Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Dette skjedde for noen år siden...

Jeg hadde lenge visst av venninnen min skulle få hund, og jeg gledet meg like mye som henne! Dagene gikk, og tilslutt fikk hun en nydelig Cavalier King Charles Spaniel som ble hetende Philip. Han hadde det godt en god stund, men jeg så raskt at moren til venninna mi mishandlet han. Om dagen stod han i et LITE bur (ligner på et kaninreisebur) og der kunne han stå fra kl8 til 4.. Det gjør så vondt nå når jeg tenker på det.. At han som var så uskyldig måtte lide så mye. Han spiste aldri, sto bare på hverandaen der han måtte gjøre fra seg.. :P;) og ble hivd inn i veggen støtt og stadig..

Jeg elsket hunder så jeg tok på meg ansvaret, og gikk tur, badet, matet og koste med han. Men jeg var ung, og kunne ikke så mye og gjorde mye feil når jeg tenker på det nå. Det tok et år før jeg og en annen tok mot til oss og banket på til to eldre jenter. Vi fortalte hva han gikk gjennom og de bestemte seg for å gjøre noe med det.. Mamma sa hun skulle gå bort å snakke med dem senere på dagen. Men det fikk hun aldri gjort :P

Jeg tok meg en tur med Philip, og etter og ha lekt med han en stund gikk jeg inn igjen. Så kom en annen og vi tok oss en tur ut igjen. Vi bestemte oss for å slippe han litt, og han diltet etter oss og jeg tror aldri jeg har sett han så glad.. Men selvfølgelig endte ikke historien sånn. Han løp ut i veien og før jeg visste ordet av det lå han der, stille..veldig stille.. Jeg fikk panikk og skrek og gråt, men flere og flere biler kom. Venninnen min (ikke eieren) løp ut og hentet han. Jeg trodde hele tiden at han fortsatt var i live.. Det var helt forferdelig å ringe på å si at hunden dems var død... Aldri har det gjort så vondt i hjertet. Vi gråt og gråt, og hentet noen som sjekket han. Han som hadde kjørt på han ringte på og beklaget alt han kunne og ga nummer og alt.

Hvordan kunne jeg la det skje?? Jeg visste jo at han ikke var lydig nok til å gå løs ved veien. Og hvorfor stoppet jeg ikke mishandlingen? Angrer fortsatt og kan aldri tilgi meg selv. Jeg husker jeg møtte en dame med border collie, hun sa hun ville ha en hund som Philip. Og noen år etter når jeg satt i klasserommet kom en dame forbi utenfor vinduet. Jeg sprang ut, og kjente henne igjen! Det var den samme damen, nå hadde hun med en liten cavalier valp. Jeg ser henne fortsatt noen få ganger, hun bor ikke her men pleier å komme på besøk..

Uff, hvordan skal jeg komme over det :P

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...