Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasehunder


Muffins

Recommended Posts

Vet hunden hvilken rase den tilhører? F.eks. hvis man går tur med hunden sin og møter en hund på ca. samme størrelse, kan hunden skille mellom hvilke hunder som er av samme rase som den selv eller om det er en helt annen?? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det tror jeg ikke. Derimot tror jeg at hunder kan lære seg å kjenne igjen hundetyper de har god erfaring med fra før av. Av forskjellige årsaker vil dette gjerne si hunder med noenlunde samme språk og lekestil som hunden selv - og det vil igjen gjerne si noen av samme rase eller beslektede raser - eller en blanding der disse inngår.

At min whippet elsker andre whippets er det ingen som helst tvil om - men jeg tror ikke hun gjenkjenner dem som av sin egen rase - bare veldig artige å løpe sammen med! Nå er det ikke så mange mynder av andre raser her jeg bor, men tror gjerne hun ville være like interessert i dem - og hun viste voldsom interesse for alle italienske mynder hun så på en litt større utstilling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både cavalierene og tervene mine er utrolig rasistiske - ser de en av samme rase går de av hengslene, det er dødskult liksom...

Morsomme er at Minnie (yngste cavalieren) møtte en cavalier/kooikerblanding på agstevne, og gjenkjente Cavalieren i han (hun fikk samme spader da som ved møte med en cavalier), og i den forrige klubben vi trente i var det en cavalier/buhund blanding - den så ut som en buhund, men moren var Cavalier. Den hadde også Minnie samme moroa med. Så, ja, jeg tror de vet hvilken rase de er og at den rasen er ekstra kul.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Like barn leker best.

Vi har Springer og Kelpie. Dem leker sammen, men dem blir aldri helt enige om hvordan leken egentlig er så dem orker ikke så lenge før en av dem gir seg.

Derimot var jeg på "Kelpie" ferie i helgen. Da ser man hvor lik dem egentlig er. Dem hadde rotterace, kline-lek, fjolle-lek, kose-lek, sove-oppå-hverandre lek osv. Det tok ingen ende!

Så jeg tror mye av det er at dem har like atferder. Div: Like barn leker best ;)

likebarn.jpg

kline.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

en ting vet jeg... og det er et det er lite som er så glad som en cavalier som møter andre cavalierer.. :)

Mulig det finnes knøtt som tror de er kjemper og storinger som ikke kan skjønne at de ikke får plass under kaffebordet, men at hunder vet og viser det med hele seg når de møter en artsfrende, det er jeg ikke i tvil om..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok det har noe med erfaring å gjøre. De husker at det var moro å leke med søsknene sine og som nevnt over så har de samme måte å leke på innad i rasen. Tussie leker sjelden med andre OESer, så vet ikke hvordan hun hadde reagert derom vi hadde møtt en "på gata".

Tussie elsker berner sennen og blir alltid glad når hun ser en. Tussie leker bedre med store hunder enn små hunder. Små hunder bjeffer ofte på henne så hun synes de er litt rare. Cavalierer er forresten også morsomme å leke med fordi kan man bite i ørene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder er ofte meget, meget rasistiske, ja... Men de er oppvokst med en annen rase enn seg selv, vil de dog anta at de er en "sånn en" - og bli spesielt glad for å se slike.

Men de lærer endel fra valpekassen også. Jeg hadde et valpekull (bearded c.) som var mest oppvokst sammen med reservemamma som var en am.cocker.

De valpene var selv i voksen alder like ville av glede av å se små hvite cockere, som beardiser..

Så ja, de kjenner ofte igjen sine "egne", men kan påvirkes til å tro at de er noe annet...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chessea er helt vill etter portiser og pudler, så jeg tror nok at hun "kjenner igjen" noe ved de rasene. Sikkert utseende, lekemåte, språk osv. Hun er ikke mer lykkelig enn da hun får leke og løpe med andre portiser.

Blant annet er hun stormforelskt i Zira (Silje_M_H sin hund). Zira er livet og gjør det verdt å leve, synes Chessea.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra fødsel av er jo hundene preget på sin mor, altså en hund av samme rase. De vil derfor utvikle en preferanse for samme rasen. Slik har naturen ordnet det så kjøttmeis ikke parrer seg med blåmeis. Men hos hunder er jo denne linja ganske utydelig pga hunderasene er av noenlunde nyere opprinnelse. Men man kan likevel tydelig se preferanser hos veldig mange hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra fødsel av er jo hundene preget på sin mor, altså en hund av samme rase. De vil derfor utvikle en preferanse for samme rasen.

Ehh, hvor tar du dette fra?

Slik har naturen ordnet det så kjøttmeis ikke parrer seg med blåmeis.

Ja, akkurat det ser man jo veldig tydelig på gjøken... :)

Men hos hunder er jo denne linja ganske utydelig pga hunderasene er av noenlunde nyere opprinnelse. Men man kan likevel tydelig se preferanser hos veldig mange hunder.

... eller kanskje hos veldig mange eiere...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehh, hvor tar du dette fra?

Dette er vanlig lære i etologifag der man forklarer at Ku ikke parrer seg med Hest pga pregning på mor fra fødsel av hvor de utvikler preferanse for sin egen art.

Ja, akkurat det ser man jo veldig tydelig på gjøken... :)

Gjøken parrer seg IKKE med andre enn andre gjøker. Derimot stjeler de andres reir og foreldreomsorg ved å legge et egg i andres reir. Gjøkeungen klekkes først og dytter de andre eggene ut for så selv å få all maten adoptiv-foreldrene kommer med.

... eller kanskje hos veldig mange eiere...?

Mange hunder blir nok preget av at eieren blir mer begeistret for hunder av samme rase, men ikke alt kan forklares med det. Vet om en berner som er oppfødd og oppvokst med dachs, og blir helt i hunder når han ser andre dachser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.

Bikkjene mine går greit med de fleste hunder. Men Geisha liker IKKE små hunder og Misty er kjempe redd schæfere da hu ble flydd på av en.

Så det kommer nok litt ann på erfaringer osv også.

Tror nok at en hund ser forkjell på f.eks en husky og en chihuahua.. se ser jo størrelsen og resten av utseendet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er klart det! Tulla reagerer aller mest på springere. Ser det veldig tydelig på utstillinger, når inntrykkene har begynt å roe seg, og hun ikke gidder å bry seg om at det er hunder på alle kanter mer, så blir hun likevel svært giret når hun ser en springer. Dette har vært tydelig siden hun var valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vanlig lære i etologifag der man forklarer at Ku ikke parrer seg med Hest pga pregning på mor fra fødsel av hvor de utvikler preferanse for sin egen art.

Og et kopplam vil fortrinnsvis parre seg med et menneske heller enn med en annen sau...

En bitteliten glipp i etologenes logikk eller referanser, kanskje?

Gjøken parrer seg IKKE med andre enn andre gjøker. Derimot stjeler de andres reir og foreldreomsorg ved å legge et egg i andres reir. Gjøkeungen klekkes først og dytter de andre eggene ut for så selv å få all maten adoptiv-foreldrene kommer med.

Nettopp hva jeg påpeker...

Mange hunder blir nok preget av at eieren blir mer begeistret for hunder av samme rase, men ikke alt kan forklares med det. Vet om en berner som er oppfødd og oppvokst med dachs, og blir helt i hunder når han ser andre dachser.

- Og det er en vitenskapelig analyse som underbygger at hunder er rasister?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hester er jo også slik. Stakkars den botete tinkeren jeg hadde på halvfor som sto alene på beitet fordi ingen av de lange, slanke brune varmblodshestene ville være sammen med ham. :rolleyes: Så jeg kan godt tro at like hunder leker best sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig har det noe å si hvilke hunder hunden "preges" på. Tulla lekte mye med en dachs da hun var liten, og blir nå helt vill når hun ser en dachs. Det samme gjelder for labradorer. Men springere (som er hennes rase), traff hun veldig lite av da hun var liten, og de to hun traff gadd i grunn ikke leke med henne de fem minuttene vi stod og pratet. Men likevel blir hun ekstra glad når hun ser en springer. Hadde vært interessant å ta fx en nyfødt springervalp og legge den sammen med et labradorkull, og se om springeren fremdeles visste hvilken rase den var, ved å teste dette senere. Vitenskapelig? Neppe.. men kanskje litt interessant.. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...