Sette ett kull/sterilisere

[*-Hege&Bella-*]

Her en dag var det en diskusjon blant oss hundefolket her oppe i det kalde nord, at man kan sette ett kull på/sterilisere hunden sin, om den er agressiv mot andre hunder o.l

Er dette sant?

Er det noen som har meninger om dette, evt erfaringer?

De sa at hunden blir mye roligere da når den har fått ett valpekull, eller har blitt sterilisert, at den på en måte har kommet inn i det voksne liv, eller hva de nå kalte det.

Så jeg bare lurte jeg

[alucinor]

Det er ingen fasit at hunder blir roligere når de blir sterilisert eller får et kull. Å sette kull på en tispe kun fordi man tror den vil bli roligere og mindre aggressiv mot andre hunder, det er noe jeg har sterkt i mot da jeg mener alle kull skal ha en heniskt og den skal være å bedre rasen man avler på. Man skal, etter min mening, ikke bare ha kull for å ha kull.

Jeg har opplevd mange tisper som ikke har endret adferd etter hverken kull eller sterilisering. Dette er gamle myter.

[ElinT]

Tispa til venninna mi ble sterilisert for 3 år siden, men hun utagerte fortsatt like mye mot andre hunder etter det. Må bare si at det var ikke derfor hun ble sterilisert, det var pga sykdom, men hun endret altså ikke adferd mot andre hunder pga steriliseringa.

Tispa er mye bedre mot andre hunder nå, men det kommer av masse trening og hardt arbeid, ikke steriliseringen.

[Vala]

Jeg er enig med alucinor her. Det er mer eller mindre samme myten som går om katter. En katt kan bli voksen uten å få kattunger liksom. Men nå er hunder (og katter) individer på samme måte som oss mennesker. Og noen av oss blir jo aldri voksen, ikke sant

Jeg tror nok videre at disse mytene også kommer av at vi mennesker "unnskylder" med disse for å slippe evt. dårlig samvittighet ved sterilisering eller kullsetting.. Ikke fordi hunden har så himla godt av det eller ei!

[ElinT]

De sa at hunden blir mye roligere da når den har fått ett valpekull, eller har blitt sterilisert, at den på en måte har kommet inn i det voksne liv, eller hva de nå kalte det.

Så jeg bare lurte jeg

Aggresivitet mot andre hunder har vel sjeldent med voksenhet å gjøre?

Jo, det kan vel kanskje komme av hormoner i puberteten, men da er jo uansett hunden for ung til å settes kull på...

Hvis man har ei tispe på 3-4 år som er aggresiv, så kan man ikke legge skylden på at den ikke er "voksen".

[SFX]

Det finnes mange "morsomme" myter om avl. Jeg setter de i samme bås som at et menneske av hunkjønn ikke er virkelig kvinne før hun har født selv...

Ja, et valpekull kan gjøre noe med en tispe etterpå. For eksempel (med forbehold om at jeg husker feil) er det i ville ulveflokker forbeholdt ledertispen å få valper, og de andre tispene skal hjelpe til med oppdragelse, hente mat, osv. En tispe som får kull KAN dermed få forsterket sine dominansinstinkt, fordi hun har fått bekreftet sin status. Men det behøver ikke å skje noe.

Jeg har hatt et valpekull på ei tispe som ikke var flokkleder, og hun var i begynnelsen ikke villig til å ta seg av kullet sitt - det var ikke hennes rett. Hun var vel da nummer fire av fire tisper, men den som egnet seg best til å ha kull i forhold til mine kriterier (eksteriør, helse, alder, stamtavle, gemytt, osv). Jeg hadde aldri trodd hun kom til å reagere slikt, men hun ble ikke annerledes etter at kullet var levert - da gikk hun tilbake til sitt gamle, vante jeg. Vel, hun aktet ikke å følge opp valpene jeg beholdt, den var hun svært ferdig med. Men valpen gled inn i flokken for det, uten at det var noe problem.

Som jeg skriver i et innlegg under tråden om å være registrert på egen hund, så har jeg relativt ofte opplevd at tisper som får fjernet livmor går gjennom en personlighetsendring, og blir mer sure og gretne. (I tillegg til andre praktiske problemer som en enorm pels som alltid røyter uten å ta slutt, og som er henimot umulig å stelle). Nå har andre i tråden andre erfaringer, men det viser vel bare at en sterilisering ikke nødvendigvis er forutsigbart.

Konklusjonen må for meg helt uten tvil, og med store bokstaver, bli at man tar ikke et kull eller fjerner ei livmor i håp om at det skal bedre tispas gemytt. Et egnet gemytt skal være til stede før parring, og har man adferdsproblem er det dusinvis av andre måter å jobbe med det enn gjennom å risikere noe overfor de valpene man setter til verden, flokken hunden ellers lever i og andre som må forholde seg til tispa.

Når det er sagt, så har jeg derimot større tiltro til at kastrering av hannhunder gjør noe med dem. Har flere eksempler på at det har fungert i forhold til å gjøre de mer "avbalansert" i forhold til sine adferdsproblem overfor andre hannhunder. Men det finnes sikkert også mange eksempler på hannhunder det ikke har hjulpet for, hvor deres adferd er så instinktivt sterk eller så pokkers innlært at hormonene ikke klarer å overstyre det. Likevel synes jeg kjemisk kastrering kan være verdt et forsøk, og innebærer langt færre risikoer og moralske skrupler enn å fjerne ei livmor eller sette til verden et valpekull. Kjemisk kastrering er jo heller ikke endelig.

[Terrier]

Man setter ikke kull på ei aggressiv tispe. Punktum.

Og det er svært få som har opplevd atferdsendring etter sterilisering, bortsett fra atferdsproblemer knyttet til innbildt svangerskap og løpetid.

[SusanneL]

Bra Terrier - DER sa du det.

Tispe (eller hannhunder) med adferd som ikke er ønskelig - enten det er usikkerhet, agressivitet, stress, eller hunder som har reproduksjonsproblemer (livmorbetennelser etc) - skal selvsagt IKKE gå i avl, uansett.

Vil man egentlig oppdrette et helt kull med kanskje 8 tisper som får akkurat samme problem som mor?

For det er ingen tvil om at slike ting absolutt kan være arvelig. Ok, noe temperamentsproblem KAN være påført, men det er ikke så vanlig som man ofte vil ha det til...

Det finnes mer enn nok valper i landet, og hvis man med viten og vilje vil ha et valpekull må man skaffe seg en tispe som faktisk har noe å tilføre rasen sin av positive egenskaper.

Det finnes ingen grunn, eller unnskyldning, for å avle middelmådige hunder med helse/temperamentsproblem, synes jeg.

Susanne