Gå til innhold
Hundesonen.no

i dag fikk jeg vite at jeg har dysleksi


janne&kenny

Recommended Posts

ja.. i dag fikk jeg teste meg for lesevnskene mine.

eg har alltid hatt problemer med å lese, så jeg tok en dysleksi test i 3.klasse og jeg var ingen dysletiker. i 7. klasse tok jeg enda en test. jeg var ingen dysletiker da heller, fordi jeg var så flink til å skrive. og det er mest lesing jeg har problemer med.

nå når jeg er 19 år gikk jeg å sa at jeg vil ta en dysleksi test igjen!

en veldig flink dame kom på besøk til skolen og vi gjikk gjennom flære tester.. plutselig sier hun.. jeg kan allerede se nå at du har dysleksi! wow tenkte jeg... vi skal teste enda mer og finne ut hvordan jeg kan forbedre meg og hvordan jeg kan hjelpe meg selv.

tenk at de andre gangene har jeg ikke hattdysleksi, men nå har jeg det.. sier litt om utviklingen.

det er litt godt å vite at jeg har dysleksi og har hatt det hele livet. ( dysleksi blir man født med, man kan ikke få det senere)

det er jo litt hrlig å bare si at jeg har dysleksi, derfor leser jeg så sent. eller da bruker jeg så lang tiid på å øve til prøver osv... isteden for å si eg har lese problemer å e bare ikke heilt smarte...

har noen av dere dysleksi? eller kanskje lese og/eller skrive problemer? jeg vil veldig gjerne høre;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke dysleksi selv, men en venninne har det. Etter hva hun har fortalt så fikk hun dårlig oppfølging på ungdomskolen, og ble ikke møtt med forståelse. Hun går nå på vg1, media og kommunikasjon, og jeg tror det går bedre med henne.

Det ser ikke ut som du sliter i så veldig stor grad, spesielt fordi det ikke er oppdaget før - selv med dysleksitester. Men du skriver forståelig og uten de verste skrivefeilene. Men det er verre med lesingen, var det så? Hvordan har det gått med prøvelesing o.l. Har lærere tatt hensyn til deg?

Flott å høre at du har fått en diagnose i alle fall! Må være fælt å slite med problemer uten å vite hva som er galt. Håper du får den hjelpen du trenger fremover! :huh: Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra du fikk vite det da:)

Jeg har lese og skrive vansker, så vet godt hvordan du har det :D

Fikk vel vite det i 7 klasse eller no... men at jeg hadde ADD fikk jeg ikke vite før etter 10`ende klasse..

Så vet litt hvordan det og få sånne beskjeder.. :huh:;)

Lykke til videre.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om jeg har det jeg, er noe sånt som går i familien tror jeg.

Har ikke så store problemer med å lese og sånt, har litt retskrivning problemer, ikke noe stort da.

Tar ofte feil av ord, ganske ofte nå i det siste.

Har hørt at det er noen spessielle bokstaver vi blander når vi har dysleksi, eller så var det noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke dysleksi selv, men en venninne har det. Etter hva hun har fortalt så fikk hun dårlig oppfølging på ungdomskolen, og ble ikke møtt med forståelse. Hun går nå på vg1, media og kommunikasjon, og jeg tror det går bedre med henne.

Det ser ikke ut som du sliter i så veldig stor grad, spesielt fordi det ikke er oppdaget før - selv med dysleksitester. Men du skriver forståelig og uten de verste skrivefeilene. Men det er verre med lesingen, var det så? Hvordan har det gått med prøvelesing o.l. Har lærere tatt hensyn til deg?

Flott å høre at du har fått en diagnose i alle fall! Må være fælt å slite med problemer uten å vite hva som er galt. Håper du får den hjelpen du trenger fremover! :huh: Lykke til!

jeg visste jeg hadde lese og skrive vansker, så jeg gikk på lese og skrive kurs på barne skolen. da jeg kom på ungdom skolen ville jeg ikke ha hjelp fordi jeg synset det var flaut. på videregående hadde jeg ikke så stort behov for det i den linja jeg gikk( jordbruk) så da jeg prøvde meg på påbygg (som gikk rett i dass) så ville jeg ha hjelp, men de ville ikke hjelpe meg.

nå har jeg begynt på helse og sosial GK (fordi jeg ikke klarer påbygget, der er det MYE lesing) og der får jeg nå den hjelp jeg trenger! veldig stor forskjell på skolene! trives der jeg er nå! lærerene forstår og prøver å hjelpe de som er ute på " tur".

skrivingen er ikke det største problemet, men det å lese er helt grusomt. jeg vil så gjerne lese hunde bøker men jeg klarer det ikke.. jeg orker ikke. det tar vanvittig mye energi! så jeg skal begynne på kurs;)

men å lese høyt forran klassen, det bare gjør jeg ikke! det går ikke.. jeg stopper opp, får helt panikk og tenker bare på de som hører hvor somt jeg leser. det verste er når jeg er på offentlige steder og jeg missforstår noe fordi jeg leser det feil. det er flaut! det er helt grusomt! jeg er spesielt dårlig under press.

pga denne lese vansken har jeg fått veldig dårlig selvtillit, og føler meg dom, men egentlig vet jeg jo at det er helt normalt! spesielt nå som jeg har funnet ut at jeg har dysleksi!

Only Blondie: det jeg har er jallefall arvelig, men vet ikke om alt innen dysleksi er arvelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dysleksi er en ting som ikke synes utenpå og jeg tror det kan være ganske vanskelig for folk noen ganger. Spesielt når man er i tenårene og ofte er litt usikker på seg selv. Kan nok ødelegge mye for folk hvis de ikke får vite hva som er galt og da heller ikke får den hjelpen de trenger. Jeg har ikke dysleksi, men kjenner flere som har det. Tror man kan klare ting mye bedre med hjelp og trening.

Håper ting ordner seg for deg og at du får den hjelpen du trenger! :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra du har fått funnet det ut! Moren min og søsteren mi har dysleksi. De har begge blitt stemplet som dumme av lærere på skolen. Når mamma var ung var det ikke noe som het dysleksi eller ordblindhet, så derfor ble hun stemplet dum. Og når søsteren min ikke fikk oppfølging på skolen, prøvde mamma å fortelle dem det, men de bare sa hun var treg og hadde læringsvansker osv. :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra du har fått funnet det ut! Moren min og søsteren mi har dysleksi. De har begge blitt stemplet som dumme av lærere på skolen. Når mamma var ung var det ikke noe som het dysleksi eller ordblindhet, så derfor ble hun stemplet dum. Og når søsteren min ikke fikk oppfølging på skolen, prøvde mamma å fortelle dem det, men de bare sa hun var treg og hadde læringsvansker osv. :huh:

off, jeg er glad verden er anderledes nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...