fikk de siste 4 dagene med han. Men han viste mer og mer aggresjon da. Så vi viste at vi valgte riktig... Han var gammel og begynte å få vondt i beina og slik..

jeg synes det går en grense der hunden biter.. må sef se ann sitasjonen. Er jo i mange sitasjoner hunden reagerer med selvforsvar eller har gitt mange forvarsler og slikt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel :wub: Jeg tenkte ikke på at du ville se det fra den sida, jeg tenkte mer på unger og lek som hunden ville være med på. Såvidt jeg har fått med meg er årsaken til de fleste bittskader i hjemmet av ikke-aggressiv natur, som for eksempel lek, hunder som blir snublet over osv.

Jeg ville da aldri kommet på tanken at en hund som i LEK bidrar til at et barn får hull i huden skal avlives? (Like lite som at jeg lager opptenningsved av spisebordet selv om jeg knekker tåa når jeg smeller den i bordbeinet...)

Hvis en av hundene mine derimot skulle fare opp og bite et menneske som uforvarende dultet borti bikkja når den sov... Vel, da skulle det mange gode unnskyldninger til for at hunden skulle blitt særlig mye eldre...

Etter min mening kan "problematferd" være resultatet av flere ting og at endel kan "repareres" dersom det er ønskelig.

Vel - dersom jeg hadde hatt en elghund og den bjeffet hele tiden på alt og alle, så er det GARANTERT at jeg ville ha oppfattet det som problematisk atferd - men det er ikke SIKKERT at det kunne kureres likevel...

Eh... er det noen som har hevdet at ethvert atferdsproblem er eierskapt? Det handler vel både om arv og miljø?

Jeg tillater meg å sitere ett av Ingars uttallige utsagn hvor han tilsynelatende mener akkurat DET:

I de aller fleste tilfeller er ikke hunden problemet. Det er familien. Jeg kan i farta ikke huske, etter så mange år med trening og læring av hunder å ha vært hjemme hos noen med en problemhund. De har hatt et problem med hunden..men det er noe annet.

Å ja..det har hent at familen selv har insett at potensialet som hundeeier(e)er helt fraværende og omplasserert hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Jeg tillater meg å sitere ett av Ingars uttallige utsagn hvor han tilsynelatende mener akkurat DET
Ingar tar kanskje ikke så mye feil for hva jeg vet.

Svensken Anders Hallgren skriver i boka "Problemhund och Hundproblem" at når han blir tilkalt for å "reparere håpløse hunder" er det to årsaker som skiller seg ut med hensyn til hundenes atferdsproblem. Det ene er skjelettskader og det andre er at hundeeieren mistolker hundens atferd og reagerer på et for hunden uforståelig vis. Dermed former eieren en hundeatferd som leder til aggressivitet. Amerikanske Karen Delise som har gjennomgått amerikansk bitestatistikk i boka fatal dog attacks lister opp en rekke faktorer som leder til aggressive hunder. Blandt disse skrives det at "irresponsible owners were the cause of most of these incidents". Så ja, Ingar har etter min mening kanskje ikke så lite rett i det han skriver.

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hvis jeg spør 10 oppdrettere hvordan de definerer en normal utrustet hund, vil jeg få 10 like svar? Og er en normal utrustet f.eks JRT like enkel/vanskelig som en normal utrustet golden?

Synes synd på familien jeg som har endt opp et hundehold som er alt annet enn hyggelig, og det er sikkert deres egen feil, men er det da rett å si at de skal trene og lære hunden og søke hjelp osv.

En eldre beskjent av meg har hatt en liten rase i ca 60 år. hun har kjøpt 3 hunder fra samme oppdrett, og 2 hunder som kom fra en annen oppdretter med samme linjer. Alle hundene har fått ganske så lik behandling/læring/sosialisering.... men disse hundene har vært meget forkjellige, en av de kunne blant annet ikke være i nærheten av barn. Glefset.. snappet osv.. uten å ha hatt negative opplevelser med barn. Så da mener du denne hunden ikke er normal utrustet, mens de andre har vært det?

Eller kan det rett og slett være slik at en hund kan være normal utrustet, men kan være "sær" av natur, og at dette kanskje gjør at en barnefamile ville slitt med å ha denne hunden i hus? Og er det da familiens skyld? Du mener tydelighvis det.

Samme hunden kunne kanskje fungert et annet sted, men det er jo ikke letteste oppgaven å finne et nytt kompetent hjem, og da mener jeg det burde vært mer godtatt at hunden får hvile før noen blir alvorlig skadet.

voffs

Du ville kanskje fått forbausende ensartede svar? jeg kjenner en del oppdrettere og de er rimlig sammstemte i alle fall.

Ja jeg syns det er helt greit å anbefale hundeeiere som opplever hunden som et problem å trene..lære den og øvrig famile..søke hjelp

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare takke Lotta for så vakkert formulere omtrent alt jeg mener i denne debatten her. Jeg kjenner jeg blir provosert av den stadige "det finnes ikke problemhunder, det er hundeproblemer"! Det er nok politisk korrekt å komme med sånn svada, men i den virkelige verden, bør hunder avles sånn at de tåler å være hos folk som ikke har doktorgrad i atferd, og man skal ikke trenge å være utdannet pedagog for å klare å få til noe forholdsvis normalt med den evinnelige "læringa".

Jeg hadde kullbrødre jeg, da jeg fikk mitt første barn. Ingen av de var vant til å omgås barn. En av de knurret til barnet, den andre brydde seg overhodet ikke om den lille. Why is that?

Nei, barnet hadde ikke vært slem med hundene, en 7-8 mnd gammel baby som krabber BØR ikke være en trussel for en 2 år gammel hund, samme hva! Og det var ikke snakk om ressursforsvar - de fikk mat ute i løpegården, tyggebein ble gitt når barnet ikke var på gulvet, de hadde ikke leker (ingen vits å kjøpe leker til hunder som ikke bryr seg døyten) - han var ganske enkelt bare usikker på barnet..

Det ligger litt i personligheten til hunden, hvem som kommer til å bite og ikke.. Noen hunder tåler uendelig mye før de går til det skrittet, andre tåler veldig mye mindre.. At det BARE er håndteringsfeil og problemeiere blir litt for forenkla for min del - Nei, hunder er ikke maskiner, de er levende vesner som ER forskjellige, på godt og vondt!

Mentalt bra hunder, tåler ganske mye uten å bli nervevrak og angstbitere av den grunn. Mentalt bra hunder får ikke varige men av ett og annet uhell. Mentalt bra hunder tåler å ikke bli håndtert etter boka til O'store Hallgren eller whoever, uten å ende opp som vrak som eieren må gå på kurs etter kurs etter kurs for å lære seg å håndtere.. Og mentalt bra hunder BURDE være NORMALEN, ikke de vraka som må miljøtrenes og kurses og tas hensyn til i åresvis før de funker sånn nogenlunde i en helt vanlig hverdag..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Jeg må bare takke Lotta for så vakkert formulere omtrent alt jeg mener i denne debatten her. Jeg kjenner jeg blir provosert av den stadige "det finnes ikke problemhunder, det er hundeproblemer"! Det er nok politisk korrekt å komme med sånn svada, men i den virkelige verden, bør hunder avles sånn at de tåler å være hos folk som ikke har doktorgrad i atferd, og man skal ikke trenge å være utdannet pedagog for å klare å få til noe forholdsvis normalt med den evinnelige "læringa".
Visst finns det problemhunder - bare se på de evindelige og repeterende debattene om emnet i hvert fall på to ulike fora jeg vet om :wub: Nå tror jeg ikke at verken "problemhunder" eller "hundeproblem" er spesielt stort - min påstand er at kanskje 99.9% av alle hundene i hele Norges land er velfungerende og helt OK individer som tåler både at døra smeller igjen i skallen dens, at unger snubler over dem, krabber over og under, tar ut kjøttbeinet fra kjeften og deler maten i hundeskåla sammen med bikkja uten at det reageres med forumtråder eller oppslag i avisa. Og så har vi den kanskje 0.1 prosenten som ikke er så velfungerende som alle de andre. Og da er i hvert fall mitt spørsmål som aldri har møtt en slik utagerende firbeint skapning: Hva er det som former en problemhund - for som det skrives av folk som hevder å vite noe om slikt at : "ingen hunder er født onde". Så hva er en problemhund og hvorfor blir en problemhund en problemhund?

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Spørsmålet var:

Hvor går grensen for avlivning ved agressjon og adferdsproblemer?

Ikke HVA som skaper problemadferd.

Hva som skaper problemadferd er i denne debatten aldeles uinteressant. Også hva som kan gjøres med problemadferd, hvem sin skyld det er osv. - det er uinteressant - helt og holdent. Det som er interessant er hvor langt folk er villige til å la det gå før man velger å avlive. Hvor setter vi grensen?

Og vi snakker heller ikke om valper, valpetenner og valpers lek - vi snakker om voksne hunder som utvikler seg til å bli monstre.

Hvorvidt det er eiers feil, oppdretters feil eller medfødte greier er uvesentlig - hva gjør vi med en hund som biter? Og da er det samma søren om den biter eier, ett barn eller fylliken i nabohuset - og det er også samma om bikkja biter fordi den sov, fordi den ligger i sofaen eller fordi fyllik Nilsen shangla mot han - hva gjør vi om bikkjedyret biter?

Kan gjenta igjen at jeg greit aksepterer at hunder biter når de blir påført traumer ala beinbrudd, skiveutglidning og andre fysiske årsaker som fører til smerter osv. - at en hund da biter i vanvare - det kan jeg unnskylde den. Men utover det så skal tenna holdes unna eier, barn og fyllik Nilsen samme søren.

En hund skal ikke bite og ferdig med det!

Jeg blir trist i hjertet mitt jeg når jeg hører om folk som har levd med "drittbikkjer" i 10-12 år, folk som av instruktører og såkalt ekspertise (og bøker ikke minst) får prentet inn at dette er nok din skyld og som sliter dag ut og dag inn med hunden og bruker flerfoldige tusen hos mer eller mindre begavede "reperatører" uten at det hjelper nevneverdig. Når hunden så endelig kan avlives grunnet alder så sier familien "aldri mer" og det skjønner jeg - men jeg synes samtidig det er skrekkelig trist.

Hørte nå seinest om ett ektepar på nesten seksti år som ikke hadde vært noe sted på 13 år fordi bikkja ikke takla å være andre steder enn hjemme og ei heller tolererte noen andre i familien.

En kjent ekspert her på Østlandet hadde gitt de inntrykk av at alt dette var deres feil og de har slitt med drittbikkja i 13 år. Når de skulle ha besøk så måtte de lure hunden opp i andre-etage og inn på ett rom hvor de hadde stålbeslag på dørene på innsiden fordi ellers åt han seg gjennom døra og kom ned å fløy på folk.....

De har lagt igjen flerfoldige tusen hos denne "eksperten"............. Nå har de fått seg ny hund - samme rase, annen oppdretter - den er 2 år og verdens hærligste hund - og først nå har de fått det livet med hund de trodde de skulle hatt fra starten av.

Spør du meg burde denne eksperten vært avliva .........

Nei, jeg mener seriøst at man ikke må forsøke å fikse alt mulig - en hund som blir idiot er i utgangspunktet ikke en veldig velfungerende hund - de skal tross alt tåle en smule før de tilter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmålet var:

Hvor går grensen for avlivning ved agressjon og adferdsproblemer?

Ikke HVA som skaper problemadferd.

Hva som skaper problemadferd er i denne debatten aldeles uinteressant. Også hva som kan gjøres med problemadferd, hvem sin skyld det er osv. - det er uinteressant - helt og holdent. Det som er interessant er hvor langt folk er villige til å la det gå før man velger å avlive. Hvor setter vi grensen?

Og vi snakker heller ikke om valper, valpetenner og valpers lek - vi snakker om voksne hunder som utvikler seg til å bli monstre.

Hvorvidt det er eiers feil, oppdretters feil eller medfødte greier er uvesentlig - hva gjør vi med en hund som biter? Og da er det samma søren om den biter eier, ett barn eller fylliken i nabohuset - og det er også samma om bikkja biter fordi den sov, fordi den ligger i sofaen eller fordi fyllik Nilsen shangla mot han - hva gjør vi om bikkjedyret biter?

Kan gjenta igjen at jeg greit aksepterer at hunder biter når de blir påført traumer ala beinbrudd, skiveutglidning og andre fysiske årsaker som fører til smerter osv. - at en hund da biter i vanvare - det kan jeg unnskylde den. Men utover det så skal tenna holdes unna eier, barn og fyllik Nilsen samme søren.

En hund skal ikke bite og ferdig med det!

Jeg blir trist i hjertet mitt jeg når jeg hører om folk som har levd med "drittbikkjer" i 10-12 år, folk som av instruktører og såkalt ekspertise (og bøker ikke minst) får prentet inn at dette er nok din skyld og som sliter dag ut og dag inn med hunden og bruker flerfoldige tusen hos mer eller mindre begavede "reperatører" uten at det hjelper nevneverdig. Når hunden så endelig kan avlives grunnet alder så sier familien "aldri mer" og det skjønner jeg - men jeg synes samtidig det er skrekkelig trist.

Hørte nå seinest om ett ektepar på nesten seksti år som ikke hadde vært noe sted på 13 år fordi bikkja ikke takla å være andre steder enn hjemme og ei heller tolererte noen andre i familien.

En kjent ekspert her på Østlandet hadde gitt de inntrykk av at alt dette var deres feil og de har slitt med drittbikkja i 13 år. Når de skulle ha besøk så måtte de lure hunden opp i andre-etage og inn på ett rom hvor de hadde stålbeslag på dørene på innsiden fordi ellers åt han seg gjennom døra og kom ned å fløy på folk.....

De har lagt igjen flerfoldige tusen hos denne "eksperten"............. Nå har de fått seg ny hund - samme rase, annen oppdretter - den er 2 år og verdens hærligste hund - og først nå har de fått det livet med hund de trodde de skulle hatt fra starten av.

Spør du meg burde denne eksperten vært avliva .........

Nei, jeg mener seriøst at man ikke må forsøke å fikse alt mulig - en hund som blir idiot er i utgangspunktet ikke en veldig velfungerende hund - de skal tross alt tåle en smule før de tilter.

Utrolig godt formulert ... Veldig enig :wub:

Voffs

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med så utrolig mye tilgjengelig kunnskap, enten i form av ustanselige hundekurs (i "gamle dager" var det selv i hovedstaden bare kurs vår og høst, 1-2 stykker, og dett var dett), alskens gode bøker som virkelig forklarer ting, mange aktive og bra hundeklubber og ufattelige ressurser ute på nettet (mye tull, mye bra også, og mange fora som dette), med mye solid viten og dokumentasjon om hund, avl, mentalitet.... så hvorfor er ikke ting blitt bedre?

Går ting i bølger? At vi fremdeles er inne i en slik topp der "la oss alle være snille" råder? Eller risikerer vi å bli der? For det som mangler, når folk oppfatter budskapet om dette med å være gode og rettferdige mot hunden sin, er at det å være snill OGSÅ innebærer å sette grenser - så man får en veltilpasset hund.

For å være litt vemmelig... så er det mest suksessfullt å være "snill og god" når man vet hva man gjør, og gjør det fra man får lille valpen hjem. De som IKKE vet så mye, de starter med bare snillheten, og blir der - og får uoppdragne hunder som kommer "som en bombe" på dem. De kan ikke stoppe hunden, de har problemer med innkalling når det virkelig gjelder (for eksempel HVER gang hunden ser en annen hund) og så videre - og så viser det seg at de har gått kurs etter kurs... altså MER enn "gamle dagers" hundeeiere...

Går du i parken, er det dessverre lett å være en dyster profet og forutsi hvem som kommer i trøbbel senere... De bagatelliserer allting, mener "den bare er en valp", de unnskylder i det vide og det brede - når de møter problemadferd, og får en heftig oppvåkning når hunden blir et år.

Stort sett går det likevel bra - de får "bare" en hund som ikke kan gå noe særlig løs, eller som de må slepe bjeffende forbi andre hunder, eller som hopper med møkkete labber opp på gamle damer så de blir upopulære og det ikke går dem så godt i nabolaget. Eller de blir vemmelige mot andre hunder... valper, for eksempel, og skaper nye hunder som sliter, fordi en voksen hund skremmer vannet av dem.

Sier du til dem at de må sette grenser, så ser de på deg med store øyne og sier "jammen jeg vil ikke være hard mot henne". Neida, istedet må hunden holdes i bånd og langt unna enhver valp, en slik en jeg påtraff var blitt sterilisert "for å se om det hjalp", og eierne er ikke særlig happy med hunden. Som hadde vært en helt grei hund, om enn med litt vel mye skinn på nesa iblant, hos eiere med litt mindre søtsuppementalitet og mer sunt bondevett.

Jeg er egentlig enig med begge leire her: Ja, riktig hund hos riktig eier går for det meste bra, dersom eier vet hva han eller hun driver med. Alle de som kjøper "feil" hund har ofte utrolig mye flaks, for det MÅ være mye bra hunder ute og går - med solide og gode egenskaper til å omgås iallfall mennesker. Hunder skal ikke være en spesialistoppgave, men selv en grei hund med mye futt kan bli et ******* hos en velmenende, men kunnskapsløs (om rasen, om seg selv whatever) eier. Ja, mye er læring - siden positiv læring/sosialisering/miljøtrening kan rette opp de som ikke har så bra genetisk start/preging hos oppdretter/tidlig periode. Og ja, det blir gjort ALTFOR mange unnskyldninger av såkalt dårlig adferd.

For spiller årsaken EGENTLIG noen rolle - når det er samspillet mellom hund og eier som fører til den dårlige adferden? Det skal en MEGET GOD eier til, for brått å klare å endre seg - når det er samme eier som faktisk har gjort så mye galt og ikke vært villig til å se det. Noen ganger er omplassering eller avlivning bedre, for jeg tror det å legge om hundeholdet helt blir for mye for noen.

At noen hunder er født "dårlige", ja, det er de nok - de er født mentalt svakere, med lavere terskler. Noen ganger kan ting rett og slett forårsakes av ytre omstendigheter: Med to søsken-hannhunder i hus, kan det tenkes at den ene er litt trykket av den andre, og utvikler vemmelige sider enn den ville gjort i et enhundshjem - sånn helt hypotetisk. Ja, kanskje man får frem grumset "i bånn" - men hos en annen familie kunne denne hunden KANSKJE (jeg understreker hypotetisk) utviklet seg annerledes?

En hund jeg engang hadde, endret karakter helt som 9 år gammel - da den hyggelig dominerende eldstehunden døde; da ble pinglen plutselig mye støere, tryggere og mer selvstendig og blid.

Men som sagt... når det andre hundeforaet reklamerer med alle de "brått kunnskapsrike" eierne i sine egenannonser, så lurer jeg på hvorfor jeg ikke ser mer konkrete resultater av det ute og omkring? Jeg synes det er mer status quo - hundeholdet og hundene man treffer er omtrent som før!! Tross myriader av kurs og oppmerksomhet og greier og greier...

Det er kanskje noe med teori og praksis - eller HVA man tar med seg, og hvor man tar det med seg hen? Jeg har sett klikkertrenere med egen hundeskole ha vemmelige hunder jeg, som de ikke klarer å følge helt med på i hverdagen... og som rekker å gjøre både utfall og det ene med det fjerde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Nei, jeg mener seriøst at man ikke må forsøke å fikse alt mulig - en hund som blir idiot er i utgangspunktet ikke en veldig velfungerende hund - de skal tross alt tåle en smule før de tilter.
Så langt er vi enige... sjarmtrollet :wub:

Men jeg funderer nå likevel jeg dah :rolleyes:

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingar tar kanskje ikke så mye feil for hva jeg vet.

Svensken Anders Hallgren skriver i boka "Problemhund och Hundproblem" at når han blir tilkalt for å "reparere håpløse hunder" er det to årsaker som skiller seg ut med hensyn til hundenes atferdsproblem. Det ene er skjelettskader og det andre er at hundeeieren mistolker hundens atferd og reagerer på et for hunden uforståelig vis. Dermed former eieren en hundeatferd som leder til aggressivitet. Amerikanske Karen Delise som har gjennomgått amerikansk bitestatistikk i boka fatal dog attacks lister opp en rekke faktorer som leder til aggressive hunder. Blandt disse skrives det at "irresponsible owners were the cause of most of these incidents". Så ja, Ingar har etter min mening kanskje ikke så lite rett i det han skriver.

--

Per Olav

Nå er det vel ikke akkurat noe gjennombrudd i denne debatten at enkelte har forsøkt å legge all skyld på all hundeatferd på EIEREN - akkurat det var vel megablemma til hundelovsmotstanderne det... Hadde de vært smarte så hadde de innrømmet at det en gang i blant (både mht raser og individer) faktisk finnes atferd som har sitt utspring i hundens psyke :wub: ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Nå er det vel ikke akkurat noe gjennombrudd i denne debatten at enkelte har forsøkt å legge all skyld på all hundeatferd på EIEREN - akkurat det var vel megablemma til hundelovsmotstanderne det... Hadde de vært smarte så hadde de innrømmet at det en gang i blant (både mht raser og individer) faktisk finnes atferd som har sitt utspring i hundens psyke :wub: ...

Men kjære :D deg. Det er vel ingen som har lagt all skyld på eieren. Selvsagt finns det rasemessige forskjeller. Noen hunder kommer med litt annerledes bagasje enn andre og kan bli bøller hos én eier mens andre etter min mening kan formes til problemhunder av en uforstandig eier. Om disse ville blitt problemhunder hos en tredje eier er kanskje ikke sikkert men heller ikke umulig. At slike hunder som Belgerpia skriver om bør havne i hundehimmelen kan jeg være enig i, men jeg tror ikke at alle hunder som karakterises som problemhunder nødvendigvis er det - og omvendt :) . Mye avhenger etter min mening av øyet som ser.

Og nei - jeg tror ikke at hundeloven hadde blitt vesentlig anderledes enn hva den er i dag. Såvidt jeg husker skrev både kennelklubben og fagfolk at det finns rasemessige forskjeller og poengterte at rett hund til rett eier ville gi et bedre resultat enn hva utfallet av loven ble. Men det er en helt annen historie.

--

Per Olav

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har nå lest hele diskusjonen, og er enig og litt enig og helt uenig om hverandre.

Jeg skal ikke gå inn på alle (u)enighetene mine, men det er en ting som forundrer meg litt...

Flere har gitt uttrykk for at en trygg stabil hund er en hund som tåler det meste fra barn, og da alle barn.

Også (virker det som) uforutsette hendelser, selv når hunden ikke kjenner barnet fra før av.

ENIG, en hund skal ikke bite FOR å bite uten å engang prøve å gå unna eller gi beskjed om at situasjonen er ubehagelig. Jeg ville blitt svært overrasket og deppa hvis en av mine bare så mye som glefset etter et barn, jeg stoler på at de har bedre "språk" enn som så. (les: de går unna kjipe situasjoner, eller til meg)

MEN.. Og her kommer det jeg stusser litt på: Forventer man like mye tåleranse fra hunder som IKKE lever med barn i huset eller omgangskretsen sin, som de som gjør det? Vi miljøtrener hundene våre og sosialiser dem hele livet; er det da ikke naturlig å la en hund som aldri har sett eller hørt en kravlende toåring som hviner i fryd på gulvet, få en gradvis tilvenning til denne rare lille menneske-saken, før man forventer at den samme toåringen skal henge i ørene til hunden eller kunne falle på den, UTEN en reaksjon? Flere mener at hunder ikke engang skal knurre til barn, men er ikke det bare et uttrykk for at situasjonen er ukjent og utrygg? Hvis den samme hunden så en mann utkledd som julenisse og reagerte med å knurre til denne, ville man da vurdert hunden som ustabil eller uskikket psykisk? Og så blir masken fjernet, og hunden ser at det bare en er vanlig mann og er såre fornøyd med det. Jeg har flere eksempler på hunder som ikke har hatt små barn tett innpå seg i det daglige, som har reagert med usikkerhet, knurring (og da mener jeg brumming som i "æsj, dette liker jeg ikke" sammen med en gå-unna-manøver, og ikke flekke-tenner-knurring som "Gå unna, elllllers....") men som har fått tilnærme seg gradvis, har vært sammen med barn over en periode, og som er helt avslappet den dag i dag når småttisene kryper rundt på gulvet.

Jeg har ikke selv barn men de fleste i min omgangskrets har, så det har vært nødvendig at mine hunder har fått sjansen til å bli kjent med minifolket. Og jeg har gjort det på samme måte som jeg gjør med fremmede voksne mennesker; rolig, i høflige former og over tid. Og vil det ikke i svært mange tilfeller være en forskjell på de man kjenner og fremmede? Jeg vet at mine hunder tåler langt mere av meg og folk de kjenner, enn en tilfeldig forbipasserende på gata. Så klart, mener jeg!

Ergo: Det er MIN oppgave å sørge for at barn som omgås mine hunder skal kunne oppføre seg på samme måte som jeg forventer at hundene oppfører seg rundt dem; med gjensidig respekt.

Jeg tar ALDRI sjanser med barn rundt noen hunder, rett og slett fordi utfallet av hva det måtte være som kan gå galt, alltid blir større og værre og mer dramatisk når barn er involvert.

Jeg bruker enormt mye tid og omtanke i å trene mine hunder til å bli velfungerende individer som kan leve tett oppi både folk og dyr, og da forventer jeg faktisk at andre viser både meg og dem den samme respekten og f eks hilse på hundene mine før de kaster seg om halsen på dem.

Fortjener ikke hundene det egentlig?

Til slutt, jeg synser rundt omgang med fremmede (fortrinnsvis barn) konstra de man har blitt kjent med og hva som forventes av hunder i den forbindelse, ikke hvorvidt en hund som biter bør avlives, bare så det er nevnt og understreket.

TCK

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg foretrekker at de ikke engang får SJANSEN til å bite EN gang heller jeg :wub:. Man kan som regel forutse hunder som har potensiale til å bite - tror jeg - og har man en slik hund, så får man ta sine forholdsregler (som da enter er avlivning eller at man passer den slik at den ALDRI får sjansen til å sette tennene i et menneske).

Apropos dette med hunder, barn og opplæring: jeg vetta søren jeg... mine hunder har da aldri lært at de IKKE skal bite barn liksom, de har faktisk ikke lært å omgås barn heller - men de omgås unger, små som store, med den største selvfølgelighet - de synes til og med at det er trivelig ser det ut for. Ikke har de lært at de IKKE skal løpe etter løpende unger heller - men de GJØR det ikke for det. Men så har jo jeg noen unikum av noen hunder selvsagt *kremter høyt* :).

Ja Siri..det er det fine...Det foregår læring hvert sekund i hundens våkne tilstand..døgnet rundt og året rundt. Så når du observerer at du har en velfungerende hund..så oberverer du sammtidig hva den har lært. Poenget er at læring foregår selv når vi bevisst ikke trener på noe. Med litt erfaring kommer man langt med intuisjon og magefølelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har nå lest hele diskusjonen, og er enig og litt enig og helt uenig om hverandre.

Jeg skal ikke gå inn på alle (u)enighetene mine, men det er en ting som forundrer meg litt...

Flere har gitt uttrykk for at en trygg stabil hund er en hund som tåler det meste fra barn, og da alle barn.

Også (virker det som) uforutsette hendelser, selv når hunden ikke kjenner barnet fra før av.

ENIG, en hund skal ikke bite FOR å bite uten å engang prøve å gå unna eller gi beskjed om at situasjonen er ubehagelig. Jeg ville blitt svært overrasket og deppa hvis en av mine bare så mye som glefset etter et barn, jeg stoler på at de har bedre "språk" enn som så. (les: de går unna kjipe situasjoner, eller til meg)

Jeg veit ikke hva du mener med "tåler det meste fra barn", så jeg forklarer ut fra hvordan jeg tolker det..

Nei, jeg mener ikke at hunder skal tåle det meste fra barn, men den skal prøve å gå unna.. Ikke hive seg rundt og tygge på ungen - samme hva..

MEN.. Og her kommer det jeg stusser litt på: Forventer man like mye tåleranse fra hunder som IKKE lever med barn i huset eller omgangskretsen sin, som de som gjør det? Vi miljøtrener hundene våre og sosialiser dem hele livet; er det da ikke naturlig å la en hund som aldri har sett eller hørt en kravlende toåring som hviner i fryd på gulvet, få en gradvis tilvenning til denne rare lille menneske-saken, før man forventer at den samme toåringen skal henge i ørene til hunden eller kunne falle på den, UTEN en reaksjon? Flere mener at hunder ikke engang skal knurre til barn, men er ikke det bare et uttrykk for at situasjonen er ukjent og utrygg?

Jeg syns jo det at om en toåring får henge i ørene til en hund, så har foreldrene/eieren bomma kraftig! Og hvis du slipper en hund som aldri har hilst på et barn, sammen med et barn som aldri har sett en hund, så satser du høyt.. Små barn og hund burde ikke få være alene sammen, uansett.. Men igjen.. Den skal ikke reagere med å bite.. Det er ingen motsetning mellom å ta forhåndsregler og å forvente at bikkja oppfører seg nogenlunde sivilisert vel?

Hvis den samme hunden så en mann utkledd som julenisse og reagerte med å knurre til denne, ville man da vurdert hunden som ustabil eller uskikket psykisk? Og så blir masken fjernet, og hunden ser at det bare en er vanlig mann og er såre fornøyd med det. Jeg har flere eksempler på hunder som ikke har hatt små barn tett innpå seg i det daglige, som har reagert med usikkerhet, knurring (og da mener jeg brumming som i "æsj, dette liker jeg ikke" sammen med en gå-unna-manøver, og ikke flekke-tenner-knurring som "Gå unna, elllllers....") men som har fått tilnærme seg gradvis, har vært sammen med barn over en periode, og som er helt avslappet den dag i dag når småttisene kryper rundt på gulvet.

Jeg vil jo si at en hund som reagerer på barn som de gjør på en evt julenisse, kanskje ikke er førstevalget å ha rundt mine barn? Til tross for at de er 12 og 9 år gamle og hundevante, liksom.. Helt stødig er den nok ikke, om unger er SÅ skummelt, bare fordi den ikke er vant til de.. Barn ser man jo rundt om i samfunnet litt oftere enn julenissen, kanskje?

Jeg har ikke selv barn men de fleste i min omgangskrets har, så det har vært nødvendig at mine hunder har fått sjansen til å bli kjent med minifolket. Og jeg har gjort det på samme måte som jeg gjør med fremmede voksne mennesker; rolig, i høflige former og over tid. Og vil det ikke i svært mange tilfeller være en forskjell på de man kjenner og fremmede? Jeg vet at mine hunder tåler langt mere av meg og folk de kjenner, enn en tilfeldig forbipasserende på gata. Så klart, mener jeg!

Ergo: Det er MIN oppgave å sørge for at barn som omgås mine hunder skal kunne oppføre seg på samme måte som jeg forventer at hundene oppfører seg rundt dem; med gjensidig respekt.

Jeg tar ALDRI sjanser med barn rundt noen hunder, rett og slett fordi utfallet av hva det måtte være som kan gå galt, alltid blir større og værre og mer dramatisk når barn er involvert.

Jeg bruker enormt mye tid og omtanke i å trene mine hunder til å bli velfungerende individer som kan leve tett oppi både folk og dyr, og da forventer jeg faktisk at andre viser både meg og dem den samme respekten og f eks hilse på hundene mine før de kaster seg om halsen på dem.

Fortjener ikke hundene det egentlig?

Til slutt, jeg synser rundt omgang med fremmede (fortrinnsvis barn) konstra de man har blitt kjent med og hva som forventes av hunder i den forbindelse, ikke hvorvidt en hund som biter bør avlives, bare så det er nevnt og understreket.

TCK

Selvsagt?

Poenget er vel at NÅR hunden biter, så vil (ihvertfall for meg) neste steg være å avlive, nesten samme hvilken foranledning..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare takke Lotta for så vakkert formulere omtrent alt jeg mener i denne debatten her. Jeg kjenner jeg blir provosert av den stadige "det finnes ikke problemhunder, det er hundeproblemer"! Det er nok politisk korrekt å komme med sånn svada, men i den virkelige verden, bør hunder avles sånn at de tåler å være hos folk som ikke har doktorgrad i atferd, og man skal ikke trenge å være utdannet pedagog for å klare å få til noe forholdsvis normalt med den evinnelige "læringa".

Jeg hadde kullbrødre jeg, da jeg fikk mitt første barn. Ingen av de var vant til å omgås barn. En av de knurret til barnet, den andre brydde seg overhodet ikke om den lille. Why is that?

Nei, barnet hadde ikke vært slem med hundene, en 7-8 mnd gammel baby som krabber BØR ikke være en trussel for en 2 år gammel hund, samme hva! Og det var ikke snakk om ressursforsvar - de fikk mat ute i løpegården, tyggebein ble gitt når barnet ikke var på gulvet, de hadde ikke leker (ingen vits å kjøpe leker til hunder som ikke bryr seg døyten) - han var ganske enkelt bare usikker på barnet..

Det ligger litt i personligheten til hunden, hvem som kommer til å bite og ikke.. Noen hunder tåler uendelig mye før de går til det skrittet, andre tåler veldig mye mindre.. At det BARE er håndteringsfeil og problemeiere blir litt for forenkla for min del - Nei, hunder er ikke maskiner, de er levende vesner som ER forskjellige, på godt og vondt!

Mentalt bra hunder, tåler ganske mye uten å bli nervevrak og angstbitere av den grunn. Mentalt bra hunder får ikke varige men av ett og annet uhell. Mentalt bra hunder tåler å ikke bli håndtert etter boka til O'store Hallgren eller whoever, uten å ende opp som vrak som eieren må gå på kurs etter kurs etter kurs for å lære seg å håndtere.. Og mentalt bra hunder BURDE være NORMALEN, ikke de vraka som må miljøtrenes og kurses og tas hensyn til i åresvis før de funker sånn nogenlunde i en helt vanlig hverdag..

Ja da er vi i samme båt. Jeg blir også utrolig provosert av at man så lett legger skylden på dyret som ikke har forutsettninger til å vite hva eller hvordan uten at vi har tatt oss bryet med å lære den det. Og at andres meninger blir karakterisert som svada. Utrolig skuffende og jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser slikt. Min erfaring er okke som at mentale bra hunder ER normalen. Jeg skjønner ikke helt hvor dere treffer alle disse skakkskjørte problemhundene? Men belgerpia hadde et poeng..og det var utgangspunktet for debatten hvor går grensen... Jeg for min del prøver heller ikke å trene eller lære opp en hund som har bitt. Og da mener jeg bitt etter BP def. . Da har det gått over støvleskaftet og hunden bør få komme til hundehimmelen... Men jeg ser også at hunder er potensielle våpen. Farlige våpen..og de må gå i skole..lære og erfare. Da forebygger man og det må da være et langt bedre alternativ en å karakterisere det som svada? Og..ja jeg mener også at man burde hatt et eller annet slags forhåndgodkjenning før man skaffet seg hund. Slik det er i dag kan hvem som helst anskaffe hund de ikke har forutsettning for å ha eie eller lære opp selv. Og søker de ikke hjelp så er det den arme hunden det går ut over og oppdretter som har levert ei drittbikkje som ikke fungerer etter hensikten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...