Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Norsk Lundehund.

DSC03068rlek.JPG

Lyrypa's Lucky Luke og Maahornet's Embla

Norsk lundehund er en svært gammel spisshundrase, med helt spesielle egenskaper og forutsetninger til å fange lundefugl i ulendt terreng. Rasen har en unik anatomi og regnes som en av verdens mest sjeldne hunderaser.

Man vet jo ikke sikkert, men man regner med at buhund kan ha vært en viktig stamfar for lundehunden. Den er større og sterkere, så trolig har man gjennom selektiv avl på små individer med spesielle egenskaper skapt lundehunden. Noen hevder imidlertid at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kan være en etterkommmer av en forhistorisk hundetype, Lat. Canis forus. I så fall går lundehundens røtter tilbake til før siste istid.

Pjokken.JPG

Ålvisheim's Ide Jotne

Foruten at lundehunden har minst 6 tær på hver fot, har den også en rekke andre anatomiske særtrekk. Mange av disse særtrekkene finner man ellers kun hos ville hunder. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer f. eks. slik at denne hunden kan lukke øret for smuss og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan «slå ut med armene» som en fugl, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Slike anatomiske særtrekk finner man ellers hos Ny-Guinea syngehund, borneohund og dingo. Et annet særtrekk er at lundehunden mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske varangerhunden.

Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir ca. 35-38 cm i mankehøyde, og tispene ca. 32-35 cm. Vekten på en hannhund er ca. 7 kg, mens tispene veier ca. 1 kg mindre. Overpelsen er tett og stri, mens underpelsen er bløt. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.

Øynene skal være gulbrune og lyse.

Lundehunden kan kategoriseres som urhund og spisshund.

DSC03104r.JPG

Lyrypa's Lucky Luke

Bilder hentet fra Lundehundklubbens nettsted www.lundehund.cc , og tekst fra www.wikipedia.no

  • 1 year later...
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Tenkte jeg skulle dele to filmer med dere som jeg syns forteller mye om lundehunden.

Den første er en lang NRK-dokumentar om lundehunden laget på 70-tallet. Den forteller om historien bak lundehunden og folket på Værøy. Den forteller om lundehundens verdi som jakthund på lundefugl og de spesielle fysiske særtrekkene den har for å egne seg til lundefugljakt i fuglefjellene.

Her er NRK-dokumentaren som lundehunden.

Den andre er en kort dokumentar vist på tysk tv.

  • 1 year later...
Skrevet

Ja det er en fantstisk hund - Stolt over at den er Norsk - Selv kunne jeg veldig gjerne tenkt med de der "Syngehundene" eller Thai Ridgback og Spesielt PariaHunder, d er vell den Rasen jeg mest kunne tenke meg av de Urhundene, alt av Dingo variantene er kult - En liten Flokk med Paria hadde vell vært noe spesielt å ha ! :)

kanskje en gang i fremtiden men d spørs om d virkelig skjer, blir nok med drømmen :icon_confused:

  • 1 year later...
Skrevet

Er det flere her inne som har lundehund, og som kan fortelle litt om hvordan de er å leve med til daglig?

Når jeg leter på nettet finner jeg masse spennende om rasens historie og denslags, men ikke fullt så mye om hvordan de er å eie... Er det fordi de rett og slett ikke er så kompliserte eller krevende? Eller bare fordi det ikke er så mange av dem?

Skrevet

Er det flere her inne som har lundehund, og som kan fortelle litt om hvordan de er å leve med til daglig?

Når jeg leter på nettet finner jeg masse spennende om rasens historie og denslags, men ikke fullt så mye om hvordan de er å eie... Er det fordi de rett og slett ikke er så kompliserte eller krevende? Eller bare fordi det ikke er så mange av dem?

Jeg kan ihvertfall dele min oppfatning av rasen da jeg er på min andre lundehund! Den første var en hannhund, Ulrik.

Ulrik var noe for seg selv og man skulle nok lete lenge etter en mer uoppdragen bikkje enn han. men han var snill og god som dagen var lang, så da gjorde det ikke så mye at han tidvis stjal maten min, stakk av hvis han var løs, bjeffa og aldri ble helt husren (han markerte inne tidvis). Men på den lyse siden, så var han trygg, stødig, snill og alltid happy go lucky! En real liten lykkepille rett og slett. Og man kunne ikke gjøre annet enn å le av han med alle hans sprell. han var usedvanlig lett å dele hus med, sett bortfra hvis det var løpetid hos tisper i nærheten eller i huset.. Da var det bare å flykte hjem til mor og far med han :P Han var min drømmehund uten tvil!

Ulrik ble 5 år og slet hele livet med mageproblemer.. Han ble avlivet pga epilepsi, men hadde han ikke fått epilepsi så hadde han nok uansett ikke blitt gammel, med tanke på at han nesten daglig hadde diare, uten at det var så mye dyrlegene fant utav.

Nå har vi Shensi på litt over året. og hun er rett og slett fantastisk! Men hun har også noen unoter som nok ville gått de fleste på nervene løs :P Hun er ikke husren enda. har ikke så mange uhell i løpet av dagen lenger, men om natten er det nesten alltid. Problemet hadde nok forsvunnet om vi hadde satt henne i bur, men det er ikke aktuelt, så da får det heller bare ta den tiden det tar! Og så bjeffer hun. Som nok er relativt vanlig hos rasen. men vi begynner å få bukt med det også. Sett bort i fra de to tingene så er Shensi en veldig ukomplisert hund. Inne sover hun stort sett, hvis hun ikke leker med kattene eller andre hunden vår da. Ute er hun råflink på å gå løs, og nå i båndtvangen helt ok i bånd også! Begge mine lundehunder elsket å være ute da, så det er hunder som setter stor pris på lange turer eller bare å sitte ute på timesvis og nyte livet! :D

Vel, det jeg vil fram til er at for meg så er lundehund en av de mest ukompliserte rasen og det er uten tvil min drømmerase! Men de har dette med at de er vanskelige å få husrene, de bjeffer en del OG de kan være svært vanskelig med hjemme alene trening. Vi jobba i ett år med Shensi før hun taklet det, men fremdeles må det som regel stå på musikk til henne, for det er beroligende for henne. Ulrik hadde bare problem med å være alene på slutten når han var på det sykeste, men da var det vel mest det at jeg var borte som var et problem for han.

Jah, jeg skriver visst når det er snakk om lundehund :P Du får bare spørre om det er noe mer konkret du lurer på! Kjenner rasen ganske godt etterhvert :)

  • 8 months later...
Skrevet

Ettersom hva jeg har lest så er dette en rimelig frisk rase foruten dette "lundehundsyndromet" som gir dem mageproblemer. Er det noen som vet hvor utbredt dette er og om det skyldes uforsiktig avl? Er det mindre sjanse for at hunden får dette om man velger riktig oppdretter?

Jeg vurderer lundehunden som min neste hund, men bor i et hus med flere leiligheter, bør jeg da bare droppe ideen pga bjeffinga eller er det noe som er lett å få kustus på?

Skrevet

Jeg har lundehund og de er som alle andre raser å du kan fint plukke av dem bjeffingen..

Il sykdommen kan vel skyldes at Lundehunden nesten døde ut på 1950 tallet( pga valpesyken)og Eleanor Christie fikk tilsendt 5 hunder fra Moelv(mener jeg og huske) så hun startet oppdrettet sitt med disse 5 hundene som var igjen.Så litt innavl er det på nesten alle lundehunder,men det er det en del av på andre raser også..Man vet vel sånn 100% sikkert ikke hvorfor Il sykdommen oppstår,men det er ikke alle som får det heller..Norsk Lundehund klubb har gitt mye penger til Nvh så de driver nå og forsker på Il sykdommen og hvorfor den oppstår på noen indevider og ikke andre..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...