Valp og voksen hund

[ElZorro]

Hei alle sammen, jeg har hengt med på sidene her i et år nå. Og lärt masse, og fått mange nye synsvinkler på ting. Nå har jeg ett problem jeg ikke allerede finner en diskusjon på her inne.

For å gjöre en lang historie kort så har det seg slik: Jeg har en blandingshund av dobbermann og labrador som ble omplassert til meg for 1,5 år siden. Han er en kastrert hannhund på ca 4-5 år.

För jeg fikk han var det ei jeg kjenner som hadde han i ca to år etter hun hentet han på et shelter for hjemmlöse hunder (jeg bor i utlandet). For å väre ärlig så var vel ikke de den mest gunstige kombinasjonen, han er en aktiv hund som trenger litt faste og konsekvente holdepunkt i hverdagen, og hun hadde aldri hatt hund för og heller ikke tilegnet seg så mye kunnskap som hun kanskje burde. Hun reiste mye hjem til Norge, og hunden ble da plassert her og der til de som måtte finne det for godt å passe på en hund i en uke eller to. Hunden var fra för vant med å väre sin egen herre, og uten noen faste holdepunkt i hverdagen så ble jo ikke dette noe bedre.

Til slutt ble han omplassert til meg. Jeg hadde passet han noen ganger, og likte hunden kjempegodt og vi gikk bra sammen. Han er lärevillig, utadvent og sosial, snill med andre hunder, så jeg så potensialet til at dette kunne bli en bra hund uten at jeg hadde noen forestillinger om at dette skulle bli enkelt å få en lydig hund i tillegg. Han dro som en trekkhest i bånd, stakk av på tur, ignorerte meg når det fantes mer spennende ting rundt omkring. Og mange mange andre ting som heiler kanskje ikke er så veldig vesentlige for problemet jeg omsider vil kommer fram til... Og jeg har slitt, grått og bannet, värt klar til å gi han bort til förste og beste person som kommer rundt neste gatehjörne. Livet vårt sammen har gått i bölgedaler hvor han har värt en komplett döv pels i perioder, og så en kjempebra våken hund i andre perioder. Han har testet meg ut tusen ganger, og gjör det fortsatt, men nå skjönner han hva som kreves. Han har endelig blitt MIN hund, han skjönner han tilhörer MEG. Kjäresten min som også bor her nede har også blitt akseptert som en som bestemmer og at han må höre på han. Nå har han värt en kjempehund i et halvt år, uten noen tilbakefall til gamle takter hvor han gir blaffen i meg.

Så til problemet, for de som henger med enda...

Kjäresten min har nå gått til anskaffelse av egen hund, en Grand Danois hann-valp på tre måneder.

Vi bor ikke sammen, men hunden min ser på begge leilighetene som "sine" hjem (kanskje mest kjäresten min sin leilighet siden jeg har bodd der en periode i höst för jeg fikk egen leilighet for tre-fire uker siden). Og også på kjäresten min som sin eier. Eller en mer dekkende beskrivelse er at han ser på oss som "sine" mennesker. Etter at ny-hunden kom i hus, har vi mött hverandre ute på tur på nöytral plass. Etterhvert har valpen blitt med hjem til meg etter vi har möttes ute for å gå en liten runde med de. Vi har ikke dratt hjem til kjäresten min enda, og det kommer vi nok til å vente med også.

Når vi har värt inne i leliligheten sammen har dette gått rimelig uproblematisk i begynnelsen, hvor min hund oppfordrer til intens lek hele tiden (han er ekstremt leken), mens GD'n bare ligger i ro og gir litt blaffen. Når GD'n endelig begynte å gå litt rundt omkring, var min hund på pletten for å passe på. GD'n fikk klar beskjed via bjeff at ditt og datt ikke var lov (som å snuse inne i buret til min hund, gå over teppet hans, komme bort til meg etc.) Til slutt endte det med at min hun tok GD valpen fordi han snuste han rundt munnen. Valpen havnet på rygg og klynket, men min gav seg ikke, jeg sto såpass närme, så jeg fikk tatt tak i han og fikk han unna. Men det var tydelig på min hund etterpå at han overhodet ikke likte at valpen var der, så kjäresten min og GD'n gikk hjem.

Så, er det noen der ute som har litt tips og komme med til meg? Gjorde jeg det rette i at jeg fikk han unna? Noen som har noen tips til hva som er smart og gjöre i slike situasjoner, både akkurat i denne, og generelt for å få dette til å fungere best mulig for alle sammen? Jeg vil nödig gjöre noen feil (selv om det er uungåelig i livet...) og leser og leter i böker og på nettet, men synes det er litt greit å få höre meninger og erfaringer til folk rundt omkring og!

Så det er sagt så er jeg veldig påpasselig med å ikke kose og godsnakke med valpen når han er på besök, men heller fokusere på min hund. Kjäresten min pröver også så godt han kan å gi min oppmerksomhet, men men en valp som dilter etter han hele tiden så sier det seg jo selv at det blir forandringer fra hva min hund er vant med. Vi blander oss heller ikke inn når de undersöker hverandre eller driver rundt på gulvet på egenhånd. Hva mer kan vi gjöre? Jeg er klar over at det er vaskelig å se for seg situasjonen så rotete som det her innlegget ble, men jeg föler at forhistorien til hunden min er grei å få med i denne situasjonen.

Så til de som hang med til siste slutt, jeg er åpen for forslag og småtips for å få dette til å fungere til det beste for alle!

[akela]

Du burde kjøpe deg noen gode hundebøker/lete opp noen passende nettsteder/artikkelsamlinger som lærer deg mer om ulvers flokkliv, og det man har funnet ut om hunder.

Det beste er at man sjøl observerer, prøver å se "nøytralt" på det som skjer - og så legger bort gammel teori om "hvem som er sjef", og prøver å sette seg inn i spillet.

Du kan jo starte så smått med denne hjemmesiden, litt krøkkete lagt opp nå, men med noen gode ting å lese og mange, mange henvisninger videre:

http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund

og da for eksempel denne artikkelen:

http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324705

Turid Rugaas bok om dempende signaler er også bra, hvis du ikke kjenner til dette - det blir litt for religiøst å tro at man selv som menneske kan jobbe med å vise "makne signaler", men desto mer interessant å lære om det i forhold til hva hunden din gjør overfor deg, og mot andre hunder. Disse signalene har vært kjent lenge, men hun har popularisert stoffet og fått det ut til "folk flest".

Har ikke tid til å lete opp mer, men start med Fjeldhunden, hun bruker mange kildehenvisninger som du sikkert så kan sjekke opp på nettet - kanskje det står artikler hentet derfra etc.

Jeg ANER jo ikke hvordan disse to hundene er, du skriver ingenting om hvordan din hund er med andre hunder utover at han er "snill" (og det er jo bra). Men er det de andre hundene som er greie med ham, så det ikke BLIR noen situasjoner? Han er kastrert. Den kastrerte hunden til en bekjent er ingen tålmodig engel, men kommer aldri i trøbbel fordi ingen tar ham helt på alvor fordi han er bjelleløs....

Men slik jeg ser det - riktig så subjektivt! - gjør du allerede noen feil: Nemlig det at du ignorerer valpen! Jeg understreker at dette er sterk frisynsing, men altså:

Din hund var "enebarn" lenge, men har også fått et sterkt og nært forhold til både kjæresten din og leiligheten hans. Inn i dette kommer en ny hund, som din kjæreste sikkert driver mye med. Det dere to antagelig bør gjøre, er å inkludere din hund så MYE som mulig - både du og kjæresten - og lærer ham å "dele" på oppmerksomheten og at det faktisk da medfører HYGGE! Ikke at du prøver å overse valpen... eller dytter valpen vekk. Jo mer dere "holder valpen unna", jo mer ser din hund at "det er lov å prøve å få ham vekk". Det er UTROLIG hvor mye hunder får med seg av vår adferd, og utrolig hvor LITE vi skjønner av deres.

Men man kan også gjøre MYE selv, i måten man håndterer ting på. Her i gården har vi prinsippet "the more, the merrier", og noen ganger det både sju og åtte bikkjer på besøk i en av dem sitt hjem, og er det ikke noe spesielt på ferde, og vi bare passer på visse konfliktområder og "tar luven" av det med å ta kontroll i noen få situasjoner, så går alt så bra så.

Dere har en diger valp, og din hund er også ganske ung og ikke så "suveren" ennå - hvis han noen gang blir det. Men din hannhund er kastrert. Da blir han mindre hannhund, mindre sjef. Kastrerte hannhunder jeg ser i parken blir sjelden "tatt alvorlig" - de kan kjefte på andre hannhunder som prøver å ri på dem, og blir ikke tatt på alvor, mer som en litt kjeftete tispe. De misser ut litt på en del av den autoriteten som en voksen hund ellers vil ha, og det kan både være godt og mindre godt. Din ble jo kastrert relativt ung - det er vel kanskje vanlig i det landet? Da forblir de mer... ikke akkurat valpete, men kanskje litt "mindre voksne" og mindre autoritære?

(Eldste tispen min elsker å leke med kastrerte hannhunder nettopp av denne årsaken, hun synes de er morsommere og mer lekne og mye mindre innpåslitne/seriøse enn de intakte gutta

Åkke som... den GD-valpen merker kanskje noe av dette, og tar faktisk styringen på et vis, slik jeg oppfatter det; gjennom å overse den eldre hundens invitasjon til lek (kan være jeg misforstår, men jeg leser det ikke slik at GDen var usikker og ikke TURDE å leke, men at den regelrett ikke ville?).

Da blir det din hund som prøver og prøver, og ikke oppnår noe. Kanskje er de svært ulike i natur - en sedat GD kanskje, og din litt overviltre hund. Kan ha med rase å gjøre, eller med mentalitet å gjøre - det er "personligheter" på hund også.

Jeg har sett tilsvarende unge valper være ganske så suverene; husker en amstaff/rottweiler blandingshann som bare satt rolig og så på andre hunder, og lot dem komme bort til ham - var ikke mye valpeunderkasting der i gården. Samtidig kan jo GDen være litt passiv også, jeg får ikke "helt tak" i GDer, må jeg innrømme, selv om jeg har kjent noen.

Og hva gjør man da hvis man er din hund og det ikke gikk med lek inne - som er den første måten å starte noe på, nemlig "hjemmebesøket" hos deg? Jo, da går man til det motsatte - å prøve å styre og herse. Det var jo sympatisk at han startet med lek først!! Men det er ille for en hund å bli oversett, ikke få reaksjon... så da prøver han på det motsatte i neste runde. Hos hunder er det "lov" å eie noe - og passe på det man eier. Men noen hunder overdriver. Og hunder som blir usikre, kan ofte prøve å "bruke" slik eierrett til bytte, fordi de på et vis "øker statusen" - "jeg har noe som ikke du får lov til å ta". Usikre hunder kan ofte "knuge" endel på slike ting, fordi de ikke helt vet hva de skal gjøre ellers.

GD-valper er ofte uvant store "for alderen" - det er vel ikke helt uvanlig at de får litt hardere medfart enn andre valper, fordi mange voksne hunder rett og slett synes det er... merkelig! med en så stor "valp". Jeg mener... det blir som en toåring som er like stor som deg, men oppfører seg som en toåring

Så er runddansen igang. Så prøver valpen å innsmigre seg, og er kanskje mer "aktivt underkastende" - les oppsøkende, og samtidig også stor, så din hund kjefter på den. Det er ikke noe "galt" nødvendigvis, det kommer helt an på - den lille hunden min blir ganske irritert på valper som nærmest prøver å velte ham og hoppe rundt på ryggen hans i "hyperaktiv underkastelse", så han sier kontant fra.

Men altså; nå mener du dere har et slags problem. Det kommer neppe til å gå vekk av seg selv, og jeg antar du ikke dumper kjæresten!!

Kanskje DU skal ta mye større styring, vise hva DU og kjæresten din synes er akseptabel adferd - gjennom å rose alt som er bra, ha BEGGE hunder rundt dere (dersom du leser din hund godt, ser når det blir nok, og du vet han ikke biter eller hugger stygt, men sier fra på normalt vis), gjøre det til det BESTE i verden, og vise din hund hva som er "husregler" og hva som ikke er lov. En solid innkalling, også innendørs, er kjekt å ha - og et "stopp" som er positivt, ikke negativt.

Jeg blander meg MYE inn, jeg - man kan rose når hundene "koser" med hverandre og leker eller omgås hyggelig, vise at DA blir du så glad, så, men kanskje i en passe rolig tone. Så kan man overvåke leken, når det begynner å hetne seg til, så kan man lære både valpen og den voksne "rolig" - eventuelt stoppe det. Vilter lek innendørs med en hund som blir så stor... og en hund som kommer til å være solid mindre; si nei, først som sist.

Å være "sjalu" - som vi mennesker liker å kalle det, men som egentlig handler om statusstyring (du er statusobjektet, eller buret, eller teppet) i forhold til en annen - er forbudt. Punktum. Jeg misliker fullstendig hunder som "suger" seg fast i eieren, og ikke tillater andre hunder å komme bort. Eier "forstår" det gjerne såååå godt, men det er tull - og gjør livet vanskeligere for alle. I verste fall får du en hund som angriper andre hunder som uvitende kommer innenfor "sonen" - fordi det kanskje lukter godbiter. Jeg pleier å være veldig raus i utdelingen av godis, til både egne og fremmede hunder - og vi har hatt mange hunder, som alltid har spist nær hverandre.

Det handler om å "lære" hundene at; ja, dersom det kommer en annen hund bort til meg, så får dere BEGGE godis, eller alle ti, om så er. Men du får ALLTID da, men kanskje ikke i andre situasjoner - så det blir nærmest gjevt når det nærmer seg andre hunder, fordi det betyr mer mat.... Man snur hele greia, rett og slett.

Derimot er det lov til en viss grad å vokte gjenstander som man bærer med seg, litt a la bytte. Men da skal det bare ADVARES - og ikke noe mer. Ingen utfall, ingen glefsing mot andre hunder. Men å ha byttedrift er IKKE ensbetydende med å angripe hunder nær, og det er en viktig nyanse. Er jeg på besøk steder hvor hundene mine kan være LITT usikre, og det er hunder de ikke kjenner så godt, så legger jeg bagen min/yttertøyet mitt litt unna eller vekk - så eliminerer jeg en MULIGHET. Men aldri med egne hunder eller "vennehunder".

Samtidig bør du og kjæresten og bikkjene gå mye tur sammen, være i begge leiligheter MED styring av hundene, jepp, hunder ordner opp selv - men da blir kanskje ikke resultatet som du ønsker.

Vel, dette var bare noen tanker, svært kaotiske, og nå må jeg løpe. Men tenk litt - tenk på å inkludere, på å vise på en trygg og rolig men bestemt måte hvordan DU vil ha det, både overfor valpen og overfor din hund og overfor de to sammen. Og les... les... les... og lær så mye du kan om hundespråk, det er utrolig nyttig i hverdagen. Da går alt meget lettere, fordi hunder faktisk HAR et så tydelig språk at jo mer du kan, jo lettere kan du stoppe ting før det går "for langt" (ifølge våre oppfatninger).

Jo mer obs du blir, vil du også se hva som valpen "har fortjent" - og når din hund går over grensen sin, og hvorfor han eventuelt gjør det.

[ElZorro]

Hei! Og takk for informativt svar!

Jeg sitter her å leter og leser i böker og på nett fra för, men ikke så lett å finne fram i jungelen noen ganger. Har desverre ikke fått indersökt linken du sendte enda, men det kommer jeg til å gjöre.

Turid Rugaas sin bok om dempende signaler har jeg lest for en stund siden, og der var det mye nyttig. Den bör väre obligatorisk for alle hunde-eiere.

Jeg ANER jo ikke hvordan disse to hundene er, du skriver ingenting om hvordan din hund er med andre hunder utover at han er "snill" (og det er jo bra). Men er det de andre hundene som er greie med ham, så det ikke BLIR noen situasjoner? Han er kastrert. Den kastrerte hunden til en bekjent er ingen tålmodig engel, men kommer aldri i trøbbel fordi ingen tar ham helt på alvor fordi han er bjelleløs...

I en mötesituasjon med andre hunder så hilser han, og så vier han fint lite oppmerksomhet etter det. Om den andre hunden begynner å bråke litt, så flyr han bare unna. Litt annerledes er det når vi er innendörs, hvor han svarer igjen om det skulle utarte seg, men ikke noe mer enn at han sier ifra at nok er nok. Jeg har sett han i slåsskamp EN gang, og det var för han ble kastrert og för han ble min. Og det var en tispe med löpetid med i gjengen vår på tur, som en annen hanne prövde seg på.

Valpen virker som en sedat og stödig fyr som ikke lar seg skremme så lett. Mer vet jeg rett og slett ikke om han enda.

Jeg vil vel kanskje påpeke at jeg ikke ser på denne saken her som et direkte "problem", det er bare en situasjon jeg trenger få en positiv utgang. For som du sier så kommer jeg jo ikke til å dumpe kjäresten, og ei heller hunden. Så min lille pels har nok å innfinne seg med "småen" enten han vil eller ikke (misforstå meg rett).

kan være jeg misforstår, men jeg leser det ikke slik at GDen var usikker og ikke TURDE å leke, men at den regelrett ikke ville?

Jepp, du har helt rett, GD'n er absolutt ikke usikker. Kan nok hende han syntes det var litt mye med en kenguruhund som hoppt og spratt mens han hentet alle lekene sine. Men redd var han iallefall ikke. Hna var veldig oppmerksom mot min hund, og ignorerte han på ingen måte, men han ville bare ikke väre med og leke. Og det skjönner jeg kunne väre frustrerende for min. Men når det er sagt så kommer jeg til å unngå all leking mellom de to så godt det lar seg gjöre. Min hund er ekstremt klönete og voldsom, og det + en GD tör jeg liksom ikke tenke på, jeg kommer til å bli erstatningspliktig for knust inventar i leiligheten...

Vi kommer til å fölge dine råd, om å inkuldere begge to i kos og lek (ute vel og merke). Og det å ta mer kontroll i situasjonen (mer enn för) vil vi nok også gjöre. Jeg tror kanskje du misforsto litt når jeg skrev at vi ikke blander oss inn når de pröver å bli kjent. Det jeg egentlig mener er at vi slapp begge lös i leiligheten uten noe styr og mas, akkurat som om det skulle värt to hunder som hadde kjent hverandre lenge. Vi gikk og satte oss i sofaen og lot hundene undersöke det de måtte ville undersöke. De ble irettesatt om de gjorde noe som normalt ikke er lov, og de ble kost masse med. Men jeg prövde da altså ikke å bry meg noe om valpen, men det skjönner jeg var feil.

Det som kanskje er det störste "problemet" her er jo at det er ganske så nödvendig at de to hundene her går i hop, og selvfölgelig skjönner pelsen at det er noe ekstra på ferde. Det er jo det som er utfordringen i å ha hund, i å kunne blokkere sine egne tanker og fölelser så hunden ikke forstår at du innerst inne er redd/usikker/sint eller hva det måtte väre, og samtidig väre tankeleser selv. Men det er jo nettopp det som er så göy og!

Når andre hunder kommer på besök til oss så gir jeg blaffen i pelsen og hva nå han måtte bråke om, og om det har blitt bråk så har vi jo på en måte det valget å ikke få besök av de igjen om du skjönner. Men nå så har vi jo ikke det... Og jeg vil jo såklart ha fasiten på hvordan en skal få to harmoniske hunder som elsker hverandre Neida, vi har med levende vesner og gjöre, og det er jo det som er moro! Men noen ganger skulle en likt å ha en liten fasit på ting......

Nå er det vel på tide å finne senga for en student som har värt oppe i altfor mange timer...