Gå til innhold
Hundesonen.no

Tvangsapport


Tyson

Recommended Posts

Ja, da har jeg fårr opprykket til LP kl 3 - jippi! Eller, det er ikke så jippi dessverre.. Poden har bestemt seg for, og da MENER jeg BESTEMT seg for, at metallapporten ikke er noe gøy. Den skal ikke hentes, under noen som helst omstendigheter. Hunden har i alle år, han er 5 nå, hentet allslags metallting, uten noe særlig problemer. Jeg angrer bittert at jeg ikke preget ham konsekvent på metallapporten som liten. Dumme, dumme meg!

Men Lydighetschampion skal ha bli uansett hva det måtte koste. Det ser nå ut til at jeg må bruke tvangsapport på denne hunden, til tross for at jeg HATER denne måten å trene hunder på.

Flere med samme problemstilling som meg? Kanskje noen som har et råd slik at jeg slipper å trene tvangsapport?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hva legger du i tvangsapport? Det er jo litt forskjellig fra person til person hva man legger i det ordet. Noen mener det er tvangsapport å putte apportbukken i munnen på hunden, andre mener det først er når hunden dingler i ei strupelenke...

Hvor ivrig er han på å apportere fra før av? Apporterer han alt annet av metallgjenstander? Selv om du setter det inn i en apporteringsøvelse, eller er det da han vegrer seg for å plukke det opp? Apporterer han den metallen de bruker i bruks (den er breiere i bittet, og bedre å bære)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg har gått over til å bruke bruksapport for å gjøre det enklest mulig for ham, men han er per i dag like vrang på den også.. Han er egentlig ingen lystapportør, hadde han vært det, så hadde det ikke vært så vrient med den hersens metallapporten tror jeg.

Og det er VRANG han er, for han henter den gjerne 1 gang på trening, men så blir han rett og slett "prinsesse vilikke". Men han skal IKKE vinne på den dumme ideen han har fått for seg!

Min definisjon av tvangsapport er slik som jegere lærer opp sine fuglehunder til å apportere - jeg HATER det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har samme problemet her, eller hadde...

Jeg har prøvd å klikke frem (shape) inn apporten på mine. Det gikk greit med en men ikke med den andre. Han syntes apport var det dummeste som noen gang måtte finnes. :rolleyes:

Har alltid vært motstander av tvangsapport i alle tenkelige former, men etter at jeg fikk litt hjelp av en av instruktørene i klubben her med en mild form, har han faktisk sett lyset: apport er jo bare så kuult da!

"Tvangen" gikk ikke ut på noe annet enn å legge aporten i munnen hans, kun holde igjen slik at han ikke fikk spyttet ut (altså ikke klemme igjen munnen) og rose masse, masse,masse mens han holder og avslutte med en real drakamp. Resultatet i dag: han hopper opp og prøver å snappe apporten fra meg når den tas ned fra hylla. :D

Men er enig i at det er stor forskjell på hva folk legger i ordet tvang og hvordan det gjennomføres, og alt er slett ikke bra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg har gått over til å bruke bruksapport for å gjøre det enklest mulig for ham, men han er per i dag like vrang på den også.. Han er egentlig ingen lystapportør, hadde han vært det, så hadde det ikke vært så vrient med den hersens metallapporten tror jeg.

Og det er VRANG han er, for han henter den gjerne 1 gang på trening, men så blir han rett og slett "prinsesse vilikke". Men han skal IKKE vinne på den dumme ideen han har fått for seg!

Min definisjon av tvangsapport er slik som jegere lærer opp sine fuglehunder til å apportere - jeg HATER det!

Hmmmm.. det der høres veldig kjent ut :D.

Min lille blonde har også hatt det med at hun henter metallapporten EN gang, men vil ikke gjenta dette. Jeg har faktisk konkludert med at hun antakelig får vondt i tennene av å ta metallapporten i kjeften.. Jeg har derfor tenkt å hjernevaske henne på metallapporten MED litt tape rundt bitestykket. Det er eneste måten å få henne til å plukke den opp på nå ser det ut for. Tanken er at hun hjernevaskes til å hente den, og finne ut at det IKKE er vondt (de forbinder jo også fort bare LYDEN av apportebukken når den kastes, med smerte dersom det er DET som er problemet) - for så å håpe at hun henter også apporten på stevne FØR hun finner ut at det gjør vondt... mulig det har bare en kortsiktig virkning, men...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke alle hunder er like glad i å hente ting, men jeg trur de aller fleste kan lære dette på en positiv måte. Som du selv poengterer i ditt første innlegg, så har du ikke preget hunden din fra starten av på metallapporten, og jeg synes det er urettferdig å la det gå utover hunden, fordi du vil at den skal bli lydighetschampion.

Trur jeg ville hadde jobbet mye med apporteringa. I Eliten er det tre apporteringsøvelser, og masse poeng å tape om man har en hund som virkelig hater dette, og ikke gjør spesielt gode øvelser. Hunden skal ut og hente denne tingen til deg fordi at da blir det moro. Apportbukken i seg selv trenger ikke å være det kule. Det er det som skjer når han kommer inn som skal være moro. Du må finne den forsterkningen som gjør at han vil hente denne apportbukken fortest mulig. Bruk fantasien på hva som vil være det som gjør at han henter den. Middagsmaten, leke med en annen hund, bade etc. Belønning trenger ikke å være den tradisjonelle godisen eller drakampen.

Siden han kan hente den en gang på trening, og så starte å "kverulere" etterpå, så ville jeg gitt meg bestandig etter den første gangen han hentet den. Bedre å lykkes en gang, enn å prøve å repetere dette om og om igjen, og at det ikke går og blir for mye negativt ut av det.

Vida lærte å apportere ved at jeg gira henne så mye opp på den at hu løp etter og tok den "automatisk". Så var det full fart og moro etterpå, uten noe tanke på korrekte avlevering pene slipper. Bogar syntes det å sitte på fanget å kose var verdt å hente dette ekle greiene... Cluet er å finne den forterkningen som gjør at akkurat din hund gjør det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det så ekkelt og ille, kanskje du skal sjekke tennene til hunden? At noe kan ha skjedd - særlig hvis han ikke har hatt noe imot å hente metallgjenstander før?

Den lille hunden her synes at det å ha den store metallapporten i kjeften er litt vemmelig, i forhold til at sidevangene er store. Men siden jeg aldri kom så langt som til å kjøpe noen mindre apport til ham, så får han pent fikse den til store hunden - og tvang nytter ikke på minsten.

Derimot nyttet det med konkurranse om metallapporten fra den andre hunden, og shaping via baklengskjeding. Nå kommer han lett skjenende inn på plass, lærer ham nå å gripe midt på - så det skal bli balanse og han ikke skal holde på å ta overbalanse.

Godis og shaping på dette var veien for ham - mens på en annen hund jeg hadde, var det "mild tvang" som virket, med tonnevis med ros. Lærte det av en veldig rettferdig og søt - mot hundene - instruktør, fordi han var vanskelig motiverbar på gjenstander generelt. Og han bar vel det meste siden - med glede, og den gleden var litt sånn forhånds fordi han visste hva som vanket til slutt.

Den store hunden her har båret alt fra den var bitteliten, den har fått lov til plukke med seg alt når vi er ute, fra sykkelseter og fraløpte sko på gata til sofaputer og ølbokser. Alt er bra, ingenting fy, og der var aldri dette med materiale noen sak i det hele tatt - alt er like greit.

Så du må se det an - om det er blitt en fiks ide, om det faktisk er noe hunden synes er ubehagelig, eller om du rett og slett har en litt dårlig generell apport, som du først ser tilkortkommenheten med når det er snakk om metallgjenstand. Som Nirm skriver, det er viktig i forhold til konkurranser at det på en eller annen måte blir positivt - har man én dårlig øvelse, kan den ødelegge hele resten, selv om du på et vis "får det til".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, da har jeg fårr opprykket til LP kl 3 - jippi! Eller, det er ikke så jippi dessverre.. Poden har bestemt seg for, og da MENER jeg BESTEMT seg for, at metallapporten ikke er noe gøy. Den skal ikke hentes, under noen som helst omstendigheter. Hunden har i alle år, han er 5 nå, hentet allslags metallting, uten noe særlig problemer. Jeg angrer bittert at jeg ikke preget ham konsekvent på metallapporten som liten. Dumme, dumme meg!

Men Lydighetschampion skal ha bli uansett hva det måtte koste. Det ser nå ut til at jeg må bruke tvangsapport på denne hunden, til tross for at jeg HATER denne måten å trene hunder på.

Flere med samme problemstilling som meg? Kanskje noen som har et råd slik at jeg slipper å trene tvangsapport?

Når du hater å gjøre noe..så la det heller være. Du sier han henter alle slags andre ting av metall og jeg regner med at du da har trent med positiv forsterkning? Eller ligger det elementer av posistiv straff inne i dette? Om det gjør det, vil hunden bli forvirret. Men vi tar utgangspunkt i Pf. Gjør slik:

Belønne fortsatt at hunden henter andre metallting. Når hunden glatt henter ulike metallting kan du kamuflere en vanlig metallapport med å surre noe gripevennlig rundt stangen og legge den inn i reportaret for å si det sånn. Om du f. eks. surrer lær rundt stangen kan du gradvis ta bort en bit ad gangen. Selv brukte jeg tape en gang i tiden. Det er nå den biten. Den andre er konkurranseformen og ligger det et snev av nerver hos deg vil deg kunne gi seg utslag der hvor usikkerheten ligger litt nærmere overflaten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva menes med tvangsapport? Er det noe voldelig noe?

Det spenner fra å fysisk åpne hundens munn og legge inn apporten til å vri halsbåndet så hunden får kvelningsfornemmelser og i den man slipper og får pusten tilbake..hiver man inn appotbukken når munnen allikevel er åpen. Tanken er at hunden skal forbinde opphør av ubehag med apportbukken. I usa var det vanlig å binde en trå rundt den ene kloa og dra hart bakover. I det man slapp opp og smerten forsvant..fikk hunden apporten.

Mange vil sikker ikke karakterisere den milde formen for tvang..men...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spenner fra å fysisk åpne hundens munn og legge inn apporten til å vri halsbåndet så hunden får kvelningsfornemmelser og i den man slipper og får pusten tilbake..hiver man inn appotbukken når munnen allikevel er åpen. Tanken er at hunden skal forbinde opphør av ubehag med apportbukken. I usa var det vanlig å binde en trå rundt den ene kloa og dra hart bakover. I det man slapp opp og smerten forsvant..fikk hunden apporten.

Mange vil sikker ikke karakterisere den milde formen for tvang..men...

Da har i allefall jeg lært noe nytt! Har ikke hørt om den horrible varianten av tvangsapport før nå, jeg... :lol:

Har liksom ikke helt forstått hvorfor enkelte synes tvangsapport er såååååå forferdelig, men skjønner det nå når det snakkes om (i mine øyne) ren tortur, liksom. Har selv forsøkt litt den mildere varianten av tvangsapport (i regi av fuglehundklubb), og selv om apportbukken ble puttet i kjeften på bikkja, gjorde de det veldig pent og forsiktig - og med masse ros og godord...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...