Gå til innhold
Hundesonen.no

Aldersforskjell


Martine

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har blitt sammen med en på 18 år, og er 15 selv. Familien min mener at jeg er helt dum, og de er skikkelig sure på meg. Brødrene mine mener at de alltid har rett om folk, selv om de aldri har møtt dem før. Eksen min var drittsekk, og de mente de hadde sagt det hele tiden. Eksen min prøvde å voldta en jente mens vi var sammen, og slang dritt til alle, inkludert meg. (Det var mest på slutten, og jeg visste ikke om voldtektsforsøket før etter at han slo opp) Nå har han mistet alle vennene sine.

Foreldrene mine var veldig fornøyd med han, bare fordi han kun var to mnd eldre enn meg. De hadde nesten aldri snakket med han.

Han på 18 år er supersnill. Mot alle! Alle vennene mine mener at vi er kjempesøte sammen, og de godtok han med en gang. Moren hans synes også aldersforskjellen er litt stor, men hun sier det er greit så lenge vi er glade i hverandre, og har det bra sammen. Og det har vi absolutt. Familien min mener at grunnen til at de synes det er så teit at vi er sammen, er at han får lov til så mye mer enn meg. Ja, han har lov til å røyke, snuse, drikke, være lenger ute. Men han verken røyker, snuser, drikker, eller er lenger ute enn meg. Kan snakke med han om alt, og vi er kjempeglade i hverandre.

Hva mener dere? Bedre å være med en som er ca like gammel som deg, men er skikkelig drittsekk, eller en som er 3 år eldre, og er supersnill?

Skrevet

Jeg mener det er bedre å vere med en som er eldre og snill...

Jeg er selv 18 og bor sammen med en på 24:)

vi har det supert sammen.

helt ærli så ser ikke jeg for megselv sammen med noen på min alder ;)

Skrevet

Hva mener dere? Bedre å være med en som er ca like gammel som deg, men er skikkelig drittsekk, eller en som er 3 år eldre, og er supersnill?

Pass litt på fram til du er 16, om dine foreldre får ham helt i halsen kan de få ham anmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Feks. Men ja, presenter ham for familien din og kos deg med ham du, synes det der høres supert ut for din del ;)

Skrevet

Jeg er en utrolig sta jente, så jeg gjør ikke ting hvis jeg ikke har lyst til det. :) Sånn som f.eks sex. Han er absolutt ikke en person som presser folk til å gjøre noe, han er heller litt sjenert. Ikke så frampå. Vi har vært masse hos hverandre, og foreldrene kommer ofte innom for å sjekke. Hehe! Men er litt dumt at de har så mye i mot han, bare fordi han er 3 år eldre. For han er virkelig en flott person!:)

De driter seg litt ut, for de klager på at 3 års forskjell er alt for mye, osv. Men det er like stor forskjell mellom foreldrene mine. Husker ikke helt hvor gamle de var da de ble sammen, men tror ikke de var så veldig mye eldre. Har skjedd mye dritt i livet mitt, så for meg er det viktigste at jeg har en JEG er glad i, og ikke tenker på hva familien min mener om aldersforskjellen. Jeg trenger virkelig å ha en jeg kan stole på, uansett hvor gammel den personen er.

Skrevet

Jeg synes ikke 3 år er alt for stor forskjell - men det er 3 ganske viktige år i den alderen dere er i nå.

Jeg anbefaler deg å "skynde deg langsomt", kos deg som du har det nå, men ta ting gradvis - og fortsett å gjøre ting for deg selv med bare dine venner også. Det er viktig å huske på å ha tid hver for seg, ellers risikerer du bare at du føler du har mistet deler av ungdomstiden om noen år - fordi du ikke har fått utfolde deg med dine venner.

Prøv å få familien din til å godta ham -finn på noe sammen. Feks lag en god middag sammen med ham til foreldrene dine - en arangert romantisk kveld feks, stearinlys, god mat, dempet belysning, lav rolig musikk, og dere to som kokker og kelnere? Eller fisketur kanskje? Ikke nøye hva man gjør, men at de får sett litt av ham sånn at de kanskje ser hva du faktisk ser i ham?

Skrevet

Ja, skjønner hva dere mener :)

Er med vennene mine ganske mye. Og er så koselig at de endelig godtar kjæresten min!;)

Han kommer mest sannsynlig hit i morgen, men er bare mamma som er hjemme da. Hun har hilst på han, og synes faktisk at han virker veldig snill!;) Han er den mest "ordentlige" i gjengen, så jeg har fortalt henne om det. At folk har prøvd å presse meg til forskjellige ting, og at han aldri finner på noe sånt.

Får håpe familien min godtar det snart!;)

Skrevet

Jeg skjønner hvordan du har det. Var selv "sammen" med en gutt på 18 når jeg var 15. Foreldrene mine likte han ikke fordi har var 3 år eldre enn meg, lov til å kjøpe røyk, snus og øl og sånt. Og fordi jeg var mindreåring var de livredde for at jeg skulle ha sex med han.

Jeg synes du burde la foreldrene dine hilse på han. Kanskje spise middag sammen eller noe.

Skrevet

Det er jo lett å skjønne at foreldrene dine er skeptiske - kanskje ikke så mye på grunn av de 3 årene i aldersforskjell - men fordi han har adgang til en helt annen verden enn du har. En verden de ikke vil at du skal ta del i riktig ennå.

Så langt er det lett å forstå foreldrene dine, de vil jo bare det beste for deg.

Når det er sagt er det jo koselig å lese at du har funnet deg en "skikkelig" gutt. De finnes faktisk de også (flere enn mange tror?) :) Som flere har sagt, ta ham med hjem og vis ham fram - det er nok den beste taktikken for å få familien til å akseptere ham. De har jo bare som utgangspunkt at det finnes mye rart der ute - så får du vise dem at din kjære ikke er som "alle andre".

Samtidig må du selvfølgelig tviholde på din egen integritet og ikke la deg presse inn i noe du ikke er klar for. En lur ting er å tenke flere år framover i tid - ikke bare dager og uker. Verden faller ikke i grus om dette skjærer seg, du har mange gode år foran deg. ;)

Skrevet

Når jeg var 15 så ble jeg sammen med en på 20. Min far hatet ham (les: pusse geværet hate...) og min mor elsket ham. Hvorfor? Fordi han var baker og i tillegg, fan av økologiske varer. Så hver gang han kom på besøk, så var det kaker og brød, da av type helkornede ting (brødene altså, kakene var mer økologisk gulerot kake :). Derav min mors kjærlighet. MEEEEEN, det holdt ikke lenge fra min side, han var så ultra følsom, *knis* Nå derimot, hadde jeg nok satt mer pris på en fyr som ham. Bare ikke akkurat ham da, blir fremdeles små kvalm over tanken av de sukkersøte diktene han skrev *spyyy*

Flash er inne på noe veldig vesentlig her. Introduser ham og tvihold på din egenhet. Da kan ikke foreldrene dine ha så veldig mye imot ham over lengre sikt.

Skrevet

syns ikke det høres så ille ut. Ble selv sammen med med en på 20 når jeg var 15 og mine foreldre tvilte veldig, og jeg fikk nærmere kjeft. Men jeg ga ikke opp, og du virker som en fornuftig jente og du vet når du er klar for ting, så syns foreldrene bør gi han litt tid. Ta han med hjem å presenter han, og stå på ditt.

Skrevet

At man kan være veldig glad i hverandre selvom aldersforskjellen er stor, tviler jeg ikke et sekund på.

Jeg har en venninne som ble samme med en 19 - åring da hun var 13 år, og når har de vært kjærester i 4 år :) Det finnes mange slike eksempler!

Det virker som at du og kjæresten din også har et veldig fint forhold, og jeg skjønner at du kan bli frustret når foreldrene dine ikke vil akseptere at dere er sammen pågrunn av aldersfoskjellen.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at du bør prøve å la foreldrene dine bli kjent med kjæresten din. Lag middag, sett av en kveld der dere kan prate om det, finn på noe moro som f.eks bowling eller noe.

Kanskje foreldrene til kjæresten din og foreldrene dine ogsdå kan hilse på hverandre...!?

Om dere ikke lar forholdet bli ødelagt pågrunn av foreldrene dine, så vil de nok skjønne at dere virkelig er glad i hverandre. La foreldrene dine få tid, så akspeterer de det sikker snart. De er nok litt redde for deg, vet du ;)

Du virker som en fornuftig jente, og det gjør kjæresten din også, så dette går nok bra! Lykke til ;)

Skrevet

Takk for alle positive svar!:)

Jeg er en sta person, og gir ikke opp uansett hvordan "hindringer" som kommer i veien. Er det noe jeg vil, gjør jeg det uansett hva andre sier. Er det noe jeg ikke vil, så gjør jeg det ikke. ;) Selv om folk prøver å presse meg. Jeg trenger virkelig en som han nå. Som lar meg snakke når jeg vil, ikke presser meg til det. Det gjør at jeg bare stoler mer, og mer på han, og kan snakke med han om alt.

Men igjen, alle sammen, tusen takk!;) Veldig mange gode råd her!

Skrevet

Når jeg var 15 var jeg sammen med en på 21 :) Foreldrene mine likte han kjempe godt. Jeg fikk lov å ligge over hos han, bare jeg lå på et annet rom :rolleyes: Akkurat som det skjedde ;)

Jeg synes det er bedre når de er litt mer voksne. Det er jo bare 3 år forskjell på dere, det er jo ingenting ;)

Skrevet

Forskjellen mellom 15 og 18 år er kjempestor. Det samme er forskjellen mellom 9 og 12 år. Forskjellen mellom 47 og 50 er liten, og det er også forskjellen mellom 22 og 25. Jo eldre dere blir, jo mindre blir forskjellen. Hvis du får foreldrene dine til å forstå det, tror jeg du har kommet langt. :huh: Så får vi bare satse på at dere får det bra sammen! Skjønner at foreldrene dine reagerer, men det er da virkelig ikke så ille.. B) Men du trenger jo ikke å kaste bensin på bålet, men vise at dere faktisk er voksne til alderen å være, og dermed mer ansvarlige. Lykke til!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
    • Har du jobbet noe med å legge grunnlag for alene trening? Hvis han har hylt og skreket når du hat gått fra en times tid tidligere, hva har du gjort med det?  Hvilken rutine har du før du går fra ham? Hunder er vanedyr. Siden du nevner "boka" så antar jeg du har lest om å lufte og aktivisere valpen så den er sliten, gi den et trygt område og noe å tygge på? Sett gjerne på radio eller TV så han har lyd rundt seg. Men hvis du jobber fulle dager så er det alt for tidlig uansett å gå fra valpen en hel dag nå. Jeg ville helt ærlig vurdert å levere hunden tilbake. Hvis du ikke har noen til å hjelpe deg med å korte inn alenetiden, lufte innimellom og sånt, så er det alt for tidlig for en så liten valp å være alene en arbeidsdag. Er det noen i nabolaget som kan hjelpe? Dette må jobbes in gradvis. Til tross for at vi allerede hadde en hund som var trygg alene hjemme tok det 6 mnd før vår andre hund kunne være alene tilnærmet en full arbeidsdag. De færreste har mulighet til å være hjemme i 6 mnd med en valp, men da krever det at man har en plan, mulighet til å ha med valpen på jobb, halve dager, naboer, familie eller venner som kan passe og lufte litt, osv. Er man alene og ikke har det nettverket så tenker jeg at da passer det ikke å ha hund i denne fasen av livet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...