Gå til innhold
Hundesonen.no

Gutten min...


mari2504
 Share

Recommended Posts

Dette skjedde for noen år siden...

Jeg hadde lenge visst av venninnen min skulle få hund, og jeg gledet meg like mye som henne! Dagene gikk, og tilslutt fikk hun en nydelig Cavalier King Charles Spaniel som ble hetende Philip. Han hadde det godt en god stund, men jeg så raskt at moren til venninna mi mishandlet han. Om dagen stod han i et LITE bur (ligner på et kaninreisebur) og der kunne han stå fra kl8 til 4.. Det gjør så vondt nå når jeg tenker på det.. At han som var så uskyldig måtte lide så mye. Han spiste aldri, sto bare på hverandaen der han måtte gjøre fra seg.. :P;) og ble hivd inn i veggen støtt og stadig..

Jeg elsket hunder så jeg tok på meg ansvaret, og gikk tur, badet, matet og koste med han. Men jeg var ung, og kunne ikke så mye og gjorde mye feil når jeg tenker på det nå. Det tok et år før jeg og en annen tok mot til oss og banket på til to eldre jenter. Vi fortalte hva han gikk gjennom og de bestemte seg for å gjøre noe med det.. Mamma sa hun skulle gå bort å snakke med dem senere på dagen. Men det fikk hun aldri gjort :P

Jeg tok meg en tur med Philip, og etter og ha lekt med han en stund gikk jeg inn igjen. Så kom en annen og vi tok oss en tur ut igjen. Vi bestemte oss for å slippe han litt, og han diltet etter oss og jeg tror aldri jeg har sett han så glad.. Men selvfølgelig endte ikke historien sånn. Han løp ut i veien og før jeg visste ordet av det lå han der, stille..veldig stille.. Jeg fikk panikk og skrek og gråt, men flere og flere biler kom. Venninnen min (ikke eieren) løp ut og hentet han. Jeg trodde hele tiden at han fortsatt var i live.. Det var helt forferdelig å ringe på å si at hunden dems var død... Aldri har det gjort så vondt i hjertet. Vi gråt og gråt, og hentet noen som sjekket han. Han som hadde kjørt på han ringte på og beklaget alt han kunne og ga nummer og alt.

Hvordan kunne jeg la det skje?? Jeg visste jo at han ikke var lydig nok til å gå løs ved veien. Og hvorfor stoppet jeg ikke mishandlingen? Angrer fortsatt og kan aldri tilgi meg selv. Jeg husker jeg møtte en dame med border collie, hun sa hun ville ha en hund som Philip. Og noen år etter når jeg satt i klasserommet kom en dame forbi utenfor vinduet. Jeg sprang ut, og kjente henne igjen! Det var den samme damen, nå hadde hun med en liten cavalier valp. Jeg ser henne fortsatt noen få ganger, hun bor ikke her men pleier å komme på besøk..

Uff, hvordan skal jeg komme over det :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...