Gå til innhold
Hundesonen.no

Jenter med ADHD & ADD


Muffins

Recommended Posts

Jeg har ikke ADHD eller ADD selv, men jeg lurer bare litt på det her.

Hører jo alltid om gutter som har ADHD, men nesten aldri jenter! Noen her som har det? Har jenter samme "utbruddene" som gutter, at de klikker og blir helt ville?! Sikkert i forskjellige grader da, men dere skjønner hva jeg mener?! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har for meg det at jenter med ADHD reagerer motsatt enn hva gutter med ADHD gjør. Der gutter ofte blir med utagerende og 'ville', blir jentene mer innelukket og stille og får veldig dårlig selvtillit. Konsentrasjonsproblemer er vel felles for begge kjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Er ADHD arvelig?

Det sies at de som kan løpe igjennom et gasskammer i militæret uten å reagere har ADHD. Det er bare 1 av 1000 som klarer det, og alle har hatt ADHD. Faren min klarte detm og om det forskerene har sagt stemmer, så har jo han det!

Dessuten så har jeg et VOLDSOMT temperament, hisser meg fort opp, har en del problemer med og konsentrere meg og er enormt hyper.

Jeg vet ikke om jeg har ADHD eller om jeg bare lider av ekstrem hyperhet jeg? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ADD og er jente :P

Før jeg begynte på medesiner så fikk jeg noen utbrudd innimellom. Men gikk mest på at jeg svarte frekt og ble utrolig sur hvis jeg ikke fikk viljen min.

Men mange ganger så sperret jeg sinnet inni meg og det endte heller med at jeg brøtt sammen og begynnte og gråte.

Hvordan folk med add og adhd reagerer er ekstremt forskjellig, men som noen sa over her så har jenter mye enklere for og sperre sinnet inne og gjemme seg litt, mens gutter forsvarer seg og utreagerer.

Men som sagt er dette veldig forskjellig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke mye erfaring fra ADHD/ADD, men jeg vet om to tvillingjenter som har ADHD i forskjellig grad. De er 14 år, og de har mange sprøe historier og opplevelser. To kjempe flotte jenter, men det har nok ikke alltid vært like lett for foreldrene. ;P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AD/HD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, ADD står for Attention Deficit Disorder (altså er hyperaktiv utelukket).

Når det gjelder forekomsten er ADHD mest fremtredende hos gutter. ADD forekommer i større grad hos jenter. Men selvfølgelig finnes det begge kjønn i begge grupper.

ADHD kommer i forskjellige varianter. Ofte deler man inn i tre hovedkategorier:

1. Oppmerksomhetsforstyrrelse/hyperaktivitet kombinert type. Det vil si at man har vansker både med konsentrasjon og hyperaktivitet.

2. Oppmerksomhetsforstyrrelse/ hyperaktivitet, hovedsakelig uoppmerksom type.

3. Oppmerksomhetsforstyrrelse/ hyperaktivitet, hovedsakelig impulsiv type.

Det er veldig individuelt dette med sinne. Men det er ikke vanskelig å forestille seg at det lett kan bli frustrasjon og konfrontasjoner når hverdagen din er preget av dårlig tilrettelagt undervisningssituasjon. Skolehverdagen er ikke akkurat lagt opp til å fungere for elever med konsentrasjon/hyperaktivtet. Sinne er ikke en del av symptomene i seg selv, men kan være en naturlig konsekvens.

ADHD kan være arvelig, men det forskes fortsatt mye på området - og det er ikke fullstendig enighet om hverken årsak eller arvelighet enda. Derfor stilles diagnosen på bakgrunn av atferd, og kan ikke gjenkjennes gjennom laboratoriet (blodprøver, røntgen etc).

For å få påvist ADHD må enkelte av symptomene ha gitt seg til kjenne før 7 års alderen og vært fremtredende i minst 6 mnd.

Veldig mange ungdommer i alderen 12-17 opplever å få konsentrasjonsvansker, sinneutbrudd, vansker med selvkontroll etc. Det er viktig å ikke blande normal tenåringsatferd sammen med diagnosen ADHD, selv om det generelt kan virke som en og samme ting. :P

ADHD fører ikke automatisk til "problematferd", og mange fungerer helt normalt - enten ved hjelp av medisiner, ved hjelp av et godt pedagogisk opplegg - eller en blanding.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint innlegg, Terrier!

Jenter som gutter kan ha ADHD, og reagere på samme måte. Men det viser seg ofte at ADD er mer vanlig blant jenter enn blant gutter, slik jeg har forstått det på min mor ( og slik som Terrier beskriver). Hun jobber med barn og unge med ADHD. På skolen hun jobber legges opplegget opp etter hver enkelt elev. De er nødt til å gjøre det sånn for at barn med denne diagnosen skal klare seg gjennom en skoledag på best mulig måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...