Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasehunder


Muffins

Recommended Posts

Skrevet

Vet hunden hvilken rase den tilhører? F.eks. hvis man går tur med hunden sin og møter en hund på ca. samme størrelse, kan hunden skille mellom hvilke hunder som er av samme rase som den selv eller om det er en helt annen?? ;)

Skrevet

Nei, det tror jeg ikke. Derimot tror jeg at hunder kan lære seg å kjenne igjen hundetyper de har god erfaring med fra før av. Av forskjellige årsaker vil dette gjerne si hunder med noenlunde samme språk og lekestil som hunden selv - og det vil igjen gjerne si noen av samme rase eller beslektede raser - eller en blanding der disse inngår.

At min whippet elsker andre whippets er det ingen som helst tvil om - men jeg tror ikke hun gjenkjenner dem som av sin egen rase - bare veldig artige å løpe sammen med! Nå er det ikke så mange mynder av andre raser her jeg bor, men tror gjerne hun ville være like interessert i dem - og hun viste voldsom interesse for alle italienske mynder hun så på en litt større utstilling.

Skrevet

Både cavalierene og tervene mine er utrolig rasistiske - ser de en av samme rase går de av hengslene, det er dødskult liksom...

Morsomme er at Minnie (yngste cavalieren) møtte en cavalier/kooikerblanding på agstevne, og gjenkjente Cavalieren i han (hun fikk samme spader da som ved møte med en cavalier), og i den forrige klubben vi trente i var det en cavalier/buhund blanding - den så ut som en buhund, men moren var Cavalier. Den hadde også Minnie samme moroa med. Så, ja, jeg tror de vet hvilken rase de er og at den rasen er ekstra kul.

Skrevet

Like barn leker best.

Vi har Springer og Kelpie. Dem leker sammen, men dem blir aldri helt enige om hvordan leken egentlig er så dem orker ikke så lenge før en av dem gir seg.

Derimot var jeg på "Kelpie" ferie i helgen. Da ser man hvor lik dem egentlig er. Dem hadde rotterace, kline-lek, fjolle-lek, kose-lek, sove-oppå-hverandre lek osv. Det tok ingen ende!

Så jeg tror mye av det er at dem har like atferder. Div: Like barn leker best ;)

likebarn.jpg

kline.jpg

Skrevet

en ting vet jeg... og det er et det er lite som er så glad som en cavalier som møter andre cavalierer.. :)

Mulig det finnes knøtt som tror de er kjemper og storinger som ikke kan skjønne at de ikke får plass under kaffebordet, men at hunder vet og viser det med hele seg når de møter en artsfrende, det er jeg ikke i tvil om..

Skrevet

Tror nok det har noe med erfaring å gjøre. De husker at det var moro å leke med søsknene sine og som nevnt over så har de samme måte å leke på innad i rasen. Tussie leker sjelden med andre OESer, så vet ikke hvordan hun hadde reagert derom vi hadde møtt en "på gata".

Tussie elsker berner sennen og blir alltid glad når hun ser en. Tussie leker bedre med store hunder enn små hunder. Små hunder bjeffer ofte på henne så hun synes de er litt rare. Cavalierer er forresten også morsomme å leke med fordi kan man bite i ørene!

Skrevet

Hunder er ofte meget, meget rasistiske, ja... Men de er oppvokst med en annen rase enn seg selv, vil de dog anta at de er en "sånn en" - og bli spesielt glad for å se slike.

Men de lærer endel fra valpekassen også. Jeg hadde et valpekull (bearded c.) som var mest oppvokst sammen med reservemamma som var en am.cocker.

De valpene var selv i voksen alder like ville av glede av å se små hvite cockere, som beardiser..

Så ja, de kjenner ofte igjen sine "egne", men kan påvirkes til å tro at de er noe annet...

Susanne

Skrevet

Chessea er helt vill etter portiser og pudler, så jeg tror nok at hun "kjenner igjen" noe ved de rasene. Sikkert utseende, lekemåte, språk osv. Hun er ikke mer lykkelig enn da hun får leke og løpe med andre portiser.

Blant annet er hun stormforelskt i Zira (Silje_M_H sin hund). Zira er livet og gjør det verdt å leve, synes Chessea.. :)

Skrevet

Fra fødsel av er jo hundene preget på sin mor, altså en hund av samme rase. De vil derfor utvikle en preferanse for samme rasen. Slik har naturen ordnet det så kjøttmeis ikke parrer seg med blåmeis. Men hos hunder er jo denne linja ganske utydelig pga hunderasene er av noenlunde nyere opprinnelse. Men man kan likevel tydelig se preferanser hos veldig mange hunder.

Skrevet

Fra fødsel av er jo hundene preget på sin mor, altså en hund av samme rase. De vil derfor utvikle en preferanse for samme rasen.

Ehh, hvor tar du dette fra?

Slik har naturen ordnet det så kjøttmeis ikke parrer seg med blåmeis.

Ja, akkurat det ser man jo veldig tydelig på gjøken... :)

Men hos hunder er jo denne linja ganske utydelig pga hunderasene er av noenlunde nyere opprinnelse. Men man kan likevel tydelig se preferanser hos veldig mange hunder.

... eller kanskje hos veldig mange eiere...?

Skrevet

Ehh, hvor tar du dette fra?

Dette er vanlig lære i etologifag der man forklarer at Ku ikke parrer seg med Hest pga pregning på mor fra fødsel av hvor de utvikler preferanse for sin egen art.

Ja, akkurat det ser man jo veldig tydelig på gjøken... :)

Gjøken parrer seg IKKE med andre enn andre gjøker. Derimot stjeler de andres reir og foreldreomsorg ved å legge et egg i andres reir. Gjøkeungen klekkes først og dytter de andre eggene ut for så selv å få all maten adoptiv-foreldrene kommer med.

... eller kanskje hos veldig mange eiere...?

Mange hunder blir nok preget av at eieren blir mer begeistret for hunder av samme rase, men ikke alt kan forklares med det. Vet om en berner som er oppfødd og oppvokst med dachs, og blir helt i hunder når han ser andre dachser.

Skrevet

Tja.

Bikkjene mine går greit med de fleste hunder. Men Geisha liker IKKE små hunder og Misty er kjempe redd schæfere da hu ble flydd på av en.

Så det kommer nok litt ann på erfaringer osv også.

Tror nok at en hund ser forkjell på f.eks en husky og en chihuahua.. se ser jo størrelsen og resten av utseendet..

Skrevet

Det er klart det! Tulla reagerer aller mest på springere. Ser det veldig tydelig på utstillinger, når inntrykkene har begynt å roe seg, og hun ikke gidder å bry seg om at det er hunder på alle kanter mer, så blir hun likevel svært giret når hun ser en springer. Dette har vært tydelig siden hun var valp.

Skrevet
Dette er vanlig lære i etologifag der man forklarer at Ku ikke parrer seg med Hest pga pregning på mor fra fødsel av hvor de utvikler preferanse for sin egen art.

Og et kopplam vil fortrinnsvis parre seg med et menneske heller enn med en annen sau...

En bitteliten glipp i etologenes logikk eller referanser, kanskje?

Gjøken parrer seg IKKE med andre enn andre gjøker. Derimot stjeler de andres reir og foreldreomsorg ved å legge et egg i andres reir. Gjøkeungen klekkes først og dytter de andre eggene ut for så selv å få all maten adoptiv-foreldrene kommer med.

Nettopp hva jeg påpeker...

Mange hunder blir nok preget av at eieren blir mer begeistret for hunder av samme rase, men ikke alt kan forklares med det. Vet om en berner som er oppfødd og oppvokst med dachs, og blir helt i hunder når han ser andre dachser.

- Og det er en vitenskapelig analyse som underbygger at hunder er rasister?

Skrevet

Hester er jo også slik. Stakkars den botete tinkeren jeg hadde på halvfor som sto alene på beitet fordi ingen av de lange, slanke brune varmblodshestene ville være sammen med ham. :rolleyes: Så jeg kan godt tro at like hunder leker best sammen.

Skrevet

Selvfølgelig har det noe å si hvilke hunder hunden "preges" på. Tulla lekte mye med en dachs da hun var liten, og blir nå helt vill når hun ser en dachs. Det samme gjelder for labradorer. Men springere (som er hennes rase), traff hun veldig lite av da hun var liten, og de to hun traff gadd i grunn ikke leke med henne de fem minuttene vi stod og pratet. Men likevel blir hun ekstra glad når hun ser en springer. Hadde vært interessant å ta fx en nyfødt springervalp og legge den sammen med et labradorkull, og se om springeren fremdeles visste hvilken rase den var, ved å teste dette senere. Vitenskapelig? Neppe.. men kanskje litt interessant.. ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...