Gå til innhold
Hundesonen.no

American akita - akita inu ?


Rosin

Recommended Posts

Kanskje greiest å se på raseklubbenes sider? Men det har du kanskje allerede gjort? Det er i hvert fall så vidt jeg vet opprinnelig en rase som er delt i to etter at amerikanerne har avlet etter sin egen standard i noen generasjoner (ikke ulikt skillet mellom engelsk og amerikansk cocker).

Amerikansk akita kommer i litt andre og flere farger enn akita inu, og den er større, tyngre, og har ikke minst en ganske annen standard når det gjelder hodet enn akita inu - uten at jeg skal gi meg inn på detaljene (jeg ser forskjellen, men vet ikke helt hvordan standardene ordlegger seg).

Og - ja - akita inu er mye finere... (oooops, det blir vel litt subjektivt, kanskje)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Det stemmer at de er to egne raser. På Raseklubben`s hjemmeside kan du lese litt om American Akitas historie.

Jeg er selvasagt dypt uenig med Bardman. American Akita er de flotteste :lol:

Akita Inu:

japanhead.jpg

American Akita:

usahead.jpg

Ser du, Bardman? hihi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De akita Inuene jeg har kjent og møtt har sett helt lik ut som den på siste bildet (american) Ikke så fluffy som den øverste. Trodde det skulle være omvedt på bildene jeg :P

Bildet kan værte litt misvisende, iom at det ikke er en unghund (American Akita). Men de fleste Akita (Inu) jeg treffer er ikke til å ta feil av, mest lik bilde nr 1 :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei. Syns denne akita Inuen var fin:

akita inu

og denne

akita inu

Men nå vet jeg ikke om disse har god standard da. De andre jeg så bilder av nå var mange veldig fluffy i ansiktet. Så nesten ut som en annen rase. Fine er de, begge rasene. Naboen hadde en akita inu. Den første hunden jeg fikk god kontakt med da jeg var unge. Så diger husket jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

American akita og akita inu er jo ganske forskjellige da. Den amerikanske versjonen er tyngre og litt mastiffaktig liksom. Vet ikke om store gemyttmessige forskjeller annet enn de jeg har erfart selv; den amerikanske er litt mer bedaglig og roligere enn akita inu (men dette er da min erfaring). Liker personlig best orginalen da den amerikanske er litt for klumpete for min smak :lol:

American akita:

akita.jpg

Akita inu:

akitainu01.jpg

Shiba inu (liten versjon av akita inu, måtte bare ta med dette også):

k3169d5.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De Japanske Spisshundrasene skal være temmelig likt skrudd sammen. Bjeffeterskel kan etter sigende være lavere hos Shiba, enn Akita og Am.Akita. Våre Am.Akitaer bjeffer så si aldri -men når de bjeffer, ja da er det noe på ferde. Både Akita og Am.Akita har høyt vaktinnstinkt, noe som ikke bør trenes opp. Kjenner en tomsing som har hatt Rottweilere og skaffet seg en Am.Akita. Han syntes det var fryktlig morro å få valpen til å "passe på". Nå er det ikke morro lenger, når hannen er 50 kg og 70 cm og fortsatt "passer på". Det er ganske utrolig :P

Hører flere si at Akita er litt skarpere gemyttmessig. Vet ikke om det stemmer, har ingen egen erfaring med Akita selv. Våre Am.Akita tisper er to vidt forskjellige individer. Eldste(unghunden) er den desidert snilleste hunden jeg har hatt -og sammenligningsgrunnlaget er stort;) Hun har et enormt jaktinnstinkt -og vaktinnstinktet har vi dempet nokså bra, slik at hun vokter ikke mer enn normalt. (Bjeffer ikke på ringeklokke engang).

Yngste er import fra UK og innehar nok mer av de rasetypiske trekkene hva gemytt angår. Er skarpere, har mer motor og vil kanskje ikke kunne gå sammen med andre tisper som voksen. Mennesker, derimot, bare elsker hun :lol:

Am.Akita er uten tvil veldig vakre. Det er verdt å merke seg at varisjonene innen rasen er store. Noen individer har f.eks liten bredde i skallen og er langbeinte. De virkelig fine har små, tykke ører, bred skalle og en kropp som står i proposjoner, til hodet også. Satt opp imot en Akita er det ikke noe poblem å se at en slik hund er en annen rase. Den over her er ikke mye fin, men så er jeg kjent for å være Petti-Meter selv :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Argh.... skjønte vel at det kom til å bli masse forvirring når Great japanese dog byttet navn til american akita...

Det finnes altså 2 raser og de heter; AKITA og AMERICAN AKITA

Akita er den rasen som er beskyttet som et av Japans nasjonalmonumenter. Dens opprinnelige bruksområder er mange de samme som for norsk elghund grå; En kombinert jakt og vakt hund.

American akita er en rase som er videreutviklet i USA fra japanske akitablandinger der blant annet mastiff var blandet inn for å få en tyngre kamphund og schæfer blandet inn for å få vaktegenskaper og for å unngå avliving under 2 verdenskrig. ( vanlige hunder ble avlivet, mens det var lov å ha schæfer/vakthunder)

Det er klare, tydelige forskjeller på gode eksemplarer av rasene, men selvsagt finnes mindre pene individer, som ofte er resultat av en "blandet" stamtavle. I Norge var det dessverre mange som ikke fulgte oppfordringene fra Japan førts på 90-tallet, om å ikke blande typene.

I 2000 ble heldigvis rasene delt!

AKITA er en liten rase i Norge. Her er avl på helse en viktig oppgave. De siste årene har det ikke vært mange kull.

AMERICAN AKITA er blitt litt mer "poppis", og klubben har dessverre ingen avlsetiske retningslinjer.

De største forskjellene er i type og masse. Rasene skal ha helt forskjellige hoder og pelsen er også ulik. American akita finne si alle farger, mens AKITA finnes i rød, hvit og tigret.

Legger med bilder av en ung akita tispe og en voksen Japanimportert hannhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et lite grynt herfra..

Akita Inu er selfølgelig en japansk rase,det hører ikke hjemme noe sted og kalle en selvlaget utgave for amerikansk AKITA.

Akita er jo japansk..men så har jo Amerikanerne en tendens til å kopiere og forandre ,jo større jo bedre.

amerikaneren er en flott hund,men akita inu er "førstefødte"..det ER akita med spesielt utseende,utrykk ja det er originalen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et lite grynt herfra..

Akita Inu er selfølgelig en japansk rase,det hører ikke hjemme noe sted og kalle en selvlaget utgave for amerikansk AKITA.

Akita er jo japansk..men så har jo Amerikanerne en tendens til å kopiere og forandre ,jo større jo bedre.

amerikaneren er en flott hund,men akita inu er "førstefødte"..det ER akita med spesielt utseende,utrykk ja det er originalen.

Jepp, sånn er det. Den het jo great japanese dog inntil nylig. Amerikansk bulldog, amerikansk cocker spaniel, amerikansk staffordshire terrier. Det høres jo bra ut da ( :icon_redface: ), er ikke Staffordshire et sted i England?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det er jeg og mange med meg veldig glad for.

Joda, de er fine hunder, men de har ikke så mye med AKITA å gjøre lenger...

Den var skikkelig fin.

Men dessverre ingen av det kaliberet i Norge enda. Japan ligger nok litt foran oss ja......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men dessverre ingen av det kaliberet i Norge enda. Japan ligger nok litt foran oss ja......

Og import ifra Japan er sikkert meget dyrt. Det kreves vel mer fra Mattilsynets side også når det gjelder innførsel fra land i Asia og da ruller vel regninga på -for ikke å snakke om transportkostnadene hit. Kan tenke meg det er en Akita oppdretters drøm allikevell :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og import ifra Japan er sikkert meget dyrt. Det kreves vel mer fra Mattilsynets side også når det gjelder innførsel fra land i Asia og da ruller vel regninga på -for ikke å snakke om transportkostnadene hit. Kan tenke meg det er en Akita oppdretters drøm allikevell :P

Blir nok ikke noen import før Hamar har ringt, nei...

Flyfrakten vil bli ca 40 000,- og når man ser at de selger voksne topphunder for 50 - 100 000,- så er det ikke hver dag man gjør slike handler.. I tillegg så må hunden rabiesvaksineres og vente på resultat før man kan ta den hjem..

Men man kan vel drømme...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei venninne av meg har en Amerikansk Akita.

Går turer med de hver dag så jeg har laget en liten "skryte" side til hun: Turbos side

jeg kjenner pappan til Turbo :P synes han har så kult navn Ølenskjold`s Wonderboy også kalt Bernt :P

hihihih... har masse bilder av han:)

Bare si fra om dere vil ha noen:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, de er fine hunder, men de har ikke så mye med AKITA å gjøre lenger...

Nei, det er jo sant. Mitt poeng var heller at det for oss Am.akita tilhengere er bra at amerikanerne gjorde sin "kopiering for å gjøre rasen jo større jo bedre", som det ble sagt her :) Misforstå meg rett, Akita er en rase jeg har stor interesse for. Herlige hunder. Vi vurderte en Akita før det ble Am.Akita på oss da vi kjøpte hun eldste og etter det bare ballet det på seg :)

Før Hamar ringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er jo sant. Mitt poeng var heller at det for oss Am.akita tilhengere er bra at amerikanerne gjorde sin "kopiering for å gjøre rasen jo større jo bedre", som det ble sagt her :) Misforstå meg rett, Akita er en rase jeg har stor interesse for. Herlige hunder. Vi vurderte en Akita før det ble Am.Akita på oss da vi kjøpte hun eldste og etter det bare ballet det på seg :)

Før Hamar ringer?

Når jeg sier at det ikke har så mye med AKITA å gjøre, er det mest pga av forvirringen som nå igjen vil blomstre opp etter navneendringen. Hører jo flere AA eiere si at hunden er en AKITA, og det er den jo ikke...

Synes american akita er flotte hunder, ikke noe galt med det, men det er jo ingen akita...

Kjenner til det der med at det baller på seg, ja...

Hamar, ja... Og forteller at jeg har vunnet mange millioner på Lotto.... Da skal jeg kjøpe ny hund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg sier at det ikke har så mye med AKITA å gjøre, er det mest pga av forvirringen som nå igjen vil blomstre opp etter navneendringen. Hører jo flere AA eiere si at hunden er en AKITA, og det er den jo ikke..

.

Hamar, ja... Og forteller at jeg har vunnet mange millioner på Lotto.... Da skal jeg kjøpe ny hund!

Tror du ikke det har med å gjøre at "resten" av Europa (UK f.eks) sier Akita, underforstått med at det er en Am.Akita? Husker jeg ble forvirra av det til å begynne med selv. Men selvfølgelig synes jeg nordmenn bør bruke det rette navnet på rasen sin -fordi det er jo ingen grunn til at vi her til lands skal kalle Am.Akita for Akita nå lenger...

He he, tok ikke den jeg med Hamar jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror du ikke det har med å gjøre at "resten" av Europa (UK f.eks) sier Akita, underforstått med at det er en Am.Akita? Husker jeg ble forvirra av det til å begynne med selv. Men selvfølgelig synes jeg nordmenn bør bruke det rette navnet på rasen sin -fordi det er jo ingen grunn til at vi her til lands skal kalle Am.Akita for Akita nå lenger...

He he, tok ikke den jeg med Hamar jeg.

Tror nok resten av Europa tenker på akita når de sier akita. I de fleste europeiske land er jo akita en større rase enn GJD/AA. Det er nok bare i UK av de europeiske landene at man tenker på GJD/AA når man sier akita..

Hva skulle europerne kalle akitaen hvis aa var akita???

Hører jo stadig både i Sverige og Norge at eiere og oppdrettere kaller AA bare for akita. Veldig forvirrende for ukjente med rasene og jeg vet flere som har bommet når de har kjøpt valp... Det var mye bedre da rasen het GJD, da kunne man i det minste skjønne at det var to forskjellige raser...

Noen som vet hvilken av rasene som er mest tallrik på verdensbasis? Med tanke på at størrelsen på USA burde det jo være American akita, men vet ikke hvor pass poppis den er der borte.

I Europa vil jeg tro at det finnes mest akitaer, men totalt på verdensbasis er vanskelig å si.

Ingen telefon fra Hamar i går heller...

*trippelinlegg, bruk siterknappen. Mod. Yakine*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...