Gå til innhold
Hundesonen.no

Øreplager - er det vanllig hos labradorer?


SD

Recommended Posts

Øreplager hos labrador kommer ofte av allergi. Min var plaget med ørene titt og ofte, og han blir det om han får mat han ikke tåler. Ørene får brunt belegg, sopp og lukter vondt. Er mange labradorer som har det på det viset. Allergi er utbredt på rasen. Min har fått påvist pollenallergi i tillegg til fòrintoleranse. Han tåler nesten ingenting av mat. Om jeg bytter fòr og han ikke tåler det, får han brunt belegg i ørene, klør og blir rød. Da han ble eldre ble han plaget med magen, fikk utslett og håravfall.

Som valp og unghund fikk han øredråper mot betennelse, men det har vi sluttet med. Jeg må heller se på hva han spiser om han blir plaget, eller om det er pollensesong. Han går forøvrig på kortison, og det demper mye av allergiplagene. Han får også tilskudd av omega3, men kun rene omegakapsler siden han ikke tåler fiskeolje heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Vet ikke om min labrador er plaget med øreproblemer eller vil bli det fremover. Men hver gang når snøen kommer har hun fått ørebetennelse (selv om dette bare er andre året hun opplever snø). Både i fjor og i år har hun fått ørebetennelse (dette er andre gangen). Og selv tror jeg at det kommer av at hun alltid skal grave og stikke hodet sitt langt nede i snøen, hun ser altså ut som en struts med hode i sanden. Dyrlegen og mente dette kunne være årsaken Det har hjulet med øredråper, så får vi se om det hjelper nå også. Har ikke sett eller lagt merke til noe forbindelse med ørene og mat, pollen eller allergi. Men utelukker jo ikke det selvsagt, men nå er jeg jo obs på det også.

Grunnen til at jeg spurte er fordi min mor mente at dette var en vanlig problem blant labradorer. Hun hadde en tante som hadde flere labradorer og alle de var plaget med øreproblemer av forskjellige typer og grader. En måtte avlives fordi den var så plaget at han gikk på veggen. Og de andre måtte gå på en hel masse medisin osv. Jeg ser ikke dette problemet hos min hun da, ikke enda iallefall. Men tenkte at hvi det var en vanlig og utbredt problem så vil jeg følge ekstra nøye med for å tak i probleme så tidlig som mulig.

Og det med brunt belegg. Den første gangen min labardor hadde ørebetennelse merket jeg det på at hun hadde mye brunt belegg i øret, men ikke i øregangen. Så jeg tror ikke hun hadde noe særlig vondt for hun viste ikke noe tegn på ubehag. Den andre gangen (altså nå) merket jeg det ikke på det brune belegget for det var ikke noe. Men merket det på at hun fikk vondt når vi var borti ørene hennes og hun klødde seg mye, ristet mye på hodet og viste tegn på ubehag og smerte. Da lå ørebetennelsen i øregangen. Og etter at vi begynte på øredråpene så det virker det som om det kommer masse brunt belegg opp fra øregangen etter dråpene er dryppet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var hos dyrlegen første gang da han var liten valp pga ørebetennelse. Det første dyrlegen sa var 'det er nok allergi, og det blir bare verre med tiden. Vi får inn mange sånne labradorer'. Og det hadde hun helt rett i, men jeg trodde ikke den gang at allergi og ører hadde en sammenheng.

Ble anbefalt å bruke ørerens som hadde lav pH. De får lett sopp i ørene, og da hjelper det med noe som er surt. Nå heller man ikke yoghurt i ørene, men sur ørerens er like bra. Epiotic ligger ganske lavt.

Surolan øredråper sier noen har god effekt. Det er på resept.

Enkelte gir store doser syrenøytralt c-vitamin for å styrke immunforsvaret, men min tåler ikke litt en gang.

Jeg har sluttet helt å rense, og har sluttet helt med alt annet av øredråper også. Jeg vet at det er allergien som slår ut, og når jeg slutter med den nye maten jeg tester ut, blir ørene gode igjen.

Tror nesten sikkert at din tantes labradorer har hatt allergi, og at øreproblemene bare er et overfladisk symptom på helt andre ting enn noe galt i ørene. Forferdelig frustrerende. Min går på hypoallergenmat og da holder han seg rimelig god, pluss kortison da. Straks han får noe nytt blir ørene brune og irriterte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, jeg tviler ikke på det du sier med allergi altså. Og du har helt sikkert rett i at mors tantes labradorer helt sikkert hadde allergier, men dette er jo mange år siden. Men det var grunnen til at jeg spurte om labradorer er plaget med øreproblemer.

Men som sagt, jeg tror ikke min labrador har allergi. Men nå er jeg iallefall klar over at det kan fort bli det, så da har jeg øynene mer åpne. Jeg for være flinkere til å passe på at hun ikke er bløt og kald i ørene. Tørkene henne etter turer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veterinæren mente det var hunder med hengeører og schäfere som oftest hadde øreplager. Dette har sin logiske forklaring at den hengende delen av øret fungerer som et lokk over øret. Når vann kommer inn, blir det liggende å godgjøre seg til det er blitt riktig så surt der nede. Bruk øreskyld hver gang hunden har bada er mitt rips (mulig det er feil form før øreplage, men et tips uansett :) ) Veldig billig er det også, 40,- flaska (som brukes mange ganger).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er både øreplager og tips du kommer med så takk for tipset :) Vet at de med hengeører er oftere plaget med dette pga av de typen ørene de har. Men er også labradorene mer plaget enn hva som er vanlig til tross for at de har hengeører :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...